Hvis man inviterer søskenbarn til konfirmasjon, er det da naturlig at man inviterer samtlige, uansett alder og relasjon?
Her finnes søskenbarn i alderen småbarn til godt voksen. Noen står oss nær, noen treffer vi knapt en gang i året. Noen bor i utlandet, noen vet jeg ikke engang om har en partner som også burde inviteres. Hvis man velger å ikke invitere de sistnevnte, vil man kunne forvente reaksjoner fra dem selv eller deres foreldre (som vil bli invitert)? Og hvis man inviterer, er man nødt å finne ut om de har en kjæreste eller samboer som også bør inviteres?
Selvsagt trenger man ikke invitere alle. Klart man kan invitere bare de nærmeste til konfirmasjon. Eller bursdag. Eller bryllup. Eller en hvilken som helst annen fest man arrangerer.
For å svare på det siste: Hvis man inviterer et søskenbarn i utlandet som man har minimalt med kontakt med, ville jeg syns det var naturlig å inkludere vedkommendes ektefelle eller samboer også.
Det har til nå vært naturlig å invitere alle i for eksempel bursdager. Men de eldste er voksne og bor i andre land. I tillegg er relasjonen ikke så nær, de har til nå blitt invitert fordi de er søskenbarn. Mine barn har vært i deres konfirmasjoner.
Hvis vi velger å invitere, og det viser seg ar de har en partner, så vil jeg få en følelse av at jeg ikke anser dem som voksne, hvis du skjønner? At de er invitert som barn av mine barns tante og onkel?
Så det nå. Takk. Jeg aner ikke om det er tilfelle. Men må jo finne det ut. Og det er også litt forskjell på om det er en samboer eller en kjæreste de har kjent i en måned. Ikke så lett å finne ut uten å spørre. :knegg:
Min sønn har bare fire fetre/kusiner, hvorav tre bor i utlandet. Vi kommer til å invitere alle, men regner egentlig ikke med at de i utlandet kommer. Konfirmasjon er ikke så viktig der de bor, og det blir jo dyrt etc.
Hadde det vært snakk om en haug slik du skisserer, hadde jeg helt klart bare valgt å invitere de nærmeste. Ingen blir vel snurte av sånt. Vi gjorde noe av det samme i bryllupet, inviterte bare et par av mine kusiner/fetre, da med partnere hvis de hadde, mens resten ikke ble invitert.
I vårt bryllup ble alle mine 12 søskenbarn m/partnere (4 stk var vel det) invitert, av mannens 79 ble kun de nærmeste invitert. Mao. vi vurderte det dit hen at de vi har normalt omgang med var naturlig og invitere, mye pga plass og økonomi. (Det hadde blitt 79 hvis vi skulle ha invitert med partnere).
Vi er en liten og nær familie nå, så alle m/partnere har blitt invitert til konfirmasjonene. Vi snakker om 6 stk totalt.
Bare mange kategorier, da ;-) Men man må ikke invitere alle uansett hvor få det er snakk om, det er jo ikke sånn som i barnebursdag at man må ta hensyn til at ingen skal føle seg utenfor. Har du lyst og plass og råd, kan du invitere samtlige, hvis ikke dropper du det.
Vi har invitert noen få av foreldres søskenbarn i konfirmasjon. Det er for mange å skulle invitere alle, og vi valgte da å kun invitere to søskenbarn med familie som vårt barn har hatt mye kontakt med og som bor utenbys slik at de ikke sees så ofte. Jeg følte litt på det, at vi skulle ha invitert mange andre søskenbarn også, men tenkte at det var bedre å ekskludere de aller fleste og kun invitere noen få, enn å invitere "halvparten". Litt på samme måte som med barnebursdager. :knegg:
Angående samboere/kjærester som man er usikre på om bør inviteres så har vi løst det ved å skrive du/dere i invitasjonene (trykket med samme tekst på alle invitasjonene), så kan man selv bestemme om man føler at man har en partner som det er naturlig å inkludere. Håper jeg.
Nei, det er ikke nødvendig. Både i min og i mannens familie har det ved flere tilfeller vært invitert kun det/de av søskenbarna som har hatt nærmest relasjon til konfirmanten. Det gjelder særlig der det er lang reiseveg, at de har valgt å invitere bare en representant fra hver "kjernefamilie", den som har stått konfirmanten nærmest. Det samme med bryllup.
Hvorvidt du kan forvente reaksjoner kommer vel an på personene det gjelder. Jeg har tre søskenbarn, som alle er fem år eldre enn meg, og som jeg aldri har hatt noen nær relasjon til. De er bare to år eldre enn min eldste søster, så de har hatt litt mer kontakt. Jeg løftet ikke engang på et øyenbryn da det kun var min storesøster som ble invitert i konfirmasjonen til disse (husker ikke om hun var i konfirmasjonen til alle tre, jeg var i alle fall ikke hos noen av dem), og heller ikke i bryllupet til den ene av dem. Tre av mannens søskenbarn har feiret bryllup der mannen min ikke har vært inivtert, kun hans søsken (to av dem inviterte hans yngre bror, en inviterte hans eldre søster). Ingen reagerte på det her, verken mannen eller svigerforeldrene mine. Tror mannen var mest lettet over å slippe å føle at han måtte dra. :knegg: Det var i sommerferien og vi hadde andre planer.
Snakker vi om foreldrenes søskenbarn?? De hadde jeg ikke i mine villeste fantasier tenkt på å invitere, men såklart handler det om hvor nær kontakt man har. Jeg har som dere skjønner, ikke nær kontakt med mine.
Joda, det er klart. Ingen tett relasjon der heller, men det spørsmålet kan nok stilles. Jeg synes bare det er litt pinlig at jeg kjenner dem så dårlig at jeg ikke vet noe om dem..
Nei, det må man ikke. Vi inviterte ikke alle mine da jeg ble konfirmert, det ville blitt for mange rett og slett. Kusinen som er lik meg i alder ble invitert. De som er mange år eldre ble ikke.
Mine to barn har kun fire kusiner. Alle de vil bli invitert når det blir konfirmasjon om to år. Vi har liten familie.
Vel, hvorvidt noen vil snurte avhenger nok av familien. Mine barn har svært mange søskenbarn. Jeg ser helt klart at noen av de vi egentlig har veldig lite kontakt med vil bli ganske sure hvis de ikke blir invitert i konfirmasjon. Sannsynligvis fordi dette blir sett på som en av få anledninger hvor man faktisk møter hele familien.
Jeg synes ikke det. Selv er mine tre søskenbarn på mamma sin side ganske nære og vi omgås ofte med partnere og barn, mens de på pappa sin side har vi lite med. Mine barn sine søskenbarn på min side, er tre som er på alder med mine barnebarn så de er selvskrevne gjester.På andre siden er mine barn yngst og har ingen kontakt med de søskenbarna.
Jeg synes det er naturlig å skille ut fra hvor nær relasjon man har. Og så synes jeg det er naturlig å inkludere samboere/ektefeller i familieselskaper, og hvis folk har en kjæreste jeg ikke vet om ønsker å bli inkludert, så synes jeg det er rimelig og hyggelig å sjekke på forhånd. (Jeg synes også det er helt greit om jeg inviterer en kusine med mann og hun takker ja, mens mannen takker nei.)
Vi valgte skamløst de to yngste - og de to hun har hatt jevnlig kontakt med gjennom hele oppveksten. Vi inviterte kjæresten til fetteren hun har mye kontakt med.
Vi inviterte alle søskenbarna + kjæreste for den ene som hadde, men jeg har grei kontroll på hvor de befinner seg og om de har kjæreste, så det var grei skuring å få dem invitert. Vekslende alder og kontakt til tross.
Eg tenker at det er lov å velje om søskenbarn skal inviterasr. Vi har invitert alle 22 søskenbarna til vår konfirmant, og for oss er det heilt naturleg. Eldste er 20 år, så dei er ikkje då veldig langt frå konfirmanten i alder.
Vi inviterer rubbel og bit, bortsett fra den nye kjæresten (16 år) til fetter (19 år.) Hun er så ny at foreløpig er hun en i rekken og vi har ikke hilst på henne.
Om vår eldste (24 år) hadde blitt invitert i konfirmasjon uten kjæresten, så tror jeg ikke han hadde gått.
Det er mannens side, og hele den familien er dårlige på kontakt seg imellom. Ingen dårlige relasjoner, bare lite behov for kontakt. Det er naturlig å invitere konfirmantens tante, onkel og hjemmeboende søskenbarn, men det er de fraflyttede eldste jeg funderer på.
VI hadde nøyaktig samme konstellasjon her - noen hjemmeboende og noen utflyttede søskenbarn. Vi inviterte de hjemmeboende og droppet de utflyttede. Ingen ble sure for det. :ja:
For oss er det naturlig å invitere, men nå har mine barn bare 3 søskenbarn. Selv har jeg over 30 og det var ikke alle som var invitert i min konfirmasjon. Jeg ble heller ikke invitert til alle mine søskenbarn. Spesielt ikke de som bodde andre steder i landet.
Mannen har mange yngre søskenbarn som har blitt konfirmert etter at vi ble sammen og fikk barn og det har variert om vi har blitt invitert eller ikke. Noen har invitert oss bare til kaffe, noen til hele konfirmasjonen, noen har bare invitert mannen alene og andre har ikke invitert oss i det hele tatt. For oss har ikke dette vært så big deal, vi kommer om vi er invitert og det er i nærheten. Hadde nok ikke reist til en annen del av landet eller til utlandet dersom det ikke var noen som er svært nær oss.
Høres ut som hos meg da jeg vokste opp. Ikke veldig mange søskenbarn, men null kontakt med dem på farsiden, ikke på grunn av dårlig forhold, bare mangel på behov for kontakt. De var ikke invitert i min konfirmasjon. Ikke fordi de var mange, men fordi det ikke var naturlig.
Jeg har 0 søskenbarn og barna bare 6 så her blir alle invitert når vi kommer så langt. Men vi har lite slekt. Jeg har tre søsken da så vi blir jo mange nok med partnere og barn. Mannens bror har ikke barn så de er bare på min side. Mor og far er enebarn så de valgte å få fire barn. Eksplosiv vekst i slekta i der altså.
Her vil også alle ungenes søskenbarn bli invitert i konfirmasjon, men det er jo fordi både jeg og mannen har et nært forhold til våre søsken, som gjør at ungene har et nært forhold til sine søskenbarn, på tross av aldersforskjell. Hadde de ikke hatt noe forhold til dem hadde de nok heller ikke blitt bedt. De har også tre "bonussøskenbarn" i 20-åra (mannens svoger hadde tre barn fra før da han møtte mannens søster) som trolig også vil bli bedt.
Vi inviterte alle, 14 stykker i alderen 30 år til nyfødt. Det er bare to av disse vi ikke har jevn kontakt med. Vi er en stor og ganske nær familie, det var ingen det ikke var naturlig å be. Den ene fetteren til gutta har fått egen familie, også de var invitert. Han er den eneste med kjæreste av de eldste fetterne. Hvis de andre tre av de eldste hadde hatt damer/familier så hadde vi bedt de og. Sannsynligheten for at vi hadde hatt et forhold til de og hadde vært stor. Vi ber alle de samme i bursdager også.
Om det hittil har vært naturlig å invitere alle i bursdager og dine barn har blitt invitert i alle deres konfirmasjoner, vill jeg tenkt det var en selvfølge å invitere alle i konfirmasjon. Med mindre noe alvorlig eller ugreit har skjedd siden sist familiefeiring.
Ja, det er derfor jeg spør her. Det er tydeligvis mange ulike meninger. Hadde disse eldste bodd hjemme eller i Norge, så hadde jeg nok ikke lurt på dette. Og det føles ikke direkte unaturlig å invitere dem. Men inviterer jeg kun dem da, eller bør jeg finne ut om det er en kjæreste involvert?
Jeg tenker dere velger selv og at det ikke finnes noe riktig/galt når det gjelder slike selskap. Og hvis noen skulle bli sure, så blir de jo det. Folk blir sure og snurt for så mye. Hva tenker konfirmanten om dette? Det er jo også viktig.
Jeg selv ville nok invitert alle søskenbarn(hvis ikke det er veldig mange), særlig hvis konfirmanten har vært invitert i deres konfirmasjon. Jeg ville også gått for ordlyden du/dere, enkelt og greit.
I sånne familier som ikke holder tett kontakt ellers, så er det gjerne familieanledningene som blir da man treffes. Jeg hadde invitert, og sett om jeg kunne signalisert litt via tanter/svigers at "ja, jeg skjønner jo godt om de syns det er langt å reise, men de er nå invitert." Og om du ikke vet om de har kjæreste så skriver du ikke noe om kjæreste, men overlater til dem å informere om det/sjekke om kjæresten er invitert, om det skulle vært aktuelt.
Vi har jo allerede hatt en konfirmasjon (for to år siden) med samme «dilemma». Da ble alle invitert, men jeg inviterte bare alle i samme invitasjon, som ble levert konfirmantens tante og onkel... I etterkant har jeg tenkt at det kanskje virker litt snålt å invitere voksne og utflyttede barn via sine foreldre. :flau:
Det vil jeg ikke gjøre igjen.
Vi har familieselskap (i stedet for konfirmasjon) neste lørdag. Alle fire søskenbarn ble invitert, men han som er voksen og bor i et annet land takket nei, noe vi selvsagt hadde stor forståelse for. Vi skrev ikke noe om kjæreste på invitasjonen, men jeg gjetter at han hadde spurt (kanskje via faren sin) hvis de hadde hatt lyst til å komme begge to.
Tenker vel at hvis det ikke er alment kjent at man har en fast partner, har man ansvar selv også for å si fra om det, og spørre om vedkommende kan komme. Jeg er i hvert fall der at jeg ikke på et hvilket som helst stadium ville syns det var naturlig at kjæresten var med ute i slekta. Har en ungdom som har kjæreste, men han er ikke med på alt mulig selv i hennes nære familie, og blir foreløpig ikke bedt lenger ut i slekta. Den familien hadde absolutt spurt, hvis de syntes det var riktig.
Vi har hatt tradisjon for at utflyttede barn inviteres via foreldre, men skal lete opp adressene deres og invitere hver enkelt.
Jeg hadde nok tatt det gjennom foreldrene i første omgang. Enten "vi tenkte å invitere bare de søskenbarna som bor hjemme, hva tror du de andre tenker om det", eller mest sannsynlig "jeg vet ikke om det er aktuelt for de som bor i utlandet å komme, kan du høre med XX, og om h*n evt vil ha med seg noen, så vi får planlagt?".
Jeg er fra en familie med for så vidt nære relasjoner, men som treffes sjelden - men vi har lite snurting og veldig høy takhøyde for å rett og slett spørre. (Og jeg hadde egentlig forutsatt at voksne søskenbarn hadde syntes det var helt greit å slippe å reise hjem for sånt.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
