I går var vi i bursdagsbesøk til vår eldste datter. Hun har rukket å bli 30 år, uten at jeg helt skjønner hvor de årene er gått. Men jeg spurte henne om hva hun syntes om å bli 30. Hvor hun da svarte: Det værste er at jeg husker DIN 30 års dag mamma. Og jeg synes du var gammel da. HAHAHAHA!
Og jeg husker min mors 50 års dag. Og i år blir jeg 50 år selv. Så jeg skjønner på en måte hva hun mener. Det er som om livene krysses. Det er ganske så rar følelse å huske våre foreldre når de var like gamle/ unge som oss selv. Synes jeg da.:D
Wow, gratulerer med jubileene. Det høres helt ellevilt ut å ha et barn som er 30, men jeg synes ikke lenger at 50 høres så gammelt ut som jeg tenkte da pappa ble 50. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg innså at min barndomstid (1980-tallet) er like fjern for mine barn som 50-tallet er/var for meg. Man vet det jo, men skjønner det ikke helt like vel.
Ja, det er kjemperart! Jeg husker godt mamma og pappa sin felles 40-årsfeiring. Jeg var tenåring, og var ikke med på festen, jeg satt barnevakt hos noen venner av dem som var invitert, som hadde små barn. Min storesøster, som var 2,5 år eldre tenåring enn meg, fikk være med på festen.
Da jeg og min nåværende samboer ble sammen var foreldrene våre like gamle som jeg er nå. Om de ikke var "gamle" akkurat, så var de i alle fall skikkelig voksne. Det er utrolig rart å tenke på nå. Jeg føler meg jo ikke så gammel/voksen nå som de var da. :knegg:
Snakket litt med dette med min sjef, som nylig fikk sitt første barnebarn. Hennes mor er noen-og-åtti år gammel. Jeg spurte hva mora hennes syntes om å bli oldemor, og hun svarte at det å bli oldemor visstnok var helt greit, det som virkelig føltes rart var å ha en datter som er bestemor. :humre:
Ja, gammel er nok ikke det rette ordet. Men Voksne. Det var det de var. :fnis:
Jeg kan virkelig ikke skjønne hvor de 30 årene har gått. Jeg husker min svigermor sa til meg: ta varepå småbarnstiden, den går så fort. DA tenkte jeg: Gid den gikk litt fortere( litt lite søvn:humre:) Men nå tenker jeg: hvor i alle dager gikk de 30 årene da? Hun var liten det ene øyeblikket, nå er hun selv mamma til 2. Jeg blunket jo bare litt!...
Jeg husker godt mammas 30-årsdag og mine foreldres 40-årsdag, som de feiret sammen. PÅ 40-årsdagen deres var jeg 17, serverte først og festet med de andre etterpå. Både farmor (som da var 79) og jeg holdt ut til 0330. :knegg:
På 50-årsdagen til pappa hadde vi stor fest på hytta, og min da 3 år gamle datter sto¨på et bord og sang for alle.
Nå er datteren min 31 og jeg skal bli mormor til sommeren. Tiden flyr, gitt. :vismann:
Grattis med å snart bli mormor! Jeg er så heldig at jeg har fått 4 barnebarn alt. De er 8,6,3 og 2. Gled deg!
Den vismannen :vismann: fikk meg til å smile godt!
Jeg nærmer meg 40 og jeg husker godt min mors 40-årsdag. Jeg var bare 10 år da, og jeg synes jeg hadde gamle foreldre. Hvilket jeg også hadde, sammenlignet med mange av venninnene mine. Og slik jeg husker foreldrene mine i den alderen, så vil jeg egentlig påstå jeg er yngre også. Jeg føler min mor ble middelaldrende i 30-årene, og de har alltid vært trauste.
Sånn er det hjemme hos oss også. Først hadde mannen og jeg hvert vårt tidlig-i-tjueårene-barn, så fikk mannen et barn da han var i begynnelsen av 30-årene - og så avsluttet vi med pøbelprinsessen sammen. Vi har hatt hjemmeboende barn i snart 32 år.
foreldrene mine var ganske unge da jeg ble født, og de har vært ungdommelige hele veien. Først nå, når de er over halvveis i 70-årene, merker jeg at jeg synes de er litt gamle.
Og selv er jeg jo veldig ung. :blafre: :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
