Driver å leser om pedagogikk, hvor de skiller en del mellom det å ha et potensial for å prestere og det å faktisk prestere.
Og plutselig slår det meg: Jeg er ikke spesielt flink i noe som helst! Jeg er opp som en løve og ned som en skinnfell, jeg har en læringsprofil som gjør at jeg har litt kunskap om veldig mye. Bred, men grunn. Og så kjenner jeg noen som er utrolig dyktige, men veldig smale. De er bare interessert i en ting og dette mestrer de fullkommet.
Selv savner jeg ikke å være flink (man skulle jo tro det, i dagens samfunn opplever jeg det å være flink som veldig sterk statusmarkør?) Det hender selvfølgelig jeg treffer noen som er utrolig dyktige og som jeg beundrer sterkt, men jeg kan ikke huske å ha opplevd at jeg misunner de eller ønsker jeg var slik selv.
Hva tenker du? Er du flink til noe? Mye? Er det en stor del av din identitet? Skulle du ønske du var flinkere til noe? (NB! Ser at "flink" er litt upresist)
Jeg synes det er vanskelig å definere selv. Jeg er veldig interessert i nye ting og liker godt både bredde- og dybdelæring. Tidligere hadde jeg en jobb hvor jeg ikke fikk utforsket i like stor grad som nå, det endte med at jeg kjedet meg. Jeg kan mange ganger lengte etter færre daglige ufordringer, men jeg vet jo at jeg blir sløv og sur av det. Når det er sagt, jeg vet ikke om det gjør meg særlig flink. Interessert er et bedre ord. :knegg:
Jeg er interessert i så mye forskjellig at jeg kommer nok ikke til å bli veldig flink til noe. Det har vært et savn det å ikke være veldig flink til noe, men jeg har kommet fram til at jeg liker bedre å prøve mye forskjellig enn å bare fokusere på en ting. Og da får jeg bare være fornøyd med det.
Eg blir i allefall oppfatta som flink i jobben min og blei også oppfatta som flink på skulen og då eg var student. Får stadig høyre at eg er flink av kollegaer på jobb og eg er den folk kjem til når dei lurer på noko. Men eg tenker ofte at dei trur eg er flinkare enn eg faktisk er. Når eg skal sette meg inn i eit nytt tema er eg flink til å raskt trekke ut essensen frå relevant litteratur berre ved skumlesing og googling. Men eg kan ikkje detaljane. Likevel høyrest eg då veldig flink ut i ein samtale med ein som ikkje har peling i det heile tatt.
Eg er også ifølge mannen min ein streber. Hatar å levere frå meg arbeid som er dårlig utført, så eg kan gjerne sitte i timesvis på kveldstid og jobbe med ting før eg leverer det fra meg til andre. Dette er ikkje synlig for kollegaer på jobb, så når eg neste dag sender arbeidet mitt til andre kan det sjå ut som om eg har klart det på kort tid.
Sjølv om eg kanskje ikkje er fullt så flink som folk skal ha det til, så er eg nok flink i jobben min, ja.
Men eg er dessverre ikkje flink til noko særlig anna. Derfor er det også veldig viktig for meg at eg fortsetter å bli oppfatta som flink på jobb.
Jeg har en bred utdanningsbakgrunn, men jobber med et ganske smalt og uvanlig tema i min bransje. Dette har jeg gjort i mange år. Jeg regnes nok som ganske flink nasjonalt. Ihvertfall nok til at nasjonale instanser bryr seg om det jeg gjør. Jeg har til dags dato ikke tatt feil i saker mot meg. Jeg føler meg flink.
Ulempen er at jeg ikke tør bytte jobb. Jeg har glemt alt annet og jeg liker positiv feedback.
Klart jeg er flink, og alle andre er idioter.
:knegg:
Neida, jeg føler selv jeg har god bredde på kunnskapen enn at den er dyp. Kan fikse mange ting eller finne ut av hvordan jeg fikser eller løser en oppgave.
Når det kommer til husarbeid og slikt er jeg en skikkelig sjuske og ikke flink i det hele tatt.
Jeg har ikke noen spesielle skills der jeg skiller meg veldig ut, nei, der jeg er på et nasjonalt nivå?
Men jeg regnes som flink i jobbsammenheng, særlig fordi jeg er kjapp i hodet, analyserer raskt, leverer raskt og er en over snittet god formidler. Siden vi nå blåser egne horn.
Jeg oppfatter de fleste av dere som har svart over som flinke folk. Tenker ikke på flink som det samme som å være eksepsjonell. Flinkhet har mye med vilje å gjøre, at man er villig til å gi litt ekstra, konsentrere seg og å gå inn i de sakene som kommer.
Selv er jeg en typisk flinkis, jeg mestrer mye av arbeidshverdagen og foreldrerollen som er viktig akkurat nå. Selvsagt får jeg utfordringer, kjipe overraskelser og føler mangel på mestring ganske ofte. Jeg er ikke eksepsjonell på noe plan, men har flere emner som jeg behersker godt både praktisk og teoretisk. Akkurat passe flink.
Det er da mange som er flinke, uten å være på et nasjonalt eller internasjonalt nivå.
Jeg var veldig skoleflink gjennom hele skole- og universitetssystemet, og det hender jeg savner det lille selvtillitsløftet og bekreftelsen som toppkarakterer ga. En gang var jeg ganske flink til å spille ymse instrumenter også, men gadd jo selvsagt ikke ta det videre. Jeg er dessverre mye mer lat enn flink, og er i dag høyst middelmådig på det meste - bortsett fra rettskrivning, kanskje. Og så er jeg flink til å ta meg sammen og trene, men det er jo mer stahet. De "idrettslige" prestasjonene er labre.
Jeg savner flinkheten litt, men er doven og eier ikke ambisjoner. Jobben min er jeg ikke spesielt flink i. Jeg mangler engasjement, og tenker nok at det er tusenvis av andre som kunne gjort en vel så god jobb.
Den fallerte flinkheten har jeg kjent mest tydelig på kroppen da jeg begynte i korps igjen i 40-årsalderen. At skolekorpset mitt vant NM og Nordisk mesterskap flere ganger, og at jeg var en av de mange flinke og arbeidsomme, er det ingen som ville ha ant når jeg har kommet tilbake etter 17 års pause. :humre: Der veit de knapt mer om meg enn det middelmådige de kan høre. Det er både en befrielse og tidvis litt sårt.
Her vi veldig forskjellige. Jeg begynte å spille i korps i vinter etter 25 års pause, og er imponert over meg selv, over at det ikke står verre til. Synes rett og slett jeg er flink som får det så raskt til igjen. Selv om jeg overhodet ikke er flink, sånn objektivt sett, og langt i fra det nivået jeg var, dit kommer jeg nok aldri igjen, for jeg har ingen ambisjoner eller planer om å øve veldig mye. Jeg spiller med på det jeg klarer, og hvis det blir alt for høye noter tar jeg bare en liten kunstpause og overlater dem til de som greier dem. Korpset jeg spiller i er ikke med i konkurranser, for å si det sånn. :knegg:
Jeg er nok mye bedre i jobben min enn jeg er i korpset, men her kjenner jeg ikke på samme følelsen av flinkhet, selv om jeg egentlig ganske ofte får tilbakemeldinger om at jeg er flink. Men flink, nei, der tenker jeg at det ikke er mer enn det bør være egentlig. Jeg får jo betalt for det på et vis.
Objektivt sett er jeg en større ressurs på jobb enn jeg er i det korpset, men det er korpset som gir flinkhetsfølelsen. Merkelige greier.
Nordmenn er jo ikke så flinke til å snakke om hva vi er flinke til. :knegg:
Jeg har flere ting jeg er flink til. Ikke i den grad at jeg er på aller høyeste nivå eller best i noe, men jeg synes ikke det er nødvendig for å regnes som flink. Jeg tror forresten ikke jeg kjenner noen som ikke flink til noe i det hele tatt. Alle har et eller annet.
Jeg er som poteten, passer til nesten alt. Er ganske flink til veldig mye, og begynner å se at jeg faktisk er flink på områder der jeg ikke ante at jeg hadde kompetanse. Kommer aldri til å bli verken internasjonalt eller nasjonalt anerkjent i det jeg er aller mest flink til, nemlig jobben min. Men det er helt greit.
Tja. Jeg er jo flink. Ganske skoleflink, flink til å spille, tegne, flink i å tilegne meg kombinasjoner av teoretisk og håndbåren kunnskap, som matlaging eller hage. I jobben min er jeg på nasjonalt toppnivå på noen felt, faktisk. Jeg er den som kan - om ikke mest - ganske mye på noen områder av det jeg jobber med og blir invitert til å holde innledninger eller fortelle om hvordan vi løser ting fra inn- og utland.
Jeg er regnet som flink på jobben fordi jeg er kjapp, sterk strategisk og analytisk og gjerne ser konsekvenser av ting et par hakk videre enn de fleste. Jeg leverer raskt, jeg er til å stole på, formidler godt, er en trygg sjef. Jeg er ikke spesielt redd for å prøve noe eller lære meg noe nytt, og det lønner seg.
Det eneste jeg kommer på er at jeg er ganske god på kjedelige rutineoppgaver. Det blir veldig synlig på en arbeidsplass hvor det er en del store personligheter som er opptatt av å konkurrere, være på hugget, og generelt synes de er flink-flink-flink-flink-flinke. Og som derfor bruker lite tid på å fullføre ting, ordne opp i papirer fra avsluttede prosjekter og andre ting som tar tid, men gir lite heder og ære.
Tja. Jeg er flink til det jeg gidder å være flink til. Skulle ønske jeg gadd å være flink til å følge opp rutiner og gjøre kjedelig papirarbeid. :sparke:
Var skoleflink og får til ting jeg prøver på stort sett.
Jeg er ekstremt opptatt av å sette sammen team og bruker mye tid på å finne folk som passer inn i hele spekteret på jobb. Vi kan virkelig ikke fylle kontoret med kreative utadvendte bråkebøtter som bare har en masse ideer og ikke greier eller ønske å lande dem. I organisasjonslivet har jeg også brukt tid på å kartlegge styremedlemmer, og koble alle opp mot de oppgavene som må gjøres. (Sånn typ: Ja, du er en ESFP, men av og til må man planlegge og gjennomføre.) og jeg er nøye på å skryte mye av dem som leverer på rutineoppgaver, for uten dem går det ikke rundt.
Kunne signert Candy her. Jeg er litt for lat til å bli skikkelig god i noe, men kan bli god i alt om jeg gidder. Jeg har forsket og vært best på et område i endel år. Nå er jeg god på å kunne mye. Min største styrke er at jeg tilegner meg ting fort og da ofte med mer dybde enn andre. Jeg er dessverre veldig lite flink til å gjøre ting mange ganger, så jeg setter uhorvelig pris på mennesker som er flink på den måten Bokormen beskriver seg selv på!
Jeg befinner meg nå i et (elektronisk) møte der jeg er hentet inn som ekspert. På et felt jeg ikke kan en skit om. :skratte:
Men jeg er god på å late som, da. Og det viser seg at jeg kan en hel masse mer enn de andre i møte, så man trenger ikke kunne mye for å være ekspert i rette foraet. :hehehe:
Jeg er flink til jobben min. Jeg er knakende god til deler av den, og så er det noe som jeg faktisk er dritgod på.
Det jeg er aller best på er egentlig å være litt Pippi; jeg er løsningsorientert og tenker at alt kan fikses.
Jeg er flink til å sette i gang, men ikke så god på gjennomføring og avslutning. Med mindre jeg har et ordentlig, motiverende press på meg. Helst skal det være ordentlig kleint å ikke bli ferdig i tide. Da går det. Ellers er det viktigere for meg å være god der jeg er, enn å klatre.
Rart, jeg oppfatter deg som veldig flink. (Flink er nok et veldig lite presist ord, så mulig man legger mye forskjellig i det) Har du lyst til å være det?
Vi mener mye av det samme med "flink". Når jeg sier at jeg ikke er flink så går det mest på at jeg er dårlig til det du beskriver. Jeg klarer meg selvfølgelig, og synes ikke nødvendigvis at det å være flink i alt man gjør er det ultimate. Mange områder hvor jeg tenker det er helt unødvendig å "gi alt".
Ja, der er jeg ofte. :humre: Tviler ikke på at mange andre tenker jeg er flink, men jeg selv vet jo at det er masse jeg ikke kan.
Ja, jeg vil faktisk si at jeg er flink. I likhet med mange her så er jeg god på å lære meg nye ting (og ofte på å høres ut som om jeg kan mye om dem før jeg egentlig har lært det). Jeg analyserer raskt og tør ta avgjørelser og derfor er jeg effektiv. Og så er jeg flink til å snakke med folk og tilpasse meg de omgivelsene jeg er i, så jeg er ganske god til å formidle og til å bygge nettverk. Jeg er nok mer ganske flink i mye enn veldig flink i noe, altså en allrounder, men ikke en spesialist. Men det er også det jeg trenger å være i jobben min.
Jeg er ikke verdens beste på å fullføre og gjøre alle de kjedelige tingene til slutt. Men jeg har lært meg det.
Det er jo en interessant diskusjon. Jeg kan også være temmelig lat, og vurdere at jeg ikke trenger å gi alt i alle tilfeller. Veldig ofte faktisk. :sparke:
Når det kommer til breddekunnskap så er jeg nok også en klassisk potet, jeg vet litt om mye. Akkurat passe flink til det meste jeg trenger og ønsker å gjøre, også er jeg veldig god på et smalere felt som jeg trenger i jobbsammenheng.
Jeg vil si at jeg har mye breddekunnskap. Noe i form av utdannelsen min som gjør at jeg kan litt om mye, men også pga FP, fakstisk. Jeg lærer litt om mye forskjellig her. Jeg er en del sammen med mennesker med mye mindre fagbakgrunn enn meg, og der opplever jeg at de rundt meg tror jeg kan masse. :humre: Selv om jeg vet at jeg på langt nær kan alt og det er mange som kan mye mer enn meg om nettopp faget mitt.
Jeg kommer sikkert til å utfordre janteloven nå, men ja jeg er stort sett veldig flink i det jeg har lyst å være flink i. Det er ganske mange ting, jeg kan bli plutselig veldig opptatt av sjøkrepsfiske for eksempel og etter en stund så kan jeg så godt som alt om det. Hatt mange sånne interesser opp gjennom tidene så jeg kan veldig mye rart. Men jeg kan ha store svarte hull på emner som ikke interesserer meg og som kan være regnet som almennkunnskap. Jeg aner ingenting om fotball og langrenn feks. Og da er det virkelig ingenting. Jeg kan ikke ett navn på en fotballspiller på RBK eller Brann feks.
På jobben er jeg også utpreget flink og jobber meg opp til å være kapasitet på mitt (litt smale skal sant sies) fagområde.
Jeg lover deg at jeg har blitt veldig mye flinkere til å se og sette pris på dem som fikser detaljer, rutinearbeid og ferdigstilling. Livet mitt er så mye bedre med sånne rundt meg. Ikke for at de skal rydde opp etter meg, men fordi jeg kan slippe helt det de har ansvaret for, og være bombesikkert på at det leveres med kvalitet.
Ja, jeg også setter meg greit inn i nye ting og lærer ting rimelig greit, men jeg "står ikke løpet ut" for å si det slik, da ramler jeg heller inn i noe nytt. Feks, nå har jeg drukket vin (som hobby) siden 2009 og ... tja, er litt lei? Men jeg har mye å gå på når det gjelder både ren kunnskap og også utførende kompetanse (vil jo som oftest være noe der). Mange vil nok synes at jeg er flink, kan en god del druer, vet litt om hvordan man setter vin til mat, kan snakke en del generelt om vinstiler, vet litt om temperatur påvirker stilen etc Men dette er jo like mye fordi andre folk ikke interesserer seg for vin som fordi jeg er flink! :p
Jeg legger kanskje mer i det å være flink som å, tja, bli så flink som jeg kan? Ikke nødvendigvis for å konkurrere med andre - det er jo som Ru så elegant påpeker over her mer å velge ut de riktige konkurrentene heller enn å være flink som teller.
Underskriver. Litt dumt fordi om man ikke jobber, kan man føle seg litt lite flink. Jeg er ikke så opptatt av å være flink, egentlig, men jeg er opptatt av å gjøre en god jobb, det kan gå litt vel langt mht tid og krefter.
Nei, Samma her. Kan ganske lite om det meste. Men det er relativt. Møte jo mange kan mindre, men kjenner mange som kan ufattelig mye mer. Enten på snevre felt eller bare kan mye om det meste. Mannen min er en sånn som husker alt og dermed bra i quiz. Hvis jeg får spørsmål om noe jeg kan så får jeg veldig ofte jernteppe.
Jeg er "prosjekt-person" og jobber mye med omorganisering og innføring av nye rutiner/prosesser, og er flink til det jeg gjør. På jobb altså. Hjemme er jeg en katastrofe. :sparke:
Jeg er ganske flink til mye, sånn gjennomsnittlig. Ikke sånn dritflink i en bestemt ting, men generelt jevnt over. Jeg er nok aller flinkest i jobben min.
For meg er det viktigere å være flink enn å være grei. Det er helt OK at folk synes jeg er en dust så lenge de synes jeg er flink.
Jeg kan legge litt ulikt i uttrykket selv. Vanligvis legger jeg noe i retning iherdig/pliktoppfyllende/nøyaktig i det. Altså det som skal til for å perfeksjonere litt. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis veldig spisset, det kan like gjerne være at man dekker et stort område. Men jeg tenker nok på det som å få til hakket mer enn de fleste andre rundt på det området det er snakk om. Det gjør jeg aldri egentlig. Selv om jeg kan være fornøyd nok med det jeg får til.
Om jeg har lyst til å være det? Tja, njei. Jeg er for lat, det hadde kostet meg for mye.
Jeg er flink hvis jeg velger det. Vanligvis er jeg veldig gjennomsnittlig og trives med det, men hvis noe vekker stor interesse, eller det lokker en form for belønning etter en periode med målrettet flinkhet, så er jeg all in.
Jeg kan mye om mye. Jeg et en person folk kommer til når de lurer på ting, både jobb relatert og ellers. Men jeg får ikke veldig gode karakterer. Har aldri strebet etter det heller. Jeg er god i jobben min og får ting gjort.
Jeg reflekterte mye rundt dette med flink når jeg overvar en forelesning av en av de fagpersonene jeg virkelig digger hjernen til. Han nevnte noen ganger i foredraget hvor lite smart han følte seg og det er jo gjenkjennelig. Det gikk da opp for meg at selv høgskolelektorer som har skrevet et dusin lærebøker iblant føler seg skikkelig lite flinke og smarte. Det hjalp meg litt, faktisk. :knegg:
(jeg synes fremdeles han er ufattelig kul og smart, btw).
Hvor smart du føler deg, har jo svært mye med omgivelsene dine å gjøre. Om man er flink til noe og satser på den tingen, vil man jo typisk før eller seinere havne sammen med noen som er enda flinkere. Jeg var f.eks. flere år i prosjektgruppe med to stykker som vi bare kan kalle Wolfgang og Amadeus. De var helt uforglemmelig morsomme å jobbe sammen med, selv om jeg jobbet vettet av meg for å matche dem sånn noenlunde. Men det var jo mye morsommere det enn å gå rundt blant litt mer vanlige kolleger og føle meg Flinkest™.
Jeg var definitivt skoleflink, men ikke så flink som jeg kunne vært (gjorde sjelden lekser, kjørte skippertak) fordi jeg ikke taklet flinkisjentene i klassen min og hadde et behov for å markere avstand fra dem. :knegg: Jeg har en jobb som både krever faglig flinkhet, men også kreativitet fleksibilitet og gode lederegenskaper, og jeg føler at jeg er flinkere enn mange som satser veldig hardt på bare den ene delen av jobben. Det er viktig for meg å være flink i jobben min, jeg er mindre flink til å være flink til mange ting utenom jobb. Jeg er jevnt over lite interessert i praktiske ting, så i de gangeke jeg fordyper meg i noe med stor interesse, handler det alltid om ting jeg kan lese meg til. Jeg baker og holder på i hagen, men er verken spesielt flink eller spesielt interessert i noen av delene. Som Esme, er jeg totalt blank på noen områder som kanskje blir regnet som allmennkunnskap, fotball og bil. Jeg kan nesten ingenting om noen av delene. :blånn:
Jeg har ikke kjempetalent i noe, men jeg kan mye forskjellig og er en allsidig person.
Og så er det enkelte ting som overhode ikke interesserer meg, så da blokkerer jeg jo lett det (slik som fotball og hvem som er hvem og leder serien etc).
Men når jeg tenker etter så er det et par områder jeg er "flink" på. Jeg er flink til å tilpasse meg, og jeg er flink til å få andre til å føle deg vel.
Jeg roser og gir lett andre komplimenter, og mener det! Jeg får høre at jeg er flink til å se lyst på det meste omi jobbsammenheng. (Litt rart egentlig, siden jeg er pessimist så det holder i privatlivet. :knegg:
Jepp. Jeg er flink til mye, faktisk. Jeg er en nerd av natur, og interesserer jeg meg for noe så gjør jeg det ikke halvhjertet. :knegg: Jeg har aldri hatt god selvfølelse og har aldri følt meg flink før, men det gjør jeg sannelig ganske ofte for tiden.
Først og fremst har jeg blitt flink til å innse at jeg er et godt menneske på mange områder, og jeg er flink til å være grei med meg selv.
Jeg var forskrekkelig skoleflink til og med videregående. Men gikk på en desto større smell da jeg plutselig bare var helt normalt flink som student (det er hva man får igjen når man starter på et studie med inntakskrav på godt over 5 i snitt når du kommer rett fra vgs :sukk: ).
Og så var det veldig overraskende å begynne å jobbe. Jeg har aldri hatt de mest streberske jobbene, men i den første jobben min ble jeg veldig satt ut av hvor "lite flinke" kollegene mine var. Jeg var den som kom først og gikk sist, og mellom der hadde alle kollegene mine en haug med kaffepauser (og jeg jobbet IKKE lange dager selv heller). Jeg endte selvfølgelig opp med å bytte jobb til et sted hvor man som regel jobbet 12 timer hver dag, og så kjente jeg litt på hvor ålreit arbeidsmiljøet på den forrige arbeidsplassen faktisk hadde vært.
Og etter snart 20 år i arbeidslivet, så har jeg vel konkludert med at jobben ikke er livet. Jeg gjør det jeg skal, og litt til, men jeg sliter meg ikke ut. Og blir litt oppgitt over at jeg får så strålende tilbakemeldinger enda jeg føler at jeg kunne prestert så uendelig mye bedre hvis jeg bare hadde giddet.
Jeg er fryktelig "flink" som deltaker på barnas fritidsaktiviteter da. Jeg er mangeårig lagleder for fotballaget til Snuppa, og der får jeg kjenne litt på den flinkheten igjen. Klubben er gigantisk, men de er veldig flinke til å se akkurat meg og den jobben jeg gjør. Og jeg vet at jeg trekkes frem som eksempel på hvordan jobben skal gjøres både støtt og stadig i klubben. Og det er godt å føle seg litt flink.
Tja. :gruble:
Jeg får forsåvidt høre at jeg er flink. Både på jobb og privat, av venner og kollegaer. Innen ulike områder.
Men ta jobb da. Jeg føler i grunn det er andres forventninger som kan være lave, jeg synes iallefall en del kollegaer blir imponert fort :knegg: Jeg har fått høre på jobb at jeg kan justere ned «flinkheten» min litt, og at det da fortsatt vil være bra nok. Men jeg jobber nok mest ut i fra mine egne krav til meg selv, og hva jeg synes er bra nok.
På skolen var jeg midt på treet, og jeg var en liten sliter som måtte jobbe mye på ungdomsskole og videregående. Det førte nok til at jeg hadde gode studievaner til høgskole og master, så der følte jeg meg flinkere i grunn.
Men jeg jobber litt med det med å være «flink pike», som det prates en del om. Og som jeg over tid har fått tilbakemelding på å være. Og da jobber jeg med fokuset «bra nok», istedet for at alt må være perfekt. Men det er mer privat enn på jobb.
Men det er nok mer sånn at jeg er passe flink til flere ulike ting, og er nok ikke så smal sånn sett. Og jeg er effektiv og god på å lære noe nytt.
Enig. Jobb er veldig viktig for min identitet og. :jupp:
Jeg får forsåvidt høre at jeg er flink. Både på jobb og privat, av venner og kollegaer. Innen ulike områder.
Men ta jobb da. Jeg føler i grunn det er andres forventninger som kan være lave, jeg synes iallefall en del kollegaer blir imponert fort :knegg: Jeg har fått høre på jobb at jeg kan justere ned «flinkheten» min litt, og at det da fortsatt vil være bra nok. Men jeg jobber nok mest ut i fra mine egne krav til meg selv, og hva jeg synes er bra nok.
På skolen var jeg midt på treet, og jeg var en liten sliter som måtte jobbe mye på ungdomsskole og videregående. Det førte nok til at jeg hadde gode studievaner til høgskole og master, så der følte jeg meg flinkere i grunn.
Men jeg jobber litt med det med å være «flink pike», som det prates en del om. Og som jeg over tid har fått tilbakemelding på å være. Og da jobber jeg med fokuset «bra nok», istedet for at alt må være perfekt. Men det er mer privat enn på jobb.
Men det er nok mer sånn at jeg er passe flink til flere ulike ting, og er nok ikke så smal sånn sett. Og jeg er effektiv og god på å lære noe nytt.[/QUOTE]
Ja, dette er jo den positive siden av mynten for min del. Selv om folk objektivt sett er mye flinkere enn meg føler jeg lite på det - jeg føler meg ikke mindre flink selv om jeg er sammen med flinke folk. "Ulempen" er jo at jeg ikke følger meg mer flink selv om jeg er sammen med folk som kan mindre enn meg. Kan vel si at jeg flinketsfølelsen kommer innenifra, og er mer knyttet til hvor mye jeg jobber heller enn hvordan jeg presterer. Kanskje? :gruble:
Jeg er flink i jobben min - noe som i og for seg betyr at jeg har god bredde og lite dybde. :knegg: Men når det kommer til enkeltelementer, som didaktikk i fagene "mine", klasseledelse og relasjonskompetanse f.eks, er jeg veldig flink. Jeg vet at andre kanskje har en dypere fagkunnskap på sine områder, men mener at bredden er min styrke.
Problemet mitt er at jeg takler dårlig at andre ser på meg som flink. Det blir så stor fallhøyde - jeg blir redd for å bli avslørt, liksom, selv om jeg vet at jeg er flink. Det er litt merkelig i grunnen. Det var verre før, men jeg kjenner fortsatt følelsen. Nå søker jeg på andre typer jobber, og er helt komfortabel med å prøve noe nytt som jeg kanskje ikke mestrer like godt med en gang, selv om jeg regner med at jeg blir flink i den potensielle jobben etterhvert.
Jeg har alltid vært pliktoppfyllende og har satt meg mål jeg har jobbet for å nå. Dermed har jeg stort sett oppnådd gode karakterer i utdanningssystemet. Jeg er imidlertid ikke flink på den måten jeg tror du mener, verken dypt eller bredt.
Jeg har med tiden fått øynene mer og mer opp for verdien av slike kollegaer som deg, for det er virkelig en helt gull egenskap. Jeg har en ganske ny kollega som er akkurat slik, og riktignok tok det litt tid å få øye på styrken til vedkommende, men da jeg skjønte hvor god vedkommende er på ryddighet, struktur og gjennomføringsevne, så kan jeg ikke få rost disse egenskapene nok. Som Candy sier, er det utrolig deilig å kunne delegere en oppgave å være helt trygg på at det blir utført som den skal.
For min del er jeg god til å snakke. (Og alle som kjenner meg ler her.) Og da mener jeg ikke bare snakke mye, men også å snakke på en slik måte at det jeg sier er forståelig og engasjerende. Også er jeg ganske flink til å hjelpe andre til å snakke/presentere bedre.
Litt av grunnen til at jeg trives så godt med min jobb, er vekslingen mellom rutineoppgaver og det at det dukker opp saker krever mer kreativ tankegang og utfordrende oppgaver, som jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg skal håndtere i starten. :nikker:
Det mest irriterende noen ganger er nok at ikke alle ansatte forstår hvorfor jeg gjør som jeg gjør, vi på personal blir innimellom oppfattet som «vanskelige» :knegg: Men vi må følge lovverk og sørge for at alt blir gjort riktig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
