Jeg leser ofte i "Bøker du har lest" og "Hva leser du nå"-trådene for å få inspirasjon til neste prosjekt. I dag oppdaget jeg at en bruker nettopp hadde lest den boka som har satt aller størst spor hos meg og som er mye av grunnen til at jeg er så opptatt av litteratur som jeg er.
For ordens skyld, for meg var det "Ungdom" av Arild Nyquist. Pappa lånte den til meg fra biblioteket når jeg var 12-13 og jeg ble fullstendig grepet av den. Jeg leste den 4-5 ganger i ungdomstida og slukte også andre romaner og dikt fra samme forfatter. Den har en helt spesiell plass i livet mitt.
Nå har jeg lyst til å høre hva dere andre har latt dere inspirere av? Var det selve historien, språket, situasjonen du var i eller kanskje en blanding som gjorde at dette er favoritten? Fortell!
Ja det tror jeg. Og med mindre jeg blander det sammen med noe annet så var det en episode der hun hadde fått problemer med underlivet fordi hun hadde glemt en tampong og puttet en ny opp. Eller noe i den duren. Jeg har tittelen på tunga, men husker ikke helt.
Anne C - kan det være Asmervik sin "Men tankene mine får du aldri"
Den gjorde inntrykk på meg, men den eller de to bøkene jeg stadig tenker på og kommer tilbake til når jeg tenker på gode opplevelser med bøker er nok barneboka "Lise og Lotte, eller omvendt" og den utrolig fine, vare, vakre og viljesterke boka "Davitas harpe" av Chaim Potok. Det er er en haug med andre bøker jeg kan trekke fram også og Harold Pinter sine tekster har også gitt meg store leseropplevelser.
Jeg holder på å rydde/kaste bøker før flytting. Jeg klarer visst ikke å kvitte meg med verken «skyskraperengler» av Tove Nilsen eller «Arv og miljø» av Vigdis Hjort. Lest med ca 30 års mellomrom, forøvrig.
Førstnevnte tror jeg at snuppa skal få forsøke seg på snart.
Jeg tror Tatt av Vinden var den boka som for alvor fikk meg til å gå fra ungdomslitteratur til voksenlitteratur, og jeg husker at den gjorde et veldig dypt inntrykk på meg da. Ellers husker jeg også Men tankene mine får du aldri. Den satt en stund, den også. Av bøker i senere tid er det A Little Life som definitivt har sittet lengst i. Leste den i fjor, og den henger i fortsatt.
Det må nok ha vært The Lord of the Rings av Tolkien. Jeg leste den første gang i 7.klasse, og har lest den mange ganger etter det. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og jeg blir aldri ferdig med historien. Jeg har samme forhold til filmene, og er en av de få jeg kan se om og om igjen :hjerter:
God natt, Mister Tom. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg leste den, men jeg hadde nok levd et veldig beskyttet liv og knapt hørt om omsorgssvikt o.l. Jeg husker spesielt godt det at han la seg under senga og ikke i den, den første natta.
I sommer leste jeg "en mann ved navn Ove", og det føles som den skal sitte i lenge, men jeg vet ikke. (Har både sett filmen og teateroppsetningen i tillegg.)
Åh ja den, den satte spor i meg og. Jeg har faktisk ikke lest hele boka for jeg fant et (ganske langt) utdrag av den i et blad en gang, fikk aldri lest fortsettelsen. Men tampongscenen sitter i enda.
Det var flere av den type bøker på den tiden, Å være ung er for jævlig og Men tankene mine får du aldri. Tror det var en til også, men den husker jeg ikke navnet på akkurat nå. Må sjekke i bokhylla først.
Når jeg var 9-10 år lånte jeg en bok på biblioteket som handlet om noen ungdommer og hester i Mongolia. Den ene hesten rømte og det var veldig dramatisk, jeg leste den mange ganger. Den svenske arbeiderforfatteren Moa Martinsson leste jeg også mye av på den tiden. Hun skrev voksenbøker som var fra min egen by.
Jernbanebarna.
Den grep meg veldig, selve historien. Det å miste så mye, helt plutselig, og å ikke vite hvorfor. Var rundt 10 da jeg leste den første gang.
Lillelord trilogi, trist og fæl til slutt. Og så var jeg veldig fengslet av Isabell Allende tidlig på 90 tallet. Lars Saabye Christensen, Maskeblomstfamilien og en nyere fæl en, ikke anbefalt, men uforglemmelig. Vetle Lid Larsen, Kjærlighet før øya synker. Erlend Loe Doppler, kort og samtidig litt av en historie. Nå i det siste, Edvard Hoems trilogi og Elena Ferrante. Jeg liker historie om Italia, så Mario Puzo Gudfaren bøkene og John Dickies Cosa Nostra har fengslet. Og Ken Follet Sverdet og korset og Katedralen er fine. Jeg har Gunnar Stålesen trilogien til gode.
Ja, det er «Men tankene mine får du aldri». Den tamponghistorien gjorde også veldig inntrykk på meg.
Ellers leste jeg en annen bok på den tiden som nok har blitt min favoritt og det er «Og bakom synger skogene» av Trygve Gulbransen. Levde meg veldig inn i den, selvom handlingen var satt til 1700-tallet.
Har vurdert å kjøpe den til flere leseglade ungdommer, men har vært litt redd for at språket er litt for gammelt.
Som barn: Brødrene løvehjerte.
Som ungdom: 'og bakom synger skogene' Las en del historieromaner på den tiden. Ken follets bøker om katedralbyggerne gjorde også inntrykk.
Voksen: må tenke litt. Men Seierherrene av Roy Jacobsen falt jeg veldig for.
Historien om vesleblakken gråt jeg ekstremt mye av da jeg las den første gangen i tenårene forresten. :humre: så mye at pappa kom inn på rommet mitt og lurte litt på om alt var ok.
Som barn må det nok enten være "Den hemmelige hagen", eller "Anne fra Bjørkely".
Som voksen ... Parfymen kanskje? Eller Christianus Sextus-bøkene til Falkberget. Eller Beatles ... En bønn for Owen Meany ... nei, klarer ikke helt å velge.
Det er mange bøker som har gjort dype inntrykk men den første som rinner meg i hu er Dans på min grav.
Nå nylig har jeg lyttet til boken Hele livet på en dag som gjorde et uslettelig inntrykk på meg med sine groteske skildringer av Holocaust.
Velseblakken skyr jeg som pesten. Blir blank i øynene bare av å skrive tittelen.
Ellers har jeg lest alt som er kommet ut i Mino serien til Gert Nygårdshaug og det er nydelig, grusomme og underfundige bøker. Jeg gleder meg til den siste kommer 10 august.
Ellers så kan jeg fortsatt starten på Sølvhingsten utenatt. Leste den sikker 50 ganger som ung :hjerter:
Det er så mange, men da jeg leste Moren av Maxim Gorkij som 14-åring gjorde den et voldsom inntrykk. Og bidro sannsynligvis til at jeg landet politisk. Kvinner av Marilyn French var en annen bok som satte spor.
Ser flere nevner Vesleblakken, og den sangen synger jeg ofte. Det har seg slik at på vei til hytta så må vi gjennom 12-13 tunneler, tre av dem ganske lange. Så lange at de har fått tildelt hver sin shillingsvise for å få tida til å gå. Og i den ene tunnelen synger jeg altså Vesleblakken. Da blir jeg ofte så revet med av min egen patos, innlevelse og sentimentalitet at jeg hylgriner ut av tunnelmunningen. Det verste er «men for Blakkens eget liv var siste dagen svunnet hen ..» Bare fælt!
Kanskje faktisk Siderhusreglene av John Irving. Det var den første boken "ordentlige" voksenboken jeg leste, en gave fra min klokeste tante (som nok så at jeg elsket å lese, men stort sett slukte søplelitteratur :sparke: ). Jeg elsket språket hans fra første stund.
Det er så mange bøker som har satt så sterke spor på den ene eller den andre måten at det er vanskelig å velge. Den boken jeg har lest flest ganger er Anne Franks dagbok. Av nyere lesing er det kanskje Persepolis av Marjane Satrapi som har gjort sterkest inntrykk.
Hard asfalt, kanskje? Den er også i den sjangeren.
Poplene på st. Hanshaugen var den første voksenboken jeg leste som gjorde ordentlig, littererært inntrykk på meg. Som voksen tror jeg fortsatt at Enke for et år er den boken som har berørt meg mest. Men det er i grunnen vanskelig å skille mellom bøker på den måten. Jeg er ekstremt enkel å berøre og lar meg lett underholde, så det er mange bøker som gjør inntrykk på meg. Fra de siste par årene er det Det vokser et tre i Brooklyn som skiller seg spesielt ut.
Jeg slukte bøker som barn, og jeg leste mye variert. En av bøkene jeg husker som gjorde et sterkt inntrykk er Anne Franks Dagbok. Jeg leste den vel når jeg var omtrent samme alderen.
Som voksen er Alene sammen og Sahras Nøkkel bøker som jeg har likt veldig godt.
Jeg tør nesten ikke svare, for så snart jeg har gjort det kommer jeg vel på noen andre.
Som barn, Det vokser et tre i Brooklyn, Greven av Monte Cristo. Farfaren min ga meg Hornblower-bøkene da jeg var 9-10 år gammel, en bok hver gang han spiste middag hos oss.
Litt eldre, Tatt av vinden, Jernhælen av Jack London.
Senere: Elskede av Toni Morrison, Foucaults pendel av Umberto Eco. Det store eventyret, Jan Kjærstad. Marilyn French, Sin mors datter. Märta Tikkanen, Rødhette.
Jeg leste Gift av Alexander Kielland da jeg gikk på ungdomsskolen, den gjorde et enormt inntrykk på meg. Senere husker jeg at jeg ble veldig fascinert av Garp og resten av John Irvings univers, og som voksen gir Siri Hustvedt meg stadig nye litterære kick.
I voksen alder tror jeg jaggu det er Nightwatch av Terry Pratchett (det er noe med selvoppofrelse for the greater good, og en veldig presis beskrivelse av strømninger i samfunnet, synes jeg), og som ungdom er det kanskje Ulysses av Alistair MacNeal. Som voksen synes jeg kanskje den er noe, eh, enkel i beskrivelsene, men som ung ungdom ble jeg lamslått av den menneskelige lidelsen som fulgte ishavkonvoiene.
Som ungdom, helt klart Beatles av Lars Saabye Christensen. Den ble valgt som pensumbok av en svært ung og framoverlent norsklærer i første klasse på VGS, og måten den ble analysert og brukt i undervisningen var helt magisk. Har siden lest den mange ganger, den holder stand! I tillegg var jeg veldig fengslet av Folket på Innhaug-serien til Anne-Karin Elstad.
Som voksen er jeg ikke helt sikker. Mulig jeg har en slik skjellsettende leseropplevelse til gode? Må tenke litt etter. :gruble:
Ungdom: "Men tankene mine får du aldri" her også. Jeg vurderer faktisk å lese den på nytt nå.
Ung voksen: Dinas bok. Litt senere gjorde "Ville Svaner" et enormt sterkt inntrykk, speseilt siden jeg var i Kina mens jeg leste den.
Voksen alder: Outlander-bøkene til Diana Gabaldon. En fantastisk kjærlighetshistorie med rike skildringer og enormt persongalleri.
Som barn var det den første av Fem-bøkene av Enid Blyton. Da smugleste jeg halve natta. Da ble jeg boksluker for alvor.
Som 12-13-åring var det "Piken fra Barbados" av Elizabeth George Speare (originaltittel The Witch of Blackbird pond) som handlet om kvekere og puritanere i New England på 1600-tallet. Hovedfokuset her var alle problemer religion og det å tvinge egen religiøs overbevisning på andre kan medføre. Veldig tankevekkende for meg som var mer eller mindre vokst opp på søndagsskolen.
I ungdomsskolen var det "Men tankene mine får du aldri"/"Å være ung er for jævlig". Skrekkelige bøker!
Seinere har det vært Trygve Gulbrandssens Bjørndal-trilogi som starter med "Og bakom synger skogene". Sterk historisk roman. På samme tid også "Markens grøde" av Knut Hamsun.
I tenårene leste jeg også masse science fiction, det var særlig en novelle av Isaak Asimov som gjorde uutslettelig inntrykk. Asimov er en av mine favorittforfattere den dag i dag og interessen for science fiction var også det som fikk meg til å låne bøker om relativitetsteorien for å lese bare for moro. Den type lesestoff hadde jeg ingen å dele med før jeg møtte mannen min.
I de seinere årene er det ikke mange bøker som har gjort like mye inntrykk, en blir vel litt blasert med årene og har "lest det meste". Men "Brobyggerne" av Jan Guillou satte seg. Det er ikke ofte ingeniører er hovedpersonene i bøker og beskrivelsen av byggingen av Bergensbanen er utrolige! Ken Follets "Pillars of the earth" gjorde også inntrykk. Den handler om katedralbyggere i middelalderen og var som veldig mye annet Follett skriver utrolig godt skrevet og grundig underbygget.
Aller mest inntrykk tror jeg dog at det er Harry Potter-bøkene som har gjort. Sånn fantasirikdom, så mye moro og sånn som de bøkene har kommet opp med ord og begreper som har sneket seg inn i dagligtalen. Vi har hatt moro av dette, altså hele greia med bøker, filmer, fornøyelsesparker o.s.v. sammen som familie. Helt topp!
Jeg husker veldig godt Papillon, den gjorde inntrykk. :nemlig: Må ha lest den på ungdomsskolen, tror jeg? Jeg klarte i hvert fall å unnasluntre en fransk-oppgave på vgs fordi vi skulle lese et utdrag av den på fransk og det var jo ikke noe problem når man hadde lest boken fra før. :knegg:
Av nyere tid er Drageløperen og Morgener i Jenin bøker som virkelig har svidd seg fast, de er jo helt forferdelige. Men viktige!
Som ungdom: «Janne, min venn» av Peter Pohl og Maria Gripes «Agnes Cecilia». Som voksen tror jeg at Knausgårds «Ute av verden» står høyt på lista, og «Kompani Orheim» av Tore Renberg.
Den første boka som ga meg åndenød, snørr, tårer og fikk meg til å rope høyt var "Neverending story" av Michael Ende. Jeg elsket den boken og leste den mange ganger.
Som voksen har jeg aldri opplevd det helt sånn, men Asimov har flere bøker jeg blir helt borte i, og jeg sluker historiene hans, men det var "Ender's game" av Orson Scott Card som fikk meg til å strigråte sist.
Boka om hestene heter Den fantastiske villhesten og er skrevet av James Aldridge. Den gjorde stort inntrykk på meg også som barn, og jeg leste den om igjen for ikke så altfor lenge siden. Det var artig!
For å svare på den opprinnelige spørsmålet i tråden må jeg tenke litt. Maken av Gun-Britt Sundström leser jeg med jevne mellomrom, det samme med The Fountainhead av Ayn Rand. De står seg hver gang.
Oi, vanskelig.
Jeg husker godt første engelskboken jeg leste; Z for Zachariah som handlet om en ung jente som overlevde en atomkrig.
I ungdomsårene er det nok Hard asfalt og serien om Hulebjørnens klan som sitter mest i.
I voksen alder vet jeg ikke helt.
Ro uten årer, biografen til Ulla-Carin Lindquist. Kjent SVT reporter som fikk diagnosen ALS på sin 50 års dag. Jeg tror aldri jeg har grått så ille over en bok noen gang, eller kanskje også over Idas Dans.
Ikke uten min datter gjorde et sterkt inntrykk i ungdomsårene.
Som meg ung ungdom, muligens barn: Ingen kjenner skjebnen, Evi Bøgenæs ... Evi åpnet bøkenes verden som et alternativ univers for meg.
Videre Anne fra Bjørkely. Hele serien.
Som voksen kan jeg ikke helt komme på noe. Bøker kommer og gå og de siste 15 årene har jeg lest alt for lite, I blame the internet (og småbarnsmammalivet, selv om det strengt tatt er over nå).
Jeg ble prakket på bøkene av en bibliotekar som var lei av at jeg kom rekenes inn hver dag, hun trodde nok jeg skulle bruke lang tid på LOTR. Den var nettopp oversatt til norsk første gangen, så det må ha vært i 1974/75. Jeg blir heller aldri ferdig med boka og har lest den mange ganger siden, men da i oversettelsen til TBH (husker ikke navnet, bare initialene). Filmene deriomot er jeg ferdig med, mest fordi jeg har begynt å legge merke til ting ved produksjonen, så jeg vil ikke se dem flere ganger. Sånn som det er nå er de fortsatt magiske for meg.
Tidligere hadde norsklæreren på barneskolen prakket på oss diverse SF-bøker, som Azur. Sammen med Tolkien brakte det meg inn i et livslangt kjærlighetsforhold til fantasy og SF.
På gymnaset leste vi 1984 av George Orwell, den glemte jeg nesten.
Og at vi leste De levende døde av Stephen King, smugleste i timene for ikke å lese den for nær kveld og leggetid.
Som barn: "Mio min Mio", "Brødrene Løvehjerte" og "Anne Franks dagbok".
Som ungdom: "Ringenes Herre" og "Beatles".
Som voksen: Den er vanskelig. Det er så mange, og de er så forskjellige.
"Anna Karenina" av Leo Tolstoj.
"En av oss" av Åsne Seierstad.
"Skråninga" og "Innsirkling" av Carl Frode Tiller.
Jeg glemte Veien til Karlsvogna av Jon Magnus.
Denne var pensum på sykepleiestudiet, og vi hadde også forelesning av Jon Magnus.
Dette er kanskje den boken som har krøpet aller mest under huden både på Nextlife personlig og profesjonelt.
Ja, det gjør vi også :knegg: Vi ser den fast en gang i året, men selv om vi finner både det ene og det andre underveis, så er det nesten som "feilene" i et kjærlighetsforhold - vi velger å se på de med hengivenhet og legger godviljen til :hjerter: :humre:
Jepp, LotR og Tolkien har også gitt meg et livslangt kjærlighetsforhold til fantasy, selv om det hele startet for meg med The Never Ending Story av Michael Ende.
Jeg leste "Historien om dronning Elizabeth" om ELizabeth I da jeg var kanskje 9 eller 10.
Det medførte en livslang fascinasjon for Tudorene og engelsk historie og lesning av utallige biografier og historiske romaner. Og et besøk i Portrait Gallery da jeg var i London for 2 uker siden.
(OG jeg liker IKKE the Tudors. De har tøyset med historien. :skuffet: )
Som barn: Min venn Flicka.
Ungdom: Men tankene mine får du aldri og Det angår også deg
Den første boka som virkelig tok meg som ung voksen var Bergljot Hobæk Haff sin Skammen.
Det er vanskelig å si hvilken bok som har gjort størst inntrykk nå, fordi det endrer seg stadig med nye leseopplevelser. Men Felicia forsvant gjorde inntrykk. Også er jeg veldig glad i Backmanns Brit Marie og Ove :hjerter: , Ørstaviks Tiden det tar, Helga Flatlands bøker og Gavaldas Saman er ein mindre aleine.
Vindens skygge er også et virkelig godt voksent leseminne, mannen og jeg hørte den sammen på lydbok i bilen, og på ferie lot vi ungene være hos besteforeldrene slik at vi kunne kjøre en laaaang tur og høre med på boka.
Jeg husker at jeg som nokså ung slukte bøkene til Dea Trier Mørch.
Som barn leste jeg det aller meste jeg kom over, fra Det Beste-bøker til mer voksen litteratur funnet i bokhyllene til tante. Hennes bokhyller var mer spennende enn mamma sine uten at jeg vet hvorfor.
Som voksen er det mange bøker som gjør inntrykk. Boktyven, Den Tidsreisendes Kvinne og mange av bøkene til John Irving og Neil Gaiman. Ingen som jeg kommer på sånn spesielt at jeg må lese om igjen da.
Jeg har lyst til å trekke frem dette igjen. Hva var det som fenget så mye?
Mine favoritter som barn var "Lise og Lotte -eller omvendt" og "Veien til Agra", samt "Den hemmelige hagen". Grunnen til det tror jeg er at det var fascinerende å se at barn hadde mulighet og evne til å hemmeligholde ting fra de voksne, og at deres handlinger gjorde livene deres bedre. Egenrådighet, altså.
Som ungdom falt jeg fullstendig for Hulebjørnens Klan, og leste de fire første bøkene i filler. De to siste var ingenting i forhold. Jeg fikk også et lidenskapelig forhold til LOTR. Her var det muligheten til å rømme inn i en annen verden som var avgjørende.
Det er veldig mange mulige svar her. :) Men tre bøker som jeg leste i 12-årsalderen, og som gjorde uutslettelig inntrykk på meg og har sittet i hodet mitt siden, er 1984, Vidunderlige nye verden og Fluenes herre. De to første har jeg lest om igjen i voksen alder, men ikke Fluenes herre; det er likevel en av de bøkene jeg husker aller best.
Jeg kjente som barn at mitt livs største øyeblikk hadde kommet da jeg så en ekte Przewalski-hest i en eller annen dyrehage i Europa etter å ha lest den boka. :knegg:
Åh, ja!! :hjerter: Jeg hadde og leste mange ganger de bøkene, hadde bare glemt hva de het. Selv jeg som var totalt uinteressert i hester egentlig, ble veldig fengslet av denne historien! En slags trilogi, tror jeg?
Som barn/ungdom var det "Skyggen over steinbenken" av Maria Gripe og den serien. Leste de om igjen og om igjen og har tenkt i voksen alder at jeg lurer på om jeg tør å lese dem igjen i frykt for hva jeg vil synes nå.
Som voksen: "Farvel til våpnene" av Hemingway. For meg var den så sterk at jeg husker jeg tenkte at: "Det går ikke an å leve uten å ha mistet noe hvis du ikke leser Hemingway" Litt morsomt, jeg også skjønte jo godt at det går ann å ha et helt flott og fullverdig liv uten å lese noe av ham - jeg hadde jo selv levd bra før. :humre: Men det var det jeg tenkte da, at dette er så verdifullt at det er umistelig. Har leste flere av han siden, og er litt Hamingway turist: Leste "Og solen går sin gang" i Pampelona og begynte på "A movable feast" i Paris.
Det har jeg også gjorr, i alle fall på det ene barnet. Har lest "Tordivelen flyr..." og "Agnes Cecilia". Reaksjonen: Mamma! Det hær e creeeeepy! :knegg:
Jeg tror ingenting noen sinne vil slå Tordivelen flyr i skumringen som jeg leste som barn.
Som voksen har jeg egentlig lest ganske lite utenom fagbøker, har begynt litt igjen nå. Det har gått mest i krim, og det når liksom ikke helt opp på ei sånn liste. Kanskje med unntak av Rødstrupe.
Jeg kjøpte lydboka av Barnetime-hørespillet "Tordivelen flyr i skumringen" og ungene satt som tente lys. De to eldste var seks og ni og de var helt fjetret. Anbefales på det varmeste!
Jeg skiller mellom bøker som har fenget meg, og som virkelig har satt i gang leselysten og bøker som virkelig har gitt meg noe spesielt der og da og som jeg har levd meg skikkelig inn i.
Som barn var Brødrene Løvehjerte en slik bok. Som ungdom var jeg glad i Herdis-trilogien til Torborg Nedreaas. Som voksen har jeg blitt sterkt grepet av blant annet Juleoratoriet av Göran Tunström.
Til min store sorg har jeg ikke samme evne til å leve meg inn i bøker som før. Jeg leser på en annen måte, mer for å ha lest en bok enn å lese for å nyte.
Norsk! Jeg har lest den på norsk, og i den forbindelse fikk jeg høre av flere at det var riktig valg. En av personene i boka snakker en litt rar dialekt, og dette er glitrende oversatt i den norske utgaven. Jeg har hørt at i den engelske utgaven er det oversatt til standard engelsk, noe som for meg blir helt, helt feil. Jeg føler ofte at oversatte bøker er veldig "oversatte", men denne syntes jeg fungerte som bare rakkern på norsk.
Åh, nå fikk jeg lyst til å lese mer av samme oversetter! :hyper: Tenk å ha et så gjennomtenkt og kunsterisk forhold til oversettelsen. Det skulle jeg ønske flere hadde. :hjerter:
Jeg tror jeg har nevnt den her inne før, men den boka som utvilsomt har gjort mest inntrykk på meg leste jeg da den kom i Bokklubben i 1996 eller '97, hvilket vil si at jeg var 10 eller 11 år.
Nå, 20 + år senere, tror jeg sjeldent det går så mye som en uke uten at den streifer tankene mine. Det er det ikke mange bøker jeg kan si det samme om.
Jeg har ikke lest den igjen i voksen alder (enda den står i bokhylla i stua), så jeg kan ikke huske om boka egentlig er bra eller dårlig, men jeg kommer aldri til å glemme hvor grepet jeg ble av historien.
Kom tlifeldigvis over den i mormors bokhylle da jeg var 10 eller 11. Dette var før midten av åttitallet da nerdegenrelitteratur var for nerder og nerder var forvist til nerdeghettoen. Det første som fengslet meg var kartene over fiktive land! Og tilleggene med lange lister over fiktive kongerekker i fiktive land, og lingvistiske detaljer i konstruerte språk! Det var tidlig klart at nerdeghettoen var riktig sted for meg.
Litt pinlig, men Hvite hester av Alice Hoffman som jeg leste tidlig på 80-tallet har jeg aldri glemt. Seierherrene av Jacobsen. Markens grøde. Huset med den blinde glassveranda.
Vel..de jeg kommer på i farta.
Som barn: Den hemmelighetsfulle hagen av Frances Hodgson Burnett
Som ungdom: Men tankene mine får du aldri av Asmersvik, Pappillon, Hotell New Hampshire av Irwing og Dinas bok av Herbjørg Wassmo og The catcher in the rye av J.D. Salinger
Som voksen. Sannelig ikke sikker. Det må jeg tenke litt på.
Jeg elsket også boka om villhesten! Læreren leste alltid for oss i lunsjen, og da det ble min tur til å velge bok så tok jeg med denne. Den fenget nok ikke klassen, for jeg husker at det ble støy og uro og læreren ble så irritert at han ikke gadd lese høyt. Så da satt han der oppe på kateteret og leste ferdig boka sjøl mens han spiste matpakka:hjerter:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
