Hei,
Jeg vet ikke helt hvor dette passer inn her inne, men jeg gjør et forsøk for det🙂
Jeg har en samboer, eller snart tidligere samboer. Problemet mitt er at vi har et felles barn sammen, og jeg er ikke sikker på om at det er til barnets beste, at barnet bor hos henne eller flytter med henne. Jeg skal prøve å redegjøre for hvorfor jeg mener det.
Som tittelen beskriver, er det eksen som er problemet. Han var kanskje ikke den beste for henne, men de fikk to barn sammen for det. Hun rømte fra han til et krisesenter. Kort sagt, det endte med at han fikk noen måneder i fengsel pga av det + en del andre ting han hadde gjort. Før henne flyttet inn hos meg, hadde hun tenkt til å flytte til et sted. Hun hadde skrevet leiekontrakt og greier, men hun valgte å flytte sammen med meg fordi hun sa at det ville føles tryggere. Selv om jeg bor nærmere eksen hennes enn hun foretrekker. Hun påstod at han "visste" hvor hun bodde og var redd, selv om hun hadde hemmelig adresse og ingen hadde observert han i område. Hun var redd for at han skulle kidnappe barna og gjøre henne noe.
Vi har nå bodd sammen i flere år, og aldri observert han noe sted. For noen dager siden fikk hun informasjon om at han leverte åpne søknader rundt om på forskjellige steder i andre kommuner rundt den vi bor i. Hun bestemte seg da for å flytte langt bort, i nærheten av foreldrene sine. Som er den eneste familien hun har. Hun flytter uansett.
Jeg har fast jobb, hun har ikke jobb. Av oss to, så er det bare jeg som "kredittverdig", og i følge henne så er jeg satt som økonomisk ansvarlig for vårt felles barn av NAV. Jeg har også ei datter som har hele sitt nettverk her og sliter nok som det er med å tilpasse seg nye omgivelser. Det jeg prøver å si er at jeg har alt å "tape" på å flytte.
Det som plager meg aller mest er at det ikke kommer til å stoppe. At hun bare vil komme til å flytte rundt hele tiden. Hun har allerede flyttet en gang, fordi hun mener at han "Vet hvor hun bor. Han kommer for å ta meg". Dit hun skal flytte er til og med et område han kjenner! Han har vært der flere ganger og spurt etter henne der (i perioden hun bodde på krisesenteret). Det kan kanskje høres ut som jeg tviler litt på det samboeren min har fortalt om han, men jeg vet ikke om noen annen person som sover så godt om natten, ukritisk til å låse dører, feste med mennesker hun ikke har møtt før, utfolde seg ukritisk på forskjellige forum som henne. I hennes øyne er han en mester kriminell, noe som kan sies å ikke å være en beskrivende karakter for han. Jeg kan ikke la en fyr jeg aldri har møtt, diktere hvor jeg skal bo, jobbe og føle. Det er ikke riktig. Hvis hun vil flytte, da gjør hun det. Alt jeg ønsker er at vårt felles barn skal slippe å være med på det sirkuset.
Det er nå jeg som ikke sover om nettene.
Det som nå er nevnt i dette innlegget er ikke helt beskrivende for situasjonen. Bare en liten brøkdel. Noen som har noen tanker?
Takk.
Kan ditt barn bo fast hos deg, og så ha samvær med sin mor når det passer dere begge og utfra vurderinger om hvor det er tryggest (kanskje hjemme hos deg?)?
Vel, akkurat nå er hennes tanker om det: "Jaja, da får du bare se barnet annenhver helg da, hvis du ikke flytter med meg, er det du ønsker?". Hun er heller ikke en man kan gå inn i en dialog med uten at hun drar ting utover stokk og stein....
Når det gjelder voldsalarm, har hun hatt det. Brukte det i noen måneder for så legge den på hylla hvor den lå et år, ubrukt. Hun har levert den tilbake fordi hun følte seg "trygg". Hun har uansett ingen tiltro til politiet, nesten konspiratorisk....
Hun kan faktisk ikke bare ta med felles barn og flytte. Dere må på mekling og dere må bli enig om hvor barnet skal bo. Du må ikke skrive under på flyttemelding, det er iallefall viktig.
Jeg kan ikke reglene godt nok da jeg ikke har separert, men her er det hun som flytter og det er ikke noen automatikk på at barnets adresse endres. Endring av barnets adresse må du godkjenne om jeg har skjønt det riktig.
Det høres ut som om dere trenger å samtale med tredjepart. Ring kommunen og bestill meglingssamtale.
Det som sårer meg mest, er at kvinnen jeg elsker, oppfører seg oppi dette som om jeg aldri har betydd noe for henne... Er det ikke minst normalt at man i det minste blir litt emosuell? Vi har vært sammen i flere år, aldri har vi vært i store krangler eller feider med hverandre. Alt for henne virker så normalt. At jeg bare har blitt redusert til en tilfeldig person på gaten... Jeg har stilt opp for hennes barn som om de skulle vært mine egne, vært der siden før de kunne gå. De kaller meg for pappa, og det er helt greit for meg siden det er den rollen jeg har tatt. Jeg trodde i det minste at jeg ville ha noen betydning i hennes liv også.... Har kanskje holdt meg selv for narr...
Jeg kjenner ikke henne og jeg kjenner ikke deg, men det kan være et forsvar hun har satt opp for å komme seg igjennom en situasjon som føles uholdbar for henne. Hun føler st hun må flytte IG st det skal løse hennes problem, da kan det være at hun trykker unna alle sndre følelser inkludert de hun har for deg.
Dere bør søke hjelp på familievernkontor (gratis), for å få hjelp til hvordan løse denne floka. Kanskje er det ikke mekling dere skal ha heller, men en time for å avklare hva slags muligheter dere har for å løse situasjonen. Det er flere barn involvert her, og det er viktig å ikke gjøre noe overilt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.