Jeg følger debatten knyttet til læreren ved Ulsrud videregående. Akkurat det hadde jeg ikke tenkt å diskutere nå, men problemstillingen har tar opp er interessant.
I hvor stor grad bør inntak på videregående skoler styres av karakterer?
Dagens system medfører at det blir store forskjeller i elevgrunnlaget. Noen skoler får alle de flinkeste, mens noen skoler får de elevene som ikke kom inn noe annet sted. Det er ikke overraskende at dette gjør at det blir stor forskjell på hvilken undervisning elevene får.
Videregående skole i Norge er obligatorisk (?), men frafallet er høyt. Nå vet jeg ikke noe om korrelasjonen mellom frafall og opptakskrav, men jeg antar at den er klar.
Burde det gjøres grep for å spre elevmassen bedre?
Og så kan jeg svare for egen del. Jeg gikk på vgs i en by hvor det bare var en skole, og jeg kjedet meg noe helt utrolig. Mest fordi det ble brukt utrolig mye tid på å få de svakeste elevene gjennom. Derfor kjennetegn at mine unger er heldige som bor i Oslo og kan søke seg til en skole med medelever som er på deres eget faglige nivå (så får tiden vise om det er Katta eller Ulsrud).
Samtidig ser jeg at det er problematisk at så stor del av de svakere elevene samles på noen få skoler, og at dette gir disse skolene svært store utfordringer.
Jeg syns det der er kjempevanskelig. På ett vis syns jeg fritt skolevalg innen samme by er superviktig, og spesielt siden de videregående skolene i Oslo har markedsført seg med svært ulik profil. Det er en super ting å kunne søke seg til et (fag-)miljø som passer en godt, og til en skole som har en pedagogisk tilnærming som passer en som elev. Det er også en gyllen mulighet til å bli kjent med andre deler av byen, og søke seg vekk fra lokalmiljøet.
Samtidig er det et enormt problem at elevgrunnlaget blir så skeivfordelt som det gjør nå; hvor noen skoler (og da spesielt noen linjer på de skolene) ender opp med en stor gruppe elever som enten er lite motivert, ligger langt bak eller sliter psykisk.
(Videregående er ikke obligatorisk, men i praksis får man ikke jobb uten)
Jeg ser problemet, men tenker at vi mister mye hvis man ikke får «toppe laget» på et tidspunkt. Det er drepen for motivasjonen om undervisning og ambisjonsnivå alltid må holdes på et svakere nivå, og når en ambisiøs elev har hatt det slik i ti skoleår så synes jeg det er på tide å slippe konkurransekraften løs når de går over til vgs. Jeg tror det er feil å løse Ulstud-type problematikk ved å ta bort elevenes mulighet til å få konkurrere seg inn. Det er viktig at «flinke» elever får strekke seg på et tidspunkt, deres behov kan ikke alltid nedprioriteres til fordel for andre problemer. (Som jeg synes barneskolen gjør i alt for stor grad.)
Jeg ser også problemet, og noen skoler her i distriktet har i "alle år" (det vil si siden før jeg selv gikk på videregående og til nå :knegg: ) båret preg av å få elevene som ikke kommer inn andre steder. Samt at noen skoler peker seg ut som typiske eliteskoler.
Jeg håper eldstemann styrer unna begge deler, men jeg unner ham jo også å havne på en skole hvor han får gå i klasse med motiverte elever. Jeg synes selv forskjellen fra ungdomsskolen til videregående var befriende. Plutselig hadde man "lov" å jobbe hardt og være interessert i skolearbeid og gikk i klasse med andre som gjorde det.
Jeg tror også man på et eller annet tidspunkt må begynne å skille, og jeg synes det er greit om det skjer til vgs.
Eg tenker og at det er fordelar og ulemper med fritt skuleval. Sjølv søkte eg meg bevisst bort frå Oslo-skulen då eg jobba i vidaregåande, og eg søkte til skular med både studiespesialisering og yrkesfag. Likevel er det gjerne sterk linjetilhøyrigheit og lite kontakt på tvers av linjene på slike skular. Samtidig er det meir bredde i elevmassen viss ein kjem til Nittedal, Lørenskog eller Bærum.
Noko av forklaringa trur eg er knytta til at andre fylker enn Oslo har større avstander. Sjølv om det er fritt skuleval i Rogaland, reiser ikkje ungdom frå Haugesund til Egersund, eller endå lenger i fylker som Nordland og Finnmark.Avstanden frå Groruddalen til Persbråten eller Lambertseter er betydelig mykje mindre. Dermed blir fritt skuleval likevel knytta til lokalområdene i rimelig grad, i fyller kor dei vidaregåande skulane ligg relativt spredt. Dermed blir ikkje problematikken med store nivåforskjeller like stor i andre fylker. Og der ser eg store fordeler med fritt skuleval. Elever som har komme skeivt ut sosialt på ungdomstrinnet får moglegheit til å velje miljøskifte i bytte mot litt ekstra reiseveg, for eksempel.
Men i Oslo er det eit problem, og særlig knytta til dei skulane som tiltrekker seg elevgrupper med svak faglig bakgrunn. Før nedlegginga av Sogn var det der problema hopa seg opp, nå har Ulsrud mykje av same problematikken. Det er gjerne ikkje rift om undervisningsstillingane på desse skulane heller, dermed blir det fort ein negativ spiral, der dei skulane som har størst utfordringer strever mest med å få tak i personale som har kapasitet til dei ekstra utfordringane. Skular som Katta, Elvebakken og Nydalen har langt fleire søkarar på stillingane dei lyser ut, enn meir «berykta problemskular». Og då blir det fort ein sjølvforsterkande effekt, slik det har blitt i Oslo.
Eg tenker at det vi ser i Oslo er ekstremkonsekvensen av fritt skuleval. Vi ser og at sjølv om Utdanningsetaten forsøkte å rydde opp i problema rundt Sogn, ved nedlegging og flytting av personale på ulike linjer til ulike nye skular. Men det same gjentek seg ved at problema blir flytta til andre skular.
I lokalmiljø med litt større avstand er det mindre markerte forskjeller frå skule til skule. Og i slike fylker synest eg ikkje fritt skuleval er problematisk.
Litt av problemet nå er at de som ikke er skoleflinke, men motiverte, er nødt til å gå i klasse med dem som ikke er motiverte overhodet, og som ødelegger for de andre, samt til dels er farlige. Det er jo virkelig ikke en god situasjon, som vi ikke kan akseptere.
Nettopp. Og det er kanskje den gruppa som kjem dårligst ut. Dei treng særlig å få drahjelp av flinkare elever, komme i eit miljø der det er kult å jobbe for måla sine og få hjelp av lærarar som ikkje slit seg ut på sosiale problem, men som kan følgje opp det faglige.
Fritt skolevalg er kjempeproblematisk. Også i min hjemby er det skoler som sliter med lignende problematikk som Ulsrud. Jeg har jobbet på en av dem, og søkte meg bort da jeg fikk muligheten. Jeg liker en utfordring, og får en god følelse hvis jeg kan klare å få en elev med dårlige odds gjennom videregående, på mange måter føler jeg meg mer nyttig da enn når jeg underviser "får vi dette på eksamen?"-elevene med 5.5 i snitt fra ungdomsskolen. Men- det blir slitsomt i lengden å bare jobbe med umotiverte elever. Jeg synes ikke nødvendigvis topp-klassene er mer spennende å undervise i heller, elevene blir for like, og de er ofte veldig- og bare, i noen tilfeller- opptatt av karakterer. Jeg liker best klasser som er godt blandet, men jeg er ikke helt imot fritt skolevalg. Elever trenger noe å strekke seg etter på ungdomsskolen (Gudene vet at mine egne barn har gjort det...) og det at de kan komme inn der de vil hvis de jobber godt, er en god motivasjon for mange. Men så har du de som jobber godt og likevel får 3.1 i snitt. Vanskelig problemstilling. En skole der halvparten av plassene går på karakter og halvparten på adresse, ville kanskje vært en god løsning. Jeg tror vi hadde fått et bedre tilbud til alle på den måten.
Når det gjelder Malkenes, hans opptreden i Dagsnytt 18 (var det ikke der?) og etterspillet som følger nå, mener jeg at han kunne valgt en annen måte å fortelle om utfordringene på skolen på. Å skildre konkrete hendelser på den måten, selv om han anonymiserer elevene, er ikke greit, synes jeg. Jeg tviler ikke på det som skjer i klasserommet er korrekt skildret, men det finnes mange måter å fortelle om problemene på der man unngår å henge ut enkeltelever.
Jeg jobber i et fylke hvor det siden i fjor ikke er fritt skolevalg lengre. Jeg personlig (underviser på en skole med studieforberedende) ser større forskjell i elevenes forventninger enn i deres faglige nivå, sammenlignet med før. Til dels søker flere elever nå yrkesfag (det er bra!), og noen skoler har med vekslende hell opprettet spesielle studieforberedende linjer (så i tillegg til musikk, dans, drama, breddeidrett og toppidrett, kan man nå også søke forskerlinje, entreprenørlinje og internasjonal linje) som man kan søke seg til hvis man vil være med likesinnede. Sist men ikke minst, så har privatskolene som tilbyr vanlig studieforberedende fag fått styrket sin posisjon ved å markedsføre seg mot elever med bra karakterer.
Så, som jeg ser det, er markedskreftene langt ifra satt ut av spill ved å avskaffe fritt skolevalg. Derimot får vi flere tilbakemeldinger fra elever som ønsker å få ta prøver om igjen når de er skuffet over karakteren sin, for det får elevene på privatskolene lov til, og elever som er veldig engasjerte for at de skal ha medbestemmelse uten nødvendigvis å forstå hva dette innebærer.
Jeg tenker at en del av problemene som Malkenes skriver om (og han utga jo bok om dette allerede i 2015) er måten skolene i Oslo blir drevet på. Uten å ta tak i dette, tenker jeg at avskaffelse av fritt skolevalg alene ikke vil hjelpe på utfordringene i klasserommet som han beskrev i Dagsnytt.
Ja, jeg er enig. Og når programlederen ironiserer over elevene på twitter etterpå så begynte jeg å lure på om vi skulle få amerikanske tilstander, der profilerte journalister henger ut svært unge mennesker på en ufin måte.
Det tror jeg også. De elevene som ikke greier å følge undervisning, ikke vil følge undervisning (men vil ødelegge), de som har traumer eller dårlige hjemmeforhold vil jo ikke endre personlighet. Men måten de blir møtt på og fulgt opp må endres. Lærerne må få helt andre arbeidsvilkår.
Jeg skjønner at dette bare er positivt for de skolene som får mer penger enn tidligere, men har samtidig en viss forståelse for at stykkprisfinansiering ikke blir riktig når ungdommene krever helt forskjellige typer oppfølging.
Man har ulike ekstra tildelinger til barne- og ungdomsskoler i Oslo. Det er ikke så rart om man ser behov for det på videregående nivå også. Spesielt når det er så store forskjeller i elevmassen på skolene.
Dette er typisk en sånn sak der det ikke finnes noen fasit synes jeg. Det blir noe som blir feil uansett.
Da jeg gikk på videregående var det ikke fritt skolevalg. Og plasseringen ble brukt på en så fullstendig idiotisk måte at jeg, som bodde i gangavstand til to gode videregående skoler, måtte ta bussen til en annen skole som jeg slettes ikke hadde lyst til å gå på. Og det gikk sport i å finne ut hvilke språk og fagkombinasjoner man skulle søke for å komme på den skolen man ville.
Jeg er for fritt skolevalg. Jeg synes det er bra at skoler kan profilere seg på ulike ting og at elevene kan ønske seg til skoler som satser på noe de er interessert i. Og jeg synes at etter 10 år med veldig mange av de samme menneskene så må det være lov å søke seg til noe annet, et annet miljø, andre mennesker.
Samtidig så ser jeg konsekvensene for de skolene der det blir en opphopning av elever med lite motivasjon, men jeg mener at det heller må arbeides med de ressursene og de mulighetene lærerne her får til å arbeide med skolemiljø.
Kanskje man kan begynne der?
Mange av dropoutsene er ikke klar for mer skole.
Men å få en jobb som 16 åring er vanskelig. Og det er veldig strengt regulert.
Men det å jobbe 1-2-3-4 år før man tar ibruk retten sin til videregående opplæring vil kanskje for en del være et gode. I dag er ofte alternativet å sitte i kjelleren å spille. Det gagner ingen.
Og med 1-4 år i arbeidslivet er et fagbrev plutselig betydelig nærmere.
Men da må det finnes jobber, eller "jobber" til disse.
Og så må man få innført den såkalte vekslingsmodellen flere steder. Den gjør det mulig å gå rett ut i lære som 16 åring og kombinere lære og skole i fire år i stedet for at de som velger seg til yrkesfag fremdeles må gå to år på skole. Jeg tror at det for mange vil være en bedre måte å gå på skole på, og at skolen blir mer meningsfull når man også er begynt å bruke faget i praksis.
I det hele tatt flere og mer fleksible måter å gjennomføre videregående skole på.
Hvis man skulle la geografi bestemme skolevalg, vil ikke det sementere andre forskjeller som vil skape like store, om ikke større problemer? Der folk flytter i stedet, og de som blir igjen er de med foreldre uten ressurser til å flytte? Da blir det tøft å få til sosial mobilitet. Nå kan man i det minste jobbe på og/eller ha såpass skoleteoretisk talent at man kan komme seg på en "bra" skole.
Men man må selvsagt døtte inn ressurser for å håndtere de utfordringene man får på enkelte skoler. Forebyggende arbeid, mer sosiallærerressurser, mer kapasitet til skole-hjem-samarbeid, hva det nå er som kreves. Klart, noen skoler vil alltid være "nederst", men det betyr ikke at de trenger å være dårlige.
Ja, og det er jo akkurat det som skjer i barne- og ungdomsskolen i Oslo. Jeg klarer ikke å være imot fritt skolevalg på videregående – jeg har aldri vært lykkeligere selv enn da jeg gikk fra en temmelig lavmotivert og sådär ungdomsskole til videregåendeskolen med byens høyeste snitt, hvor jeg kunne velge det som har forblitt mitt fag.
Noe bør helt klart gjøres med svarteperskolene, men ikke dét.
Men jaggu har han en kjempeviktig agenda. :kjepphest: Han har virkelig klart å belyse hvor store forskjeller det kan være i norske klasserom, i "likshetsskolen", og det har jo faktisk allerede ført til viktige endringer. Endringer som burde vært gjort for mange år siden. (Mer penger til skoler som f.eks Ulsrud.)
Hvorfor var det viktig for deg å gå på skolen med byens høyeste snitt, Toffskij?
Det med å komme seg bort fra en skole der man trives sånn passe, og å få muligheten til å velge fag og linjer man ønsker, er jeg helt med på. Men hvorfor er det viktig å gå på skolen med høyest snitt?
Jeg kan ellers melde fra UK, hvor det er strengt skolekretsbasert opptak på alle trinn bortsett fra de siste to skoleårene, at det er komplett ville tilstander i skolekretsene. Folk juger på adressene, flytter inn hos bestemor og hva-har-du for å bo langt nok inne i den antatt beste skolekretsen. Selvfølgelig fordi det er kjempestore forskjeller på kvaliteten på mange offentlige skoler, men også der forskjellene faktisk er ganske små. :gal:
Ja, og innenfor skolekretsen er det også gjerne både gode og dårlige skoler, som foreldre setter alt inn på å komme inn på eller unngå. Hadde venner som bodde i Hackney, en bydel i London med store sosiale forskjeller, og de gikk jo ut i fra at datteren skulle gå på nærskolen, men neida. Her gjaldt det å møte opp på skolen med hjemmebakst, og delta på skoleaktiviteter og virkelig fremstå som drømmeforelderen, og de som greide det fikk plass. Datteren deres på fire år måtte reise i tre kvarter for å komme til sin skole, og passere en rekke andre på veien.
Jeg er mor til en halvmotivert ungdom og er glad han slipper å gå på videregående med bare elever som meg og Toffskij (skoleflinke strebere), som jeg tror ville dominert nærskolen. I motsetning til mora si så er han ekstatisk til utsiktene om kanskje få gå på en skole der han kan «få LOV til å begynne uka med tre timer med gym! Så utrolig digg!» :dåne:
Kretsbasert opptak løser da ikke flere problemer enn de skaper, så lenge det er forskjell på tilbud og populasjon. Jeg gikk på den eneste allmennfaglig videregådende i mitt nærområde, og siden jeg kom inn der, hadde jeg ikke mulighet for å søke om plass i Bergen. De som ikke kom inn, kunne velge blant dem de kom inn på i byen. Det var skrekkelig urettferdig, synes jeg. :knegg: Og det var selvsagt med på å forsterke nivåforskjeller mellom skolene.
Man kan gjerne ha som krav at 50 % skal være fra skolekretsen, men hva skal være kriteriet for å rangere inntaket, om ikke karakterer?
Og det er allerede et kjempeproblem at folk flytter fra dårlige barneskoler. Hvorfor i all verden skal det stoppe med videregående?
Når jeg skulle søke videregående i 01 var det stedsbestemt også. Jeg slikt på Alt annet enn nærskolen fordi etter 10år med mobbing trengte jeg å komme vekk fra tettstedet og få litt ny innputt. Likevel kom jeg inn på nærskolen. Hadde for gode karakterer til å komme inn i Bergen. Mens stesøsteren min fikk reise til Bergen, men hun ville ikke. Etter to år til med helvete så gikk ikke fagkabalen min opp på nærskolen og jeg fikk søke meg til Bergen Handelsgymnasium. Triste da var at jeg skubbet ut noen som hadde gått i klassene der i to år allerede med dårligere karakterer.
Dette ser vi jo allereie i grunnskulen i Oslo - folk flytter jo som gærne før skulestart (eg har førskulebarn sjølv nå, og han går rundt og spør når vi skal flytte).
Eg trur framleis det er eit Oslo-/Bergen-/Trondheim-/Nord-Jæren- fenomen. Mi erfaring er at ein ikkje skal langt ut i Akershus før ein får meir naturlege og blanda lokalmiljø, enn kva ein finn i Oslo. Ikkje for å bagatellisere problemet i byane. Men i for eksempel Lørenskog, Nittedal, Sko og Drøbak er det færre skular innafor rimelig skuleveg-avstand og dermed blir det ein hod del variasjonar og eit meir normalfordelt nærmiljø som søker seg til dei ulike skulane.
Den problematikken som følgjer antall skular på eit relativt sett lite geografisk område, i dei største byane, er ikkje nødvendigvis enkelt å endre på med fritt skuleval eller nærskuleprinsipp.
Eg tenker at i Oslo er for eksempel finansieringsmodellen med å bygge opp om ei ordning der dei skulane med dei mest ressurssterke elevane får mest. I den siste lenka som blei delt, ser det i alle fall ut som om Byrådet gjer grep om dette nå.
Eg jobba på ein skule med høgt inntakssnitt, og det er utruleg mange «flinke» og «nerdete» elevar som opplever det veldig befriande å møte andre med dei same interessene. Svært mange faglig sterke ungdomsskoleelever opplever at det ikkje er kult å vere flink på skulen.
Det er mange skoler å velge mellom som ikke er som Elvebakken eller Ulsrud. Det kan ikke være slik at nivå og fag skal tilpasse seg svake elever eller fordele de på andre skoler. Det er som nevnt endel fag å velge som er ulikt på skolene. Her ute har vi nerdeskolen, gymnas med inntak fra 5.4 i snitt, der samles de flinke og trives, endelig er det lov å være flink og si det høyt. Og så har vi en tidligere yrkesskole hvor alle får plass. Men det er mange andre skoler midt i mellom.
..og vi som bor i Sko ( :humre: ) og Drøbak sliter med at vi har Oslo midt i det som ville vært de nærmeste skolene for oss med andre linjer enn studiespes. Selv fikk jeg ikke gått på den linja jeg ville, fordi vi ikke hadde søkerett i Oslo, og den som var i Akershus ville gitt 2 timers reiseveg.
Nærskoleprinsipp eller karakterinntak vil alltid gi uønskede virkninger i den ene eller andre retningen. Kanskje hadde det vært fornuftig å gjeninnføre en halvveis løsning, med noen plasser for de nærmeste og resten karakter? Var det ikke en sånn type løsning for noen år siden?
Forøvrig er det fortsatt sånn at det går an å få jobb uten vgs, men det er store landsdelsforskjeller. For eksempel er det ca 40 % frafall på vgs i Finnmark, uten at ungdomsarbeidsledigheten er høyere der enn landet forøvrig. Totalt antall arbeidsledige blant de med kun grunnskole er også lavere enn for de med fullført vgs.
Jeg klarer ikke å sette hensynet til de faglig flinkeste elevene høyest i disse diskusjonene. Konsekvensene i den andre enden er rett og slett for store. Mye er sagt om Oslo-skolen i denne tråden, og jeg vil gjerne trekke frem et annet perspektiv.
I mitt fylke blir det nærmest truet i 10. klasse med at «dersom du ikke jobber på skolen, så må du kanskje gå på vgs i NN». NN er da, for oss, et sted 2-3 timer unna, noe som betyr at 15-16-åringen må flytte på hybel. Jeg tror ikke det skjer så ofte kanskje, men noe som skjer oftere er et scenario jeg ser på min egen arbeidsplass. Elev kommer inn på vg1. Linja er studieforberedende, men har ikke kryssløp over til andre studieforberedende linjer pga annen sammensetning av fellesfag og programfag enn ordinær studieforberedende. Elev jobber lite, får dårlige resultater, og blir utkonkurrert inntaket til vg2 av en elev fra en av privatskolene i området. Elev 2 må flytte til by 1,5 timer unna for å fortsette på samme linja på vg2 - over to timer med kollektivtransport, hver veg. Det er ikke gull for en middels motivert elev med store hull i mange fag. Det er vel og bra at man skal jobbe på skolen og at valg får konsekvenser, men akkurat denne konsekvensen blir for hard for mange 16-åringer. Det har skjedd mer enn en gang at vi lærerne har blitt spurt om å ha 31-32 elever i klassen, for å unngå at en ungdom må flytte hjemmefra mellom vg1 og vg2. Og vi sier ja, for vi vet at konsekvensene er så dramatiske for den enkelte.
Fullføringsprosenten hos elever som går ut med et karaktersnitt over 4,5 fra grunnskolen er tipp-topp, uansett hvilken skole de går på. Sjekk hvordan det er for elevene med under 3 i snitt. De har alt å tape på å gå i klasser der alle andre også har under 3 i snitt.
Det er jo egentlig to ulike diskusjoner, men resultatmessig tror jeg ikke det er umulig å forene dem.
Jeg syns det skal være fritt skolevalg av grunnene nevnt over, som å bytte miljø, gå på en skole som fokuserer på akkurat det man vil osv. Og det perspektivet er ivaretatt i dag.
Diskusjonen er jo egentlig hvordan man kan ivareta de elevene som ikke nyter godt at fritt skolevalg. For dem så ville ikke regionsbasert inntak hjulpet (og nå snakker jeg i Oslo), fordi bymiljøene er så delt allerede. Så a må man finne andre løsninger.
Jeg syns det er VELDIG bra at man diskuterer finansieringsmodeller slik at skoler kompenseres når de rett og slett er "set up to fail", ved at mange elever nærmest per def flytter til andre skoler i løpet av de første par månedene og skolen dermed ikke får penger for elever de har planlagt kapasitet for.
Dette er krise for alle skoler, selvsagt - på ungdomstrinnet til eldstemann forsvant det en gruppe med elever som bestemte seg for å søke seg over til den skolen de opprinnelig hadde hatt tilhørighet til før skolegrensene ble flyttet, så plutselig var elevgrunnlaget redusert med 10%. Til jul i 8. måtte de redusere fra 4 til 3 klasser, og klassemiljøet kom aldri helt til hektene igjen etter det.
Men for disse skolene blir det systematisk, og det må det selvsagt kompenseres for, sånn i seg selv. I tillegg bør man åpenbart øke innsatsen på tiltak som de trenger mer av på disse skolene: Mer til sosiallærer, mer til rådgivning, mer til ekstraundervisning.
Man har jo gjort dette på grunnskolenivå lenge, og mer er foreslått.
Ja, jeg vet ikke hvordan det er på videregående, men finansieringsmodellen på grunnskolen slår veldig dårlig ut for skoler som ligger i områder der folk flytter mye. Man får tildelt midler basert på hvor mange barn som er skrevet inn på skolen, og må ansette lærere deretter. Om da en stor del av disse barna flytter før skolestart (noe som gjerne skjer spesielt i sentrumsbydeler med små leiligheter, mye utleieleiligheter og ikke minst: trygdeboliger hovr folk blir flyttet på), så trekkes finansieringen for disse elevene, men lærerne som er ansatt kan jo ikke sparkes!
Ellers er jeg enig i at det er innsatsen på disse skolene som må økes, ikke nødvendigvis gjøre noe med fritt skolevalg. Selv om jeg syns man bør se på hva man kan gjøre med den gruppa elever som er motiverte, men ikke kommer inn på skoler hvor elevene har samme motivasjon, og dermed får en vanskeligere skolehverdag.
En i familien vår gikk på bygg og anlegg her i Oslo, og slet virkelig med å komme seg gjennom fordi de hele tiden opplevde at elever sluttet, grupper måtte settes sammen på nytt, gruppearbeid havarerte og tidligere elever som hadde droppet ut kom tilbake til skolen for å overtale, lure og true andre til å skulke eller droppe ut også. Det var også mye mobbing, slossing og rett og slett et horribelt skolemiljø. Det måtte massiv oppbacking for å få ham gjennom.
Telledatoen, i hvert fall for privatskoler, er 1. oktober. Det er totalt krise de årene elever slutter i september. Finner man nye elever senere i året så får man ikke betalt for dem. Og alt av budsjetter er lagt og ansettelser for hele skoleåret. Vi regner selvsagt med "litt svinn", men det er en balansegang.
Det med å flytte fra barnekskolen må i så fall være et Oslo-problem. I Bergen er det virkelig ikke særlig vanlig å flytte eller å sette barnet på bussen i en halvtime lenger fordi man ikke er fornøyd med grunnskolen.
Angående det første du skriver. Halvparten av plassene på nærskolen kunne gått til lokale elever med under 3.5 i snitt. Den andre halvparten kunne vært "up for grabs" for elever fra andre områder og for flinkere elever fra samme område. F.eks.
Jeg ser absolutt poenget med å at videregående skal åpne for nye muligheter, og for å komme seg bort fra gjengen man har gått sammen med i 10 år hvis man ønsker det, men helt fritt skolevalg har så mange negative konsekvenser at jeg ikke klarer å være med i heiagjengen, kjenner jeg.
I Hordaland har de jo vedtatt at de skal arbeide frem en slik ordning, uten at jeg helt husker hvordan det var. Men at man skulle få en økt rett til å gå på nærskolen, uten å gå vekk fra det frie skolevalget.
I kjent politikerstil har de vel vedtatt at administrasjonen skal finne ut av hvordan det kan gjøres. Men hva som har skjedd videre vet jeg ikke.
Oslo har jo hatt ymse løsninger – da jeg søkte meg inn, var det faktisk en nærskolekvote, i tillegg til at skolen faktisk hadde en ekstraklasse for folk som ikke kom inn noe annet sted. (Der gikk det ganske mange fra min gamle ungdomsskole. :knegg:) Det så jo ut til å funke greit. Det er godt mulig et eller annet blandingssystem er det beste.
Godt mulig, men her ER det et problem, og det skaper, i tillegg til uheldig opphopning av "svake"* elever på enkelte skoler, en uheldig opphopning av ressurssvake familier i hele områder. Det blir virkelig vondt oppå ille.
Svake i betydning foreldre med få ressurser til å følge opp, elever med dårlige norskkunnskaper, elever med store sosiale utfordringer, elever som lever i fattigdom.
Så da skal en elev som karrer seg til 3,6 i snitt måtte konkurrere med de beste fra hele Oslo på alle skoler (med enda hardere konkurranse enn i dag, siden det bare er halvparten av plassene å konkurrere om), mens hvis h@n slækker seg ned til 3, er h@n sikret plass? :skeptisk: Det vil jo gjøre underverker for motivasjonen til de moderat-svake elevene?
Jeg leste i Klassekampen her om dagen at noe sånt som at under 10 elever hadde faktisk søkt seg til Ulsrud. Over 100 elever er bare plassert der fordi de ikke kommer inn andre steder (skal se om jeg finner nøyaktige tall). Så det er jo veldig mange elever som på ingen måte har fritt skolevalg.
Statistikken i Aftenposten var at det bare var 6 som hadde hatt Ulsrud som førstevalg, men jeg antar at det er en del flere som har skolen på lista si, bare ikke aller først.
Men fullstendig fritt skolevalg er det jo bare for de som har karakterer til det.
Jeg må bare påpeke at dette er feil. Jeg husker ikke hvordan det var formulert i Klassekampen, men de hadde klippet ut av en tabell. Det gjaldt kun Vg1 Studiespes og det gjaldt primærsøkere. Det betyr elever som har skolen som førstevalg. De kan ha skolen lenger ned på ønskelista. (skrev dette før Tjorvens forklaring over)
Det er ganske mange elever i Oslo som setter skoler det er helt urealistisk for dem å komme inn på øverst og antagelig vet det selv også, og har andre skoler lenger ned. Det betyr ikke at man plasseres der fordi man ikke kommer inn andre steder, selv om noen gjør det også.
Man kan se at på Helse- og Oppvekstfag er det 26 elever med skolen som førstevalg. Inn til Vg3 Studiespes har 64 elever skolen som førstevalg (av 95 plasser. De fleste går antagelig der fra før) så her er det ganske mange nyanser ut over det avisene velger å slå opp. Men at skolene i Oslo er meget skjevt søkt er selvsagt helt riktig.
Jeg vet ikke helt om jeg synes det er så voldsomt negativt at folk flytter vekk for å unngå den skolen som opprinnelig var nærskolen, så lenge alternativet er at de uansett plasserer barna på en annen skole. Om man bor i området, men har barna sine på en annen skole, bidrar man jo på ingen måte til nærmiljøet uansett.
Jeg jobber på en videregående skole i et fylke hvor det ikke er fritt skolevalg og det er jeg glad for. Skolene blir jevnere da, tror jeg, selv om det selvsagt følger med noen rykter til hver likevel. Jeg tror dog utfordringene i Osloskolen er mer omfattende og krevende å forholde seg til enn vi andre steder er klar over. Det er det inntrykket jeg får når jeg snakker med kolleger, hvertfall.
Det er en helt reell utfordring at mange elever ikke mestrer skolehverdagen og at det gjør at de motiverte og ambisiøse elevene får mindre tilpasset opplæring. Det er vanskelig å finne den balansegangen når man iløpet av en uke har 98 ulike elever.
Nei, og det er jo en mye større utfordring egentlig. Det er mulig det er fordi jeg bor utenfor byen, men jeg synes ikke det er særlig politisk engasjement rundt byutvikling slik det var?
Joda, det er en god del altså. Jeg kan ikke huske at det var særlig mye mer av det før, egentlig. Det blå byrået var virkelig ikke interessert. Det satses ganske mye på utvikling både av Groruddalen, Tøyen og Søndre Nordstrand. Men det er jo til dels stor og tung materie. Og endel er ganske feilslått, f.eks. rundt Tøyen. Det er ikke spesielt heldig når man tvangsflytter en rekke familier fra kommunale boliger slik at de mister sin tilhørighet til nærmiljøet og deretter selger leilighetene til bolighaier som bygger dem om til bittesmå hybler og leier ut.
Men De Grønne får jo mye oppmerksomhet for sin miljøpolitikk, og det tar oppmerksomheten fra en del annet.
Nå kommer ett litt spørsmål fra en litt uviten en. Men når det ikke er fritt skolevalg betyr det da at man er prisgitt å bo i nærheten av en skole som har ønsket linje eller er det "særregler" for yrkesfag?
Jo, på mange måter er byen delt. Men etter å ha jobbet på både en ungdomsskole og en videregående skole i Groruddalen vet jeg at det finnes mange flinke og motiverte elever der også. Det som skjer er at disse søker seg til skoler med høyt karakterkrav, og at de videregående skolene i Groruddalen istedenfor får inn andre elever med dårlige forutsetninger.
Her er det nærskoleprinsipp som gjelder, men det gjelder til den linjen man søker.
I byen blir nærskole definert innenfor 6 km.
I kommunene rundt er det tilbudet i egen kommune på linjen man søker som har prio. Finnes ikke linjen i egen kommune så gjelder så vidt jeg har skjønt nærmeste tilbud utenfor.
Sønnen her har søkt helt vanlig studiespes. Det tilbudet finnes i kommunen og derfor er det der han får tilbud. Han kan ikke søke identisk tilbud 5 mil unna fordi han har lyst og fordi den andre skolen er mer populær.
Skal han søke på den skolen 5 mil unna må drt være på en linje som er ganske unik for den skolen.
Akkurat det er rett og rimelig tenker jeg all den tid det dekkes skyss. Det hadde ikke vært særlig bra for noen om en stor gruppe herfra reiste 4-5 mil en vei og andre motsatt til samme linjetilbud.
4-5 mil her tilsvarer ikke mer reisetid enn mange har innad i store byer.
Fylket mitt har regionbasert fritt skolevalg fordi fylket har enorme avstander. Det betyr at fylket er delt i tre regioner, og elevene kan velge skole fritt innenfor egen region. Elever i noen spesifiserte kommuner der de uansett må flytte på hybel for vgs kan velge innenfor to regioner, og elever i noen spesifiserte kommuner helt nord i fylket kan også søke seg til noen spesifiserte vgs sør i nabofylket sånn at fylket kjøper plasser der. Det siste er basert på at de skal kunne slippe å flytte på hybel.
Vi hadde nok hatt helt fritt skolevalg hvis det ikke hadde blitt så vanvittig dyrt for fylket pga. de store avstandene. Man kunne jo risikert at en elev helt nord i fylket med lavt snitt kom inn på en skole helt sør i fylket, og dermed var avhengig av å reise med fly for å komme seg til hybelen uten å reise i "all evighet".
Har skjønt at det er nærskoleprinsippet som gjelder i Trondheim og? Og 6 km «regelen»? Snuppa er folkeregisteret hos meg, og da bor hun 7-8 km til sentrum (feks Thora Storm) om hun ønsker ta studiespesialisering der. :gruble: Beryr det at hun må skifte adresse til faren før hun søker vgs, hvis hun vil gå der? (Det er ca 4 km til sentrum). Byåsen vgs ligger ca 3 km unna, og er nok mest praktisk fra der jeg bor.
Jeg synes generelt dette er vanskelig, og skjønner at det er både positive og negative konsekvenser ved valgfrihet. Nå er det 2-3 år før vi må ta valg rundt dette, men erfaringsvis går det fort. :sparke:
Her er det, så vidt jeg vet, fritt skolevalg, men det er ikke så store avstander. Vi har en videregående skole som ligger rett ved barneskolen og ungdomsskolen. Jeg gikk der selv. Jeg antar at min eldste kommer til å gå der all den tid de tilbyr studiespes.
Selvfølgelig vet jeg at det finnes flinke og motiverte elever i Groruddalen! Ikke trengte jeg å jobbe der for å vite det heller. Men jeg syns ikke nødvendigvis de skal måtte fortsette å være buffer for dem som ikke er det. Det syns jeg ikke om noen, samme om de kommer fra Ullern, Veitvet, Grünerløkka eller Bygdøy. Og ved å begrense elevenes søkeradius vil man forsterke delingen av byen, for det vil ikke være noen måte komme seg derifra, om det være seg Røa eller Stovner.
Vi har fritt skolevalg, men ifht geografi skal man være spesielt interessert for virkelig å velge mellom alle man kan velge mellom. I praksis vil vel en majoritet av elevene velge en skole som er innenfor en noenlunde avstand hjemmefra. Men vi har også en del elever som velger å sette seg på bussen kl. 6 om morran for å dra til en skole som ligger ute på et jorde langt ute i gokk, det tenker jeg de må få lov til.
Nærskole - løser det egentlig "klasseforskjeller"? Det er vel de fleste steder en god del sosioøkonomiske faktorer fordelt på geografi? Det er det i hvert fall her. Ville tro det var minst like store forskjeller mellom studieretningsvalg? Særlig i skillet mellom yrkesfag og studiespes? Enda det blir sagt at det er en stor fordel i arbeidslivet med fagbrev i bunnen også for høyere utdanning, etter de arbeidsgiverundersøkelsene jeg har hørt om. Naturlig nok vil man heller ha en siv ing med fagbrev enn en siv ing med bare teori i vgs., gitt alt annet likt.
Ja, det kan man selvsagt. Men det var signifikant forskjell mellom direkte siv.ing. og de som kom via ingeniørhøyskolen på karakterer, i hvert fall den gangen. Og nå snakker man enda 1-2 år ekstra. Jeg er usikker på om det stemmer at det foretrekkes?
Hah, bare vent til orienteringsmøtet i 10., der de viser deg vegkartet til høyere studier. :svimmel: Grunnregel: alt kan lede til alt, ingen dører lukkes, ever. :knegg:
Altså, det kan hende du må bruke et år på påbygg, men det er virkelig veldig mange åpne dører etter fagbrev, inkludert siv. ing., uten at jeg husker akkurat den ruten i kartet nøyaktig. For ikke å snakke om hor attraktivt det er, selvsagt. Tenk deg å få en siv. ing. Elektro med fagbrev elektro og yrkeserfaring fra industrien, før han gikk videre! Det er jo gull!
Ja, TAF er siste nytt for dem som på forhånd vet at de vil ta begge deler, både fagbrev og studiekompetanse. Det er først og fremst tenkt for tekniske fag, men det er noen TAF-løp for andre retninger, også. Hvis man har den planen i utgangspunktet, vil jeg tenke at TAF er et bedre valg enn fagbrev+påbygg. Dels fordi det er et mer integrert løp, og dels fordi påbygg, ihvertfall her, har ganske dårlig gjennomføring, det gjør noe med skolemiljøet.
Her har de en linje der man får både fagbrev (elektro) og spesiell studiekompetanse på en gang, over fire år. Det må jo være det aller lureste. Min tiendeklassing ville ikke høre på det. :humre:
Jeg jobber sammen med masse ingeniører som har tatt veien om fagbrev, tror det blir sett på som positivt hos oss.
Min sønn har bitt seg merke i at noen bedriftsledere påpekte at Y-veien var det beste, så han startet på elektro med friskt mot. :knegg: Blir spennende å se om han a) får lærlingplass og b) starter på friskt mot på skole etter å ha vært i arbeidslivet et par år.
Tar han påbygg, kan han få hjelp av meg. Jeg er norsklærer på linja.
Jeg synes planen til sønnen din høres helt strålende ut, men leser deg som om du ikke er helt enig. Er det noen grunn til det? Jeg vet at du har mer peiling på dette enn meg.
Jeg har nemlig tenkt til å promotere det samme for mine egne barn. På skoler rundt oss finnes det yrkesfag (både elektro og helsefag) som skal gi komplett studiekompetanse etter 3 års løp. Og hvis man ikke ønsker å studere videre, så har man en fagutdannelse.
Nå ser jeg egentlig for meg at begge mine barn skal ta akademisk utdannelse, men jeg ser jo hvor glad arbeidsgiveren min er i de som har klart å kombinere de to retningene.
Neida, jeg er helt enig jeg. For meg har det viktigste hele tiden vært at de skal velge det de selv mener er best. Han har jo i tillegg hatt utfordringer som tilsier at studieforberedende ville vært for tøft, så jeg synes han har gjort et lurt valg. Om han blir værende i bedrift med fagbrev er det bra også, for all del.
(jeg kommer jo fra den veien sjøl, med fagbrev først og høgskole etterpå).
Ja, hvis hun ønsker seg til Thora så er det en stor fordel å ha med seg nærskolepoengene. Thora Storm er veldig populær akkurat nå (det kan jo endre seg i løpet av de to-tre årene) så jeg tror at det kreves ganske høyt karaktersnitt for å komme inn uten nærskolepoeng. Alle videregående skoler i Trondheim har studiespesialisering, så det er fullt mulig å ta studiespesialisering på Byåsen. Hvis du bor sånn at Byåsen gir nærskolepoeng, så får hun sikkert nærskolepoeng på Heimdal også
Men det å søke seg til noe annet enn nærskolen blir jo bare et poeng hvis det er store kvalitetsforskjeller mellom skolene. Eller vinklinger på studiene som ikke finnes andre steder. I Oslo har også de "gode" skolene veldig forskjellige sosial profil, sånn at du i litt større grad kan velge å gå sammen med folk som er likere deg selv.
Mitt håp er jo at ungene mine skal søke seg til skoler med andre som er på deres nivå. Slik at de både kjenner på å oppleve mestring og å utfordres faglig.
Jeg synes Y-veien til studiekompetanse er en flott mulighet, men jeg ser to potensielle "fallgruber" som jeg synes det er viktig at ambisiøse elever som går denne veien er klar over:
1: Det er veldig viktig at elevene er forberedt på at påbyggingsåret er faglig tøft og krever mye jobbing. De har ett år på seg til å lære stoff som man bruker flere år på på vanlig ST. Særlig norsk er heftig, med 10 timer i uka som dekker det samme som Vg2 og Vg3 ST, i tillegg til at de må skrive sidemål etter å ha sluppet det på YF og gjennom ei eventuell læretid. De som vil, klarer det absolutt, men det er veldig arbeidskrevende å få gode karakterer. :nemlig:
2: Hos oss har det vært en tendens til at fylket har fylt opp påbyggingsklassene og til og med opprettet nye klasser for å gi et tilbud til elever som ikke har fått læreplass. Disse elevene er gjerne ikke veldig motivert, og det påvirker dessverre ofte læringsmiljøet. Det kan se ut til at trenden er i ferd med å snu (særlig fordi flere får læreplass), men likevel verdt å vite.
To år på yrkesfag for så å ta påbygg er så vidt jeg har forstått på ingen måte anbefalt. Som Stompa sier, så må man ta veldig mye teori på et år. Det er høy strykprosent på påbygg og man risikerer å ha gått tre år på skole og hverken sitte igjen med fagbrevet eller studiekompetanse.
Et bedre alternativ er å ta hele yrkesfagløpet, slik at man faktisk får fagbrevet (for ellers blir yrkefagdelen litt bortkastet, fagbrevet og den reelle muligheten til å jobbe innenfor yrket er jo poenget) og så ta påbygg som kveldsundervisning, enten mens man er i lære eller etterpå. Noen større arbeidsgivere, som Bergen kommune og Statoil, legger opp til at de lærlingene som er interessert også kan ta påbygg mens de er i lære. Da får man virkelig begge fagene.
Dersom man ønsker å ta både yrkesfag og studiespesialiserende, så er kanskje TAF det beste alternativet, men det er tøft og det er ganske vanskelig å komme inn, i tilllegg til at det ikke tilbys så mange steder. Fordelen er at man får studiespesialiserende med realfagsfordypning
I både Bergen og Oslo har man nå begynt å tilby linjer der man går studiespesialiserende, men med yrkesfaget som programfag (om jeg forstår det riktig), slik at man etter to år kan velge om man vil gå ut som lærling, eller ta det siste året som ren studiespesialiserende. Da har man to år på seg før man må ta valget og man kan smake litt på både yrkesfag og studiespesialiserende.
Det funker fint for noen, altså. Særlig de som velger det bevisst, fordi de vil ha litt mer praksis i skolehverdagen og ikke orker tanken på tre år med (nesten) bare teori. Da vet de gjennom begge årene på YF hva de skal gjøre det tredje året, og jobber gjerne annerledes med fellesfagene (norsk, matte osv.) enn de elevene som ikke primært går for studiekompetanse. Det er ikke denne elevgruppa vi bekymrer oss for på påbygging, for å si det sånn.
På skolen min gjelder dette forresten primært elever som går to år på helse- og oppvekstfag, så påbygg, og så studerer sykepleie eller barnehagelærer/lærer i småskolen. For meg er det en kjempefin vei inn i yrket, der de kommer inn på studiet med både et godt teoretisk grunnlag og praktisk erfaring.
For noen er det jo det eneste reelle valget å ta påbygg (fordi de ikke får læreplass) og det øker jo ikke akkurat motivasjonen for året. Jeg synes oppriktig synd på de av elevene mine som sleper seg gjennom norsken (som jeg ser dem i) og ikke har noen forutsetning for å mestre det som kreves. På mindre steder er det en stor ulempe å være praktisk anlagt, fordi skolesystemet i så stor grad er tilrettelagt teoretikere.
Men for at Thora gi nærskolepoeng, bør hun ha adresse hos faren da vil jeg tro. Får se litt på det etter hvert, om det er av betydning hva venninnene gjør. :vetikke:
To år på yrkesfag og så allmenn påbygg er absolutt anbefalt og er supert for veldig mange, Blå. Særlig om en vil bli sykepleier, lærer, barnehagelærer, politi m.m. Men man må selvsagt være klar over og forberedt på at påbyggåret er teoritungt og arbeidskrevende.
Utifra det vi har fått forklart for vår gutt som går elektrikerlinjen så kan han ta et år påbygg etter å ha tatt fagbrev. Da må han ha norsk, R1-matte, naturfag og historie. Tilsammen 23t/uke. Husker ikke helt hva som ble sagt om R2matten.
Etter dette skoleåret kan han evt. søke dataingeniør/elektroingeniør.
Jeg tror ikke den informasjonen du har fått stemmer helt. Skal man ta vanlig påbygg med fagbrev, så er de obligatoriske fagene norsk, historie, matematikk (2PY, hvis han ikke tok det ferdig på vg2) og naturfag. Da vil han mangle r-matte og fysikk. Dette kan han få ved å ta forkurs.
Egentlig trenger han ikke å ta påbygg i det hele tatt når han er ferdig i læra:
Han kan ta forkurs til ingeniørstudier på høyskolen uten å gå via påbygg (eller etter å ha tatt påbygg hvis han også vil ha generell studiekompetanse). Denne muligheten har også elever som har gått vg1+vg2 yrkesfag, men som ikke tar læretid eller påbygg til generell studiekompetanse. (Vg1+vg2+forkurs gir på den måten mulighet til opptak til ingeniørstudier.)
Han kan gå y-veien og begynne direkte på et ingeniørstudie etter at han har fått fagbrev. Da er norsk, matematikk og fysikk bakt inn i studiet.
Mener du at han kan søke rett på ingeniør etter vg2 og ta R1matte som sommerkurs/forkurs før han starter? Er det det som heter Tresemesterordning?
Hva med de andre fagene som han mangler; naturfag, historie og norsk?Er de innbakt i 1.semesteret på ingeniørutdannelsen?
Vi har kun tenkt læretid og fagbrev i bunnen men får se hvordan det blir etterhvert utover i skoletiden.
Han sier at han vil gå elektroingeniør så da trenger han kanskje ikke tenke så veldig mye på det med læretid, nei.
Hvor bor du? Det er 6 km i luftlinje som er nærskolegrensa i byen her, for mange betyr det ganske fritt valg.
Jeg tenker at det viktigste er å trives. Det betyr mye mer at folk slipper å flytte på hybel for å få skoleplass enn at de med best snitt får velge akkurat der de ønsker. De går det bra med uansett. Sånn sett synes jeg byen her har et greit kompromiss med de seks kilometrene, da kan man velge blant skoler med litt ulik profil. I tillegg kan man jo alltid snike seg med i en nabokommune ved å argumentere med at man ønsker et fag som ikke tilbys i egen kommune. Det er slett ikke uvanlig.
Ikke at jeg har sånn kjempepeiling, men xen min gikk på det som heter tresemesterordning, da tok han de fagene han manglet i løpet av utdannelsen. Han gikk ikke noe forkurs eller sommerkurs. Han hadde de fagene han trengte for å få generell studiekompetanse, han har ikke gått vanlig videregående.
Ikke helt. Dersom han tar fagbrev, så kan han gå direkte på ingeniørutdanning via y-veien. Dersom han bare tar vg1 og vg2, og dropper læretid, så kan han gå direkte på forkurs (1 år) og deretter videre på ingeniør.
Han kan også ta påbygg (generell studiekompetanse) etter vg1+vg2, og droppe læretid, men må da enten ta forkurs i tillegg eller søke tresemestersordning (en slags integrert ingeniørutdanning som inneholder realfagene han mangler (matte og fysikk)). Det vil være tresemestersordningen som er mest aktuell for de som har tatt påbygg vil jeg tro.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
