Dette har aldri vært et problem før, så jeg er litt sånn :what:?
Jeg har en ny kollega som er kjempesøt, men hun gjør en ting som gjør meg sprø. Hun tar meg på armen hele tiden.
"Skjønner du?" - Dult i arm
"Det forstår jo du!" - Klemme armen for å anerkjenne
Vet du hva eller? - "- Klapse til armen
Det gjør meg sprø! Både fordi jeg synes det er skikkelig ubehagelig og fordi jeg er så overrasket. :gaah:
Jeg er en 8 på konfliktskyskala/oppmerksomhet rettet mot egne greier, så jeg klarer ikke bare si "Du, jeg er en sånn som ikke liker å bli tatt på armen".
Det høres dessuten skikkelig dust ut i mine ører.
Eg er og skikkelig sensitiv på slike ting og synest det er vanskelig å seie frå. Det fører til at eg unngår folk og det er jo ikkje noko betre. :sparke: Eg har to strategier eg trener på å bruke.
Eg tar på meg ein «beskyttelsesdrakt», sånn mentalt, før eg ankommer situasjoner med store grupper som klemmer kvarandre. Når hilse- og klemmeseansen er over, går eg på do, og børster kroppen, reint fysisk. Nokre gonger pusser eg tenner, retter på sminken og frisker meg opp med håndkrem eller parfyme òg. Det gir meg ei kjensle sv å riste bort alle desse invaderende menneskene som insisterer på å klemme. Dette fungerer stort sett greit.
Eg øver på å seie «Du, eg er litt sånn intimsone-challenged», eller noko slikt. Det synest eg er mykje vanskeligare.
Du er jo så søt og avvæpnende, jeg er sikker på at du klarer å finne en måte å si dette på, gjerne i tråd med det du skriver her, som er både morsomt og ikke-truende. Men heller før enn senere!
:nemlig: Jeg er en sånn som gjerne klemmer folk, men jeg respekterer det selvsagt hvis folk ikke vil ha en klem. Det hadde føltes ekstra ille om jeg over lang tid hadde klemt noen som jeg etterhvert fikk vite ikke ville ha klem. Grøss!
Moral: Det er selvsagt helt OK å gi beskjed, men gjør det så fort som mulig!
Jeg syns folk kan la være å ta så mye på folk sånn på generell basis. Liker ikke heller å bli tatt på armene i utrengsmål, og spesielt ikke på jobb. (En gang var det en mannlig kollega som strøk meg over MAGEN. :skremt: Ikke gravid, ikke tjukk mage, men han strøk meg over mellomgulvet med baksiden på hånden. Nokså rett under puppene i og for seg. Ytterst merkelig, og jeg ble veldig perpleks.
Jeg er forsåvidt enig med røkla.
MEN: Jeg scorer også høyt på konfliktskyskalaen, så jeg er en tilhenger av hvite (og grå om nødvendig) løgner dersom det gjør ting lettere, heller enn å ikke si noen ting.
Det beste hadde selvfølgelig vært å bare klare å huske på at de aller fleste oppegående mennesker har forståelse for at alle har ulike intimsoner og komfortnivåer, og bare si det som det er. Men jeg vet av egen erfaring at det ikke er alltid at man får til å si noe.
I ditt tilfelle, hvis du synes det er mer ubehagelig enn du klarer, å skulle si fra at du bare ikke LIKER å bli tatt på armen, så hva med en liten hvit en? For eksempel at du har kronisk sår hud og at det er litt ubehagelig/vondt/sårt og om hun derfor kanskje kan prøve å huske
å la være?
Svigermor gjør dette. I tillegg til at hun er "close talker". Jeg stivner like mye hver gang hun griper tak i armen min, og trekker meg unna like mye hver gang hun lener seg fram for å snakke. Hun er utrolig koselig, vi har god kjemi og mange gode samtaler, men akkurat dette som hun gjør, når hun skal understreke et poeng, det klarer jeg aldri å venne meg til. Jeg ser at i alle fall den ene ungen, hun med stor intimsone, også reagerer på dette fra bestemora. Det er lett for meg å se hvor usikker hun blir, og synes det er rart at ikke bestemora merker det samme. Jeg kan vel ikke fike til svigermor heller. :skeptisk:
Har ei venninne også, som har denne tendensen, men hun dulter mer enn hun griper. Også har jeg en kollega som klapper meg kameratslig på skuldra eller over ryggen, noe jeg heller ikke kan fordra. Jeg liker generelt ikke fysisk kontakt med noen andre enn mannen og ungene mine.
Jeg er bare så redd for at det blir en klassisk "en hvit løgn ble til hundre", evt. at jeg rett og slett glemmer hva jeg løy om og så blir det bare tullball.:knegg:
Det var ikke meningen å fjase bort kollegaen altså, jeg hadde slitt med det der selv, nettopp fordi jeg ikke liker å bli tatt på. Mann og barn går greit da. :humre:
Jeg ble helt lattermild ved tanken på hvor mye det kan eskalere hvis du dikter opp en eller annen sjelden hudsykdom. :humre:
En venninne i California sa en gang, som en hvit løgn i full fart, at hun ikke likte sjokolade, for å ha en grunn til å takke nei til sjokolade på jobb en gang hun ikke ville flagge en slankekur. Resultatet ble at det ble en kjempegreie hver gang noen skulle spise eller servere sjokolade, og de måtte alltid sørge for å kjøpe bær til henne i stedet, og de passet samvittighetsfullt å si fra hver gang en ny person kom med sjokolade at «å, men du skjønner, T. liker ikke sjokolade, så vi må huske å kjøpe noe annet til henne!» Hun kunne jo aldri fortelle sannheten, og ble nesten redd for å spise sjokolade utenom jobb også, i tilfelle noen så henne. :haha: Problemet løste seg ikke før hun skiftet jobb. (Du kunne jo vurdere å skifte jobb? :gruble: )
Er det bare jeg som syns folk kunne tatt mer på hverandre? Jeg er forøvrig ikke en sånn som tar masse på folk altså, men jeg syns det er hyggelig. :ja: Så fremt det skjer på en ok måte så klart.
Men jeg forstår problemstillingen, og hadde helt klart slitt med å sagt i fra selv. :flau:
Jeg tror at jeg hadde vinklet det slik at du ikke klarer å slappe av ettersom du hele tiden venter på neste gang vedkommende tar deg på armen og at set tar alt ditt fokus.
Og du er en klemmer, en meget varm og hjertelig klemmer. :klemme:
Nei, det får jeg altså ikke til. Jeg er altså en godt voksen dame som holder foredrag for hundrevis av folk, som tar en konflikt på fag eller på vegne av andre på stak arm, men med en gang det kommer til noe som er intimt eller med fokus på meg da er det stopp... :sparke:
Ja, jeg er jo virkelig en klemmer og deg klemmer jeg når som helst! :klemme: :hjertet:
Dette er litt sånn skjerp deg, si i fra, blir hun fornærmet, hennes problem, du får bestemme din intimsone. Såpass tøff får man være og det får hun tåle.
Jeg skjønner det er vanskeligere å si ifra dersom det er skjedd noen ganger. Men det er som oftest nok å se ned på armen hvor hun har tatt på den og rynke pannen og riste litt på hodet.
Jeg har også en sånn ny kollega. Han er hyggelig og grei, men jeg skvetter hver gang han tar på meg og det skjer stadig vekk. Jeg har kommet til at det er noe jeg får prøve å leve med, for det er mitt problem.
(Men her er det snakk om en gang i uka. Det er overkommelig ofte.)
Jeg får intens lyst til å slå, men kan vel egentlig ikke anbefale den løsningen. :humre:
For noen år siden jobbet jeg sammen med en som var skikkelig close talker, og som alltid satte seg tett inntil enten meg eller en annen dame. Men han var ingen slibrig type - snarere som rett ut fra The Big Bang Theory. En forvirret liten nerd, på mange måter. Vi prøvde den feige varianten, med å flytte oss (han kom etter), eller se skarpt på han, men i ettertid innså vi at han neppe forsto den slags koder. Jeg tror det beste er å si det som det er, at en ikke liker det.
Jeg spurte kollegaer idag og de fleste liker ikke bli tatt på armen men er likevel klemmere.
Så vi er ikke alene. Jeg trekker armen unna om noen gjør det.
Det er kjempevanskelig å si fra eksplisitt, men det er jo helt klart det enkleste for å få folk som er på eller nær autismespekteret til å forstå hva man mener. Skarpe blikk blir lett oversett, eventuelt får man dem med seg, men skjønner ikke hva som er galt, så man blir stresset og bekymret.
Men jeg synes det føles både ubehagelig og unaturlig å «oppdra» voksne folk, så det skal veldig mye til at jeg gjør det. Jeg ville antagelig ikke gjøre det i Hønnis tilfelle heller. :feig:
I ettertid har jeg hatt vondt av denne mannen. Slik jeg tolket det etter noen uker og måneder forsto han oppriktig ikke hva som var galt. Jeg prøver å ha det i bakhodet, men fortsatt synes jeg nok det er lettere å si ifra på en tydelig (men grei! ) måte til barn og unge. Det sitter veldig langt inne å korrigere et voksent menneske.
Jeg skjønner godt hva du mener; jeg hadde også en gang en kollega som alle irriterte seg over, og som så å si ingen av oss (heller ikke jeg) gjorde noe for å hjelpe.
Jeg leder en asperger og alt som ikke sies kjempeklart og helt bokstavelig kan skape forvirring og misforståelser. Jeg leder også noen veldig unge folk som ikke vet om alt skrevent og uskrevent i arbeidslivet og de setter også pris på håndfaste retningslinjer.
Det er veldig nyttig å være bevisst på sånt, ja, Harriet. :ja: Og folk på spekteret trenger det mer enn andre, men alle kan ha nytte av litt eksplisitte beskjeder av og til, i stedet for folk som irriterer seg i det stille og tenker sitt.
Jeg anbefaler under tvil å få feedback fra barna av og til. :nemlig:
Jeg holdt en presentasjon på skolen til minsten, og spurte etterpå hva han syns. "Det var skikkelig cringe. :nemlig: Du ler altfor mye av dine egne vitser! :nemlig: "
Det er en tilbakemelding kolleger aldri ville turd å gi, i hvert fall. :knegg:
Presten! På Nrk! Han er også forferdelig konfliktsky og kona ender opp med å måtte ordne opp. Også i dette tilfellet, der han hele tiden ble sparket i rumpa av en kompis. Kona endte opp med å ta et skikkelig spark tilbake og det var slutten på det vennskapet. En av de beste episodene på lenge. :knegg:
Guri, jeg tror at jeg ofte driver og tar folk på armene (men ikke på magen :-o ). Har aldri tenkt på at noen kunne reagere på det. Vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg mener det vel noe avvæpnende eller vennlig/vi er sammen om dette over det. Ville ikke gjort det med noen jeg ikke likte eller følte jeg kjente litt bedre, tror jeg. Det er dog ganske automatisk, så jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å slutte med det sånn plutselig. Ville nok blitt både flau og unnskyldende og forklarende om noen ba meg slutte med det, men bedre å si fra enn å tenke på deg sånn som HI gjør.
Folk er rare!
En gang var det en mann som strøk meg over puppene på butikken:rolleyes:. Jeg hadde ikke sett han siden jeg var ung, sikkert over 20 år siden. Så kom han forbi, glad i ansiktet og sa "Heeei" mens han strøk meg over puppene. Jeg hadde riktignok dunjakka på, men likevel liksom...
Jeg er virkelig ikke en klemmer, men har ingen problemer med folk som gjør det, bare sjelden jeg føler det behovet ovenfor kollegaer, bekjente osv. Jeg synes noen ganger det er litt rart med klem i visse situasjoner. Men å ta på armen er jeg mer troende til å gjøre og sliter heller ikke hvis noen gjør det med meg. :rund:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
