Dette er den første Murakamiboken jeg har lest, og jeg fikk lyst til å lese den etter å ha sett teaterstykket basert på boka på Det Norske, Kafka på Stranda. Selve teaterstykket fikk ganske dårlig kritikk, og hvertfall en av kritikerne mente at stykket ville være helt uforståelig uten å ha lest boka. Det er jeg ikke enig i.
Det var deler av teaterstykket jeg helt klart ikke likte (scenografi blant annet), men det var også store deler jeg likte.
Boka er jo tykk, men jeg syns den var veldig lettlest. Setningene fløt godt, og selv om det til tider er absurd, var det ikke vanskelig å forstå. Underveis følte jeg litt at det var en bok jeg ønsket å like, mer enn jeg faktisk likte på ordentlig, men jeg gråt faktisk en liten skvett på slutten.
Jeg likte siste 1/4 av boka best. Jeg er usikker på om det er fordi de første 3/4 er det stykket var basert på, eller om jeg likte best når det begynte å ta av litt. :knegg:
I starten slet jeg med å "knytte" meg til karakterene, men likte egentlig Oshima, Nakata og Hoshino best. Kanskje fordi det var de karakterene jeg syns var best i teaterstykket også? Også var det digg å få bekreftet at Nakata var gutten i skogen under andre verdenskrig, det kom ikke særlig godt frem i teaterstykket.
Jeg tror ikke jeg skal gi meg ut på noen tolkning av alt det rare som skjer underveis, hva som er ekte eller ikke, men i siste kapittel satt jeg igjen med at siden Kafka har blitt forlatt av både mor (fysisk) og av far (psykisk), så må han finne seg selv, og det er det hele denne reisen går ut på. Om alt i den er ekte, eller foregår inne i ham for å gi seg selv en slags oppgave er ikke så farlig for meg. Det var egentlig ikke før i siste kapittel jeg følte at jeg "fant" ham som karakter i boka.
Så jeg har ikke helt konkludert, men jeg tror jeg liker bedre å være ferdig med boka enn jeg likte å lese den, og jeg syns den er forunderlig lettglemt. Jeg sliter allerede med å huske detaljer. Men alt i alt likte jeg slutten best.
Jeg har holdt på med den siden i sommer. :knegg: Leser den på engelsk, og klarer liksom ikke å holde lesegnisten oppe lenge om gangen. Litt rart, for jeg LIKER boka og jeg blir jo mer og mer knyttet til personene, men jeg blir liksom aldri helt ferdig med boka. Leste et par kapitler senest for tre dager siden, det kan gå ukesvis mellom hver gang. Må snart få blitt ferdig for jeg vil jo lese den ut og jeg lurer jo på hvordan galskapen ender.
Jeg likte den norske oversettelsen veldig godt, og måte oversetteren bruker dialekt på. Kanskje det var derfor jeg ble mest knyttet til bikarakterene? Fordi de hadde hver sin mer særegne måte å snakke på enn Kafka? Kafka er jo også mer uferdig som menneske.
Dette er litt pinlig, men jeg kom på at jeg leser den jo på norsk, ikke engelsk. Haha, er det mulig. Vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg at den var på engelsk, sikkert fordi det er det lesespråket jeg er mest vant med, leser sjelden norske bøker. Men ja, dialektene er spesielle. Til tider veldig irriterende og nesten ulogiske i hodet mitt, men det funker og gjør jo at karakterene blir mer "ekte".
Jeg syns de var logiske egentlig. Jeg går jo ut i fra at Japan har dialekter på samme måte som oss, og det gjorde karakterene mer ekte, syns jeg. Men Hoshino sin var til tider litt vanskelig å forstå, ja.
I følge en jeg kjenner som har japansk som morsmål er den norske oversettelsen og bruken av dialekter en veldig bra gjengivelse av originalen. Den engelske er visst dårligere.
Jeg elsker den boka. Jeg synes det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg elsker den. Det er universet(ene) den utspeiler seg i, japansk kultur, karakterene.
Jeg likte boka veldig godt. Likte måten historien er bygget opp på, likte karakterene (med unntak, kanskje, av Kafka selv, som jeg ikke fikk helt tak på), og likte den norske oversettelsen og dialektbruken. Humret høyt flere ganger av de tørrvittige bemerkningene til Hoshino, og likte godt kontrasten mellom Hoshino og Nakata. Og Hoshinos personlige reise var minst like fascinerende som Kafkas. Forholdet som utviklet seg mellom Kafka og Oshima var også nydelig skildret. Jeg var hele tiden spent på om det (også) skulle gå over til å bli seksuelt, og er egentlig glad det ikke gjorde det. Det var veldig fint slik det var.
Jeg likte definitivt godt å lese boka, og koste meg underveis. En del jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hvordan jeg skal tolke, men da har jeg jo noe å tygge på en stund.
Interessant at vi har omtrent samme forhold til karakterene, My! Relasjonene mellom menneskene er veldig godt fortalt, syns jeg. Både Kafka og Oshima, og Nakata og Hoshino.
Jeg har lyttet til boken og da ble dialektene ekstra tydlige (jeg leser aldri dialekt, men oversetter mens jeg leser).
Jeg ble fascinert av boka, men den ble for springende til at den får mange stjerner.
Som flere nevner var kanskje reisen til Hoshino det mest fascinerende. Kattescenen med Johnny Walker i kapittel 16 fikk meg til å kaste opp. Den type virkemidler er virkelig ikke mine greie. Dermed mistet jeg på en måte respekten for historien, og distanserte meg fra den. Selv om jeg valgte å lytte ferdig.
Jeg synes også det ble for mange løse tråder som ikke ble nøstet opp.
Hva skjedde egentlig med klassen oppe i fjellene?
Hva gjorde hendelsen med Nakata?
Hvorfor får vi ingen avslutning på det?
Hva hadde egentlig Nakata med Kafka å gjøre?
Hvorfor Johnny Walker?
Hva drev han til galskap?
Hvordan kan et barn født i et ekteskap være oppført med mor ukjent?
Hva hendelsen med Nakata får vi jo vite, han mistet jo minnet sitt og ble "dum". Fikk bare en halv skygge, men fikk også evnen til å snakke med katter. Jeg fikk inntrykk av hendelsen i fjellet skjedde samtidig med at steinen ble åpnet sist, men Saeki var jo yngre, og åpnet den senere? Men det var kanskje soldatene som stakk av som åpnet steinen først, og det førte til at barna falt om. Nakata kom ikke helt "ut".
Hahaha, nå har jeg lest verdens BESTE blogginnlegg om Kafka på stranden! Jeg leste først en analyse gjort på deler av boken, med en dødsgod analyse om dekonstruksjon som jeg på ingen måte er glup nok til å ha sett selv, men som jeg i etterkant kan si meg helt enig i. Om det er fordi jeg er enig, eller fordi jeg syns analysen er så godt skrevet vet jeg ikke helt. Men jeg ble hvertfall minnet på Derrida, og at han var omtrent den eneste filosofen jeg likte å lese om da jeg frådesur leste til Exfac-eksamen en gang på tidlig nittitall (eller leste jeg om Derrida på egenhånd mye senere, i forbindelse med kunsthistorie eller samtidsmusikk, mon tro? Husker ikke. Gøyal er han i alle fall). linesbibliotek.wordpress.com/2013/01/27/om-katter-og-merkelige-greier/
Jeg likte nok boken bedre enn henne, selv om jeg fniste frydefullt av sammenlikningen av Cohelo, men det er en så velskrevet og morsom slakt, at dere bare MÅ lese den. Spesielt du Floksa, du vil nok kjenne deg igjen!
Nå falt det noen brikker på plass hos meg.
Jeg greide ikke å linke de tingene mot hverandre. Men da gir det jo mer mening, i den grad åpne steiner, halve skygger og igleregn kan gi mening :knegg:
Søsteren fikk jeg ikke helt tak på, men jeg tror jeg endte på at det må være jenta på bussen, som jeg ikke husker navnet på.
Fantastisk!
Godt å lese at vi er flere som fant den kattescenen helt utenfor hva som er greit. Og dermed ble jeg så sint på boken at jeg ikke greide å forholde meg tilden.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
