Vi har dem vel alle i omgangskretsen; hun som ser negativt på det meste og fortolker alt som skjer på en mollstemt måte eller han som ikke for sitt bare liv kan se at glasset er noe annet en halvtomt.
Jeg har en kollega som hører hjemme i denne kategorien. Hen har mange gode sider, men ser så ofte mørkt på det meste at jeg har begynt å kvi meg for å omgås vedkommende, jeg blir tom for energi. Uansett hvilke konstruktive forslag jeg har til å løse problemene hen har, så er løsningene uaktuelle. Å bare sympatisere er lettvint, men platt. Det kunne vært fristende å konfrontere hen med problemstillingen, men jeg tror ikke det vil føre noe sted og relasjonen vår er egentlig ikke så nær at det er naturlig. Jeg har også en nær slektning i samme kategori.
Noen som har gode teknikker til å møte slike mennesker? Jeg snakker ikke om depresjon her, altså, det blir noe annet. Mer et grunnleggende pessimistisk syn på livet.
Jeg ble påtvingt et sånn bekjentskap - mannen fant seg en sykkelkompis og han hadde ei som vi da som par skulle omgås. Jeg holdt på å bli GAL! Det var et evinnelig mas om å møtes, og kunne vi ikke den dagen hun foreslo så kom hun opp med hundre alternative dager vi kunne møtes. Og når vi møttes så var ALT feil, og hun var så nedlatende og stygg mot mannen sin og svarte både han og ungene på en helt utrolig ugrei måte.
Vi avslo tilslutt hver gang hun prøvde at vi skulle møtes, og jeg tror vi holdt på mellom 1-2 år før hun ga opp å ringe / be oss. Møtte henne faktisk forrige uke ( to ganger, til og med) og vi snakka svada i ett minutt før vi gikk videre uten engang å si badet. Alt er rart.
Men over til poenget, jeg kvitter meg med sånne. Jeg orker det ikke! Fordi jeg ikke har overskudd til sånn... Og har jeg sånne kollegaer så må jeg bare holde meg unna. Sikkert uprofesjonelt, men jeg har gode kollegaer jeg heller bruker tida mi på.
Jeg lurer på om du ikke har kommet frem til beste løsningen selv jeg - å ikke omgås vedkommende. Jeg tror ikke det nytter å fortelle dem at livet er annerledes, den endringen må komme innenfra hos dem selv.
Ja, det er et godt poeng, særlig det siste. Men nå er det slik at akkurat disse to jeg nevner her, kan jeg av ulike grunner ikke velge bort. Og jeg lurer ofte på om de selv innser hva slags påvirkning de har på andre og hvordan de framstår. Ville de endret adferd dersom de så seg selv utenfra?
Utrolig slitsomt med sånne folk. De er kanskje ikke ute etter råd, men ønsker å syte og klage. Har en slik person jeg må omgås og har hatt delvis hell med å sende ballen tilbake. "Så du mener at .....hva tenker du å gjøre med det?" Eller "du sier at ........Tenker du at ALLE mennesker gjør slik?"
De gangene jeg har respondert slik, har personen moderert seg og blitt litt svar skyldig. "Nei, det var ikke Sååå ille, jeg mente....."
Jeg har en kollega som jeg innimellom må minne om hvilke problemer som må adresseres hvor. Da er det mer snakk om saker som ikke er mitt bord da, ikke en generell negativ holdning. Jeg har øvet meg på å si, "oi, det høres ikke greit ut, men dette kan ikke jeg gjøre noe med, dette må du gå til nn med." Eller også, "Ja, det er leit at du har mye å stri med på privaten, men akkurat nå må jeg faktisk konsentrere meg om å gjøre jobben min og jeg synes at du skal gjøre jobben din."
Siste mulighet for klagere er jo å vise dem alternativene: sjefen er kjip, jeg liker ikke arbeidsoppgavene mine. Javel, så slutt i jobben da! Mannen gjør ikke husarbeid; neivel, snakk med han eller skill deg. Pek på de endringene og valgene personen selv kan og kanskje bør ta og stå for på egenhånd i tilfellene det er saker som kan ordnes.
Problemet mitt var at jeg tok den andres bekymringer innover meg, noen ganger må jeg minne meg selv på at jeg ikke kan passe på andres sjelsliv og privatliv, men har ansvar for mitt eget. Isbjørn sitt forslag er også godt, i den grad man må forholde seg til slike folk atlså.
Eg er nok «slik» i perioder, i alle fall på eigne vegne. Eg tenker ofte at det eg treng når alt er mørkt og tungt, er ikkje løysingsforslag eller diskusjoner om halvtomme eller halvfulle glass. Det eg kan trenge er å bare ha folk rundt meg, som lar meg vere der eg er, og som ikkje bryr seg om å snakke om kva som er oppi det jævla glasset. Så lenge personen ikkje etterspør løysingar, er det ikkje nødvendig å gå inn i det. Det går an å bare gjere ting saman, utan å skulle løyse verdensproblemer på ein kveld.
(Ja, eg strever med overdrevent løysningsorienterte folk).
Jepp, noen ganger har en slik tilnærming også noe for seg. Har merket det et par ganger når venner og familie har stått i samlivsbrudd eller gått på andre smeller og blitt deprimerte og hatt stort behov for å øse ut. Jeg kan lytte og snakke om de samme tingene lenge, mens mannen min fort blir rastløs, lei og irritert av gjentakelser og det han opplever som negative holdninger. Fascinerende å se hvor forskjellige folk er. For min del er det nok ikke slik at sutring hos andre suger noe særlig energi (til det sutrer jeg for mye sjøl, skjønt jeg prøver jo å gjøre det med litt humor).
Da jeg var gravid med minsten måtte vi jo forholde oss til at det var et høyrisikosvangeeskap, og i aller beste fall så kunne jeg få gå til uke 34. Det var det beste vi kunne håpe på, da ville fødselen uansett bli satt i gang. Jeg var vettskremt og fra meg av bekymring og skyldfølelse fordi babyen ville bli prematur. Og en av de rundt oss valgte hele tiden å møte det med «Det kommer til å gå bra! Det går aldri så ille som vi tror, jeg tror du ender med å gå på overtid og må løpe i trappene for å få fødselen i gang!» :gal:
Jeg har en sånn person i det landskapet jeg sitter, og negativiteten hennes suger utrolig mye energi. Og problemet med folk på jobb er at de ikke kan velges bort.
Noen god løsning har jeg ikke. Men jeg bruker headset med støyreduksjon som brukes mye mer nå enn før jeg satt sammen med henne.
Nei, ikke nødvendigvis. Kanskje du har fasiten: kanskje vi andre skal slutte å være så ... positive?
Fra fjas til alvor, jeg er nok en av de der irriterende positive og løsningsorienterte folka. Men likevel forsøker jeg som best jeg kan å skille mellom sutrekos (som jeg tolker hovedinnlegget handler om) og det at vi har ulike erfaringer eller grunntone i livet vårt. Jeg opplever verken nokon eller Bluen som sutrekosere.
Kjipe erfaringer skal møtes med medfølelse og trøst først, så kan man, dersom den andre personen ønsker det tilby hjelp og råd.
Men er det ikke en viss forskjell på å ha det kjipt, og å ha et negativt syn på livet?
Har også blitt møtt med helt feil (men velment) optimisme i en tøff situasjon. Det virker ikke. Men dersom man kosesutrer må man tåle at andre kan bli litt matt av en evig negativ spiral.
Folk som synes alt er trist, vondt, leit og at livet generellt er ute etter dem, er ganske slitsomme.
Siden jeg er helt motsatt blir det litt som en magnet, bare feil vei. Jeg virker avstøtende på slike :lol:
Så svaret er jo å overøse dem med positivitet.
:knegg: Problemer med overdrevent positive folk, ja. Den var fin, Bluen. Oppfatter deg ikke slik, da.
Sutrekos var et godt begrep, eller kos med misnøye, om du vil. I enkelte avdelinger på jobb er det den rådende kulturen. Jeg blir helt nummen av det.
Jeg likte Isbjørns metode, og tror jammen meg jeg skal stramme meg opp og prøve meg på litt forsiktig utfordring tilbake til sutrekoserene. Eventuelt gå for Floksas versjon og drukne dem i overdreven positivitet. Jeg tror jeg må milevis ut av karakter for å få det til, riktignok.
Jeg har også problemer med overdrevent positive folk, når jeg opplever at det er en "greie" de har på gang. At det ikke er genuint. Jeg kjenner noen slike og de gir meg heebeegeebees :knegg:.
Men sånne negative survefolk som alltid synes synd på seg selv, alltid er et offer for andre menneskers handlinger eventuelt inntar martyrrollen, de må jeg faktisk bare kvitte meg med. Og kan jeg ikke velge dem bort, da må jeg ta på skylappene og bare nikke/riste på hodet alt etter som og si "mmm" til de er ferdige. Men jeg tappes for energi av mennesker som er slik for det blir alltid en veldig ensidig relasjon. De er for selvsentrerte til å ha interesse i andre også er det bare prat om den fæle mannen, den kjipe mora, den slemme sjefen, de ekskluderende vennene som står på agendaen og det er jo virkelig ikke noe interessant eller gøy å være rundt.
Jeg har en venninne fra ungdomstiden som er slik og det er grunnen til at vi har lite kontrakt idag. En grunnholdning på å fokusere på det negative og som tolker absolutt alt i verste mening. Og helst som en kritikk av henne og hennes valg. Det er slitsomt.
Av og til har man behov for å klage og da kan det være slitsomt med de som alltid må sette ting i perspektiv og gå i løsningsmodus. Av og til må man bare få det ut og trenger noen som lytter og trøster. Så jeg snakker med litt ulike alt etter hva jeg trenger. :humre:
Jeg er ganske flink til å krisemaksimere, men ikke så fæl til å sutre - tror jeg.
Et par tidligere kollegaer dreiv og klagde på alt (og alle) og ble veldig fornærmet da de fikk spørsmål som "har du prøvd å foreslå en løsning?" og lignende, og sluttet å komme inn på landskapet vårt for å klage. Vi andre var i lykkerus av det. Lenge.
Noen ganger trenger folk å klage og sutre litt, andre ganger trenger de litt hjelp til å se løsninger. Jeg prøver i hvert fall å tilpasse meg folks behov, men blir det mye sutring og ikke noe forbedring, da blir jeg utmattet selv og trekker meg vekk, velger dem vekk.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
