Jeg ser i mange av de andre trådene her at så mange husker veldig detaljert om bøker og filmer de har lest og sett for lenge siden. Er det vanlig? Og ikke bare huske om man liker en bok eller ikke, men å klare å plassere den på en gitt plass på topp 10-lista, feks, eller å kunne gjengi handlingen og følelsene i boka etter måneder og år.
Jeg koser meg med bøker og filmer der og da, men de er fort glemt. Når jeg hører en bok jeg har lest omtalt eller diskutert, så kan jeg gjerne huske følelsen jeg satt igjen med, men sjelden noe særlig om handlingen eller alt som eventuelt sto mellom linjene. Krimbøker kan jeg lese flere ganger, for jeg husker jo verken plottet eller hvem morderen er. :knegg:
Er jeg spesielt sløv? Eller har veldig dårlig husk? Eller fortærer jeg for intetsigende bøker og filmer? Er ikke hjernen min innstilt på å lagre slik informasjon, kanskje?
Det gjelder ikke alle bøker og filmer hos meg, bare enkelte, som har gjort et ekstra sterkt inntrykk av en eller annen grunn. Og selvsagt hvis det er noe jeg har lest/sett flere ganger.
Jeg har det mer kjedelig sånn, hvis jeg følger med husker jeg ca alt jeg leser og ser av film. Ned på replikknivå. Men det er ikke alt jeg følger så hardt med på.
Nei, jeg husker svært få titler på filmer og bøker, og svært få forfattere. Jeg kan se en halv film før jeg registrerer at jeg har sett den før og lese flere kapitler av en bok før jeg innser at jeg har lest den tidligere. I bokserier, der det går noen år mellom utgivelsene, husker jeg ikke hva som skjedde i forrige bok og må google for å friske opp hukommelsen.
Før husket jeg alt, og jeg kan fremdeles alle sangtekster jeg hørte mer enn noen få ganger fra oppveksten. Jeg opplever fortsatt at jeg husker langt mer enn omgivelsene, selv om jeg selv synes jeg glemmer det meste.
Fiffig fact; virkningen oppheves ved alkoholinntak. Jeg trenger ikke drikke mer enn noen glass vin før jeg sliter med å huske vanlige samtaler. Pussig.
Jeg husker generelt godt, men jeg husker jo ting som har gjort inntrykk på meg mye bedre enn andre ting. Og jo mer jeg har snakket om boka/filmen/serien med noen andre, jo bedre sitter det over tid. Jeg er ikke av dem som husker mange detaljer og ordrette sitater, men jeg husker som regel temaer, følelser og relasjoner mellom personer veldig godt. Jeg kan fint greie å glemme plottwisten i en bok jeg ellers har mange minner fra, noe som på mange måter er en fordel, siden jeg liker å lese yndlingsbøker om igjen. :knegg:
Jeg hadde tidligere fotografisk hukommelse, så på barneskolen ble jeg stadig vekk beskyldt for å ha jukset på prøver siden jeg "skrev av boka".
Om denne egenskapen har forsvunnet eller om jeg har blitt flinkere til å filtrere ut det som faktisk er viktig skal jeg ikke mene for mye om, men nå kan det være bøker jeg ikke engang husket å ha lest og filmer jeg ikke husker å ha sett. Men det er klart - hvis det gjør et inntrykk, så sitter det jo.
Mja, det er vanskelig å bedømme sin egen hukommelse. Man vet jo kun om det man husker og ikke det man har glemt ...
Var ute med ei jeg jobbet med for 20 år siden - traff henne sist for 18 år siden. Og vi husket mye det samme, men hun refererte til noen som jeg overhode ikke har noe minne om. Husker ikke stemme, ikke ansikt, ikke kropp/bevegelse, ingen episoder, ingen arbeidsoppgaver, ingenting. Jeg har full tiltro til henne og er sikker på at denne mannen eksisterer (med det navnet og den beskrivelsen hun ga), men det er helt blankt enda (det hender jo at jeg minnes noen etter at jeg har fått en påminnelse; Det var han som gjorde y på den festen hos x).
Men klart, det blir veldig tydelig når det kommer til bøker og film. Men jeg tror nok det er gjengs at man baserer vurderingen av hukommelsen sin på - simsalabim! - de tingene man husker. :humre:
Jeg husker mye. Da vi hadde klassetreff og ikke hadde vært sammen på 20 år husket jeg detaljer om de andre som de nesten ikke husket selv en gang da jeg minnet dem på det. Det har jeg opplevd i mange andre settinger også at jeg rett og slett husker mer enn andre. Jeg kunne ringt barndomsvenninnens foreldre uten å slå opp nummeret deres hvis de bor på samme sted. Jeg husker bursdagen til ikke bare barndomsvenner, men til søsknene og foreldrene deres også. Totalt ubrukelig informasjon egentlig annet enn som partytriks. :humre:
Mange filmer og bøker er alldeles forglemmelige, men jeg husker som regel at jeg har sett eller lest dem, selv om innholdet kanskje har vært så lite inspirerende at det er fortrengt. Så kan jeg da slippe å bruke tid mer enn én gang.
Andre bøker og filmer har gjort skikkelig inntrykk og da husker jeg ikke bare innholdet, men også hvem jeg så filmen sammen med og hvor eller kanskje hvor jeg satt og leste boka.
Hukommelsen min kan spille meg et puss av og til, bevares jeg har ikke fotografisk hukommelse, men tingene jeg glemmer har da åpenbart gjort lite inntrykk på meg og rett og slett bare aldri blitt arkivert.
Jeg husker på mange måter bedre fra lengre tilbake i tid, det er vel egentlig ganske vanlig, og jeg tror jeg har skjønt hvorfor det er sånn, i hvert fall for meg. 1. Jeg var mindre blassert, jeg hadde ikke følelsen av å ha lest dette før eller sett dette før eller opplevd dette før sånn som jeg ofte får nå når jeg gjennomskuer plot-poengene lenge før de inntreffer. 2. Etter at jeg fikk barn er det rett og slett informasjons-oversvømmelse i hverdagen. Hver dag er så stapp full av inntrykk og hendelser at ting glipper. Jeg er så veldig glad for at jeg har skrevet ned ting som ungene sa og gjorde, for jeg klarer ikke i en travel hverdag å "arkivere" alt jeg gjerne ville ha husket på.
Jeg har ganske dårlig hukommelse på slike ting. Også syns jeg det er veldig vanskelig å rangere ting. Så jeg kan ikke plukke ut "boka/filmen/kunstverket/teaterstykket som har betydd mest for meg", fordi det er umulig oppgave. Jeg har selvsagt eksempler fra alle de som har festet seg, som jeg har likt eller mislikt så sterkt at det i allefall har virket inn på meg, men jeg kan ikke rangere det. Fordi de har virket inn på meg på ulike vis, og hva jeg har trengt der og da har variert. På sett og vis er Dirty Dancing min yndlingsfilm, men det er ikke den beste filmen jeg har sett. Jeg husker boka Den hemmelige hagen og Anne-bøkene som noe som virkelig satte seg i meg som barn, men jeg har glemt mye av handlingen nå.
Nei, jeg finner stadig bøker på Kindlen min som jeg åpner og tror jeg ikke har lest, og så hopper den til siste side. Så må jeg bla litt, for å finne ut hva i alle dager dette var for en bok, og noen ganger husker jeg den, andre ganger nesten ikke i det hele tatt.
Samtidig kan enkelte scener eller stemninger i en bok sitter VELDIG godt i, i flere tiår.
Sånn er jeg også, det er så mye rart som bare sitter klistret. Jeg husker alle slags telefonnumre, jeg husker alles fødselsdager, bilskilt o.l. Jeg kan fremdeles huske fødselsdato, navn på søsken o.l. til alle medlemmene av Take That selv om det er over 25 år siden jeg var interessert i dem. Ser ikke for meg at jeg noen gang vil få bruk for den informasjonen igjen. :knegg: Og så glemmer jeg aldri et ansikt. Mannen min blir stadig imponert når jeg f.eks. alltid kjenner igjen skuespillere selv om de har blitt 30 år eldre og/eller har forandret seg totalt.
Jeg har dessverre ganske dårlig hukommelse når det gjelder folk og ansikt. Eldstejenta hadde ei venninne på besøk en dag, som påstod at de hadde vært på samme barselgruppe (eller rettere sagt jeg og mor hennes) da de var babyer, for det hadde mor hennes fortalt. Hun hadde til og med vært hjemme hos meg, der vi bodde før. Det sa jeg umulig kunne stemme, for det kunne jeg ikke huske. Det er ikke så lenge siden jeg hilste på mor hennes for første gang, og jeg kunne sverge på at jeg aldri har sett henne før. Men siden jenta virket så sikker lette jeg opp noen bilder jeg hadde fra barseltreff jeg hadde hatt hjemme, og jammen fant jeg ikke et bilde av at mora hennes som satt på gulvet hjemme hos meg, med babyen på et teppe, og i tillegg et nærbilde av jenta selv. :tullerdu: Selv om hun var baby var det fullt mulig å kjenne henne igjen, og jenta bekreftet også at det var dem da hun fikk se bildet.
Jeg tror kanskje grunnen til at jeg har glemt henne er at vi hadde ofte barseltreff og ble en godt sammensveiset gjeng etter hvert, men at denne damen kun var med et par ganger i starten, så hun ble ikke med i "den harde kjerne" som var igjen til slutt, og som fortsatt har kontakt. Men jeg burde jo husket henne da, når hun tross alt har vært hjemme hos meg, og jeg har tatt bilde av henne. :wacko: Selv om det er 12 år siden. Hun husker jo tydeligvis meg ... :flau: Jeg er ellers ganske god til å huske navn. Når jeg har hilst på en person kan jeg godt huske hva personen heter, men ikke hvordan vedkommende ser ut.
Ellers kan jeg huske veldig nøyaktig hendelser og ting som har blitt sagt, og irriterer meg veldig over folk som gjengir det feil. Har ei venninne som stadig forandrer på historier. Hun kan snakke om samme hendelsesforløp flere ganger, og hver gang forteller hun det litt annerledes, og på en måte som ikke er forenelig med det hun fortalte første gang, slik at jeg til slutt tar med ei klype salt alt hun forteller. Hun kan sitere noe min datter har sagt når hun har vært på besøk der (døtrene våre er venninner), og neste gang hun snakker om det har det blitt til noe helt annet. Det er jo helt håpløst å forholde seg til. Jeg vet ikke om det er fordi hun selv ikke husker hva som egentlig skjedde eller ble sagt, eller om hun bare vrir om på ting for å få det til å virke mest mulig interessant der og da. Jeg husker i alle fall nøyaktig hva hun fortalte forrige gang, selv om det kan være år siden, og da blir det jo bare komisk.
Jeg er helt elendig på å huske detaljer og navn. Det er faktisk et problem som språklærer i videregående skole. Det nytter ikke hvor mange ganger jeg har jobbet med en tekst, for hvert år må jeg gå grundig gjennom den for å huske detaljer og navn på personene.
Nei, jeg husker ikke godt. Jeg må forstå ting, klarer ikke å huske. (Det er et problem som lærer at jeg ikke husker navna på elevene før etter lang tid.)
Jeg så filmen "gutten i den stripete pysjamas" for lenge siden. Jeg husker ikke hvor lenge, kanskje 3-5 år? :vetikke: Jeg husker at den var gripende, og husker endel av storyen. Så så jeg den om igjen for litt siden. Ja, jeg kjenner igjen ansikter, hus og steder, og endel av hva som skjer. Så kommer slutten. En gripende og forferdelig slutt. Og den kom som et sjokk på meg. Jeg så altså hele filmen for andre gang, og hadde ingen idé om hvordan den sluttet, før de siste minuttene.
I fjor leste jeg kanskje 10 bøker, og kan ikke si så mye av hva som skjedde i hver av dem, kanskje noen linjer, men ingen navn, stedsnavn, årstall, relasjoner... Bortsett fra den om Ove, da.
Det kan nok fort være noe av årsaken, ja. Og for min del har jeg ikke overskudd til å lese "dype" bøker som krever noe av meg, de må være fengende og noenlunde lettlest. Likevel, jeg har lest og sett mange av bøkene som har vært ramset opp i de andre trådene tidligere, men jeg husker fortsatt mest følelsen jeg satt igjen med, ikke innholdet.
Ansikter har jeg aldri husket, og det har jeg etterhvert skjønt at er et medfødt handicap. Samtidig så har det sikkert en anelse sammenheng med observasjonsevne, det også. Jeg kan dog huske at vedkommende jeg skal i nytt møte med hadde på seg rosa bluse og hadde dinglende øredobber sist jeg møtte henne, feks, uten å klare å erindre noe som helst om hvordan fjeset ser ut.
Det eneste jeg husker fra den filmen er vel slutten. :knegg: Som er grunnen til at jeg ikke orker å se den filmen flere ganger. :skremt:
Jeg tenker det er stor forskjell på hvordan vi lagrer informasjon i hjernen. Jeg lagrer nok ord bedre enn bilder. Jeg husker godt navn, og ting jeg har lest, eller som har blitt meg fortalt, men har problemer med å kjenne igjen ansikter og steder. Det lagres sikkert på et annet sted i hjernen, som jeg ikke har like god kontakt med. :hehehe:
I dag har jeg vært i marerittsituasjonen som er Sola lufthavn. Der ser jeg garantert kjente. Gamle kunder, tidligere kollegaer, sambygdinger. Jeg kjenner dem igjen og vet jeg har dem fra et sted, men fra HVOR...
Så, etter å ha kommet trygt gjennom ved å rekke å studere en av dem i smug en stund sånn at jeg hadde ham plassert før han så meg, og unngå øyenkontakt med en annen, kommer jeg meg trygt på flyet. Og gjenkjenner en av kabinpersonalet, men fra HVOR?! :dåne: Jeg mener, jeg kjenner ikke SÅ mange høye, kjekke, vietnamesiske menn på min alder, han BURDE være mulig å plassere?! Jeg kommer så langt som til "far til en eller annen", men ikke lenge. En hel flytur lurer jeg, mellom dormingen, så hilser han hjertelig på meg med en hånd på armen min på vei ut, og bestemmer seg tydeligvis for å redde meg med et "hils , da!", og vips, så er han plassert. :dåne:
Jeg har fryktelig dårlig hukommelse nå, bortsett fra enkelte ting som brenner seg fast. Det fine med en slik hukommelse, er at jeg kan se fantastiske filmer og serier flere ganger, og det dukker alltid opp overraskelser.
Det verste med en slik hukommelse, er at jeg som regel vet at jeg har glemt noe viktig, men kan ikke huske hva.
Før husket jeg ALT. Hvis noen lurte på når noe hadde skjedd eller lignende, så ble jeg alltid konferert, for "Divine husker sånt". Men nå merker jeg at jeg har levd så lenge at hjernen nok er litt mettet. Jeg satt og så på bilder fra studietiden forleden og jeg innså at jeg ikke husket navnet på en eneste person på bildene. De var bare perifere betjente, men læll. Og nå har jeg begynt å glemme navnet på filmer og slikt. Æsj, altså. Alderen tynger. :åttogførr:
Nja. Jeg husker det meste. Men innimellom kan jeg være usikker på krimbøker, og om jeg har lest bøkene eller ei. :nikker: Det er nok litt fordi en del bøker innimellom har et likt plott, og så kan det være bøker jeg har lest for lenge siden.
Filmer husker jeg stort sett :jupp:
Men en del serier husker jeg ikke alltid innholdet på, når det går lenge mellom sesongene feks.
Nei, det er jeg dårlig på. Men det betyr også at jeg kan kose meg med bøker, serier og filmer flere ganger. Det jeg husker er om jeg har likt boken/serien, litt om hovedkarakterene og det hender at spesielle episoder setter seg fast. Men ikke i detalj og jeg har aldri hatt evnen til å sitere nøyaktig fra ting jeg har lest/sett.
Jeg vet ikke om det har noe å gjøre med at jeg har afantasi og dermed ikke kan fremkalle bilder og lyder i hodet.
Har samme problem med folk. Når jeg tenker på folk jeg gikk på skole sammen med på videregående siden er det flere jeg ikke klarer å tenke hvordan så ut eller huske hva de het. Er svært usikker på om jeg hadde klart å gjenkjenne flere av dem på gata. Mens andre har jeg oversikt over fordi jeg har møtt dem innimellom også i ettertid. Samtidig som jeg jo har minner om ting vi gjorde og mange av disse var jeg jo mye sammen med også. Mannen derimot kan liste opp klassene sine med både fornavn og etternavn på alle. Han vet også hva alle sportsutøvere, politikere og div. kjendiser heter, jeg har et begrenset repotoar der også.
Afantasi, det har jeg ikke hørt før. Stilig ord! Jeg har helt klart ikke det, men like fullt problemer med å huske. Lurer på om jeg kanskje husker filmer dårligere, fordi det er noen andres billedligjøring enn min egen, slik som med bøker. Jeg har en veldig visuell hukommelse, og husker ansikter enormt godt, men ikke navn. Mange ganger ser eller møter jeg folk jeg vet jeg har møtt før, jeg kan fremkalle stemningen og følelsen jeg hadde sist jeg møtte dem, og dermed forstår jeg ofte om det er mennesker jeg har hengt med, eller møtt i jobbsammenheng, men det tar veldig mye lengre tid å plassere dem korrekt, eller huske navn.
Inni hodet mitt har jeg kun min egen stemme. Kan ikke fremkalle lukter, smaker eller lyder heller, bare fakta om dem. Og dersom jeg får en sang på hjernen, så er det jeg som synger eller nynner den inni hodet mitt. Mens mannen påstår at han faktisk hører artisten som synger og instrumentene når han tenker på en sang. Men samtidig ligger jo informasjonen der, for jeg gjenkjenner jo ting når jeg smaker på det eller ser det. Litt som at hjernen min er en datamaskin med sensorer og lagring, men jeg mangler skjermen. Tror jeg ville blitt et elendig vitne, for jeg kan bare beskrive folk overfladisk og utifra hva jeg har lagt merke til og satt ord på. Så jeg kan si hvilken hårfarge noen har, om de er veldig høye eller veldig små eller om de har noe som er veldig annerledes ved dem. Men sliter med å kunne beskrive hva slags nese noen har dersom den ikke er svært spesiell.
Jeg har heller ikke hørt ordet før, men kjente engang en person som hadde det. Kunne ikke se for seg foreldrene sine, huset sitt eller noe. Kjente dem selvsagt igjen når hun så dem, men klarte ikke å fremkalle bilde av dem i hodet. Husker jeg syntes det var veldig rart.
Jeg synes det er veldig rart andre veien. For noen år kom mannen hjem og kunne fortelle at han hadde møtt en mann igjennom jobben som så akkurat ut som skurken i en krimbok han hadde lest. Og jeg forsto ikke hvordan noen kunne se akkurat ut som denne skurken siden boken hverken var filmatisert eller en billedbok. Men da så han altså ut slik mannen min hadde sett ham for seg inni hodet sitt.
