Jeg fordrar ikke slappe håndtrykk. Det er ikke noe særlig sjarmerende å få en vaskefille i hånden når man skal hilse på noen. En ting jeg har lurt på - hva skjer dersom en slappis skal hilse på en annen slappis? :humre: Begge to strekker frem en dvask hånd, og ingen av dem griper?
Her er jeg helt enig med deg - en slapt håndtrykk gir meg et veldig dårlig inntrykk, faktisk kan jeg ikke fordra at folk ikke gir et bedre førsteinntrykk.
Jeg har selvsagt derfor et fast håndtrykk når jeg hilser på folk! ;)
Et skikkelig håndtrykk (uten å klemme istykker hånden til motparten - for de finnes de også, de som tror at det er om å klemme hånden til den andre blå), og med øyekontakt på den jeg hilser på, samtidig som jeg lytter etter hva vedkommende sier da han/hun presenterer seg før jeg buser ut med mitt eget navn.
Ja, jeg ble klemt nesten flat her om dagen, selv om jeg ikke akkurat er slapp i grepet. Men hva gjør du hvis den andre ikke presenterer seg, men venter på deg? :humre: Hvem er det egentlig som skal snakke først? Jeg leste et eller annet sted at den som har høyest rang skulle snakke først.
Jeg har alltid vært typen som har et fast håndtrykk, og misslikt slappe håndtrykk, men nå siden jeg har endel smerter i hendene mine, så går jeg omtrent i kne når jeg hilser på folk som har skikkelig faste håndtrykk. Så jeg prøver så godt jeg kan å få til et fast men løst håndtrykk, men går ut i fra at jeg gjør litt dårlig inntrykk på noen.
Neida. Har du ikke fått sånne "hilse kun ytterst med fingrene" håndtrykk? Slik ser jeg for meg at slappiser hilser. De kommer aldri helt inn, men griper såvidt om hverandre rundt fingrene.
Jeg hadde forresten en pinlig hilse opplevelse i går. Vi har fått nye naboer, en familie fra Etiopia. I går traff jeg mor i familien i gangen og strakte ut hånda for å hilse. Hun hilste igjen men la ut ei flat åpen hånd. Aner ikke hvorfor men jeg endte opp med å ta tak i neven likevel og riste løs...:o
Etterpå tenkte jeg at det var vel bare meningen og legge hånda på hennes hånd. Ikke rart hun fniste hele veien opp trappa....
Pfft, selvsagt har de det. Jeg får en slappfisk omtrent 50% av gangene jeg håndhilser på noen, omtrent alltid kvinner av en eller annen grunn. De er jo simpelthen nødt til å håndhilse på hverandre også.
Jeg ser an øyeblikket, men synes det skjer av seg selv helt naturlig dersom man tillater seg 1-2 sek pause før man buser ut med sitt eget navn.Eldre mennesker lar jeg alltid komme til ordet først.
Jeg har et godt og ganske fast, tørt og som oftest varmt håndtrykk. Jeg ser folk rett i øynene og sier navnet mitt, og bruker uten blygsel etternavnet mitt når det er folk jeg ikke kjenner. Jeg er negativ til kvinners redsel for å bruke etternavn i en del settinger. ( "Eg heite Kirsten. Eg e' 53 år og jobbe' som sosionom"... :dåne: (Og hva er det der "jobber som? Enten er de sosionomer eller så er de det ike. Jobber som, betyr det at de IKKE er det, men bare later som? :skremt: ) Eller ungdommer i feks mitt partis ungdomsorganisasjon som bare heter "Nora" eller "Anders" eller "Mari". Mari hvem? Hvis man skal sende en mail, eller finne telefonnummeret? til feks, Nora hvem? Alle heter jo for svarte Mari, Nora eller Anders. :gaah:
Jeg håper virkelig jeg klarer å lære ungen dette også. Å presentere seg i telefonen (jeg blir frustrert, forvirret og gretten av folk som ikke presenterer seg, det er så utrolig uhøflig), å hilse pent, si takk og hei og værsågod og værsåsnill er samfunnets lim.
Jeg er ikke redd for å bruke etternavnet mitt, jeg finner det bare ikke relevant i de fleste situasjoner. Jeg glemmer uansett fornavnet til de jeg hilser på innen 3,7 sekunder, så etternavnet er bare bortkastet.
Det synes jeg er veldig bra! Det virker vennlig, og du viser at du ønsker å bli kjent med vedkommende.
Selv har jeg fast håndtrykk. Spesielt før fikk jeg en del hyggelige kommentarer på det, spesielt fra litt eldre menn som syntes jeg var ei kjernejente med det håndtrykket. :humre:
Etternavnet bruker jeg aldri når jeg hilser. Det er utenlandsk, og i kombinasjon med et sjeldent fornavn så oppfatter rett og slett ikke folk hva jeg sier. Da er det bedre de får med seg fornavnet, om ikke annet.
Jeg haaater slappe håndtrykk. Og svette hender. :skremt:
Jeg skviser hendene litt for hardt tror jeg, og jeg glemmer konsekvent navnet på "den andre" umiddelbart. Øyekontakt er jeg heller ikke så god på. Men altså; fast håndtrykk om ikke annet.
Det er jo ikke overalt at man har kultur for å sie sitt navn når man svarer telefonen. I Frankrike for eksempel, er det vanlig å svare telefonen med "allô" (du husker vel tv-serien). Jeg griper noen gange meg selv i, å svare telefonen med "allô". Det er ikke for å være uhøflig. Leste for nylig en ganske spennende artikkel om emnet, for kulturblandingen kan gi noen ganske morsomme åbningssekvenser på telefonsamtaler.
Jeg gir folk kraftfulle håndtrykk, siden jeg er en kraftfull person sånn generelt. :kry: Folk som legger døde fugleunge i hånden på meg synes jeg er litt creepy.
Dvaske hånstrykk er ekkelt.
Får nesten lyst til å klemme litt eksta, bare for å minne om at man tar tak i den andre sin hånd, ikke bare legger en dvask fisk der.
Jeg liker dårlig å hilse på fiskepuddinger. Et godt, men ikke altfor fast håndtrykk er ok.
De fleste av oss glemmer navnet til dem man hilser på fordi en er så opptatt av å fortelle sitt eget navn. Lærte derfor en lur måte til å bli bedre å huske. Gjenta navnet til den du hilser på. Hvis noen presenterer seg, så svarer du tilbake: "hyggelig å hilse på deg Hege"
Jeg tvinger alle som ringer til å presentere seg med navn og ærend. Kan ikke fordra at ikke folk presenterer seg.
Det ble kanskje litt dumt da jeg bryskt ba om navnet til hun som ringte angående den jobben mannen min søkte på. Men men - jeg står for det. Man skal alltid presentere seg.
Ja, hjelpe meg: Jeg var i 50-årslag og hilste på en haug med sånne.
Da jeg i tillegg hadde en lei senebetennelse i høyre arm, ble presentasjonsrunden en smertefull affære... :knegg:
Jeg prøver så godt jeg kan å være passe fast i grepet - etter at faren til ei venninne av meg hadde sagt til henne at han ikke visste om han kunne stole på noen med et så slapt håndtrykk... :humre:
Jeg har kroniske smerter i høyre hånd, og foretrekker at folk er forsiktige når de hilser på meg. Om jeg skal på noe der jeg vet at det blir mye håndhilsing tar jeg på meg bandasje, sånn at det syns at jeg har vondt. Om jeg hilser på andre med slapt håndtrykk blir det som om hendene såvidt berøres og så glir fra hverandre, noe som passer meg ypperlig. :knegg:
(Hadde fast håndtrykk før smertene satt inn, og kunne ikke fordra slappe håndtrykk.)
Sjølv har eg fast handtrykk (prøvar å unngå å ha for fast handtrykk, men det er mogeleg at det blir fast nok innimellom). Eg oppfattar dei med slapt handtrykk (personar med smerter i handa er sjølvsagt unntaket, dersom eg veit om det) som uinteresserte i å helse på meg. Svigerinna mi helsar både veldig slapt og heilt ytterst på fingertuppane mine, så når ho takkar for presang t.d., sit eg alltid igjen med følelsen av at det eigentleg ikkje var noko å takke for. Kva munnen har sagt samtidig er uvesentleg. Eg "høyrer" berre handtrykket.
Hva man sier er vel bare 20 % av inntrykket, etter hva jeg har hørt. Kroppspråk, toneleie, ansiktsuttrykk osv er resten. Det er viktig å være obs på, og sikkert kilden til 99% av krangler og misforståesler på nett.
Jeg liker heller ikke slappe håndtrykk :niks:
Ofte er det jo litt sånn "beklager at jeg er her folk" som har slappe håndtrykk også.. slike som nesten unnskylder at de er er? Får noen gang lyst å riste tak i de i og si at de må rette opp ryggen, få fast grep i handa og være stolt av seg selv... :sparke: