Jeg er glad i lydbøker og jeg synes mange har veldig gode innlesere.
En ting jeg blir forstyrret av er innlesere som legger om dialekt og stemme etter karakterer i boka. Verste eksempel er Chris Tvedts bøker hvor Lasse Lindtner lager potet i hals-stemme, lys damestemme, gebrokken, mørk damestemme, narkomanstemme, østlandish, rogalandish, strilamål og mye mer.
I Karin Fossum-bok som jeg er ferdig med nå gjøres det et forsøk på sørlandsdialekt.
Jeg ser for meg at sånt gjøres med hensikt å gjøre bøkene mer levende på en måte, men funker det?
Jeg vil tro at det kanskje er smak og behag.
Hva foretrekker dere? Noenlunde samme dialekt/stemme hos innleser hele boka eller at innleser lager ulike stemmer til karakterene?
Jeg liker sånt veldig godt hvis det er godt spilt. Men har bare vært borti på engelsk. På norsk kan det nok bli slitsomt hvis det er karikaturer av dialekter.
Jeg hører mye på lydbøker, og jeg liker at de forandrer stemmen til forskjellig karakter. Men som de andre sier; det må gjøres troverdig. Ellers blir det bare forstyrrende.
For meg er det merket på en god lydbok: at hver sentrale karakter i boken har sin egen karakteristikk eller særegne måte å snakke på, men det må jo gjøres ordentlig. Når det er godt gjort, tenker jeg ikke over det i det hele tatt.
Og det er nok grunnen til at jeg foretrekker lydbøker lest av skuespillere heller enn av forfatteren.
Eg misliker det på det sterkaste. Særleg Trini Lund - ho får det ikkje til i det heile tatt. Eg er meir tilgivende overfor Lasse Lindtner der, sjølv om det er forstyrrende synest eg det fungerer. Men Trini Lund har eg svartelista etter ei av Anne Holt-bøkene, der ho laga altfor mange dialekter.
Men eg liker best litt nøytrale opplesarar som bare les, sånn generelt. Oftebro-pappaen synest eg òg er slitsom, fordi han les med for mykje innlevelse.
Jeg HAR hørt lydbøker av begge typer, ikke hele bøker, men jeg kjenner konseptet godt nok til å vite at det som fungerer for meg er en jevn, behagelig stemme som leser boka uten noe skuespill og andre stemmer.
Jeg likte mye bedre Trini Lunds opplesning av Karin Fossum-bøkene enn Oftebro sine. Det blir for mye greier, men jeg liker bøkene, så jeg holder ut.
Lasse Lindtner var helt forferdelig, så de bøkene han leser er helt uaktuelle.
Hvis Stephen Fry gjør det er det greit, de fleste andre klarer det ikke godt nok. Gisken Armand er bra, Kim Haugen er bra og så er Trond Brænne fin i de få bøkene som er tilgjengelig.
Jeg hører for det meste bare på engelske bøker (siden jeg har audible-ab.) og Neil Gaiman sine bøker, lest av forfatteren selv, er en fryd å høre på. Det er en del andre opplesere jeg virkelig liker, og jeg har begynt å høre på andre forfattere bare på grunn av oppleseren.
Akkurat nå er det Susan Hills bøker om Simon Serailler, og oppleser bruker andre stemmer og litt dialekt, men det fungerer veldig godt.
Jeg husker ikke hvem som leser bøkene om Arn (cder) men der forsvant jeg inn i historien så jeg la ikke merke til hvordan bøkene ble lest.
Hører egentlig bare på lydbøker til ungene på biltur.
Pulverheksa er veldig bra, der er stemmen til prinsen prikk lik Ari Behn, en av karakterene høres akkurat ut som Hellstrøm etc. Så det kan være vellykket.
Jeg kom på en bok som ble too much for meg. «Rampete Robin er syk» tror jeg den heter. Den ble spilt i bilen på tur til svigers, noe ungene elsket, men for meg ble det too much skriking og brekningslyder.
Mens Lillesøsterbøkene er perfekt lest. :knegg: Jeg tror jeg liker ulike stemmer på de ulike personene i boka, men ikke dialektbytter. Da blir det krevende å følge med.
.jpg)