Men om folk kunne bry seg litt mindre om hva andre synes om dem, så ville behovet for denne typen inngrep forsvinne. Man kunne starte med å droppe diskusjoner som "Legger du merke til om andre har hår på leggene?" "Er denne kjolen fin nok til å brukes i konfirmasjon", "Kan jeg bruke rød kjole i bryllup?", og diskutere hvor ille det er at trusestrikken skimtes igjennom treningstightsen, eller om lårene ser tykke ut når man løper maraton.
Slike tråder koker gjerne ned til akkurat det. :nemlig:
Men, for å ta deg litt på alvor: Tidligere i uken leste jeg om russ (altså 18-19-åringer) som fikk rabatt på fillers og diverse hos en eller annen dusteklinikk. Mener du
-at vi ikke skal bry oss om at denne klinikken forteller barna våre at de trenger litt større lepper for å ha en kul russetid?
-at vi ikke skal bry oss med hva russen gjør
-at vi kan bry oss med hva tenåringene gjør, men at vi voksne damer kan fylle og skjære så mye vi vil
-at det ikke har noen innvirkning på russejentene at halvparten av mødrene dere (som er oss, damer i 40-50-årene) ikke takler å gå rundt i livet med en rynke eller to i panna.
Hvis jeg tolker det riktig, mener du at folk gjør som de vil, og at vi kan drite i å legge oss borti hva de gjør og hvorfor. Jeg mener at det langtfra er så enkelt.
Folks problemer er folks problemer, men hvordan problemer løses er et annet spørsmål.
Sitter sinnarynkeproblemet i rynken?
Sitter det i kulturen?
Sitter det i et litt for nært forhold til eget speilbilde?
Et samfunn som har som grunnleggende innstilling å fikse sinnarynkeproblematikk og anusfargeproblemer med kvikkfix for de bemidlede er et samfunn som virker temmelig kjipt. FrP-løsning rett og slett.
Det er jeg enig i. Men å hånle av andres problem, eller nekte å innse at det kan oppleves som et problem, det er sjelden en god innfallsvinkel hvis man ønsker å finne en løsning.
Jeg kjenner mange jenter på 17-18 år, og det er ikke slik at så altfor mange av dem bryr seg om at Sophie Elise har sprøytet noe inn i rompa si slik at den er kjempestor. Men, de bryr seg om hva foreldrene sier og gjør. Ungdataundersøkelsen har flere år på rad vist at de ungdommene hører mest på er foreldrene, og de får ikke bare med seg hva vi sier, men også hva vi gjør. Man kan gjerne fortelle seg selv til krampa tar en at man bruker botox pga. migrene eller opererer kjønnsleppene fordi det skal bli lettere å sykle, men ungene våre hører noe annet. De hører "Du er ikke god nok som du er".
Og ang botox mot migrene så er det helt uproblematisk. Andelen pasienter som får dekket botoxinjeksjoner i panna pga migrene er veldig liten og sannsynligvis synkende fordi det kommer nye mer effektive behandlingsformer.
De hardest rammede får botox injisert gjennom nesa.. ikke like effektivt på rynker der gitt.
Det er heller ikke brystkreftoperertes rekonstruksjoner som står for påvirkningskraft til kosmetisk brystkirurgi.
Det er klart at det er problematiske hva som er akseptabelt. For eksempel kjenner jeg knapt en eneste kvinne personlig som mener at det er uproblematisk med ansiktshår. Det er blitt så nedfelt som tabu i vår kultur at jeg tror man skal være sterk for å leve med. Nå tror jeg ikke sinnarynke kommer dit, og jeg må innrømme at min plager meg på et personlig nivå. Mer som en skavank enn som et alderstegn.
Jeg synes likevel at den moraliseringen som ofte oppstår i sånne debatter er like skadelige som enkeltpersoners valg, fordi det polariserer diskusjonen så veldig.
Jeg synes anklager om moralisering (som negativ beskrivelse) ødelegger debatter. Med en gang samfunnsperspektiv blir nevnt kommer moraliseringskortet.
Jeg tenker at samfunn trenger etikk og moral. Det betyr at det består av mennesker som bryr seg litt utover egen navle og som ser at handlinger på individnivå også kan implisere andre.
Ikke hvis det gjør at de som mener noe som går mot den oppleste og vedtatte moralen ikke tør å uttrykke seg, eller fyker rett i forsvarsposisjon og hele greia ender opp i personkarakteristikker og drittslenging. Det blir det dårlige diskusjoner av (sier ikke at det har skjedd i denne tråden altså). Det går fint an å argumentere fra et samfunnsperspektiv uten å bli alt for moraliserende.
Hvem har moralisert? Er det moralisering å gjøre folk oppmerksomme på konsekvenser av valgene de tar? Kanskje det er det, men jeg kjenner at jeg lever godt med det.
Kan noen vise meg et bilde av en sinnarynke? Jeg har aldri sett en. Ikke på meg selv (jeg har rynker, bevares, men ingen av dem er spesielt sinna) og heller ikke lagt merke til noe spesielt aggresivt i fjeset til de jeg kjenner som tar botox pga. av dette. Jeg prøver ikke ikke å være "smart ass" her, men jeg har til dags dato ikke sett ett menneske der rynkene ikke har passet inn i ansiktet.
Vet ikke om det er å hånle av andres usikkerhet som er det som gjør en til etikken og moralens tydeligste fanebærer, egentlig.
Klart det er enkeltpersoners valg som gjør det til et samfunnsproblem, og jeg skulle ønske det var mindre fokus på utseende generelt, men til og med meg, NATURLIG ER BEST sin store forkjemper, blir irritert av dånesmileyer og hånlatter.
"Hånle av andres usikkerhet?" :dåne: Synes du virkelig det er den beste oppsummeringen av de litt mer botox-skeptiske innleggene her inne?
Jeg synes det er kjempeviktig å ikke la denne debatten bli redusert til "jaja, la nå folk få gjøre som de vil" og "nåja, er det nå egentlig forskjell på botox og rumpeforstørrelse og på å barbere leggene?".
Du går forresten ikke av banen for hverken hånlatter eller dånesmileys selv når det passer seg slik. Men selvsagt, dobbeltmoral er også moral.
Det som kalles for sinnarynke er vel at man ser ut slik som hun gjør på venstre bilde, enten med en rynke eller to, men det er nok mange som har enda større rynke. Dvs, at den er sånn konstant uten at man rynker på pannen. Ikke det optimale bildet, men jeg rakk ikke søk mer.
Hehe, ser ganske tydelig at personen går inn for å få rynke mellom brynene på første bilde, og går inn for å ikke ha det på det siste. :humre: Ser ikke veldig ekte ut.
:værsågod: Her har vi et talende før- og etter-bilde. "Super tilbud sinnarynke kr 1900". Unnskyld, men: :rofl: Dette må være noe av det dummeste jeg har sett. På det første bildet har hun "rynker" i panna fordi hun hever øyenbryna og ser forbauset ut, slik jeg ser det. Hun ser da ikke sint ut på en flekk. (På den annen side er øyenbryna like høye på bildet til høyre. :skeptisk: )
Begrep som "sinnarynke" og reklame for å bli kvitt den flytter jo grenser. Jeg har ikke vært klar over uttrykket før det dukket opp her på fp og reklame. Selvsagt påvirker det, når det dukker opp reklame for sånt på vanlige kjøpesentre sier det noe om at det er vanlig å gjøre. På lik linje med hårfarging og hårfjerning som man også kan lure på hvorfor man skal trenge. Hva som er innafor for å være en normalt velstelt 50-åring. Hvor går grensa mellom å ta vare på seg selv/være velstelt og å fikse på utseendet? Det henger svære sånne reklameskilt midt i glaninga i byen her.
Jeg merker at jeg påvirkes av argumentasjon av typen "men på meg synes det jo så godt", altså at man argumenterer for at det er forståelig at man velger inngrep/behandling dersom man synes man befinner seg over en grense. Sånne grenser er smittsomme. Derfor er det viktig å tenke på hva man gjør, men også hva man sier med tanke på samfunnsutviklingen.
Ikke det beste eksemplet der, nei. Jeg synes ikke hun ser sinna ut, men det ser ut som om hun myser og da får de fleste normale litt rynker i midten. Det er en del av mimikken. Jeg synes faktisk at det ser unormalt ut å ha helt flat panne når andre myser mot sola eller noe sånt.
Folk har ulik mimikk, og får dermed rynker på ulik måte. Jeg legger faktisk ofte merke til at folk har unormal mimikk, i panna og rundt øynene, mens de f.eks smiler med munnen. Det kan faktisk se ganske falskt ut. Og det synes jeg nesten blir vel så rart ut, enn noen som skulle få denne såkalte "sinnarynka", som jeg nok heller vil kalle en "myse mot sola-rynke". Eller smilerynker rundt øynene som ikke kommer når en smiler med munnen.
Så hva er verst egentlig? Å se litt småsint ut når en myser, eller å se falsk ut når en smiler?
Ja, det var derfor jeg skrev at det ikke var et optimalt bilde for det fant jeg ikke i farten. Men, det finnes folk som har slike rynker i et ellers rynkefritt ansikt, også uten mimikk eller at man prøver å rynke pannen og at andre oppfatter det som om personen er irritert/sint/sur.
Jeg har sett mennesker hvor rynkene ikke passer inn i ansiktet, men det har vært folk som helt tydelig bruker butox, men som selvsagt ikke klarer å butoxere hele ansiktet. Og når man da ikke klarer å ta alle, så blir de som da kommer fram faktisk veldig unaturlige, og det passer ikke inn.
Ja, det finnes ganske mange egentlig, og for noen blir det et problem, mens andre lever veldig godt med det, og bare ler av kommentarene eller misforståelsene. På samme måte som folk med rund mage, som opplever at folk tror de er gravide når de ikke er det. Noen synes det er leit, andre bare ler, og har masse selvironi på det.
Jeg har tatt botox, og er veldig, veldig fornøyd. :værsågod: Øyenbryn har hevet seg litt samtidig, så nå ser jeg freshere, mer våken ut og litt penere. Angrer ikke. Var også veldig bevisst på å ikke ta for mye, slik at mimikk ellers er som normalt.
Det er første gangen jeg prøver botox, og kommer absolutt til å gjøre det igjen.
Ja det finnes, men oppfatning handler mye om tolkning. Om spekteret er stort og det å ha rynke er normalt så vil man i fortolkningsprosessen ta høyde for akkurat det.
Noen mennesker ser mer triste ut enn andre, noen mer overrasket ut, noen søvnige Osv. Det er supert at det er sånn og med stor toleranse for uttrykk og mangfold blir også tolkningsspekter større.
Noen ser naturlig veldig snille ut. Det er heller ikke alltid en fordel. Da kan det være fint å bli møtt av mennesker så evner å se forbi dette.
Jeg også. Og det passer seg når folk insisterer på at botox først og fremst har med migrene å gjøre.
Ok, men en slik en har vel de fleste over 40. Jeg har en liten når jeg ikke prøver å se sint ut, og en større når jeg "morsker" meg. Har virkelig aldri tenkt at det skulle være stygt på noen måte, og har heller ikke opplevd at folk har trodd at jeg er sint når jeg ikke er det.
Du sier det iallfall som det er. :ja: Men jeg lurer på en ting; Har du fortalt barna dine at du tar botox? Aner ikke om du har tenåringsjenter eller ikke, men tenker du at det er uproblematisk i den forbindelse?
Noen her er utrolig opptatte av at alle later som de har migrene i forbindelse med botox, men saken er at botox ofte settes helt andre plasser en i rynkene. Om jeg har botox i bakhodet så skal jeg love at det ikke påvirker sinnarynken. I tillegg settes gjerne denne botoxen av nevrolog, kontra sykepleier på salong. Så har du en venninne som sier hun drar på sykehuset for å få satt botox mot migrene kan du faktisk gå ut fra at hun snakker sant.
Jeg håper jeg ikke har venner som sitter å vurderer om min migrene er nok snakket om til at jeg skal få lov til å ta botox. Forhåpentligvis er det bare her inne folk er så urimelige.
Om du hadde hatt en tenåringsjente som hadde spurt, da?
(Alle vet jo at gutter ikke får med seg om man har farget håret blått, gått opp/ned 40 kg på en uke og tatovert en slange midt i panna....:knegg:)
Men hva med de andre problemstillingene som har blitt reist i tråden, da? Føler du at du trenger å ta stilling til at det at flere og flere tar f.eks operasjoner og botox for å se yngre/bedre ut er et problem på samfunnsnivå? At det blir et press om å se yngre ut, at barna våre opplever at det faktisk ikke er greit å leve med det ansiktet og den kroppen man har fått tildelt, så lenge man har mulighet til å gjøre noe med det.
Nå spør jeg ikke for å "spikre deg oppetter veggen", altså, men nå er du jo faktisk den eneste i tråden som sier at du tar botox for å se bedre ut, så da blir det jo deg jeg spør. Synes egentlig ikke man får muligheten til å høre så mye om hva "normale" folk tenker om botox fordi de aller fleste gjemmer seg bak helsemessige årsaker.
Jeg skummet raskt gjennom tråden mens jeg ventet på mamma på legekontoret. Skal lese litt mer inngående når jeg kommer hjem i kveld. Vil ikke svare noe jeg ikke tenker godt nok gjennom.
Jeg har gått ned 50 kg ila 2,5 år. Her forleden kom jeg hjem fra trening, og møtte 15-åringen i gangen. «Oi, mamma, du har blitt tynn!!» kom det overrasket fra poden. :knegg: Tydeligvis første gang på en stund at han hadde sett på meg.
Jeg har to ganske tydelige sinnarynker, det ser ut som jeg morsker meg selv når jeg er i strålende godt humør. Prøver å skille ekstra mye for å kompensere, men jeg har fått høre at jeg ser sur og streng ut, ja. Har vel hatt de siden jeg var rundt 20, ble advart om det da jeg var 15 av ei som synes jeg myste for mye i sola. Har ingen planer om å gjøre noe med det, men synes at smilerynker er mye mer sjarmerende. Da har man pådratt seg tegn i huden etter å ha vært for mye blid, ikke for mye sint.
Jeg kan by på meg selv, til og med. Jeg får stadig spørsmål eller kommentarer(ja, faktisk) om jeg er bekymret eller skeptisk når jeg bare går gjennom gangen og tenker litt. Jeg er overhodet ikke opptatt av linjene mine rundt øynene, men jeg liker ikke sinnarynken. Dette er ikke en rynket panne, tvert i mot smiler jeg.
Det er selvsagt innenfor normalområdet, men jeg synes ikke det er pent.
Herre..! Jeg leste «Jeg har gått ned 50 kg på Ila, 2,5 år.» :whaaat: Altså, synd du har vært i fengsel, men gratulerer med vektnedgangen! Godt sønnen din kjente deg igjen i det hele tatt! 2,5 år er jo en stund! :haha:
Helt normalt vil jeg si. Det jeg er litt redd for er at normalen skal bli de som ikke har mimikk i det hele tatt pga botox eller noe annet.
Jeg tenker at når jeg nærmer meg 50 så er det helt normalt med litt rynker. Jeg vil ikke leve lengre om jeg sprøyter inn botox eller Restylane, og det er uansett ikke kun huden i ansiktet som rynkes. Hender, hals og bryst blir jo også rynkete. Jeg prøver å være nøye med å bruke solbriller når sola er sterk, og jeg bruker alltid store solhatter når jeg er i syden og ligger alltid godt under parasollen på stranda og får allikevel mer enn nok farge. Smører meg med solkrem med masse faktor så jeg ikke blir solbrent, og vil heller bruke penger på gode kremer. Jeg har jo vært inne på tanken om at å ta litt botox kun på våren slik at jeg kanskje myser litt mindre denne sommeren, kan gjøre at jeg får litt mindre dype rynker. Men jeg er rett og slett livredd for å bli hekta. For jeg innbiller meg at hvis jeg først begynner med det, så er det lett å bli avhengig. Og jeg tror at man ikke merker så stor forskjell i starten, men at det er først etter noen års bruk at det kan bli merkelig siden den naturlige utviklingen da blir forskjøvet. Men det er klart man blir påvirket av både reklame og ikke minst folk rundt en som snakker varmt om det.
En av de store ( :knegg: ) fordelene med å være skikkelig tjukk er jo at man ikke behøver å tenke på alt det andre.
Når folk ser meg tenker de tjukk. Ferdig. Ingen tenker på grått hår, rynker eller om tunika og tights er umoderne. Det er ganske befriende.
Som nevnt utelukker jeg verken botox eller Restylane, og jeg diskuterer det med tenåringsjentene mine. De synes jeg er fin som jeg er, er redd jeg skal se annerledes/rar ut, er redd jeg skal bli hekta - men er også så oppvakte og reflekterte at de forstår hvorfor jeg tenker tanken. De har klare meninger om dette med å være rollemodell og at man har et samfunnsansvar for hvordan en lett hopper på karusellen. Jeg hører mye mer på dem enn på internettet.
Så oppsummert har jeg ikke hoppet på galskapen fordi jentene mine mener jeg ikke skal, det er dyrt og ikke minst: jeg er stygt redd for at det første stikket hadde vært som å åpne pandoras eske.
Jeg har ingen rundt meg som snakker varmt om det, så for meg er det helt fremmed. Kjenner ingen som jeg vet har tatt botox eller restylane. Kun et par som har snakket om at de vurderer det, som sagt, på grunn av en helt bestemt problemstilling. Det kan selvsagt godt hende at jeg kjenner folk som har gjort det, folk jeg omgås til daglig, som jeg bare ikke ser det på, men ingen som har sagt at de har gjort det, slik at jeg har hatt noen mulighet til å bil påvirket.
Jeg opplever heller ikke at noen snakker varmt om botox og restylane (jeg vet ikke forskjellen, og har tenkt å la det være en av tingene jeg ikke leser meg opp på...), men jeg opplever helt klart at flere rundt meg tar det, men da av "helsemessige årsaker". Og så ser jeg damer på min alder med glatt panne og rynkete hals, noe som også roper "botox" lang vei. :knegg:
Botox av helsemessige årsaker er ikke veldig vanlig og blant dem som får botoxbehandling er det mange som ikke får glattet ut synlige rynker ved det.
Går man til kosmetisk klinikk for botox er det ikke helsemessig årsak. Får man botox i offentlig helsevesen er det normalt høy egenandel om man er så heldig å få det på blåresept, men blåresept må søkes om til helfo. Dosene som settes ved migrenebehandling settes primært andre steder enn i panne og antall injeksjoner er stort, ergo dyrt. Kostnadene der er høyere enn ved å gå til kosmetisk klinikk for å behandle panne, selv om man får det på blå resept.
Det skal ganske alvorlig indikasjon til for å få botox mot migrene.
Botox brukes også ved andre medisinske tilstander, men ikke i panne. Hører du om botox i blæra eller i beina så er det sannsynligvis temmelig medisinsk indikert.
Restylane brukes vel ikke i helsevesen i det hele tatt?
Er det lov å lure på om hun Fotballfrue har tatt etpar sprøyter eller gjort noe annet i ansiktet?
Jeg synes at hun har forandret seg i utseendet sitt. Eller er det bare håret?
Panna mi. Sånn har den sett ut siden tidlig i 20-årene, fremtredende sinnarynke uavhengig av om jeg smiler, ler, er helt vanlig eller hva. Den blir selvsagt kraftig forsterket hvis jeg er morsk, men gjør at jeg kontinuerlig ser sint ut. Forundret over at man ikke har hørt ordet sinnarynke tidligere, jeg trodde det var et gjengs uttrykk over alt.
Synes ikke det er rart når folk velger å gjøre noe med det, dersom man er hakket mer opptatt av utseende enn meg, men personlig er jeg prinsipielt imot, og jobber med å være fornøyd med meg selv sånn som jeg er og har blitt. Jeg synes det er rarere at folk velger å ta piercing i navlen eller brystforstørrelse, da sinnarynken er noe absolutt alle ser (eller iallfall kan se), og faktisk gjør noe med hva folk tror om deg og hva du tenker/føler.
Men vi har det selvsagt altfor godt når dette er bekymringene i livet. :knegg:
Litt grått hår har jeg og. Det gidder jeg heller ikke å gjøre så mye med, men det hender jeg striper håret for variasjonens del.
Jeg har også en slik i panna, og kan dønn ærlig si at det ikke plager meg. Reagerer ikke på utseendet til verken Candy eller Elise som har delt bilder i tråden. De fleste på min alder har litt rynker, men jeg synes likevel ikke de ser gamle ut. Det er som regel stor forskjell på en 45-åring og en 65-åring når det gjelder rynker.
Akkurat dette handler vel ikke om at man ser gammel ut, men at man ser sint eller negativ ut. Og det gjelder kanskje særlig de som har denne tydelig når de er helt unge, før de har rynker andre steder. Når man kommer et stykke opp i 40-årene så er det jo så mange andre som har litt rynker, både slik som denne og andre steder, så da er det vel ikke så vanlig at folk reagerer og kobler det til negativ sinnsstemning.
Jeg får ofte kommentarer på at jeg ser sur ut fordi leppene mine er skapt som "surmunn".
Det har aldri medført at jeg har vurdert en operasjon for å dra leppene oppover.
Får kanskje gjøre som Joker i Batman? :knegg:
Jeg har ikke rynker, men har begynt å få den der bulldog-looken som så mange av oss får, når elastisiteten i huden (naturlig nok) begynner å minske. Sånn ER det jo bare, og dette kan medføre at jeg naturlig har munnviker som går nedover - altså i "sur" posisjon.
Nå har ikke jeg tenkt på å benytte midler som kan rette opp dette, eller vurdert det som noe STORT problem, men av respekt for dem som synes at utseende er en såpass stor faktor, at det å ikke matche innside og utside er noe de sliter med - så disser jeg ikke nip and tuck-behovet rundt om.
Det sagt, så synes jeg jo det er betenkelig at venninner som jeg anser som fantastiske damer som er flotte som fy, allikevel sliter med selvtillit og økte striper i panna. Sånn røffli er det ca 30 % av min omgangskrets som har gjort inngrep på seg selv, og enkelte også i hemlighet overfor partner. Så er det jo ikke min rolle å påpeke at en normalt oppegående mann vil SE at kona ikke lenger har rynker eller mimikk i panna.
Jeg synes det er trist, at min generasjon er en gjeng damer som prøver å være yngre enn det vi faktisk er. Det er en mellomting mellom å være Barbara Bush (som var en fantastisk dame som lot alderen spores) og Melanie Griffith, og de fleste av oss er nok der.
Jeg fortalte niåringen min at jeg skal operere øyelokkene i dag, og hun løp sporenstreks til speilet for å se om hun har samme øyelokk som meg. :( Nå var det riktignok i skrekk over at hun en dag måtte gjøre det samme, men jeg betviler ikke at mødre overfører komplekser til ungene og bidrar til allmenngjøring av operasjoner.
Joda, det kommer faktisk frem i undersøkelser blant de unge, tror det er den som heter ungdata, den viser at man er forbilder for de frem til de er mye større enn man skulle tro, er det 20 år, tro? Det er derfor det er så viktig at vi fortsetter å fortelle de hva som er riktig, galt, viktig og lurt selv om de uttrykker at de synes vi er verdens største keeper.
Om ikke annet er foreldre oftest i genetisk nær slekt med sine barn. Og da er det ikke så rart at man påvirkes av at foreldre bedømmer sin kropp som ikke bra nok uten fix. Ungene ser jo likhetene.
Mamma har aldri vært idolet mitt.
Men det påvirket meg å høre henne snakke ned vekten sin når den ikke var så langt unna min. Og det påvirket meg at hun og de fleste andre kvinner i slekta snakket negativt om andres utseende (at de vektla utseendet tungt).
Og derfor blir jeg oppgitt når vi foreldre er såå bekymret for at ungdommene våre sliter mer og mer psykisk. Hva med å slutte å trene seg fordervet og/eller å kutte/skjære/sprøyte i kroppen sin? Begynne med oss selv, kanskje? :kjepphest:
Jeg er oppvokst med en mor som konstant var på slankekur, og en far som hadde en lei tendens til å hele tiden kommentere andres utseende/vekt/kropp i negative ordelag, og vi barna fikk gjennomgå. Jeg var hele tiden "den tynne og bleke", og fikk høre ting som at "du kan løpe sikksakk i dusjen så du ikke blir våt" og "du blender sola". Det er klart slikt gjør noe med selvbildet, og i perioder kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har slitt med ortoreksi og overtrening. Nå jobber jeg beinhardt for å ikke overføre dette til barna mine, og håper jeg klarer å gi dem sunnere verdier enn det jeg er vokst opp med selv.
Når man er veldig liten klarer man jo ikke vurdere om den voksne man ser opp til er bra eller ikke. De færreste seksåringer tar en reflektert avstand til sine foreldres verdier. Det er det jeg mener. Også dårlige forbilder påvirker, selv om vi etterhvert blir modne nok til å se at deres verdier er noe vi ikke kan stå inne for selv. det var det jeg mente med min kommentar om at voksne er forbilder. Når man er seks ser ting helt annereldes ut enn når man er 12 eller 15 eller 18 eller 25. Man påvirkes uansett, og små barn ser faktisk gjerne opp til foreldrene uansett hvor ræva de rent objektivt er.
Du skriver faktisk "idol" og det tenker jeg er det samme som "ser opp til" eller "beundrer", "digger". Jeg tror ikke mor er idol for de fleste, nei, men jeg tror mor påvirker de fleste, ja. På både godt og vondt. Det er bare ikke det samme som å være noens idol, i mine øyne. Min mor har helt klart påvirket meg, men jeg kan med sikkerhet si at hun ikke var idolet mitt hverken da jeg var 6, 9, 12, 15 eller 30 år.
Oki. Men for de fleste er foreldrene noen man ser opp til på ett eller annet tidspunkt. De fleste småbarn er avhengig av sine voksne. Jeg har sett barn som har vært utsatt for grov omsorgssvikt som likevel synes mamma og pappa er de beste. Evne til refleksjon kommer vanligvis ikke i veldig ung alder. Og små barn kan ikke ta avstand fra egne foreldre - de er avhengige av dem på godt og vondt..
Refleksjon og avstand er noe som kommer senere.
Jøsses så vanskelig det er for deg å forstå at andres verden er ulik din og at selv om noen prater om alt eller om noe gjelder det langt fra alle. Ingen i vår omgangskrets ville visst at Helten plages av migrene hvis ikke jeg hadde fortalt det. At jeg oppdaget det var kun fordi vi tilbrakte og tilbringer relativt mye tid sammen. Merkelig nok, fortsatt etter snart 35 år.
Hvem er det som forteller om sexlivet sitt, men syns det er flaut med migrene?
Jeg forteller ikke om sexlivet mitt, men pleier heller ikke å fortelle særlig ofte at jeg har migrene. Ikke fordi det er flaut, men fordi det har veldig begrenset interesse for andre (annet enn i migrenetråder på forum og sånn).
Jeg skjønner godt at folk ikke forteller om migrene. Men jeg ville også tenke at det er de færreste som ikke vil dele at de har migrene som godt deler opplysninger om sexlivet.
Mannen til en venninne er ekstremallergisk. Sånn at det er farlig for ham om det står reker på koldtbordet og han blir sjuk om han får besøk av noen som har hilst på en hund. Jeg hadde ikke visst det om ikke venninnen min hadde sagt det (og tilrettelagt for han). Jeg har kjent han i nesten 30 år. Det er en del som syns helse er kjempeprivat.
De veldig private som ikke deler migrene og sexliv deler vel kanskje ikke botoxinjeksjoner heller?
En annen ting er at jeg ikke helt kan skjønne hvordan venninner med så alvorlig migrene at de får botoxbehandling kan klare å holde det skjult for sine nærmeste.
Går man derimot til kosmetisk klinikk og hevder man gjør det for migrene hadde jeg nok stilt meg tvilende ut fra det jeg vet om migrenebehandling.
Det kan kanskje like gjerne handle om at folk kaller hodepine for migrene (og forkjølelse for influensa). Jeg vil tro at spenningshodepine i enkelte tilfeller bedres av at man lammer de nervene som spenner musklene i pannen. :vetikke:
Ikke vet jeg. Hva det hadde med innlegget mitt vet jeg ikke. Verken jeg eller Helten prater om sexlivet. Men jeg aksepterer at folk er ulike og har ulike grenser for hva de snakker med andre om.
Og er det vanskelig for deg å forstå at jeg kjenner folk i min omgangskrets bedre enn det du gjør? Når jeg sier at personene jeg nevnte ikke er sjenerte om verken det ene eller andre, deriblant sexlivet, er det vel rimelig å tro at ikke migrene er en vel bevart hemmelighet inntil man plutselig begynner med botox. Og hvorfor fortelle om botox mot migrene, hvis man ikke har fortalt om migrene uten botox? Det kan virke som du har en del "forståing" å gjøre unna selv før du begynner å belære andre.
Jeg barberer under armene og leggene i sommerhalvåret, og napper brynene litt ved behov. Ellers bruker jeg knapt nok sminke, maks et par ganger i måneden.
Hun snakker da vel om en spesifikk person, vil jeg tro? :undrer: Men selv om Rines venninne skrøner på seg migrene for å forsvare botoxbruken, så betyr ikke det at det ikke finnes folk som får behandlet migrene med Botox. Og omvendt, selv om migrene i noen tilfeller kan behandles med botox, så tviler jeg ikke på at det finnes folk som bruker migrene som unnskyldning for å forklare botoxinjeksjoner, selv om de ikke har det. Det finnes så mange slags folk. Det beviser vel ikke noe annet enn at rine har venner med ymse komplekser akkurat som andre. Og det at folk i Rines omgangskrets helst ikke vil innrømme bruk av Botox for forfengelighetens skyld, men dikter opp unnskyldninger, har jeg virkelig ingen problemer med å forstå. :knegg: I alle fall om Rine uttaler seg like friskt i RL som på nett. Det er ikke alle som gidder å ta diskusjonen, eller som takler å høre andres meninger like bra.
Botox kan visst brukes til så mangt, det siste jeg hørte var som alternativ til slankeoperasjon. Foreløpig bare på forskningsstadie, og først og fremst utprøvd på gnagere, med visstnok god effekt. Noe med å lamme ett eller annet i magen slik at man ikke lenger føler seg like sulten. :vetikke:
Nei, det ville vært særdeles underlig og uvalig, hvor får du det fra? Jeg snakket om disse (to personer, en nær venn og en litt mer perifer) som noen her mente av for sjenerte til å fortelle at de har migrene, og sa at det var usansynlig at de kunne være åpne om langt mer private ting enn migrene.
My; Jeg kan love det at jeg blir langt mer :himle: av at noen dikter opp migrene for å forsvare botox enn av at folk tar det av forfengelighetsgrunner. Jeg synes ikke noe om sistnevnte, men blir langt mer oppgitt og irritert over folk som ikke kaller en spade for en spade.
Helt uten at jeg er så glad i spader at jeg stemmer Frp. :knegg:
Ja, det skjønner jeg jo, men tenker at de som dikter opp en medisinsk årsak for å dekke over forfengeligheten trolig håper på at folk skal tro at det stemmer da, og dermed dømme dem litt mindre.
Og for noen stemmer det jo faktisk også, selv om det kanskje ikke gjør det akkurat for dine venner. Men disse har trolig også folk i omgangskretsen som himler og tror hva de vil, så dømt blir man vel uansett, så lenge Botox er involvert.
Sier folk at de går til nevrolog for botoxbehandling mot migrene bør de bli trodd altså.
Det skal som sagt en del til å få dekket. Betaler man migrene-botox selv koster det en formue siden det er snakk om veldig mange stikk.
Hører jeg at folk går på skjønnhetsklinikk for å få botox mot migrene tenker jeg nok at migrene neppe er primærårsak til botoxbehandlingen.
En ting jeg merket hos en person med botoxbehandlet panne var at vedkommende hadde mistet noe av ansiktsuttrykket sitt. Da tenker jeg ikke på noe sinna eller lignende, men det er noe med mimikken når det snakkes. Hele ansiktet snakker jo og ansikt med nerver satt ut av spill endrer mimikk..
Ja, mimikk- jeg oppdaget i går at nevrologens forsøk på å rette opp i det søkket som har kommet over det ene brynet har resultert i at jeg nå hever øyebrynene ulikt. Høyre side er definitivt mer paralysert, heldigvis går jo virkningen ut etterhvert, jeg må bare huske å insistere på at det ikke er nødvendig at hun prøver å rette opp i det. Hun er nok mer forfengelig enn meg.
Og ang deling- jeg kan fleipe mye og mer åpent om sexlivet enn om helseplagene mine altså, det handler ikke om hvor grensen for å dele går, men om at jeg velger å ikke fokusere mer på mine skavanker enn jeg må. Selv om det da resulterer i at «folk flest» ikke skjønner hvorfor jeg er ufør.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
