Gjør du det?
Har du opplevd at andre har hermet etter deg?
Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter?
La meg utdype: Med ujevne mellomrom fra studietiden til nå har jeg opplevd at folk hermer etter meg når jeg sier noe. Det kan være kollegaer (bergensere, selvsagt) eller naboer med oslo- eller bergensdialekt. Jeg har til nå aldri opplevd at folk med andre dialekter enn bergens-og oslodialekt hermer. Det dreier seg selvsagt ikke om slem herming, typisk er det slik at de gjentar en setning jeg har sagt og smiler eller ler litt litt sånn godslig. ("Så sjarmerende og morsomt at du sier det slik", oppfatter jeg det ofte som.) Jeg har ikke en veldig spesiell dialekt, og jeg kan tenke meg at de fleste som snakker dialekter som ikke blir snakket i de to største byene i Norge opplever dette. (Og oslofolk hermer etter bergensere, og sånn går nu dagan, liksom.)
Så hva mener FP om problemstillingen? :peker opp på innledningsspørsmålene:
Jeg er trønder i Oslo. Har ikke mye dialekt, talemåte eller uttrykk igjen etter 25 år på Øslandet, men jupp, jeg blir hermet på jobb og privat. Jeg tror vi er flere som snakker dialekt i mine omgangskretser og på jobb nå enn for 20 år siden. Det hjelper litt. Jeg har bekjente fra gymnaset i nabolaget som ikke snakker dialekt.
Jeg ble hermet etter av stjørdalinger da jeg studerte i Trondheim. :jupp: Østlendinger var liksom så fine på det - sa «Anners» med tonem 2 i stedet for «Anders» med tonem 1 og sånne ting. Da måtte det hermes.
Jeg kan herme eller legge om uten å skjønne sjøl at jeg gjør det, eller etter et "par glass" kan jeg synes at jeg er ustyrtelig morsom hvis jeg plutselig kjører stavanger-dialekt eller svensk.
Jeg kan nok også gjøre det slik du oppfatter, mot ei nylig innlemmet familiemedlem fra vestlandet.
En kveld stod jeg i kø utenfor et utested i Stavanger, og fikk kjeft av to stk bak meg som trodde jeg gjorde narr av Grenlands-dialekta som de snakket. De hørte ikke at vi også var herfra. :knegg:
Om jeg har blitt utsatt for det selv er jeg mer usikker på. Men at dialekten kan bli kommentert, er helt sikkert. Bare ikke på samme måte. Mer "jøss, det var en interessant uttale av det ordet, det høres ut som du er fra Østfold". Mange hører østfoldsk og grenlands på samme måte, når de har en annen dialekt selv.
Hjemme kan jeg herme etter mannens Stavangerdialekt rett som det er, men pleier ikke herme etter andre og spesielt ikke folk jeg ikke kjenner. Jeg er nordlending, men kan ikke huske at andre (enn mannen) har hermet etter meg, eller så var det bare ikke minneverdig. Jeg tenker at det er greit så lenge det ikke er slem herming (latterliggjøring eller fornærmende). Vi bor i Oslo-området burde jeg kanskje nevne, så ingen av oss snakker som de innfødte.
Jeg gjør det aldri. Kan prøve å imitere andre dialekter for gøy, men hermer aldri etter måten folk sier ting på når de prøver å fortelle meg noe.
Jeg kom flyttende fra nord-Norge til det sentrale Østland som 11-åring, og gud bedre som jeg ble hermet etter. Både av klassekamerater, lærere, kassapersonale på butikken og andre. Ikke så mye i voksen alder da, heldigvis, det avtok ut over videregående. Nå har jeg liksom ingen dialekt å herme etter. Den har endt opp som en intetsigende miks av alt og ingenting, og har lite særpreg. De som hermet har selv ei dialekt som nok genererer enormt med herming, når de først åpner munnen utenfor bygda. Så ikke bare Oslo- og Bergensfolk som hermer nei. Og jeg opplever at folk er MYE mindre fokusert på dialekter her i Trondheim enn for eksempel i Sandefjord, den perioden vi bodde der. Der må fremmede dialekter være svært eksotisk, mannen min som har en markant vestlandsdialekt kunne nesten ikke åpne munnen uten å bli gjentatt. Og han åpner munnen mye, :knegg: så det ble ganske slitsomt i lengden. Det skjer praktisk talt aldri her i Trondheim.
Jeg tenker at det er noe man godt kan la være, uansett om det er slemt ment eller ikke. Det er bare irriterende. Og da mener jeg å herme etter enkeltpersoner, som i å gjenta det de sier når de snakker, ikke å imitere en dialekt eller bli påvirket av hvem man snakker med.
Jeg tenker litt som deg, My. Vi lever jo i et i overkant krenkbart hjørne av verden, men hvis det ikke er lov til å spørre folk "hvor kommer du fra, egentlig?" eller til å gå i indianerkostyme og samedrakt på karneval, kan vi like godt ta med dialekthermingen i samme slengen. :nemlig: Jeg er en lite krenkbar person, og jeg synes det er forskjell på dialektherming etter fire glass vin og herming når jeg sier noe helt nøytralt og vanlig på jobben. Det siste vipper meg litt av pinnen, og noen ganger lukter det faktisk "hersketeknikk" også. At det som regel er de sløveste knivene i skuffen som synes dialektherming er morsomt, hjelper selvsagt litt på.
Jeg hermer heller aldri etter andres dialekt selv, bortsett fra mannens. Han hermer også noen ganger etter min, men da er det "pillow talk", og derfor noe helt annet.
Jeg er østlending oppvokst i en nordlengingslekt, med folk fra Nord-Troms og Nord-Vest Finnmark rundt meg til daglig.
Gjør du det? Nei, jeg hermer ikke etter andres dialekt nå lenger, men før hermet jeg etter dialekten der Mutter'n kom fra. Det var ikke bevisst, men noe som bare skjedde.
Har du opplevd at andre har hermet etter deg? Ja, særlig som barn, ungdom og ung voksen i hjembygda til Mutter'n, i Nord-Troms. De syntes det var rasende festlig å herme etter bydama (meg), selv om jeg ikke akkurat kan sies å noen gang ha pratet som en bydame, det var et grovere mål vi prata der jeg vokste opp, med a-endelser og avvis og bannan i uttalen.
Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter? Jeg har aldri tenkt over det, jeg husker det var litt irriterende at andre gjorde det, men jeg merket ikke en gang at jeg gjorde det selv, hvis ikke folk sa det til meg.
Hvordan kan man unngå å merke at man snakker en annen dialekt? Er jeg i overkant språklig bevisst, eller hva handler det om? Jeg ser ikke for meg at jeg plutselig skulle snakket totendialekt bare fordi den jeg snakket med gjorde det. :undrer:
Vestlending på Østlandet, ja, herming forekommer, men jeg har ikke opplevd slem eller herskete herming som jeg kan huske. Jeg hermer ikke, og synes til tross for rimelig bra språkøre og etter sigende veldig god uttale på engelsk etc, at det er vanskelig å etterligne andre norske dialekter.
Jeg er også trønder i Oslo, men snakket ganske avslepent (avslepet?). Jeg er dårlig på å etterligne dialekter, så det gjør jeg som regel ikke. Annet enn at jeg noen ganger ler litt av trøndervenninna mi som har skikkelig "Feskhandler Torske"-dialekt. Jeg liker ikke at ukjente jeg møter på min vei, hermer etter meg. Jeg var møkklei da jeg jobbet i bakeri og mange av de mannlige kundene hermet. Opplevde det aldri av kvinner. Jeg føler at herming tar fokus vekk fra det jeg vil si. Jeg synes det er helt greit at folk ler av ord og uttrykk jeg bruker, jeg tar det nesten som et kompliment. Men den hermingen synes jeg kan bli ubehagelig.
Oh yes, opplevd mange ganger. Er fra nordmøre og har en dialekt med mange spesielle ord og 'rar' uttale. Spesielt da jeg bodde i Oslo. Det var av og til litt irriterende for det tar bort fokuset på det man faktisk sier. Ofte blitt spurt om jeg ikke kan telle til tjue for underholdningens del. :humre: Ble litt lei selv om jeg la om noe og absolutt gjorde meg forstått. Var egentlig litt befriende å flytte til trøndelag/ nordmøre igjen. Nå har jeg flyttet tilbake til mitt hjemsted og merker at språket blir breiere og breiere siden jeg nå kan snakke morsmålet helt fritt :humre:
Jeg har for øvrig et barn som stadig slår om til andre dialekter. Hun har ganske god dreis på nordnorsk og flere vestlandsdialekter. Det er jo ikke herming, og selv om hun er overraskende flink, er det helt, helt forferdelig å høre på. :gaah:
Akkurat, Divine, der satte du ord på grunnen til at spesielt misliker herming på jobben! "Det tar fokuset bort fra det jeg prøver å si." :jupp: Og selv om det ikke er ment slemt, det tror jeg faktisk ikke, er jeg jo da inne på noe når jeg sier at det "lukter av hersketeknikk".
Og det å umerkelig gli over i en annen dialekt og bli påvirket av den man snakker med, slik Strå beskriver, har ikke noe med herming å gjøre, slik jeg ser det. Det er i verste fall litt komisk, men stort sett har det ikke noe å si. Det er noe helt annet å avbryte den som snakker, og gjenta ord og uttrykk som man synes er morsomme eller rare, med forsøksvis samme tonefall, og dermed ta fokus vekk fra det personen prøver å si. Det er både irriterende og ufint, selv om det er morsomt ment.
Det er kanskje noko bergensarar og andre med veldig karakteristiske dialekter er meir utsatt for enn andre? Eg veit ikkje?
Eg flytta fleire gonger som barn og snakka to ulike dialekter (ein ute og ein heime), og eg kjenner veldig trang til å slå om, når eg snakker med folk med breie Nordlands-dialekter som ligg tett opptil den eg snakka i barneåra. Det hender og at eg hermer i sitat, men eigentleg ytterst sjeldan.
Da jeg bodde i Østfold ble det ofte kommentert at jeg ikke snakket som alle andre, og når/hvis jeg fortalte at dette var et bevisst valg (jeg var 7 år da jeg flyttet dit fra Stor-Oslo), så ble jeg fortalt at jeg ikke burde tro at jeg var noe bedre enn dem selv om jeg snakket "fint".
I Oslo så hender det at jeg kliner til med noen østfoldfraser. Dette blir det ledd godmodig av. Men mer som "det var et morsomt uttrykk" heller enn noe som kan minne om erting.
Nå er det kanskje ikke direkte overførbart, men jeg adopterer aksenten til de jeg snakker med når jeg snakker engelsk. Det er ikke bevisst, men det skjer av seg selv.
Greit nok når jeg sjarmerte slekta i Irland i senk. Ikke like greit når jeg begynner å brekke på spansk en del steder i USA som var svært hispanic.
Er forresten Hispanic et begrep det er "lov" til å å bruke?
Neida, Østlandsdialekter blir hermet etter, og folk med karakteristiske dialekter hermer de også. Der jeg vokste opp (og ble hermet etter) ble folk fra Østlandet sett på som "fine", og hermet etter. Hadde ei klassevenninne som var innflyttet fra Røyken. Hun ble også hermet etter, like mye som meg, som kom fra nord.
På det stedet vi bodde snakker de ei svært karakteristisk dialekt, som ofte blir både parodiert og hermet. Jeg har aldri opplevd så mye herming som der. Selv ikke i Sandefjord. :knegg:
Jeg bikket også fort over i "Microsoft helpdesk-engelsk" den tiden jeg oppholdt meg mye på Sri Lanka. :flau: Snakket jeg mitt beste skoleengelsk skjønte jo ikke folk hva jeg sa. :hehehe: Da faren min kom på besøk, og jeg forklarte for drosjesjåføren hvor vi skulle, og småpratet litt, trodde pappa at jeg hadde lært meg det lokale språket, han skjønte ikke at det var engelsk vi snakket. :lol:
Min opprinnelige nordnorske dialekt er jo veldig avrundet og avslipt og står igjen som en ugjenkjennelig, intetsigende grøt, som jeg snakker til vanlig. Men jeg merker også at jeg blir påvirket av nordnorske dialekter. Da kommer det tilbake hos meg også. Jeg hører det selv, men greier ikke å gjøre noe med det. :knegg:
Er dette et problem, altså. :gruble: Jeg kan nok finne på å herme, helt ubevisst, og det er aldri vondt ment. Dvs. at jeg pleier ikke å gjenta andres setninger, men av og til kommer det en setning på dialekten til den jeg snakker med. Og det skjer helt ubevisst.
Jeg reagerer for øvrig ikke hvis noen med en utpreget annen dialekt enn Oslo-dialekten, slår over til Oslomål i en setning eller to.
Det er å gjenta andres ord eller setninger midt i en samtale, fordi man synes det høres morsomt ut, vi (i alle fall jeg) snakker om. Ikke at man ubevisst adopterer samtalepartnerens dialekt. Det kalles vel ikke herming?
Og om det ikke akkurat defineres som et problem, så er det i alle fall en kandidat for "Ting som irriterer"-tråden. :mumle:
Jeg hermer ikke etter enkeltpersoner, men jeg studerte sju år i Trondheim og elsker trønderdialekten, så av og til bruker jeg enkeltstående uttrykk som for eksempel "herre" for "dette her". En gang opplevde jeg at en trøndersk kollega tok det veldig ille opp, så etter det har jeg sluttet å gjøre det når det er trøndere til stede. :nemlig: (For meg hadde ikke bruken av uttrykket noe med at hun var i rommet å gjøre, men det kunne jo ikke hun vite, så jeg skjønner jo litt reaksjonen hennes.)
Ikke vet jeg hvordan jeg kunne unngå å merke at jeg hermet. Jeg antar at det var fordi den dialekten jeg hermet etter var noe jeg uansett hørte rundt meg til vanlig. Nå er jeg bevisst og hører når jeg hermer, så jeg stopper med det vanligvis etter et ord. Og jeg blir flau.
Jeg kan finne på å herme etter dialekt, men det er ganske sjeldent. Jeg synes egentlig det er ganske kleint. Om jeg prøver å herme etter trøndere er det ofte trønderne som oppfordrer og resultatet blir dårlig.
Jeg opplever ganske ofte at folk prøver å herme etter min dialekt, men det er veldig få rundt meg som får det til. Kanskje ikke så rart når de ikke hører forskjell på Bergen, Stavanger og Sørlandsdialekt. :knegg:
Jeg er en forferdelig papegøye, og det har nok hendt at jeg har sklidd over i retning av samtalepartnerens dialekt, men jeg gjør det aldri med vilje. Derimot er jeg helt ekstrem til å tullesnakke ymse dialekter pluss andre språk jeg mer eller mindre kan med venner og familie. Svensk, for eksempel! Jeg prøver å holde meg sånn noenlunde innenfor det sosialt akseptable. :flau:
Ømt tema! Opplever det ofte, selv om jeg tror det ikke direkte er vondt ment. Jeg er østlending som bor på Vestlandet.
Gjør du det? - nei, prøver å la være, selv med fraser som man har snappet opp på tv etc. "blir likar i morra".
Har du opplevd at andre har hermet etter deg? Ofte! Hvis jeg sier noe, og andre skal henvise til det jeg har sagt, så sier de det på "østlandsk" i stedet for sin egen dialekt, og det føles da som de latteliggjør det jeg sier/har sagt på en merkelig måte. Det blir veldig tilgjort og fremmed og "tullete". Det er litt vanskelig å forklare.
Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter? Ikke greit! Det er en viktig del av folks identitet.
Jeg har aldri lagt merke til sånn herming noen gang.
Dessverre er jeg en som automatisk endrer dialekt etter hvem jeg snakker med, legger ikke merke til det selv, og syns det er upraktisk. Fint på fremmedspråk dog.
Har du opplevd at andre har hermet etter deg?Ja, mange ganger. Jeg er østlending, og jeg opplever det så godt som bare i settinger der personer med andre dialekter hermer etter østlandsk / bokmål for å illustrere dumhet/uvitenhet/hovedstadssyndrom/arroganse (jeg blir ikke fornærmet med får jo noen tanker om de som gjør det). De ganger "hermeren" har andre hensikter med å herme (slik jeg tolker det) synes jeg oftest det er koselig.
Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter?Det kan jeg ikke si noe generelt om. Det avhenger av situasjonen, hvem, når og sikkert mye annet. Det kan være koselig, gjøre at man føler seg sett, det kan være forferdelig, jeg kan tenke at man er nedlatende. Dette er ingen kjepphest for meg, for å si det sånn.
Jeg gjentar ikke hva folk sier, men jeg er helt håpløs på å adoptere andres måte å snakke engelsk. Derfor prøver jeg å ha dagens første engelsksamtaler med briter. :knegg:
Jeg er ELENDIG til å herme dialekter, og det irriterer meg, for ofte syns jeg at dersom jeg skal fortelle en historie der noe har blitt sagt, gjerne et gullkorn, så syns jeg det er mye bedre å gjøre det inkludert dialekt. Men jeg klarer det ikke. :mumle:
Generelt så bør oslofolk eller folk med oslonære dialekter (de som gjerne selv sier at de ikke snakker dialekt) være litt forsiktige med å herme. Det er litt for mange herfra som sier sånn "Åååå, der er så MORSOMT med dialekter, altså!!" og det er så sinnsykt irriterende. :knegg:
Jeg satt en periode i landskap og var på Skype halve dagen med folk fra Norden, Polen eller Baltikum, og aksenten min dreide tilsvarende gjennom dagen. Gjerne litt DÅRLIG polsk-engelsk også, sånn for å liksom gjøre det perfekt.
Har hatt dagens første møte med en brite, så bør være all set for resten av dagen. :lettet:
Engelsken min var i utgangspunktet britisk, men så hadde jeg amerikansk sjef noen år og snakket dessuten engelsk med masse kolleger som var fra all over the place, så engelsken min ble til et løv i vinden, og jeg har tidvis snakket engelsk med mild tysk aksent, for eksempel. :gal:
Mannen min ER britisk, men han tillegger seg "utlendingsengelsk" når han snakker med utlendinger. Det er så ufattelig pinlig. Han sier han gjør det automatisk fordi han i jobbsammenheng MÅ legge om. Han sier at om han snakker sin vanlige britisk-engelsk (helt standardbritisk, ikke noe rar dialekt), så skjønner ikke de sør- og østeuropeiske kundene på telefon hva han sier. Jeg synes likevel det er så flaut at jeg nekter å være til stede når han begynner sånn.
Jeg klarer ikke la være rett og slett. Unnskylder meg alltid i forkant til feks nye kollegaer og sier at de aldri må ta det personlig. Jeg elsker dialekter :hjerter:
Dette var jo en artig vri. :knegg: Hvis vi skal generalisere og be utvalgte grupper om å ha spesifikke kriterier for når og hvordan de hermer etter dialekter, tenker jeg at alle andre enn de som du referer til (de som selv sier at de ikke snakker dialekt) kanskje bør være litt forsiktige med å herme etter oslodialekt eller oslonær dialekt når den egentlige hensikten er å latterliggjøre eller påpeke arroganse og lignende (ref. Magicas innlegg). :D
Også føler jeg for å tilføye at jeg elsker det faktum at vi har så mange forskjellige dialekter, og at det nok kan være noe av årsaken til at jeg hermer av og til. Dialekt er identitet, og vennskapelig erting (også om dialekt) kan være hyggelig og berikende i sosial omgang med folk man kjenner og hygger seg med.
Jada, alt handler om måten, selvsagt. Men til og med mine unger, som er vokst opp med to vestlendinger i huset, kan få til å vrenge ut av seg, etter at vi traff noen venner med barn fra Haugesund (legg på litt Oslo Vest-tonefall her, for perfekt effekt): "De har så morsom dialekt, det høres så artig ut!". :dåne:
Det er noe med det som bare ikke er greit, en slags "vi snakker normalt, de andre har sånt tøysespråk".
De har ikke gjort det igjen, da, bare så det er sagt. :knegg:
:humre: For meg toppet det seg da en bekjent fra Bærum tok meg til side, og spurte ang. mannen min (som er hedmarking): "Hvorfor snakker han sånn?" Ingenting er som å få sine fordommer overoppfylt. :knegg: (Det som er litt trist, er at han etter snart 20 år i arbeidslivet i Oslo nå har lagt av seg hele dialekta og snakker "oslomål". Nå er det mange som spør om han også kommer fra Skedsmo, noe ingen ville gjort for 20 år siden.)
Det selvsagt er heller ikke generelt sjarmerende det som var vanlig der jeg vokste opp: Skikkelig ondsinnet herming av "bærum-blærum", også kalt "skittlendinger". :snill:
Det går kanskje på kontekst, i det store og det hele.
Jeg tar lett dialekter, men hermer aldri når de snakker, men jeg kan godt legge om til andre dialekter - da mye i festlig lag. Jeg er sikkert skikkelig plagsom. Jeg kan godt prate både svensk, indisk-engelsk, nordnorsk, østlending og bergensk-men ikke aping.
Jeg snakket i min barndom Oslodialekt i en kommune østafjells med et nærmest fanatisk forhold til egen dialekt, og ble stadig hermet etter. Men, tenkte vel som så at det er en ære å bli parodiert, og at de egentlig bare var misunnelig. :knegg:
Jeg er bergenser i Trondheim og er fæl til å adaptere dialekten min. Jeg hermer ikke, men jeg snakker mer trønsersk enn bergensk når jeg snakker med trøndere. Og så får jeg høre, om jeg har snakket med noen fra Bergen at "Nå har du snakket med din mor igjen!". Jeg gjør jo det samme på engelsk som mange andre beskriver her.
Jeg tror ikke jeg hermer så mye da. Og jeg blir ikke hermet etter når jeg snakker trøndersken min, men mulig det er en av grunnene til at jeg la ubevisst om?
Jeg kan nok ubevisst slå om til visse type dialekter. Men det er jo slettes ikke for å gjøre narr av den jeg snakker med.
Selv har jeg blitt spurt en del ganger om hvor jeg kommer fra og ikke blitt trodd. For jeg tror nok jeg har tatt til meg ord fra de stedene familien min kommer fra. Min forlover sa jeg hadde fått mange ord fra her jeg bor nå, mens jeg syns hun har blitt en del finere i språket noe som speiler inn på hvor hun har flyttet.
Jeg er en hermer. Jeg legger om til andres dialekter, og ofte med overdrivelse. Jeg er selvsagt langt inn i setningen før jeg oppdager hva jeg holder på med, og det er rett og slett flaut.
Jeg er ikke så god på rulle-r, så jeg hermer sjelden etter østlendinger. Men sørlendinger og dialekter nordfra, don't get me started. :flau:
Sånn er jeg også, men jeg sklir ut. Jeg hermer etter folk i kassen, og etter politiet i passkontrollen. Jeg slår rett og slett om.
Men når du snakker med folk som har en annen dialekt enn din, stopper du dem da, og hermer etter setningen eller ordet de nettopp sa, fordi du synes det hørtes så morsomt/pent/sjarmerende/rart ut? (håper du ikke gjør det med politiet i passkontrollen :sjokk: ) For det er det som er irriterende. Ikke at noen ubevisst begynner å snakke den samme dialekten som jeg snakker.
Nei, nei, nei. Jeg hermer ikke, som i gjentar. Jeg slår om til samme dialekt, ofte med overdrivesle. Jeg starter altså samtalen med min vanlige dialekt, snakker, lytter og plutselig snakker jeg den andres dialekt. Som veldig tydelig ikke er min.
Jeg gjør det ikke bevisst, men før jeg studerte var jeg skikkelig fæl til å ta etter folk rundt meg. Etter endte studier hadde jeg vært utsatt for så mange dialekter at jeg ikke lenger apet etter, men bare endte opp med en avslepen utgave av min egen.
Enkelte ord og uttrykk har jeg dog plukket med meg og når jeg hører ungene bruke Polyanna-uttrykk for eksempel flirer jeg av og til for meg selv.
Jeg har aldri opplevd at andre hermer etter meg, ei heller kan jeg huske at jeg har reagert på etteraping etter andre. Det er jo en litt snodig ting å gjøre, med mindre man henger seg opp i et uttrykk og vil ha det forklart eller noe sånt. Da tenker jeg at det er oppriktig nysgjerrighet ute og går.
Snodig og snedig er vel ikke det samme? Snedig er et positivt ladet ord (på trøndersk i alle fall, omtrent synonymt med praktisk), mens snodig betyr vel at noe er merkelig?
Jeg hermer ikke i den forstand at jeg gjentar det folk sier, nei. Men jeg endrer engelskaksent, jeg snakker mer sunnmøring når jeg snakker med sunnmøringer (jeg er halvt sunnmøring og mannen er derfra) og hermer jo litt etter ungenes dialekt (ikke så de hører det).
Jeg er jo bergenser om enn noe utvannet, så jeg er vant til å bli hermet etter støtt og stadig. Gjør meg ikke noe egentlig, men hvis det hadde vært av typen herme etter en setning jeg sa i et møte, for eksempel, hadde jeg blitt irritert.
Enig i at ikke snedig og snodig er det samme, ja. "Snedig" betyr i min dialekt "listig", mens jeg ser at betydningen "hendig" også er oppført i ordboka. Trøndersk "snedig" er (eller var, da jeg bodde i Midt-Norge) mer i retning av "pussig", slik jeg oppfattet det, eller "ironisk nok" eller noe i den stilen.
Jeg opplever at snedig brukes både som "hendig" / "praktisk" her i Trøndelag - mest det sikkert. ("Det var en snedig løsning").(Positiv altså), men at det kan også bety snodig, som i "det var nå en merkelig løsning". Kommer an på tonefallet om ironien er der.
I dag da jeg sa "go' hælj" til elevene mine, en etter en, var det ingen som svarte på samme måte. Alle svarte "go helg". Ingen hermet litt engang. :niks:
"Hainn va no snedig" kan man si om et barn som oppfører seg morsomt på en litt quirky måte. Da er det synonymt med "leilei", som nok er et erketrøndersk ord.
Jeg tuller med en kollegas dialekt. :flau: Vedkommende har en del sære nord-trønderske dialektord, som jeg innimellom blir fristet til å tulle med ... Jeg kjenner kollegaen svært godt, vi har en humoristisk og «ertete» tone mellom oss, så jeg innbiller meg at det er innafor. Selv knoter jeg mellom trønderish og to nordnorske dialekter, og det har nok hendt at folk hermer. Det kommer an på situasjonen om jeg synes det er ok eller irriterende.
Jeg er lik Toffen og endrer engeslsk aksent etter hvem jeg snakker med. Litt sånn når det gjelder dialekt og gitt. Som 9-åring var jeg to måneder på ferie i Lofoten og snakket kav nordlendng da jeg kom hjem til Akershus og klarte ikke slå om før jeg var godt igang med skolen igjen. Jeg elsker dialekter og synes det er uhorvelig kjedelig å prate østlandsk, det fint så mye rikt på dialektfronen som er mye mer fascinerende.
Da jeg var lita slo jeg om til bergensk midt oppå fjellet, og tilbake til østlandsk da vi var på vei hjem. Ikke så god bergensk kanskje, men gode forsøk, såvidt jeg husker.
Jeg ser på jobb (ungdomsskole) også at noen (spesielt gutter?) gjør dette hvis de henger med utlendinger som ikke snakker superbra norsk, da tar man etter endel ord, uttrykk og tonefall som de bruker. (Er det lov å si kebabnorsk?)
Sjelden og slett ikke overfor folk som snakker den aktuelle dialekten. Det kan være ekkelt, det kan være kleint. En sjelden gang morsomt hvis det treffer som parodi.
Påvirker dialekten hvordan dere ser på vedkommende? Husker jeg studerte sammen med en fra toten og han påstod at det ikke gikk an å snakke seriøst om Kant som totning og at folk bare hørte 'pottit,pottit,pottit' uansett hva han sa. Så han la om til bokmål.
Jeg hermer ikke etter andre og kan selv ikke fordra å bli hermet etter. Noe som skjer stadig vekk. :snill: Jeg kjenner jeg får vondt i sjela når noen prøver å være festlig med å herme etter dialekten min.
Jeg er fryktelig dårlig på å gjengi dialekter, så nei, jeg hermer ikke. Og det kunne ikke falle meg inn å gjøre det til noen i en samtale der den andre snakket en annen dialekt! :sjokk:
Det hender selvsagt jeg prøver å gjengi en dialekt (med meget lite hell), men aldri til den som snakker sånn.
Jeg hermer litt på en måte, jeg har lært meg norsk fra scratch og har hermet for å lære meg det, men jeg hermet ikke andre dialekter enn den som er her jeg bor.
Jeg liker ikke så godt når noen hermer mitt morsmål. Det er de ferreste som får det til.
jeg er litt kameleon-aktig, og kan finne på å imitere/la meg påvirke. Men ¨herme for å gjøre narr, det skjer ikke. jeg har opplevd at folk gjør narr av min riksmålsnære måte ¨snakke på. :leppe:
Engelsken min blir VELDIG enkel i land hvor man ikke snakker så veldig avansert. Dette er en helt sannferdig gjengivelse av en samtale jeg hadde med en hyggelig dame i en butikk i Ban Saladan, Koh Lanta, Thailand i 2014.
Jeg: I bought this yesterday, and I would like to buy another one. :ja: :viser frem et spill:
Hyggelig dame i butikk: ????? :forvirret:
Jeg: :viser frem spill: Do you have another one?
Hyggelig dame i butikk: ????? :vetikke:
Jeg: I buy this yesterday - I like to buy same same.
Hyggelig dame i butikk: yes! I find! Special price to day for same same! :ja: :hyper:
Jeg kan fort imitere andre dialekter, men hermer ikke etter den jeg snakker med. Som nordmøring på sørvestlandet har jeg adoptert noen få uttrykk herfra, men ikke søren om jeg får til å snakke stavangersk annet enn når jeg tuller og fjaser med mannen.
Og det ER vanskelig ikke snakke engelsk med indisk aksent når man snakker med helpdesk. :sparke:
Hermes litt på jobb hos meg, med humoristisk mobbing involvert :knegg:
Jeg er jo født og oppvokst i Nord-Trøndelag, og snakker nok litt breiere enn de fra Trondheim. Og når de kommenterer det, snakker jeg bare ENDA breiere :nemlig:
De fniser av i-endingene mine; firri, skirri, blissi, itti osv. Og at jeg sier brÆv.
Namdaling på Sunnmøre her :juhu: Mener jeg har holdt godt på dialekta mi, men noe avslepet er den nok.
Jeg sier f.eks «sopinnj» = sulten, og de fleste (ihvertfall barn) synes det er rasende festlig at jeg sier «ræv»= rev.
Jeg elsker dialekter og hermer gjerne etter mann og barn, og slår av og til med særlig fascinerende eller fyndige uttrykk blant venner og kolleger.
Jeg blir ofte hermet etter, men bare gomodig, og det tar jeg bare i beste mening. Tror de som hermer synes jeg har ei morsom/fin/uvanlig dialekt.
Jeg er oppvokst og bor i Gudbrandsdalen, men pendler til jobb i Oslo. Jeg møter der en uensartet kundegruppe fra hele landet og opplever forskjell på hvordan min dialekt blir tatt i mot. Akkurat nå har jeg jevnlige møter med en gjeng bestående av vestlendinger (bosatt i en liten bygd ved en av fjordene) og en bestående av Oslofolk. Jeg har ikke opplevd at dialekten min har vært tema på møter med andre enn Oslofolk, men der er den til gjengjeld veldig fokusert på. Jeg har feks opplevd at ordet «ikkje» er ustyrtelig morsomt og vanskelig å forstå. Jeg tenker da at det handler om manglende vilje til å forstå. Jeg har også opplevd at en arkitekt jeg hadde kontraktsmøte med sammen med flere andre bedrifter, dro fram den ene YouTube -videoen etter den andre med ulike karikaturer av dialekter de synes lignet min. Flere ganger har jeg også opplevd at folk spør hvor jeg kommer fra og deretter begynner å snakke om den overgrepsdømte ordføreren og nærmest forventer at jeg tenker på samme måte eller kan forklare oppførselen hans bare fordi vi kommer fra omtrent samme sted og snakker nesten samme dialekt. Det tar fokus totalt vekk fra møtets tema og jeg opplever at det degraderer meg og min rolle.
Jeg møter kunder fra hele landet, men akkurat dette dialektfokuset har jeg ikke opplevd fra andre enn de som har en mindre utpreget dialekt selv. Jeg har selvsagt ingen problemer med at folk spør hvor jeg kommer fra eller ber meg gjenta ord de ikke skjønte. Men når møtet forstyrres av YouTube-videoer med dialektkarikatur, går det langt over streken. Jeg har selvsagt gitt tydelig beskjed om det, men man skal liksom tåle fleip om slikt og man skal visst liksom tåle å bli utspurt og sammenlignet med en kriminell man verken kjenner eller assosierer seg med bare fordi dialekten er lik. Jeg opplever det som dumskap.
Jeg ble forresten regelrett utskjelt når jeg sto på stand på et julemarked for et par år siden i Oslo. En eldre mann med Oslodialekt kom forbi. Han startet samtalen høflig med å snakke om det vi viste fram, men hengte seg raskt opp i dialekten min og gikk over til å snakke om bo- og driveplikt på gårdsbruk i en kommune i Valdres. Jeg har ingen kunnskap om bo- og drivepliktlovverket og jeg har ingen tilknytning til Valdres, men jeg var, i form av at jeg snakker dialekt og bor på bygda, tydeligvis ansvarlig likevel. Han kjeftet intenst og ble enda mer hissig når jeg ikke kunne forklare hvordan «vi» tenkte eller komme med motargumenter. Han roet seg ikke før min kollega (fra Oslo) ba vedkommende ta med seg fordommene sine et annet sted temmelig kjapt.
Jeg er oppvokst med en mor som svitsjer dialekt etter hvem hun snakker med (aller morsomst når hun snakker med min sveitsertyske tante) og er skikkelig papegøye. Jeg er oppriktig interessert også i lyder, tonefall eller tonem. Jeg svitsjet mellom dialekter selv fra jeg begynte på skolen, og snakket en brei lokal dialekt - komplett med palatalisering og kløyvd infinitiv, og ikke minst en aktiv bruk av bunden flertall i dativ - på skolen og en standard østnorsk hjemme.
Jeg elsket å jobbe i turistbransjen hvor jeg kunne gå ut på kjøkkenet og herme etter gjestene, og den store fryden mens jeg jobbet mye opp mot kunder i hele landet i IT-bransjen var å herme etter dem jeg hadde snakket med. Jeg tror jeg er i stand til å ta en full kysten-rundt-herming, sånn som Rune Nilsson, sliter litt med innlandet i sør, Setesdal og Telemark er vanskelig.
Mitt mellomste barn snakker perfekt erkebergensk typisk for nordre del av byen, men snakker også to østlandske dialekter helt prikkfritt. Vi var på hjem fra fjelltur her en kveld og så sier hun: Mamma, eg e' utrolig glad for at eg snakkar bergensk! Jeg: Så bra, da, men hvorfor det? Hun: Fordi på østlandsk så sier man bare "Jeg skal drepe deg!" (sagt med blidt heisanntonefall typisk for strekningen Tåsen - Røa), men på bergensk kan man si: Eg skal drrrrrrepe deg! (sagt med intenst bergensk tonefall helt nede i strupen.) :knegg:
:knegg: Her snakker vi vel om nøyaktig det samme området (med suspekte ordførere og sympatiske TV-kokker) jeg flyttet til i barndommen, hvor jeg opplevde å bli hermet etter daglig, alt fra gomodig herming fra venner, via mer ondskapsfull herming fra mindre vennligsinnede jevnaldrende, til voksne menneskers kommentarer, herming, korrigering og nærmest kjeft fra eldre menn på butikken, fordi "nå fæ du jaggu lærø de å tålå døl, når du ha budd her så lengje". Hadde feriejobb i kassa på en matbutikk i bygda, og det gikk vel ikke en dag uten at mitt enkle, rutinepregede spørsmål "skal du ha pose" ble besvart med "nei, jeg skal ikke ha "poooose", :fnisfnis: jeg skal ha "påså". Og da snakker vi ikke om barn. Og hvor folk med dialekter fra Oslo-området "knoter", og dermed mistenkes for å mene de er finere enn andre. :hehehe:
Det er jo litt interessant, at de som kanskje blir utsatt for mest dialektfokus når de kommer andre steder også er de samme som er mest opptatt av egen og andres dialekt på hjemstedet. Men det er kanskje noe som kommer naturlig ved å ha ei dialekt som er såpass markant, og skiller seg så mye fra andre dialekter.
Poenget er vel egentlig ikke hvor godt man klarer å snakke andre dialekter, men hvorvidt man hermer etter andres dialekt når de nettopp har sagt noe. Overskriften var jo ikke "Er du flink til å snakke andre dialekter?"
Jeg er også flink til å snakke andre dialekter, men jeg aper jo ikke etter folk mens jeg snakker med dem av den grunn.
Dette dreier seg vel om hersketeknikker og ufin oppførsel, mer enn om det er noen som gjør det mer eller er mer utsatt enn andre?
Jeg har flyttet ganske mye i oppveksten, og har alltid holdt på egen talemåte. Min mor syns det er imponerende at jeg har fått det til, jeg tror det egentlig kommer av at jeg ikke får til å endre. :knegg: Spesielt ett sted ble jeg beskyldt for å være fin på det på grunn av en mer sentral østlandsdialekt enn de hadde der, men da handlet det mer om at akkurat dette var et sted med store komplekser og ekstremt dårlig miljø, enn at totninger generelt erter andre for dialekta si.
Jeg er født og oppvokst i Oslo, og har alltid bodd her. Jeg har jobbet i en bransje (helse- og omsorg) hvor det er typisk at folk kommer fra alle kanter av landet - og av verden for å jobbe, og jeg har aldri opplevd at folk har gjort narr av andres dialekt - heldigvis. Det nærmeste jeg har kommet var en morgen på vaktrommet på sykehjemmet hvor vi hadde en ganske munter passiar om hvorvidt det heter tannkost eller tannbørste. :knegg: Jeg vil tro at del fleste som bor i store byer i stor grad er vant til at folk rundt dem snakker et godt utvalg av ulike dialekter.
Slik som du beskriver har jeg heldigvis aldri opplevd Lhi-My, jeg bor i et område hvor folk liksom snakker "fint", men opplever ikke at de jeg omgås snakker nedlatende om folk med andre dialekter.
Jeg har heller ikke opplevd at folk hermer etter andre. Men jeg er som jeg sa tidligere, en kameleon, og gjør som omgivelsene mine. Etter en helg sammen med mine slektninger fra en bygd i hedmark, så plukker jeg opp mye dialekt.
Da Mamma flyttet til Oslo på femtitallet, fikk hun beskjed om å legge av seg endel typiske ting ved sin Hedmarksdialekt når hun jobbet som yngstedame å kontoret til et verdensomspennende skipmeglerfirma. I dag snakker hun det mange kaller ikke-dialekt, veldig bokmålsnært østlandsk, og så slår hun over til sin barndoms dialekt når hun snakker med sambygdinger, folk som snakker utpreget dialekt fra andre steder i landet - uansett hvor! - og når hun begynner å nærme seg Elverum på vei mot sin barndoms dal. :elsker:
Pappa er vokst opp på Oslo øst og vest, og elsker å si kjerka og butikken og serreiimorra!! nå som han er pensjonist og ikke lenger jobber som rådgivende ingeniør. :knegg:
Ja, her i byen har jeg aldri opplevd at det har vært noe særlig fokus på dialekt, ut over at det er noe folk bruker for å plassere hverandre i geografien. Og derfor blir forvirret av meg, som ikke kan plasseres. Så jeg får mye spørsmål på grunn av måten jeg snakker på fortsatt, men det er bare fordi folk er nysgjerrige, og lurer på hvor jeg kommer fra. Ikke fordi de synes jeg sier ting på en festlig måte, eller synes at jeg burde snakke annerledes. Fascinasjonen forsvinner i det øyeblikket de får forklaringen.
Mamma er også fra Hedmark og de fikk ikke lov å snakke dialekt på skolen. De ble korrigert om de sa "søtti" og "fønni", det het "sittet" og "funnet". Uten at det påvirket henne nevneverdig, hun har klart å beholde dialekta selv om hun har bodd andre steder hele sitt voksne liv.
Faren min har veldig lite igjen av sin opprinnelige dialekt, og jeg husker at jeg i barndommen kunne høre når det var farmor han snakket med i telefonen. Da kom dialekta alltid tilbake for fullt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
