Interessant artikkel på NRK i dag - om at man er bekymret for at hilsekulturen i Marka og på fjellet er i ferd med å forsvinne.
Jeg synes det er litt gøy å reflektere over dette - hvem hilser du på og når?
Når jeg går tur med hundene hilser jeg i marka og på kyststien - men ikke på fortauet. Når vi er ute i båten, hilser vi på andre båtfolk som er ute. Motorsykkelfolk hilser på hverandre - langtransportsjåfører gjør det, har jeg sett - og folk som kjører cabriolet.
PÅ toget mitt hilsen man ikke på folk - men når toget blir stående/er forsinket etc., kommer man ofte i prat.
Når jeg er på min årlige ferie med søsteren min til en kanariøya, hilser man på alle man møter, både på tur, på fortauet andre steder.
Hvem hilser du på? Når hilser du på alle du møter og når lar du være?
Jeg hilser i skogen og fjellet og (et stykke inn i) marka. Fortrinnsvis med et smil og nikk. Hilser ikke i Frognerparken lissom, eller der det er masse folk.
Jeg går aldri i fjellet og marka så akkurat den hilsekulturen har jeg aldri forstått meg på, men generelt hilser jeg bare på folk jeg kjenner (eller hvis den ukjente hilser først).
I marka og på fjellet så syns jeg hilsing øker omvendt proporsjonalt med folkemengdene, og proporsjonalt med været. Altså, hvis det er helt eksepsjonelt vakkert vært så blir det litt sånn "for en dag!!"-hilsing, og er det skikkelig ruskete så er det lett hoderystende "men ut skal vi, gærningene!"-hilsing. Unntak fra "jo mindre folk jo mer hilsing" er den klassiske "treningsturløypa" jeg av og til går inne fra skansebakken. Selv om det er bare noen få folk ute med hodelykt, så hilses det ikke da. Folk er på trening, ikke tur.
Jeg hilser på fjellet og i marka hvis det ikke er veldig mange folk der. Jo lengre unna allfarveg, jo større sjanse. Jeg har ofte musikk på øret og er litt i min egen verden.
Skjønner det ikke jeg heller, men er glad vi ikke hilser på fortauet i byen. Hadde nok holdt meg mer hjemme om det var tilfellet. :introvert:
Men jeg syns egentlig det er koselig at folk hilser på hverandre på fjellet og i skogen. Selv om jeg ikke hilser først.
Jeg er en sånn som hilser over alt, det har jeg fra min mor. Litt sånn som Polyanna beskriver, men jeg kan også hilse langs veiene der jeg bor. Det eneste stedet jeg ikke hilser er midt i byen.
Jeg er en ikke-hilser, jeg hilser kun tilbake om folk hilser først. Jeg er dønn introvert på sånne ting, og å snakke med ukjente på bussen er en pine.
Jeg han gjerne møte blinket og smile, men hilsning og værsnakk er absolutt ikke min greie.
Å, det kommer an på humøret og situasjonen. Jeg hilser ikke på brautende, fulle nordmenn i sydenlandet, da snakker jeg engelsk eller later som jeg ikke snakker norsk. Gjør egentlig det flere steder enn sydenlandet. Spesielt hvis jeg reiser alene. Jeg blir veldig introvert, og plugger inn ørepropper og setter på musikk. Hilser i skog og mark, som regel.
Du skal være glad du ikke bor i England. :knegg: Der jeg bodde snakket alle med alle, alltid. Men jeg syntes egentlig det var ganske hyggelig når jeg ble vandt med det. Bortsett fra på dager da jeg bare ville være i fred så klart.
Jeg har aldri skjønt hvorfor man hilser i marka. :knegg: så jeg hilser ikke først nei. Og skvetter litt og lurer på hvor de kjenner meg fra. Men jeg hilser alltid tilbake da.
Jeg hilser når jeg går tur, ikke av typen «hei!!», men mer som smil,
nikk og kanskje hei om det passer seg sånn.
Jeg synes det er hyggelig. På sjøen vinker jeg om det ikke er alt for trafikkert.
Jeg hilser i marka, på fjellet, på sjøen, på turstier hjemme og andre plasser jeg er på tur. Sier bare hei og smiler mår vi passerer altså, stopper ikke opp og skravler.
På camping hilser vi god morgen til medcampister om morgenen, men snakker ikke med dem resten av dagen. Har reagert på at det blir mindre hilsing på campingplassene også etterhvert. Syns det er synd, for det koster så lite med et smil og et "god morgen", men kan bety mye for hyggen på plassen. Jeg anser meg også som ganske introvert og vil helst være i fred, men har aldri følt at denne type hilsen har vært påtrengende eller plagsom.
Dette tenkte eg på forleden då vi gjekk bytrappene i Ålesund. Då hilste nemlig folk! Det syns eg var rart for eg følte eg var i byen, ikkje på fjelltur. Eg helse på fjellet, på turstiar, når vi er ute med båten, på kjerreveien ved hytta og når vi er på bobiltur!
Jeg ser på folk, ser de ikke tilbake, hilser hverken jeg eller de. Jeg nikker og smiler for det meste. Føler meg litt uglesett i treningstøy på sykkel, men blir overrasket over at markafolk er hyggelige og hilser for det. Nå er jeg en hensynsfull pyse som sliter bremser. Sammen med barn eller lånehund hilser og snakker vi en god del med kjente og fremmende.
Jeg hilser når jeg er på tur på et sted med lite folk. Jeg hilser ikke i påskefjellet sånn det ser ut nå, foråsiresånn. Og så hilser jeg på folk jeg møter som har hund som vil hilse på min. Jeg har en hund som vil hilse på absolutt alle hunder han møter, så vi avventer den møtende hunden. Han får først lov til å hilse hvis eier signaliserer at det er greit.
Jeg hilser ikke i marka. Unntatt når vi er på en liten sti på ski for der må den ene ut til siden når man møtes, det er så smalt på stien. Jeg hilste alltid på alle på fjellet tidligere. Nå er det så mye turister der at jeg omtrent har gitt.opp. De fleste hilser ikke tilbake.
Folk hilser ikke (der vi var)i skiløypene i Hallingdal. Det forhindret meg dog ikke i å smile og nikke og si hei. Trenger ikke være mer enn det? :trasser:
Jeg gjør litt ulik form for hilsing avhengig av hvor jeg er.. på "bygda" der slekten er fra er det hei til alle, alltid. I skogen og på fjellet er det nikk-smil-kombo, jeg er litt dårlig på "hei", men snakker gjerne om andre snakker først. Generelt på tur: Hilsing på alle hundeeiere når jeg går med hunden, ikke hilsing når jeg går forbi ukjente på vei til bussen.
Hilser sporadisk i marka. Rekker ikke hilse på alle på slike fine utfartsdager som vi har hatt nå. :knegg: Hilser ikke på daglige turer langs vei og sti.
Eg smiler og nikker som regeler, og svarer hei tilbake, dersom dei gjer det først. Skjer helst når eg går turar rundtom her og på små fjellturar. I oppmerka treningsløype som mange bruker daglig blir det ikkje helst.
Hilser på tur med bikkja når vi møter andre med hund, hilser på sykkel (men kondomdresslandeveisgutta hilser ikke tilbake hvis man kjører mtb, bare racer eller til nød cyclocross), på skitur, på lokalstranda, på fotballpub.
Jeg tenker som Polyanna - jo færre folk og jo lengre til fjells jo høyere hilsefaktor. Jeg hilser på de to traverne vi møter ned fra Løvstakken er hustrig oktoberlørdag, men ikke på de 100+ folka som er ute og går på Fløyen en søndag i mai.
Jeg hilser på alle i bygda og på øya hvor Nordhuset er. Dessverre kjenner jeg ikke igjen halvparten en gang, jeg har rett og slett ikke anlegg for å huske folk. Når jeg går tur der jeg bor til vanlig, hilser jeg på de fleste, men ikke mer enn et nikk og et smil. Jeg smiler forresten til folk jeg møter både i nærområdet der jeg bor og ofte på vei mellom togstasjonen og jobben, når jeg er i humør til det. Forbausende ofte får det folk til å lyse opp selv om både de og jeg vet at vi aldri kommer til å se hverandre igjen.
Men en ting som irriterer litt (litt. Trykk på litt) er at ofte når mann og kone går ute på sti så går som oftest mannen foran. Det gjør vi også. Og hvis jeg går bak mannen så hilser folk på ham og ikke på meg. Så derfor hilser jeg ofte på nr. 2 i følget, og ikke frontfiguren. For å "shake it up a bit".
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
