Førsteamanuensis Cecilie Naper ved Høgskolen i Oslo har studert kvinners lesevaner:
Stemmer dette med ditt inntrykk? Les dagbladartiklene her og her.
Forskeren har kommet fram til at "kioskleseren" pløyer gjennom ca. 40 bøker i året. Hvilken stilling har "kiosklitteraturen" blant FP-leserne? Hvor mange bøker leser du i året, og hvilke sjangere dominerer dine lesevaner?
Jeg leser vel kanskje 60-70 bøker i året (utenom faglitteratur). Jeg leser ikke såkalt kiosklitteratur i det hele tatt, men ser for meg at om jeg hadde gjort det, ville jeg glatt kunnet sluke minst 200 i året. De byr jo ikke akkurat på mye lesemotstand.
Jeg leser romaner, en salig blanding av klassikere og nye romaner av tyngre eller lettere art, spedd opp med krim og moro og barnebøker og whatnot.
Jeg leser aldri "kiosklitteratur". Jeg leser mye som nok kan klassifiseres som underholdning, men ikke den typen bøker man bare får i kiosker. :) De siste årene har jeg lest rundt 20 bøker i året (i tillegg til en del omigjenlesing av ting jeg har lest før); det føler jeg er veldig lite, og jeg synes helt klart jeg burde lest mer. (Da mener jeg "burde" ut fra hva jeg ville trives med, ikke ut fra et ideal jeg synes jeg burde leve opp til. FP og annen nettaktivitet tar opp mer tid enn det strengt tatt burde, i forhold til hva jeg får igjen for det.) Det jeg leser er stort sett bare engelskspråklige romaner, fordelt mellom "klassikere", helt nye ting og science fiction/fantasy, og en og annen norsk roman innimellom. (Har en liste her, om noen skulle være interessert.) I tillegg leser jeg noe tegneserier.
Jeg leser det som interesserer meg der og da. Jeg kan godt lese kiosklitteratur, men da går det i feks. Isfolket (er det kiosk-litteratur?) og Livsarven, som jeg kjøper hver måned. :knegg: Har man først begynt å følge med, må man jo se hva som skjer!
Nå leser jeg Stephen King - Everything's eventual. Prøver å lese mer engelsk. Boka jeg leste før denne var Harry Potter and the deathly hallows. Den neste boka jeg kommer til å leve er "Svermen", den tror jeg jeg tar på norsk, gitt.
Jeg leser ikke "kiosklitteratur" nå lenger, men jeg har gjort det - på videregående og side om side med litteraturstudier på universitetet. :) Det var bare Margit Sandemo jeg leste. Jeg skammer meg verken over dette eller over å synes det er morsomt å bla gjennom Se & Hør. Ettersom jeg har lest veldig mye såkalt "tung" litteratur også, føler jeg at alibiet er i orden. :fnise:
I år blir det nok noe mindre, men vanligvis leser jeg inntil 50 bøker i året. Det er kun skjønnlitteratur, og mest norsk og svensk. Minst halvparten er nok krim i en eller annen form, og ellers går det mye i nyere norske romaner. Som ekte nerd fører jeg en liste i Excel med bøkenes tittel, forfatter, sjanger, sidetall, terningkast og en kort omtale. :o For øvrig synes jeg det er mye bedre å lese såkalt kiosklitteratur enn å ikke lese i det hele tatt. Jeg har fulgt debatten om Frid Ingulstads (manglende) medlemskap i Forfatterforeningen med interesse.
Kunne forresten en snill modde legge inn en spørreundersøkelse her? :ber:
"Leser du kiosklitteratur? Med svaralternativene "Ja, ofte", "Ja, en gang iblant", "Veldig sjelden", "Har gjort det, men jeg har sluttet" og "Nei".
Kiosklitteratur er bøker som ikke selges i bokhandler, bare i kiosker, og er vel en slags kombinert kvalitets- og genreinndeling. Grensen er temmelig flytende (og jeg tror den er enda mer flytende nå enn før), men Isfolket klassifiserer helt klart, mener jeg. (Jeg leser en del fantasy som man bare får i fantasybutikker og ikke i vanlige bokhandler, og det er innimellom uklart om det er fordi de er for dårlige eller bare fordi bokhandlene har så smalt utvalg i den genren.)
Jeg har lest min skjerv av typen kiosk-litteratur, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese mer.
Jeg syns forøvrig det er fantastisk at folk leser bøker, uansett hvilken type bøker de leser, og vil derfor ikke at noen skal skjems for at de leser kiosk-romaner. Jeg blir litt lei meg når jeg ser undersøkelser som dette, selv om det er fakta som kommer fram, for det gjør det veldig enkelt å bygge opp om fordommene om folk som leser denne type bøker.
Leser aldri kiosklitteratur. Leser mye ellers, men siden jeg kan tenke meg at det tar kortere tid å lese ei bok i den kategorien regner jeg med at det stemmer at en med lidenskap for kiosklitteratur leser flere bøker enn meg.
Man får da kjøpt både Isfolket og flere av de andre som regnes som "kiosklitteratur" i bohandler? :husker ikke:
Selv leser jeg masse. Både Sønnavind og Hannah synes jeg er morsomme serier, og jeg gleder meg til hver gang det kommer en ny bok. Grunnen til at jeg liker disse bøkene er vel at de handler om gamledager, hvordan folk levde da og så følger de en familie i deres utfordringer i hverdagen. Det er ikke akkurat tungt stoff, så en slik bok er lest i løpet av en og en halv time omtrent.
Jeg leser også masse annet. For tiden holder jeg på med Monsoon av Wilbur Smith på engelsk og Ringenes Herre.
Jeg er altlesende. Sluker det meste rått, og koser meg med en bok uansett sjanger. Nei, nå lyver jeg. Jeg er ikke så glad i å lese dikt ...
Jeg leser ikke kiosklitteratur. Det interesserer meg rett og slett ikke. Ble forsøkt vervet til å lese Isfolket som 19-åring, men det var ikke noe for meg.
(Det kunne jeg egentlig se ut fra omslaget, men prøvde meg vel på en halv bok). Jeg har ikke fordommer mot folk som måtte like sånne bøker, jeg syns bare de er utrolig lite givende for min egen del. Det fins jo så mange gode bøker.
(Også veldig mange som handler om hvordan folk levde i gamle dager!) :)
Fluke: Jeg synes heller ikke man skal skjemmes over hva slags underholdning man lar seg underholde av. Men jeg synes ikke det er noe galt eller trist i å påpeke statistiske sammenhenger. (Man kan sikkert også bekrefte en god del fordommer ved å se på hva slags folk som i størst grad leser tegneserier og science fiction. :humre: ) Det er ikke skammelig å lese kioskromaner eller se på TV, og heller ikke å ha lav utdannelse eller å ikke gå i teateret; det er ikke unaturlig at folk som liker én type enkel underholdning ofte liker andre typer også, men det er også nok av folk som liker både enkel og mer "avansert" litteratur (eller kunst eller musikk). (Men jeg mener ikke å si at det ikke finnes fordommer mot folk som leser slikt, for det gjør det jo.)
Ja, så vidt jeg husker var jeg stadig innom bokhandelen ved skolen og kjøpte de nyeste bøkene i Isfolket-serien. (Dette var rundt 1990 - vet ikke hva du mener med "før i tiden" i neste innlegg, Skilpadda. :blunke: Det skal ikke utelukkes at bokhandelen i Lillestrøm hadde lavere kvalitetskrav enn andre. :fnise: )
Det er mulig, jeg vet ikke. :) Jeg trodde ikke man gjorde det før, men det kan godt hende jeg tar feil der også. Skillet mellom bokhandler og ikke-bokhandler er mindre skarpt enn før i tiden, det var litt derfor jeg mente skillet mellom "kiosklitteratur" og annen litteratur kanskje er mer flytende enn før. Men jeg holder fast ved at dersom "kiosklitteratur" skal brukes som en genre-/kvalitetsbeskrivelse, så faller Isfolket inn under den.
Jeg har lest "Isfolket", "Raija", "Livets døtre" og lignende serier. Så hvis det regnes som kiosklitteratur (noe jeg tror det gjør), så leser jeg det. Jeg leser mye og om bøkene lånes på biblioteket, kjøpes i butikk/kiosk eller i bokhandel betyr ikke så mye. Det som betyr noe er handlingen i bøkene. Det er klart at jeg har masse bøker som tar seg pent ut i bokhyllene hjemme, men jeg syns ikke det er flaut å kjøpe en pocetutgave av en bok jeg ønsker å lese.
Jeg er glad i å lese, leser mye selv og mye for ungene.
Jeg foretrekker helt klart små pocketbøker med noenlunde OK papirkvalitet fremfor store bøker med stive permer. Stort sett de eneste gangene jeg kjøper romaner med stive permer er når jeg bare ikke kan vente på pocketutgaven - Harry Potter-bøkene er de mest nærliggende eksemplene der, og dem regner jeg med at vi kommer til å kjøpe i pocket så snart det kommer en pen amerikansk utgave med alle bøkene.
Jeg elsker slike bøker, og det er derfor jeg bla. leser "Livsarven". Den kjøper jeg hver måned på Rema. :knegg: Den tar for seg gårdslivet på 1800-tallet.
Jeg har pint meg gjennom en isfolket-bok og hatet hvert sekund. Jeg har ikek klart å fenges av Margit Sandemos univers, sigøynerpiker, flammened rødt hår som velter neover skuldrene eller gnistrende grønne øyne...:knegg:
Det nærmeste jeg kommer kioskromaner er Marian Keyes, det er utrolig avslappende med en hyggelig lettlest roman med happy ending. :fnise: Men de kjøper jeg i bokhandel. Er det greit da? Men jeg bruker Agatha Christie på samme måte. Ellers leser jeg bare 20-30 bøker i året nå i fht hva jeg gjorde før, da jeg leste opp mot 150-200. Men det var før internettet, da. :) Jeg har det litt som skilpadda, at jeg ikke leser så mye som jeg synes jeg burde, altså at jeg leser så mye som jeg trives med.
Jeg liker ikke pocket så godt, tar seg ikke helt ut i bokhylla heller. Alt jeg kjøper av pocket går til bruktbua etter at jeg har lest det, mens bøker med stive permer settes i hylla.
Leser nesten alt som er, så kiosklitteratur går også med. Leser på ganske mange serier, tror grunnen til det er at jeg trenger masse informasjon når jeg leser for at det skal bli interessant. Er ikke en novelle-leser.
Og av alle de seriene jeg har lest er det Raija som har scoret høyest på porno-fronten,en serie jeg la fra meg etter 3 bøker, en grusom serie.
Jeg har pocket og stive permer om hverandre i hylla (alfabetisk, selvsagt) og er ikke flau over det. Heller Jane Austen som paperback enn Isfolket innbundet. :det som er inni teller:
jeg har stort konsum av skrift jeg har lest myyye, mye bra og myyyyyyeh trææsh, både de tunge klasikerne og de tunge ikke så klassiske, underholdning og ja absolutt kiosk bind 714, og ja eye candy er helt flott ,men det er mange av bøkene jeg ikke har giddet å lese ferdig etter et kapittel det er store kvalitetsforskjeller, sandemo funker -går rett i hjertet, danielle Steel er bare kjedelig og totalt uleselig for min del, Sånn er jeg -også i mat veien jeg spiser junkfood og nyter det, men setter også pris på grønnsaker og et gourmet måltid.
Kan jeg få være litt vanskelig å få en definisjon på kiosklitteratur?
Jeg leser en del norsk og svensk krim; Liza Marklund, Jo Nesbø, Tom Kristensen, Jan Guillon, Henning Mankell osv. Er dette for kiosklitteratur å regne? Det er jo mulig å få kjøpt på velassorterte narvesen når de bare kommer i pocket.
I tillegg leser jeg en del engelske bøker. "En shoppoholikers bekjennelser", "Sushi for beginners" osv. Er dette kiosklitteratur? Dette er jo masseproduserte bøker i hvert fall til en viss grad.
Det er selvfølgelig et flytende og uklart avgrenset begrep, som så mange andre (jf. signatursitatet mitt). Jeg vil si at kiosklitteratur som regel har flere av disse trekkene:
– kommer ut på forlag som spesialiserer seg på den typen litteratur, ikke på forlag med større bredde
– kommer kjapt ut i lange serier med gjennomgående hovedpersoner
– har som hovedformål å underholde, og har forholdsvis enkle historier og karakterer
– bærer preg av masseproduksjon
Å neida, det er masse bøker jeg synes er harry eller ikke liker som jeg ikke vil klassifisere som kiosklitteratur. :humre:
Litt mer seriøst: Jeg tror jeg vanligvis vil kunne svare ganske greit på om jeg vil klassifisere én bestemt bok som kiosklitteratur, men noen entydig (eller objektiv) definisjon har jeg ikke, ikke en ordentlig definisjon av typen "alt som oppfyller dette er kiosklitteratur, og ingenting annet". Men det jeg tenker på med kiosklitteratur, litt løst, er bøker som bare finnes i pocket, som stort sett omsettes i kiosker (ikke i "seriøse" bokhandler eller gjennom "seriøse" bokklubber (og nei, jeg har heller ingen definisjon på hva "seriøs" er i denne sammenhengen)), som er preget av masseproduksjon, og som har veldig liten litterær verdi (de kan selvsagt ha underholdningsverdi, det er jo hele poenget med dem).
(har ikke lest hele tråden)
Elinblu: er det Cecilie Naper du mener? Hadde henne som foreleser da jeg studerte. Spennende tema hun har vært opptatt av i mange år nå, jeg hadde henne i 1992-93.
Jeg mener selv at jeg leser over snitt. Men det avhenger veldig av omstendigheter rundt. Kanskje jeg leser i snitt 30-40 bøker i året? En saling blanding, men mye lettere litteratur (les: chick-litt, krim etc.)
Jeg pleide å lese Danielle Steele-bøker i eksamensperiodene, for å hvile hjernen. Nå har jeg ikke flere eksamener, så da leser jeg ikke sånne bøker lenger.
Jeg leser nesten hva som helst. Siden jeg i perioder reiser en del med tog leser jeg også mye kiosk-romaner. De er tilgjengelige på Narvesen, de er små og håndterlige på et overfylt tog, de koster ikke all verden, er lettleste og veier ikke mye - og når man er ferdige med dem så kan man kaste dem og slippe å fylle opp bokhyller hjemme.
Forøvrig er det ganske mange "seriøse" forfattere som også utgis i pocket og selges gjennom Narvesen. :åpplyser:
Jeg leser kanskje 10-20 romaner i året. Leste mer før. Jeg trives best med spenningsbøker. Litt vold og action. Jeg har vært helt hekta på John Grisham (som fås både som dyre bøker i bokhandelen og som billige pocket-utgaver på Narvesen). Men jeg leser egentlig nesten hva som helst av sjanger. Kommer an på humøret når jeg står der - i kiosken. :D
Oi, må vel legge til at ja, jeg har høyere utdanning enn "snittet" og nei, jeg ser ikke mye på TV.
Jepp, det var derfor jeg skrev det om å "stort sett" omsettes i kiosker og ikke i bokhandler. :) Og det er selvfølgelig enorme gråsoner; det er det nesten alltid når det er snakk om genrer. Grisham ville jeg plassere ett eller annet sted i gråsonen.
Ja, nå har jeg lest hele tråden og er mer forvirret enn før. :o
Jeg tenker på kiosk-litteratur som pocket-bøker som fås kjøpt på kiosker. Rett og slett. Der finnes det utrolig mange sjangre, og mange ulike forfattere.
Man får kjøpt pocket-bøker og serier på bokhandlene også.
Jeg tror knapt jeg har kjøpt en bok på bokhandel på 10 år. Hvorfor betale 3 ganger så mye for å få stive permer, liksom. Det er jo innholdet som teller.
Serier finnes det mange av, og ja, der er det mye ymse. Men JEG mener jo at man ikke kan kalle seg selv et opplyst og belest menneske hvis man ikke har lest Sagaen om Isfolket! Det er en del av vår kulturarv - i vår tid viktigere enn Bibelen. ;)
Som sagt kjøper jeg nesten bare pocketbøker, men jeg kjøper dem stort sett alltid i bokhandler - enten fysiske bokhandler eller fra Amazon. Hvor man kjøper bøker og hvordan de er bundet inn spiller naturligvis ingen rolle for innholdet, det er jeg enig i (og jeg synes det er pussig hvis du skulle tro at spørsmålet i hovedinnlegget egentlig dreide seg om hvor man pleier å kjøpe bøkene sine ;)).
Jeg er enig i at man bør vite hva det er, i det minste, så man vet hva folk snakker om når de nevner eller alluderer til serien. Litt som Hotel Cæsar. (Men jeg kommer hverken til å lese en hel Isfolket-bok eller se en Hotel Cæsar-episode for å la meg opplyse grundig om innholdet i dem, må jeg innrømme.)
Men eg kan godt forstå at dei som leser denne typen litteratur leser mange bøker i løpet av eit år. Det er jo veldig mykje lettare å starte opp på ei bok når ein kjenner persongalleriet frå tidlegare.
Eg sliter ofte litt med å komme i gang med nye bøker, men har aldri hatt problem med oppfølgarar som feks. Jonas Gardell sine bøker.
Eg er forøvrig stolt fan av Hotel Cæsar. Har fulgt serien sidan den starta opp:)
Nei, overhodet ikke. Jeg begynte på en serie som het ... hm, nå må jeg google, den het Arvesynd, og handlet om en jente på en gård og jeg tenkte at det måtte nå være bra siden jeg nettopp hadde lest siste boken av Anne Karin Elstad og dette så ut til å være i samme gate. Første boken var forsåvidt vel og bra, jeg leste noen til, og så måtte jeg bare slutte, for makan til søppel, det eneste det gikk i var forviklinger, og overgrep, og krangling, og dårlige ekteskap og ofring og ondskapsfulle karakterer og, og , og. Ja, skikkelig såpe-søppel.
Det må være en viss kvalitet på innholdet for at jeg skal klare å lese (jeg slet seriøst med Marian Keyes også, men jeg kom meg gjennom boken etter hundre år der jeg ventet og ventet på at den MÅTTE jo ta seg opp en gang siden alle sa den var så bra). Såpeinnhold skyr jeg som pesten.
Nå tok jeg uttrykkene "kiosklitteratur" og "kioskroman" fra dagbladartiklene, men jeg trodde faktisk dette var helt etablerte begreper. Er det bare jeg som ikke synes det er vanskelig å skjønne hva som menes med en kioskroman selv om:
a) de samme bøkene selges i bokhandelen (for det gjør de, aboslutt), og
b) "seriøse" romaner selges i paperback i kiosker?
Det jeg først og fremst tenker på (og tror den omtalte forskeren mener) er særlig slike lange serier - som Isfolket. Utgivelsesfrekvensen for disse forfatterne er ofte langt høyere enn for andre (uten at det dermed er sagt at jeg mener dette borger for lav kvalitet). Det kan også være enkeltstående bøker av typen legeromaner etc.
Bokmålsordboka har følgende definisjon:
kiosklitteratur lettere underholdningslitteratur som en får kjøpt i kiosker
Hvis man er i tvil, kan man jo undersøke om angjeldende forfatter er medlem av Forfatterforeningen. Er hun ikke det, skriver hun sannsynligvis kiosklitteratur. :fnise:
Jeg tror kjøpt-i-kiosk-kriteriet er veldig lite viktig for hva som vanligvis oppfattes som kiosklitteratur. Jeg tror (som nevnt over) at kriteriene under er mye viktigere:
– kommer ut på forlag som spesialiserer seg på den typen litteratur, ikke på forlag med større bredde
– kommer kjapt ut i lange serier med gjennomgående hovedpersoner
– har som hovedformål å underholde, og har forholdsvis enkle historier og karakterer
– bærer preg av masseproduksjon
Jeg har ikke vanskelig for å skjønne hva du mener, Elinblu, men det er jo interessant å prøve å skissere arbeidsdefinisjoner. :) Særlig siden det ser ut til at oppfatningen av hva "kiosklitteratur" er ikke er den samme for alle.
Nei, ikke ulikt, og det viser jo også ganske tydelig hvor vanskelig det er å definere slikt. Nettopp fordi det ikke bare er en genrebetegnelse, men også en kvalitetsbetegnelse.
"Popcornfilm" er en betegnelse som jeg synes er beslektet - om noe er en popcornfilm eller ikke, er helt klart en subjektiv vurdering, men like klart kan man komme med lister over trekk som går igjen i slike filmer - og like klart vil man alltid kunne komme med eksempler på "seriøse" filmer som også innehar mange av disse trekkene.
Jeg er bare glad for å få hjelp til definisjoner, altså, jeg er bare overrasket over at dette ikke er etablerte begreper. "Underholdningslitteratur" er vel også en term som ofte brukes, men den synes jeg er litt nedsettende (samtidig som den, strengt fortolket, kan ekskludere masse god "seriøs" litteratur).
Interessant. Jeg synes "underholdningslitteratur" er mindre negativt ladet enn "kiosklitteratur", at det er mer av en ren genrebetegnelse enn et lavkvalitetsstempel.
ElinBlu: Jeg synes likevel det er et stort skille mellom det å skildre vanskelige kår og relasjoner på den måten Elstad gjør, enn å pumpe ut den ene boken etter den andre på en såpeaktig måte med sexbeskrivelser og overgrep og intriger og og ... ja, jeg har det bare helt i vranghalsen. Det blir som å sammenligne Hotell Cæsar med West Wing (ok, nå er ikke Elstad sine bøker helt i den klassen som WW er, men det var det beste eksempelet jeg kom på. :o) synes jeg.
Jeg skjønner godt hva du mener, altså, og er ikke uenig egentlig. Mitt poeng var bare at jeg synes Elstads romanserier ofte starter bra, for så å tape seg voldsomt mot slutten. Der tygges det mye drøv på den samme gamle elendigheten. Originaliteten falmer, og det får nesten (men bare nesten) noe av dette masseproduserte preget. Og så blir det kjeeeeedelig.
Muldvarpen, mandarinen og jeg er enige om kioskromanbegrepet. :rørt:
Det har vært noen gode år på Stornes. Ettersom ungene vokser til, ser Mali urolig hvordan Oja blir stadig mer lik sin far.
Ni-årige Dorbet kaster alt lange øyne etter guttene, og Sivert - han vil gå sine egne veier, til Malis store sorg. Odelsgutten, som hun har ofret alt for ...
Nettopp nå som alt ser ut til å ordne seg, når alle som kan avsløre henne enten er døde eller truet til taushet - står Sivert med armene om en ung, svarthåret kvinne og sier at det er henne han vil ha. Henne vil han ekte og dele livet med!
Alt raser sammen rundt Mali. Hvis hun ikke straks får jenta vekk fra gården, vil sannheten komme for en dag. At folk kommer til å se likheten, er hun ikke i tvil om. Og når de får vite at jenta er tater ...
Jeg har lest hele sagaen om isfolket.:cool: Jeg slukte den en sommer jeg var husvakt og tenåringsvakt. Det var god underholdning, men jeg ble lei på slutten, gett. Nå leser jeg ikke kiosklitteratur lengre, jeg tror jeg fikk overdose/falt i gryta den sommeren for nærmere 20 år siden.
Ref sitatet - jeg får fnatt av prikk-prikk-prikk og utropstegn. :urk:
Jeg leste litt Isfolket på 80-tallet ettersom jeg fikk bøkene av en venninne, men fikk nok min overdose da.
Nå leser jeg kanskje 30 bøker i året. De gangen jeg kjøper en bok på Narvesen ol er det ofte krise, og jeg blir alltid skuffet. Siste kioskromanen jeg leste kjøpte jeg på kiosen på Rikshospitalet da jeg var innlagt før Knøtto ble født, og jeg ble som vanlig sur over å kaste bort tiden min på sånt søppel. Heldigvis fikk jeg prakket den på hun jeg delte rom med.
Oh yes, jeg har lest mye kiosklitteratur i mitt liv. Men det var i 12-årsalderen da. Jeg husket blant annet en bok, Hvit Slavinne, om en kvinne som ble kidnappet og solgt til en rik sjeik. Hun ble holdt i harem, og voldtatt med jevne mellomrom. Hun klarte ikke å la være å stønne av vellyst da hun ble voldtatt, for sjeiken var så kjekk. :o Jeg leste også hele Isfolk-serien i den alderen, og syntes den var fantastisk. Jeg lærte mye om seksuallivet på denne måten. Husker demonen Tamlin som hadde penisen hengende og slengende ned til knærne, blant annet. Egentlig er det ikke verst da, at jeg i løpet av mitt siste år på barneskolen slukte mer enn 10.000 sider.
I voksen alder har jeg ikke noen interesse for kiosklitteratur.
Jeg leser mye Marion Keyes og andre bøker den stilen på engelsk.
Begynte med at jeg øvde meg på å lese engelsk.
Men etter 40-50 bøker kan jeg ikke skylde på det lengre. Jeg er nok rett og slett hekta...:o
Dette er vel kiosklitteratur.
Selv kjøper jeg på Amazon. :knegg:
Jeg leste Isfolket i timene på ungdomsskolen. Nå orker jeg virkelig ikke å lese kiosklitteratur, men det har noe med at jeg liker at innhold og slutt er overraskende og ikke så forutsigbart som det er i det aller meste av kiosklitteratur. Jeg leser forresten mye mindre enn før, men det har vel med to barn å gjøre.
Tamlin med superkuken ja. Og Vanja eller hva hun het, som piskadausen klarte å ligge med det monsteret av en manndom. Barn fikk de også, hjelpe meg. Lucifer hørtes litt snadder ut da.
Nei, jeg leser ikke kiosklitteratur, hvis jeg er så desperat etter ett lesestoff når jeg er i en butikk så kjøper jeg ett blad.
Jeg synes jo egentlig at denne sjangeren bør døpes om fra Kiosklitteratur til Remalitteratur, da det jo begynner å bli godt utvalg av "ordentlige bøker" på Narvesen, mens all kiosklitteraturen er flyttet til matvarebutikkene.
Jeg har lest mengder av sorten, men det er mange år siden. Nå går det for det meste i fantasy, det er kanskje en slags kiosklitteratur det også.:confused:
Har ikke for vane å lese kiosklitteratur, men har akkurat avluttet en serie bøker av ei Diana Gabaldon...eh tror det var det hun het. 5 eller 6 ganske tykke bøker hvor handlingen foregår i Skottland i to tidssoner.
Fascinerende lesning, og ikke det vanlige klisset.
Nei, jeg har aldri gjort det. Leser i grunnen mye mindre enn jeg gjerne skulle ha gjort i utgangspunktet, og det er veldig mye annet som ligger foran i lesekøen.
Den tror jeg pinadø jeg leste også, da jeg var 16 år. :hehehe: Det er vel den type bøker som går under betegnelsen "husmorporno". Det går i litt andre bøker nå gitt. :knegg:
Jeg har lest en serie - husker ikke hva den het, men det var noe kliss om ei jente som nærmest ble tvangsgiftet bort til en bonde, fikk barn med en omreisende osv osv...
Denne serien fikk jeg låne 23 bøker av da vi var innlagt tre måneder i strekk på sykehus med Lillemann... Det gikk ei bok om dagen - passe hjernedød underholdning når nervene er i helspenn og hodet er slitent. :knegg:
Med mindre vi havner inn slike lange måneder i strekk igjen, tror jeg neppe jeg kommer til å fordype meg i flere slike serier.
Jeg har aldri lest en kiosk-bok i hele mitt liv, tror jeg. Ikke engang Isfolket. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kun leser Hamsun og Ibsen, men den type litteratur man få i kiosker har aldri fristet meg. Jeg har dog nylig lest disse Shopoholikerbøkene, og det er mulig de faller inn under den sjangeren (jeg får ikke til å skirve genren).
He he - jeg ser nå at om jeg hadde giddi å lese hele tråden før jeg svarte, så hadde jeg lært at den serien jeg oppi her har karakterisert som hjernedød underholdning, het "Arvesynd."
Sier litt om hvor god den er, når jeg leser 23 bøker - for så å prestere å glemme hva serien het. :knegg:
Jeg svarte nei, men jeg har faktisk en mørk fortid med Barbara Cartland, Superstjerne og mesteparten av Isfolket. Og Jalnabøkene, da, men de er tross alt innbundet. Da snakker vi tidlig tenårene, og jeg veksler mellom å fiskedaske mine omgivelser for ikke å opplyse meg bedre, klappe meg på skulderen for å lese 2-3 bøker i uken og le av meg selv med en stor dose selvironi. :p
Da jeg var 16, forbarmet min kyndige tante seg over meg og ga meg min første John Irving. Da var jeg reddet. :puh:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.