La oss si at en kunstner du liker beviser at han er en skikkelig dust. Hans kunstpersona har lenge vært en tvilsom karakter, men man har kunnet avskrive det på rockeoppførsel, at det kun er en fiktiv karakter, og uttalelsene har vært av generell dårlig holdning. Sånn at man har kunnet himle med øynene og le det litt vekk.
Men så kommer det uttalelser som er mer politiske, og direkte rettet mot mennesker, svært unge mennesker, som har vært gjennom noe tungt. Og man kan ikke le bort holdningene til denne personen lenger, det er ikke lenger bare en fiktiv kunstpersona, men en virkelig person med forskrudde meninger og holdninger.
Hvor mye lar du slikt påvirke ditt forhold til kunsten denne personen utøver?
Historien bak: Vi har en innmari kul kunstplakat fra bandet Eagles of Death Metal, det er et trykk i begrenset opplag som vi har spandert skikkelig innramming på. Bandets hovedfigur har hatt en scenepersona som liker piker, vin og sang; eller rettere sagt horer, sprit og drugs, og selv om det alltid har vært litt ullent hvor den fiktive personen på scenen slutter og hvor mannen bak begynner, så har det alltid vært et rockeband som har nådd ut til en mer mer hipster-rockecrowd, enn Donald Trump-tilhengerne. Etter at de ble utsatt for et terrorangrep på Bataclan i Paris har frontfigur spredd konspirasjonsteorier om IS og muslimer, og generelt brungrumset hat. Det har i store trekk blitt avskrevet som PTSD, og han har unnskyldt noe av det. Men de mistet mange fans allerede da, og han fikk kraftig motbør, heldigvis.
Så til dilemmaet: Kunne du hengt opp plakaten? Kan man skille kunst og politikk helt? Hvor dust må man være for å kunne avskrive kunsten i tillegg til mannen? Evt. hva kan man overse?
Jeg hadde avskrevet kunsten. Når han velger å vær så tydelig, ville jeg tenkt at kunstner/person henger så tett sammen at plakaten min ville minnet meg om dette hele tiden.
Klarer du å "nyte" kunsten uten av det blir slitsomt og du føler for å bortforklare? Det er jo ikke selve bandet som har laget plakaten, men en eller annen kunstner, og om den kan dateres før frontpersonen ble helt fullstendig gal, så kan kan kanskje klare å ha den på veggen?
Jeg skjønner dillemmaet ditt, jeg tenker at man kan like kunst selv om hovedpersonen har blitt skikkelig dust. Salvador Dali var en underlig fremtoning og ikke spesielt sjarmerende i enkelte uttalelser, jeg ville likevel hatt bildet hans på veggen om jeg eide et sånt.
Det er her vi er, ja. Plakaten hang oppe littegrann etter at vi flyttet, men jeg ble uggen hver gang jeg så på den. Så malte vi og ingenting har blitt hengt opp igjen. Nå som vi skal planlegge kunsten som skal opp så våknet jeg til denne nyheten i dag, og tenkte at "Nei, nå holder det virkelig. Nå har det klikka helt. Dette kan ikke jeg støtte, om enn veldig indirekte.".
Samtidig syns jeg selve dilemmaet er interessant, uavhengig av akkurat denne saken. Hvor går grensen, liksom. Det er jo mange kunstnere som er drittsekker og idioter.
Nei, jeg greier ikke helt nyte kunsten. I og med at det er en turnéplakat, så er den helt og holdent knyttet til bandet, og jeg vil alltid måtte føle å rettferdiggjøre en evt. opphenging av den igjen. Jeg syns det var vanskelig etter forrige rant, men om han hadde tatt tydelig avstand fra det, så kunne den kommet opp igjen. Men nå viser han jo at han på ingen måte har kommet på bedre tanker.
Samtidig så er det jo interessant det du sier: denne plakaten er jo ikke laget av ham, men en annen kunstner igjen.
Jeg liker fremdeles musikken til EoDM, i teorien i allefall. Jeg syns det er veldig vanskelig å skulle høre på det nå.
Veldig vanskelig å definere den grensen, egentlig, men jeg tror jeg hadde hatt problemer med å forklare for ungene hvorfor det er viktig å ta avstand fra hate speech, og samtidig utsmykke veggene med hate speech'ere.
Tja, hvor går grensa ... jeg hadde nok heller ikke hengt opp plakaten, men jeg har jo ikke problemer med å ha Hamsun godt synlig i bokhylla. Samtidig kan jeg ikke høre sangene til Rotmo lenger, uten å grøsse ... Er det forskjell på levende og døde kunstnere kanskje ... ? :gruble:
Jeg for min del ville ikke klart å ha den hengende der. Og for meg ligger forskjellen (fra Hamsun) i at jeg godt kan verdsette litteratur, musikk eller annen kunst selv om kunstneren er en drittsekk, men det er noe annet å selv være utstiller, slik jeg ville vært om noe hang på veggen min. For noen er jo bokhylla en slags utstilling, men sånn er det ikke hos oss.
Det er vanskelig for meg å svare på hovedspørsmålet.
Angående det å gjøre forskjell på levende og døde kunstnere så tenker jeg at tiden leger mange sår. En del håpløse uttalelser og forkvaklete politiske syn kan forklares med tiden man lever/levde i. Der er det lettere å unnskylde Dali og Hamsun. Det å se kunsten som kunst, uavhengig av kunstnerens eget syn eller mer eller mindre tilfeldige uttalelser eller oppførsel.
Men da setter du grensen ved kunstform da? Siden man aldri vil kunne stille ut bøker. Og bøker vil for alltid være unntatt?
Ville du gått på en konsert, men ikke hengt opp plakaten? Og hva er det å "stille ut"? Vil du snakke varmt om Hamsun? Er det en form for "utstilling"? Ikke ment som anklager dette altså, jeg bare prøve å finne ut hvor grensene går, for meg selv og andre. :)
Det er jo en veldig følelsesmessig greie, som er vanskelig å forklare.
Jeg tenker at kunst fra utøvere som bedriver pågående hatprat, særlig hvis de også er aktive/synlige i samfunnsdebatten, vil oppleves mer som et statement enn fra mer historiske idioter.
Ja, det er et godt poeng. Hamsun og andre historiske kunstnere (har litt problemer med å karakterisere Hamsun som idiot) vil ikke komme med nye uttalelser som har påvirkning på mennesker i dagens samfunn. De sa det de sa, og mente det de mente, men de kommer ikke med noe nytt som påvirker de som ser opp til dem. Det er vel få som i dag lar seg påvirke av Hamsuns tysklandsvennlige avisinnlegg fra 30-tallet, eller at han ga vekk nobelprismedaljen sin i gave til Goebbels.
Moren min var veldig fan av litteraturen til Hamsun og hadde et fotografi av ham hengende på veggen. Det ville aldri jeg gjort.
Jeg kunne hørt på musikken (gitt at tekstene ikke gjenspeilet holdningene selvfølgelig), men neppe gått på konsert. Men jeg tror også, når jeg tenker meg om, at det er noe med å støtte det økonomisk. Hamsun er død, så han får ingen glede av om jeg kjøper litteraturen, men en nålevende kunstner får jo det hvis jeg går på konsert, kjøper plater eller kjøper bøker.
Samtidig er det jo forskjell på å snakke varmt om personen og å snakke varmt om kunsten?
Det er forresten en del musikk jeg unnlater å høre på, som jeg egentlig synes har kult uttrykk, fordi tekstene er stygge. Men det er vanskelig å si hvor grensa går.
Absolutt. Men i mitt tilfelle ville jo ikke det å henge opp plakaten egentlig være sammenliknbart med å snakke varmt om kunstneren, bare kunsten. Men jeg syns det er problematisk å skulle skille de to helt.
Personlig vil jeg ikke henge opp kunst eller gå på konsert eller kjøpe bøkene til kunstnere med et menneskefiendtlig syn. For meg blir det for tett opp til å reklamere for drittsekker. Å lese hva slike skriver kan jeg gjøre for å sette meg inn i andres tankesett og vite mer om hva jeg prøver/ønsker å bekjempe.
Jeg tror magefølelsen din forteller deg det du egentlig trenger å vite; om du får en uggen følelse hver gang du ser bildet, og samtidig føler et behov for å forklare hvorfor du vil henge opp et bilde på tross av kunstnerens politiske holdninger, så er det nok det rette for deg å la det forbli i boden.
For meg er kunst personlig, og da har kunstnerens personlighet (inkludert politisk ståsted og holdninger) også betydning.
Litteratur stiller i en annen klasse. Man kan fint lese og sette pris på bøker, selv om man ikke støtter forfatterens ideologi etc.
Ja, jeg har jo i grunn bestemt meg, så tråden er egentlig ikke for å hjelpe meg å ta en avgjørelse. Men jeg syns det er et interessant dilemma å diskutere like fullt. Og prøve å sette fingeren på akkurat hva det er som får det til å tippe over.
Grensen må man vel kjenne på fra tilfelle til tilfelle. Akkurat i denne saken ville grensen vært så langt overskredet for meg at jeg ikke engang ville skimtet den i det fjerne bak meg. :nemlig:
Nei, jeg er ikke ute etter å definere hvert enkelt menneskes grenser. Nettopp derfor syns jeg det er interessant å diskutere. :) Denne saken er relativ klar for meg, men er den det for alle? Hva med Hamsun, Dali; jeg syns det har kommer fram masse interessant i tråden, og hvordan man rettferdiggjør eller ikke. Om jeg bare skal være likegyldig til alt og alles grenser skal folk bare kjenne på selv trenger vi jo ikke diskutere noe som helst.
Jeg kunne sett plakaten på utstilling og syntes den var kul. Problematisert. Jeg kan høre på artister jeg ikke liker, talere jeg ikke liker og lese bøker jeg er uenig i. Men jeg spiller ikke den musikken for publikum selv eller henger opp plakat selv, da blir det jeg som uttrykker.
