Vi har fire barn, et hus fra femti-tallet og mor er evig student. Altså er økonomien ikke på topp og pengene flyr fort til huset. Det vil si at vi drar på norgesferier som campingplasser, Hunderfossen o.l noen dager hver sommer. Vi er aldri i syden eller andre land. Vi tilbringer mye tid hjemme om sommeren, det blir fort mye oppussing, men også turer på stranda, mye grilling, bålpanne og andre aktiviteter. Vi er ikke de som tar ungene med i telt heller, vi hadde nok tent på teltet i et forsøk på å lage bål.
Innimellom reiser vi til venner som bor andre plasser, disse har barn barna kan leke med og dyr barna kan bli kjent med. Innimellom reiser vi langt vekk til familie, men det er dyrt så det blir ikke hvert år.
Holder dette eller går barna glipp av obligatoriske ferieopplevelser? Tar vi fra barna noe av barndomsopplevelsene når vi ikke drar til syden, Disney World osv?
Lurer på hva slags svar du forventer å få på dette. :knegg:
Jo, alle barn trenger turer til Syden og Disneyland, hvis ikke bør barnevernet kobles inn. :nemlig:
Vi er aldri i temaparker, fordi jeg ikke kan fordra det. Ungene mine har dermed aldri vært i Hunderfossen, Tusenfryd, Dyreparken, Legoland e.l. Har jeg frarøvet dem noe viktig da? :blånn: De bor i et hus som burde bli pusset opp en del, uten at det blir prioritert.
Vi har aldri vært på chartertur -og Disney World ... :skremt: skjer ikke. Vi har sovet en del i telt da, det skal vi ha. :knegg: Også er jeg veldig glad for at jeg har evnen til ikke å bry meg så veldig mye om hva andre folk gjør.
Hva er egentlig barndomsopplevelser da? Min barndom bestod av telt, fisketurer, campingplasser og enkelte år - en handletur til nabolandet. :)
Vi voksne reiser nå en del med jobb. Vi prioriterer kjernefamilietid i feriene. Ikke så mye oppussing (heldigvis!), men gjerne turer til annen familie, kortere reiser innad i Norge etc. Det hender vi tar de med til utlandet, men ikke nødvendigvis da som "ferietur" type sol og bading, det har vi vært på bare en gang faktisk. Heller type tur til London for å gå på museer etc, og jeg er ikke sikker på om mine unger regner det som ferie...:knegg: Sommerferien er jo på mange måter den fineste tiden i Norge, og når man bor i nord, den tiden man må samle opp sol (hvis det er), så det er svært sjelden vi drar noe annet sted enn helt lokalt om sommeren. :)
Nei, de har det helt fint med det de har. Det har mine også. Jeg synes det saliggjørende nå til dags er lange fotturer i fjellet, helst fra hytte til hytte, med obligatoriske bilder fra bading i fjellvann. Det kommer mine aldri til å få sammen med meg.
Ehhhhh, sånn det ser ut vil jeg aldri ta med unga på sydenferie.
Vi drar på samme sommerferie hvert eneste år, og alle 3 gleder seg like mye hver gang. Det er norgesferie hvor vi pakker både badeshorts og ulltøy.
Nå skal det sies at oppussing som gjøres er av typen "MÅ" gjøres, som å isolere huset o.l. Så det er ikke det at vi prioriterer ny farge på stua framfor ferier, men vi måtte f.eks. bytte sikringsskap, isolere vegger etc.
Alle jeg jobber med bruker 40+++ på sydenferie o.l hvert år. Disneyland er obligatorisk. Og dette i tillegg til uker på hytta, ferie hos svigers og jeg vet ikke hva.
Vi er ikke der i det hele tatt og det føles rart ut. Ikke har vi økonomi og ikke har vi tid til alt heller.
Sikker på at du ikke bare har festet deg ved noen få som gjør dette, og snakker høyt om det, også oppfatter du det som at det gjelder alle? I motsatt fall lurer jeg litt på hvor du jobber ... Jeg må innrømme at jeg får litt sånn "er det synd på mine unger som ikke får pakkekalender?" -vibber av denne tråden, og lurer litt på hvor du vil. Er spørsmålet ditt retorisk?
Jeg tenker at de fleste unger med noenlunde oppegående foreldre får noen ting, men ikke alt.
Våre får turer i skog og mark, telt og friluftsliv. De får også storfamilieopplevelser som er ekstremt verdifulle, og de får ikke-spektakulære-men-fine turer til utlandet innimellom. Men vi har ofte dårlig samvittighet for å ikke være mer i skog og mark, siden de er glade i det.
De får dog altfor lite kulturopplevelser, jeg blir totalt kløne på museum og klarer overhodet ikke å gjøre det til en ok opplevelse, og vi får aldri områdd oss til å bestille teaterbilletter. De har knapt nok vært på restaurant i Norge, og veldig lite fancy ting i utlandet (perler for svin. :knegg: ). De har aldri vært i Bamseklubb og aldri vært på ryggsekkferie på Cuba eller annet eksotisk. Vi er altfor lite flinke til å bruke fjorden og fjæra her i Oslo. Vi har ikke sommerhytte, som jeg ser for meg som det ultimate paradis - å ha et fast sommersted der man fisker krabber og tar morgenbad hver dag sommeren igjennom.
Poenget er: De fleste får et utvalg fine og gode opplevelser i barndommen og ungdommen sin. Noen mer, noen mindre, de fleste får plenty. Hva som eventuelt "mangler" vil variere fra familie til familie, men alle har noe, garantert.
Vi har stort sett dratt med ungen på ferieturer som vi voksne har ønsket oss (storbyturer med mye museum og teater og voksenrestauranter og slikt). Han ville sikkert vært hjertelig fornøyd med hjemmeferie og besøk hos venner og familie i stedet. :knegg: De får klare seg med de foreldrene de har, tenker jeg; det er fordeler og ulemper med alt.
Du vet at "alle andre" ikke har alt det der, selv om det ofte virker sånn? Jeg kjenner meg likevel litt igjen. Ene barnet kommer hjem og spør håpefullt om vi har Tesla, for det har mange av de i klassen. Men det har vi altså ikke. Vi reiser noen ganger til syden, men det koster - så det skjer ikke ofte. Vi er heldige og får lov til å låne hytte på fjellet innimellom, og så har vi familie som vi kan/må besøke. Også reiser vi på snylteferie med telt i bagasjerommet. Det viktigste er jo at vi er sammen og hygger oss med bok eller opplevelser, bålpanne eller en tur i sandkassa.
Det kan være ganske ukult å være eneste i ett miljø som ikke ligger i samme økonomiske liga som de andre. Enkelte er også flinke til å snakke høyt om hva man «fortjener», både for seg selv og ungene og snakker som om det nærmest er synd på ungene om de ikke får dyre ferier.
Jeg er glad for at vi har ganske heterogent miljø. Mange rundt oss drar på ferier slik du beskriver, svært få drar til fjerne eksotiske reisemål eller til lekeland i Florida. Jeg kjenner på at det er godt at akkurat det ikke er så veldig vanlig.
Det er lettere å tenke på ferietur i nærområdet som bra om det er flere i samme situasjon.
Hvor jeg vil? Jeg vil vite om min dårlige samvittighet overfor ungenes sommerferie er berettiget. Jeg lurer på om det faktisk er slik at alle "må" til syden hvert år ellers så er man skikkelig kjipe foreldre. For det er sånn det føles.
De det ER synd på, er de som har foreldre som ikke makter å lage hyggelige opplevelser sammen med ungene, om det nå er på telttur eller i hagen eller i Syden eller på kino eller foran TV-en eller med brettspillet eller foran Playstation-en eller hva det er.
Det høres ikke ut som om det er synd på ungene i HI. :niks:
Det er vel kanskje dette jeg kjenner på. Vi liker campingferiene våre, men når alle snakker om hva de har gjort i ferien og jeg da sier vi har vært på camping i nærområdet så føler jeg litt på at det rett og slett ikke er bra nok. "Ja, dere skal kanskje dra på en tur til høsten, da eller?"
Jeg lurte, siden du spør her inne. Du må vel ha lest i en av de utallige ferietrådene her inne, og sett at virkeligheten slett ikke er slik du beskriver den? (jfr den tråden jeg linket til). Her planlegges jo ferier som dekker hele spekteret, fra hele familien til USA eller Japan, til biltur og camping i egen landsdel. Det var derfor jeg lurte på om spørsmålet ditt var retorisk, siden svaret er ganske åpenbart og forutsigbart, når du spør her inne.
Det er helt sant. Men jeg tror uansett vi skal huske på at man kan lage fine opplevelser ut av camping i nærområdet og grillkos i hagen og at det FAKTISK er det som teller inn i barnas voksenliv. Selv om man kan kjenne at det er ubehagelig å måtte gjøre ting mye enklere enn de man sammenligner med rett rundt seg.
Nei, jeg leser ikke ferietråder her inne nettopp på grunn av følelsen jeg sitter med. Greit for deg at du ikke har problemer med dette, og at det er ganske åpentbart og forutsigbart for deg, men for meg er dette en reell bekymring. Om du finner det latterlig, eller hva som helst annet, hjelper ikke meg.
I mitt miljø varierer det hva folk gjør i ferien, noen reiser til syden, noen på storbyferier, noen til Lofotoen, noen til besteforeldre, noen koser seg hjemme. Selvsagt er det ikke slik at man må til Disney World eller syden. Vi ferierte hjemme og på hytta i fjor og i forifjor. I år skal vi en liten tur til Danmark, og resten av tiden skal vi være i nærmiljøet hjemme og på hytta.
I så fall svarer jeg det samme som resten som har skrevet i denne tråden. Feriene du beskriver holder i massevis, og det er slett ikke alle andre som drar til Syden eller Disneyland. :nikker: Det viktigste er at man har fri, kan ha litt late dager og gjøre noe hyggelig sammen, som man vanligvis ikke har tid til.
Vi vanker absolutt ikke i noe homogent miljø feriemessig. Det spriker i alle retninger. Målt i gode opplevelser tror jeg ikke noe er klart bedre enn det andre. Jeg vet dog at jeg med mine forutsetninger, er bedre på å skape gode øyeblikk når forholdene ligger til rette i form av ferie borte fra eget hjem.
Vi har gjort litt forskjellig hver sommer, noen ganger utenlands (riktignok aldri de helt eksotiske reisemålene), og noen ganger innenlands, men det ungene forbinder med SOMMER er å komme på gården til besteforeldrene og spise jordbær og være sammen med søskenbarna. Det er ikke ordentlig sommer uten.
Kjapp oppsummering av våre siste ferier: I fjor sommer hadde vi besøk av venner fra utlandet, og da var vi i Lofoten (kjørte bil). Året før besøkte vi disse vennene i hjemlandet deres (Sveits), og var litt hjemme hos dem, og litt på fjelltur. Året før var vi på en liten rundtur med bil, og besøkte familie og venner her til lands, og la inn et par fjellturer (en fryktelig kald sommer med bare dårlig vær, men ferien ble fin likevel). Og nå kom jeg på at jeg ikke snakket helt sant i mitt første innlegg, for da var vi jo faktisk i en temapark, når jeg tenker meg om, vi var jo på Langedrag! :tullerdu: Året før var også Norgesferie (også da med besøk fra Sveits), først og fremst hjemme, og før det var vi vel i Danmark (også med bil). Sånn for å gi et bilde av hvilket nivå det ligger på hos oss.
Sommerferien i år har vi ikke planlagt enda. Kanskje på tide ...
Det er jo litt klisje, men det viktigste er jo at man har tid sammen? Når jeg var liten var vi annenhvert år i syden, og annenhvert år på norgesferie (båt, gården til tante eller hos besteforeldre). Jeg har mange flere minner fra endeløse solskinnsdager i Norge (rart at det alltid var sol om sommeren når jeg var liten) i Norge enn jeg har fra Sydenferier. Selvom det selvsagt var stas det også.
Me reiste til Kroatia mange år på rad før me vart skilt. Dei to siste åra har me vore på familieleir ved sjøen ei uke, jentungen på barneleir, kanskje ei veke eller nokre dagar på Vestlandet, og ellers surra rundt heime.
Våre to næraste vennefamilier reiser ikkje til syden. Dei har råd til det, men prioriteterer fjellet og familie og slikt her. Me og har råd til det, men me gjer det ikkje no.
Disney land kjem eg aldri til å reise til, heller ikkje USA før eg får me kjæreste og me han reise fleire. Trur ikkje barna dine går glipp av noe. Gje f i kva andre gjer.
Man kan gjerne hevde og jeg er selvsagt enig i at å gjøre noe sammen mer mer enn bra nok. Norgesferie hos familie er topp og telttur er deilig. Men om du spør mine barn, spesielt den eldste, så er hvor man har vært viktig. Vi bor i et pengesterkt miljø og ja, det snakkes mye om. Vi drar til utlandet vi ca en gang i året, men ikke på to-tre ganger i året med alle sammen slik veldig mange andre vi kjenner gjør. Jeg vil ikke dermed si at man frarøver barna noe, på ingen måte. Jeg sier bare at man kan være oppmerksom på hvordan en del barn blir møtt i nærmiljøet sitt rundt ferietiden.
Mine er 10 og 13, og vi har vært på Gran Canaria en gang, ellers er feriene våre Norge, Norge og Norge.
Datter 10 år spurte for litt siden om vi ikke kunne bli en familie som reiser. Jeg synes feriene våre er helt fantastiske selv om det dreier seg om camping 30 minutter hjemmefra, og jeg tror det er mange av opplevelsene som vil være verdifulle i mange år fremover, både for voksne og barn.
Sånn er det her også. Vi tilhører de som reiser mye, både sommer og vinter. Vi prioriterer heller en dyr sommerferie enn belegningsstein, selv om jeg registrerer at naboen har råd til begge deler. Vi kunne reist mindre og betalt mer ned på huslånet, men det gjør vi altså ikke.
Ungene våre hadde nok klart seg veldig greit med campingferier også, men er vant med andre ferietyper.
Da min nå 17 åringen gikk i 3. eller 4. klasse skulle de tegne fra sommerferien. Hun tegnet at hun hoppet på rundballer hos onkelen og tanta mi. Da hadde hun gjort andre ting den sommeren, men det var det hun husket...
Vi har gått fra en familie som reiste mye til en som ikke har råd til noe. Etter at mannen var arbeidsledig i over 2.5 år så har det blitt stusselig med feriebudsjett. Gutta synes overgangen har vært stor, men vi klarer da å lage noen hyggelige ferieminner likevel. De vet at vi har mye dårligere råd enn før, og har innfunnet seg med det. Men vi har veldig lyst til å reise mye igjen da. Jeg tror det kommer til å gå bra med barna våre likevel. Vi liker å være på tur sammen som en familie.
Jeg skjønner hvorfor du tenker slik, jeg har tatt meg selv i og tenke slikt, spesielt når jeg har lest ferietråder her inne på FP, men når de tankene kommer, så tenker jeg også på at man har ulike utgangspunkt for hvordan ferie man kan få til.
Mine barn sier av og til at de skulle ønske at vi kunne ha reist og gjort noe annerledes i påske/vinter/høstferien, men for vår del så er ikke det noe økonomien vår gir oss mulighet til, jeg kan ha dårlig samvittighet for det, men jeg prøver så godt jeg kan og la være.
Det jeg tror er viktig er at man lager en positiv stemning rundt den ferien man får til.
Vi er ikke en høyinntektsfamilie, og ferierer stort sett i Norge. Jeg har aldri tenkt på at det ikke skal være bra nok. Vi har i tillegg søkt og sendt barna på feriekoloni flere ganger - det skal visst også være kleint.
Jeg tror det er viktig å stå trygt i egne valg, enten det er pga. inntekt eller annet.
(I år får jeg en stor pengegave, og den prioriterer vi å dra til India for. Det er tydeligvis også kleint og flaut, for vi får: "ååå, kan vi ikke dra til et land alle andre drar til, da?", fra barna våre. :knegg: )
Min eldste som da var 7 syns det var fryktelig urettferdig at han ikke hadde vært i syden, at han hadde vært mange uker i Afrika var liksom ikke det samme.
Jeg har ikke verken lyst eller råd til sydenferier, så det blir det ikke hos meg. I fjor var jeg hjemme hele sommeren, ungene var på ferie med pappaen så det var ikke synd på dem sånn sett. Året før var vi i Tromsø og Bodø en tur. De to årene før det igjen var vi i Halmstad og Oslo. I år kommer det litt an på hva eldste skal gjøre, om han drar til Afrika, så kan jeg og minste reise litt mer enn om eldste også skal være med.
Det du beskriver er absolutt nok, men jeg skjønner at det kan oppleves som om det ikke er det om normen er en helt annen i miljøet rundt. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for deres ferier, du gir barna fine minner. Om det er noe barna opplever som viktig ville jeg vurdert om dere kan få det til ved å ha sparemål eller lignende og jobbe mot.
For vår egen del og barnas er det ikke sommerferie om vi ikke har vært ute og reist. De liker å reise og vi reiser bort i de fleste ferier med unntak av julen. Når det gjelder sommer tenker de i første rekke på et sted i Sør-Europa hvor man kan bade, spise is, se borger og gjøre andre ting enn hjemme i tillegg til Danmark i noen uker. Det er det de er vant til, og det som er sommer for de. Hadde vi hatt en sommerhytte på Sørlandet eller dro på camping hadde det nok vært toppen og det de hadde forbundet med sommer. I våre omgivelser reiser de fleste enten det er til USA, Italia, Hellas, Danmark eller camping alternativt har de hytte. Jeg vet ikke om så mange som drar på camping, men jeg har ingen følelse av at dette er noe mindre verdt enn de andre ferieformene.
Jeg tenker at feriene deres høres helt flotte ut!
Vi har vært endel ganger på typisk sydenturer pga at både mannen min og jeg trenger varme. Da har jeg funnet veldig billige flybilletter, og vi har bodd billig gjennom en forening vi er medlemmer av, men ungene synes det er minst like stas å feriere i nærområdet her.
Jeg har dessuten veldig dårlig samvittighet for at vi ikke er spesielt flinke til å ta med ungene ut i skog og mark. Vi har aldri campet med dem, og ikke har vi tilgang på noe hytte heller.
Jeg er også student for tiden, og før det gikk jeg med veldig begrenset inntekt, så vi har ikke hatt det enorme spillerommet når det gjelder ferier. Når det er sagt, var vi to uker på Kanariøyene i fjor vår, og hadde derfor en hjemmebasert sommerferie. Det datteren min husket best fra ferien? Da vi kjørte 20 minutter til en campingplass med oppvarmet utebasseng og vannsklier, samt alle fjellturene vi var på.
For min del var den aller beste ferien på lang tid den sommeren hvor vi reiste og besøkte venner og familie i nabolandet, og deretter tilbrakte en uke i Oslo i etterkant og bare koste oss.
Jeg synes absolutt at det du beskriver er mer enn nok, for gode opplevelser, og at man gjør noe sammen som familie, er tross alt det aller viktigste.
Hva «alle andre» får varierer veldig med miljø. Også internt i samme by. Det kan godt hende deres barn er i mindretall der dere bor, det vet jeg ikke. Om det i såfall gjør noe? Det kommer an på. Jeg tror nok det er verst for de som over lang tid har lite valgmuligheter. Da mangler det ofte på flere fronter samtidig. At ungene har foreldre som ikke kan eller vil prioritere akkurat utenlandsturer tror jeg ikke gjør noe de fleste steder. Jeg ser jo at det er store forskjeller materielt i byen her også, der vi bor er det ikke vanskelig å være tenåring uten alle statussymbolene. Det er dog ikke veldig mange kilometer til en skole hvor sånt er et stort poeng.
A propos dette, nettopp nå spurte ene 10-åringen meg tilfeldigvis hvor vi skal på ferie i sommer. Jeg sa som sant er at vi ikke har bestemt det enda, og da sa hun at vi i alle fall må være lenge på gården til besteforeldrene. Så det er tydeligvis det viktigste for henne.
Jeg blåser en lang marsj i hva slags ferier andre drar på. Det viktigste er at barna og jeg har gode opplevelser. :jupp:
Det krever jo litt å være den som skiller seg ut i et miljø der mange har råd til dyre ferier, men hvis ingen gjør det blir det enda mindre rom for å være annerledes tenker jeg.
14-åringen liker å være misunnelig på han som stadig vekk er i Thailand, Spania, Polen eller Frankrike. Alle kjenner eneller annen som reiser mye, men det gjelder jo ikke de fleste.
Snakker da med henne om dette, at vi ikke har råd til det, det har de færreste. Så snakker vi om hva vi liker å gjøre i ferier, vi bruker mye tid på hobbyer i ferien, og det har også tatt oss til flere morsomme steder. Blant annet Drammen. Viktig å ta en prat om dette. At alle prioriterer ulikt, og at ikke alle har de samme mulighetene.
Vi er også på sparebluss. Har en gammel småbil, reiser aldri charter, har ikke vært i Legoland, aktivitetsparker eller dyreparker. Har ikke hytte. Temaparker i USA skjer ikke.
Vi besøker familie, barna er heldige og har stor familie. Vi reiser til Italia med rutefly. Jeg ønsker meg hytte som passer bilens komfort rekkevidde, ellers vil jeg ikke forandre på noe.
Inntil i fjor gikk alle våre ferier til familie på Sørlandet ( frem til vi flyttet hit) , Danmark og en gang til Polen. Nå er barna større og jeg klarer å ta dem med til varmen. Vi har hverken hytte eller båt, har et ganske lavt forbruk og prioriterer derfor å få litt sol og varme. Det finnes ingen bamseklubb de stedene, vi bader og det skjer fint lite. Resten av ferien blir vi hjemme og tar dagsturer.
Yngste vil nok si at å sove i telt i hage med seks gutter fra klassen var et høydepunkt i fjor og noe han ønsker å gjenta.
I vår omgangskrets gjør folk mye ulikt. I år dro noen til Thailand mens i fjor var de hjemme. Det er ingen som har reist mye.
Det er absolutt ting mine ikke vil få gjort med meg men det er ikke synd på dem. Det viktigste er å gjøre ting sammen og skape gode ferieminner.
Ungene har faktisk aldri klaget. De er stortsett fornøyde virker det som. De går på en svært blandet skole hva økonomi angår, så vi er heldige slik. De vil gjerne tilbake til Hunderfossen, så de har ikke så høye krav heldigvis.
Jeg har null kontroll på hva andre gjør. Mine unger har vært her og der, mest med sin far eller mine foreldre. Jeg har minimalt ferie om sommeren, og ungene mine savner mest av alt ferietid med sin mor.
De beste minnene har vi fra fisketurer i Østerdalen og lavbudsjettstelt/sykkeltur i Danmark.
Men dere prioriterer jo at du studerer og da tilsier jo økonomien at man ikke kan dra på dyre ferier. Selvfølgelig lider ingen nød av det. Min søster og svoger driver gård og konsekvensen av det er så godt som ingen ferie. Men det er jo et liv de har valgt. Med sine fordeler og ulemper. Vi har hytte og selv om det er arvegods så suger det ganske mye kapital i løpet av et år. Det har konsekvenser det også. De færreste får jo i pose og sekk.
Dette trur eg er det aller viktigaste. Eg har økonomi til å ta med barna mine til utlandet både en og to gongar i året men gjer det ikkje. Rett og slett fordi eg ikkje vil dei skal venne seg til stadig større og kulare feriar. No har ikkje vi vore utenlands i sommarferien sidan 2013 men skal til Frankrike i år. Då blir det veldig svært for dei og en stor opplevelse. Vi bor i eit veldig pengesterkt miljø men eg står svært så stødig i valg av hytteferiar, 8 år gammal Citroen og et hus som sikkert skulle vore oppussa både her og der. Fordi det er verdiar eg står inne for og ønsker vidarebringe til ungane mine.
For en del mennesker er det ikke snakk om pose eller sekk og valg, men om at muligheter ikke finnes.
Jeg synes det er et ansvar for samfunnet som helhet at ikke dem som er i denne situasjonen skal bli ytterligere marginalisert. Der tror jeg det kan gjøres mye også på holdningsfronten. Unger lærer av foreldre hva som er «godt nok», men alt skjer ikke hjemme. Samfunnet som speil er alle del av og hva ønsker vi der?
Voksne er ikke upåvirkbare de heller. Man kan være temmelig trygg i seg selv, men likevel påvirkes ganske hardt av omgivelser som legger lista for «godt nok» og «hva ungene og jeg fortjener» høyt.
Ja, og vi må som voksne og rollemodeller for barna våre hjelpe til ved å ta deler av dette ansvaret selv. Ikke bare vente på at andre gjør det. Jeg gjentar at det er viktig å (frem)stå trygt i egne valg. Det finnes gode og dårlige valg innenfor et mulighetsrom, selv om rommet er lite.
Ja det er mulig og for dem som har lite så er det påkrevd.
Da handler det ikke om å velge syden vs Florida, men kanskje om tilstrekkelig gode klær til årets leirskole vs en liten campingtur sammen med familien.
Å velge mellom bløtkake og iskrem er ikke veldig krevende gitt.
Jeg tror det er sunt å være bevisst at veldig mange valg, også valg som fremstilles her i forumet som store og alvorlige egentlig er på bløtkake og iskrem-nivå.
Alle vi som er her kan komme i situasjoner i livet hvor det kan røyne hardt. Du verden så mye det da vil si for egen mestring at omgivelsene har ålreite holdninger. Det gjør de helt nødvendige valgene innenfor et mikroskopisk handlingsrom mye lettere.
Som sagt har ikke vi verdens beste økonomi heller, og ungene vil alltid noe annet, mer. "Alle andre" skal jo. Men det er vår jobb å stå trygt i det vi velger. Å ikke dra i slalombakken hver helg, for eksempel. Det har ikke vi råd til, forklarer det med økonomiske prioriteringer og står godt i det valget.
Vi drar ikke på gøyale ferier i særlig grad, mest fordi mannen ikke liker å reise. Vi har dog tilgang til sommerhytte, så ungene får input og vel så det.
Vi bor i et område hvor det er mye fokus på materielle goder og de fleste har høye inntekter, det gjør jo kontrasten til oss større. Ungene våre har ikke sagt noe om det, men jeg merker jo i vennegjengene at det undres over at vi "aldri" er i varmere strøk. (har vært det en gang, mann og sønn hatet hvert sekund).
Vi er gjerne på biltur i Norge eller Norden, kanskje på fjellet på vinteren. Jeg tror det er viktigere hvordan vi koser oss og hvordan vi legger det opp mer enn at det er så fancy. Jeg synes ikke ungene våre går glipp av noe. (nå flytter jo eldste utenlands til høsten da, kanskje det er fordi hun er understimulert. :knegg: )
I noen miljøer kan det nok virke som om noe sånt er "obligatorisk". Det er på en måte en sosial inngangsbillett.
Ting kan få status som noe man underforstår at alle har kjennskap til og "syden" er nok et sånt begrep i en del grupper.
Var det her på forumet eller annet sted noen fortalte om sin første sydentur hele familien, til Bulgaria. Da ungen hadde kommet hjem og fortalt vennene så hadde hun fått beskjed om at de ikke hadde vært i det "riktige" syden, bare i billigsyden.
Mange opplever nok også at det å gå skitur med kvikklunsj og appelsin er "obligatorisk" for å være innafor sosialt sett.
Ungdommer sier så mangt ... Min eldste fikk høre at han ikke trenger å lese til prøve for han skal gå yrkesfag, trenger ikke gode karakterer da, sjø ...
Eldste barnet mitt sier hun ønsker at vi kan dra på ferie til et varmt sted neste gang (Lofoten i fjor), og har en hel liste med destinasjoner hun ønsker å dra til. Noe av det kommer trolig også til å bli oppfylt, på ett eller annet tidspunkt, for det er steder vi også ønsker å reise til. Men klassisk "syden" eller fornøyelsesparker står nok ikke på lista hennes.
Alle barn bør ha: mat, tak over hodet, klær på kroppen, en god skolegang og trygghet. Alt annet er bonus tenker jeg, selv om man så klart nok vil føle seg annerledes dersom man ikke har en del ting de fleste andre norske barn har. Jeg tror også at det varierer fra sted til sted hva som er normalen.
Jeg føler vi er litt middels når det gjelder ferier. Vi har ikke vært utenfor europa med ungene og er ikke i utlandet hvert år. Ungene setter også stor pris på teltcamping og bilturer i Norge og Norden. Og for oss som ikke bor langt sør eller øst i landet vil det jo fort være nesten like dyrt for en tur til Danmark som en tur til syden.
Samtidig vet jeg at spesielt eldste snakker om alle klassekameratene som drar til reisemål som Japan, Australia, USA, Dubai osv... For oss blir dette noe vi ikke prioriterer som familieferie. Vi har heller ikke egen hytte, noe jeg av og til føler at "alle andre" har. Vi kunne nok reist til slike steder om vi knep veldig inn på andre ting, men jeg føler ikke helt for å knipe veldig inn 50 uker i året for å bruke masse på 2 uker.
Jeg føler vel egentlig at jeg er priviligert som kan gi ungene mine alt de behøver og enda mer. Selv om det som oftest blir ting som er litt midt på treet og nedover når det gjelder pris. Og jeg prøver å være bevisst på å ikke sette verdi på opplevelser utifra hvor mye penger de koster.
Mine unger kjenner på at vi ikke reiser på vinterferie og høstferie, og de har følt seg utenfor fordi de ikke har reist langt, det var noen år Dubai og japan og Mexico var det som gjaldt. Hytte savner de ikke, de synes mer synd på de som må på hytta.
Jeg har ikke inntrykk av at mange av ungenes venner reiser til Japan, Australia, Dubai etc. De finnes, men det er snakk om et fåtall, og da er det selve REISEN som de har planlagt og spart til lenge, ikke noe de gjør hvert år. Men en god del reiser til Mallorca, Kreta, Spania, Kroatia, og den type steder, og ganske mange ferierer også i Norge eller Skandinavia. Det er over gjennomsnittet høy friluftsinteresse blant omgangskretsen til ungene, så mange drar på ferier tilpasset dette.
Det med hytte er det mer jeg som har følt på, når det er vinter- eller påskeferie og "alle andre" er på hytta og på ski. Selv om jeg egentlig ikke ønsker meg hytte en gang og ikke liker å gå på ski. :knegg:
Jeg har ikke lyst på hytte, men har lyst til å være en som har lyst på hytte og friluftsliv. :knegg: I blame SoMe. og det er klart at ungene våre også ser mer av andres ferieglansbilder pga Snapchat (som er den eldstes foretrukne kommunikasjonsmåte).
Tja ... yngstejentas venninne var i sin mors hjemland i fjor sommer, et eksotisk land i det fjerne østen, og alle snapene jentungen mottok fra den kanten var selfier med hundesnuter eller kaninører, bortsett fra en som var av en ekstremt kunstferdig bursdagskake. :knegg: Ungene er (heldigvis kan man kanskje si) ikke alltid like flittige som sine foreldre til å vise ferieglansbilder.
Her vil yngste ha hytte på fjellet ( vi har jo i praksis to hytter ulike steder, men det er dagsetapper kjøre dit), eldste derimot hater tanken på det.
Her føler ellers yngste på at vi drøyde til onsdag med å dra på vinterferie og at det samme er planen for påsken. Og at vi skal på fjellet istedenfor til Danmark...
Vi tar heller ikke fri høst- og vinterferie, men ungene har ofte blitt sendt til besteforeldrene, og de elsker å være der, så da er den saken grei. Av og til har de også bare vært hjemme, og funnet på forskjellig på egenhånd. En gang var to av dem med på håndballskole i høstferien. Men ei av helgene i høstferien har vi som regel tilbragt på hytta til min søster, sammen med hennes familie, og et par vinterferier har vi vært på hyttetur med venner den ene helga. Noen år har vi tatt fri fredag, slik at vi har fått langhelg. Vi har reist bort i en høstferie, ett år, og det var planlagt to år i forveien. Ferie sammen med min søster. Det var utenlands, så da reiste vi ikke noe særlig den sommeren. Mannen bruker å ta fri den stille uken i påska, og tar med ungene til sitt hjemsted. Jeg bruker å jobbe, og tar bussen dit etter jobb onsdag, eller på skjærtorsdag.
Ett år var svigerfamilien bortreist, da var vi på turisthytte i Trollheimen i påskehelga, og ungene snakker om det fortsatt. Det er en av de tingene de faktisk maser mest om. At vi skal dra på turisthytte i påska, helst tilbake til den samme som vi var den gangen. Men tre netter på DNT-hytte med full pensjon koster jo omtrent like mye som en sydentur, så vi får se. :knegg: Vi kan jo gjøre det litt enklere enn det da, vi slo skikkelig på stortromma den gangen, følte vi. Men heller ikke da tok jeg noe fri utover helligdagene.
Hytte eller ferie i skolens vinterferie, lange mai helger og høstferie er nok det barna savner mest, akkurat nå. Det er helt tomt i nabolaget i de ukene. Eldste er heldigvis sosial, har utvidet omgangskrets, og fornuft til å spørre bredt om noen er hjemme. På SFO var det 11 barn i vinterferien, av ca 340 mulige. Attpåtil avlyste de besøk i svømmehallen fordi det var så få barn der. :confused: Da var ungen sur. Jeg har reist med de til Trondheim, betaler bare reisen, men det er ikke mye ferie for min del. Jeg blir alene om å passe barna og synes det er tungt å bo med mamma og kjæreste flere dager i strekk.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
