Jeg tenker ikke her på sosial angst eller lignende, men litt mer generelt om det er spesielle settinger du ikke føler deg hjemme i.
Kom til å tenke på det i dag, yngste jenta mi vil helst være i små grupper (veldig utpreget, har vært det helt fra barnehagen), og da kom jeg plutselig på at jeg også liker det best - hadde bare ikke tenkt over det! :humre: For min del går dette mye på at jeg hører litt dårlig og med mange mennesker blir det lett mye stemmesurr, men er ikke sikker på om jeg hadde trivdes i store forsamlinger uansett.
Ellers er det lite jeg egentlig misliker. Liker ikke å være i nærheten av mange fulle folk, føler meg utrygg. :gruble: Men tannlege, medarbeidersamtale, snakke med folk jeg ikke kjenner, snakke med autoriteter presentere i forsamlinger, kritisere eller rose andre, få ærlig kritikk og/eller ros - alt dette er greit (sendte for 5 minutter siden mail til læreren min med beskjed om at jeg tror det er feil i oppgaven. Han nekter, jeg er fremdeles overbevist om at jeg har rett).
Jeg er usikker på hvor jeg eventuelt befinner meg i sosial angst-landskapet, men jeg må snu på det spørsmålet: Er det noen sosiale settinger jeg ikke føler meg utilpass i?
Nei.
Men jeg har blitt veldig mye flinkere til å håndtere slike situasjoner. Jeg tror aldri jeg vil føle meg noe annet enn utilpass i sosiale settinger, men jeg lever bedre med det enn jeg ville trodd for 20 år siden.
Store bursdager som 40-årslag osv, jeg skal ikke si at jeg hater det, men det er ikke langt unna. Jeg er dårlig på small talk, egentlig. Ellers takler jeg det meste, men blir sliten i hodet av for mye menneskelig kontakt (tror jeg får dosa mi på jobb).
Jeg trives aller best i små forsamlinger. Helst i kjente og trygge og Mem jeg øver mye på å hive meg ut i det. Over 10personer så merker jeg at jeg trekker meg litt vekk.
Men jeg har ingen problemer å snakke for 100 på jobb dagen etterpå. Det er helt forskjellige situasjoner. Det er den sosiale settingen jeg er usikker på. Spesielt fest. Fulle folk er også noe jeg missliker sterkt. Det skal ikke mer til enn at de begynner å bli litt innpåslitne.
Blir også sliten og trenger gjerne en rolig dag dagen etterpå. Eller pauser for å holde ut. .
Ja mange. Jeg liker best små grupper jeg er trygg på. Minglesitussjoner er verst. Jeg kan dog fint håndtere mye folk så lenge jeg kjenner noen.
Den situasjonen jeg er mest utrygg å er likevel en-til-en med et menneske jeg ikke kjenner godt og som er litt avmålt i kontakten. Det oppleves intenst stressende. En-til-en med folk jeg kjenner er dog fint. Jeg blir ikke sliten av folk egentlig, tvert imot, men at den andre er stuck med bare meg uten flere å spille på.
Tvungen sosialisering i privat setting. Særlig gjennom skolen. Ikke som i utrygg, jeg bare misliker det. Det er stort sett folk jeg har svært lite til felles med, utover at vi har barn i samme klasse.
Jeg skyr de fleste settinger hvor det er forventet at jeg skal mingle og småprate med mange mennesker jeg ikke kjenner. Som arrangementer av ulike slag, selskap og fest, men også mindre grupper med mennesker jeg kjenner hvis en eller flere av disse er av den oppmerksomhetskrevende typen som tar stor plass. Ubehaget består i en blanding av kjedsomhet og en opplevelse av å kaste bort dyrebar tid på aktiviteter som ikke tilfører meg noe som helst. Jeg kan nærmest bli desperat etter å komme meg bort. Er det mulighet til å trekke seg litt unna, - uten at velmenende personer med gjeterhund-tendenser på død og liv skal inkludere tilbake i flokken - så kan jeg ha en viss interesse av å observere menneskene rundt meg. For å dempe følelsen av intens ulyst over å befinne meg i situasjonen.
Fulle og/eller innpåslitne personer har jeg ikke så store problemer med, da kan jeg gi tydelig beskjed om at vedkommendes nærvær ikke er ønsket.
Å være sammen med mange, ukjente mennesker med felles interesser går derimot strålende. Jeg har skravlet meg gjennom utallige store sykkelarrangementer som VM og Tour de France, og kan regelrett bli ruset på stemning og mennesker i en slik setting. Det samme med fjellturer i inn- og utland. Sistnevnte har jeg dratt på alene og i regi av utenlandske turoperatører, men møtt de andre i gruppa på/nær startpunktet for turen. Hundetreninger, uformelle familiesammenkomster etc. er også settinger hvor jeg koser meg. Jobbmøter og seminarer er uproblematiske, men jeg er aldri med på sosiale greier på kvelden. Nok er nok. Og selv med min tannlegeskrekk så tror jeg at et tannlegebesøk hadde vært å foretrekke framfor en fest. Det går fortere over.
De fleste. Spesielt møtesituasjoner, altså de første minuttene når jeg møter folk misliker jeg sterkt. Egentlig uansett om det gjelder fremmede jeg må forholde meg til, eller mannen min.
Jeg må si som Candy. Typisk er mammakvelder i skolesammenheng, fordi jeg ofte har mer til felles med menn enn kvinner i slike settinger. Jeg protesterer også hver gang det foreslås slike kjønnsdelte kvelder, men har fortsatt ikke blitt hørt. Så da går jeg ikke. :trasser:
Håh, gjett om! Jeg har et utall mentale regler som er uforståelige for de aller fleste. Heldigvis har jeg folk rundt meg som både forstår og godtar.
Det er for eksempel helt utenkelig for meg å komme alene på en fest, jeg må gå inn med noen (eventuelt være først). Jeg hater også å være midtpunktet og blir mer og mer støyende jo mer ukomfortabel jeg blir. :flau: Veldig mange som kjente meg tidligere synes det er helt absurd at jeg har blitt lærer, men der mestrer jeg disse situasjonene helt fint. Det handler nok om roller.
Jeg liker ikke store forsamlinger hvor jeg bare kjenner noen få av veldig mange og det forventes at man skal sosialisere. Som f.eks. jobbens julebord hvor det er 500-700 personer tilstede på en gang og jeg bare jobber sammen med 15 av dem.
Å skulle sosialisere med folk jeg ikke kjenner i sånne store settinger er jeg forskrekkelig ukomfortabel med. Så ukomfortabel at jeg de siste årene har valgt å ikke møte på jobbens julebord selv om sjefen min mener at det er semiobligatorisk.
Å holde foredrag for flere hundre mennesker synes jeg bare gir meg overskudd. :D Jeg er jo alltid veldig gira på forhånd og stresser en del, men i etterkant blir jeg skikkelig høy og skulle gjerne snakket mer.
Oi. Der er jeg helt motsatt. Min tanke om slik sosialisering er: "Disse folka er jammen helt forskjellige fra meg, men det er viktig å bli kjent med dem siden klassen sliter så fælt, så da får jeg bare forsøke å finne noe positivt ved så mange som mulig av dem."
Klassen til knerten har hatt store problemer og derfor har vi månedlige foreldretreff, og det har virkelig vært til stor hjelp. Og etterhvert som vi har blitt kjent så føles det fullstendig frivillig også. Nå går jeg svært gjerne på foreldretreff i den klassen.
Eg føler meg utilpass i sosiale settinger der eg ikkje har noko klar rolle, så store, private minglegreier er tøft. Eg løyser det gjerne med å påta meg ei rolle, som å koke kaffe eller hjelpe til med praktiske ting, slik at eg har noko konkret å trekke meg tilbake til. Eg strever med å sortere inntrykk og at eg blir veldig lamma når det er mange som snakker om mykje forskjellig.
Eg har riktignok ei sosial fobi-diagnose, men slik eg har forstått det, er det mest snakk om graden av ubehag, at å vere sjenert i visse setningar er håndterbart, men st når det blir så ubehagelig at det tipper over i angst og ikkje bare ubehag, er det behandlingskrevande. Så for meg blir det kunstig å utelukke sosial fobi slik HI gjer. Før eg blei så dårlig at det var behandlingskrevande, strevde eg med dei same sosiale situasjonene som eg gjer nå. Forskjellen er at då gjekk eg heim og rista det av meg som «veldig ubehagelig» medan nå blir eg meir skremt og går lettare i frys-modus og mister oversikt. Å bli kurert for sosial angst, handler ikkje om å bli forvandla til ein ekstremt utadvendt person som aldri reagerer med ubehag eller sjenanse. Det handler om å få god nok kontroll på reaksjonene til at ein «bare» reagerer med ubehag og sjenanse, ikkje med så sterk angst at det lammer ein. I mitt tilfelle er det i alle fall veldig klart at dei situasjonane som tidlegare opplevdes som «kleine», «ubehagelige» eller «Åh, eg trivest verkelig betre med mindre sosiale situasjoner», har blitt situasjoner som nå utløyser angst. Eg merker klart at det er ein del av ein glidande skala.
Jeg er ikke overvettes glad i å snakke i telefon. Det vil si, det går bra når jeg først er i gang med telefonsamtalen, men utsetter og kvier meg alltid på forhånd. Det gjelder både offisielle samtaler, og samtaler med familie og venner. Folk i siste kategori kan jeg godt skravle med i telefonen i timevis, når jeg først gjør det, så jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg har problemer med det.
Selskapsleker, "konkurranser", teambuilding og tvungen deltakelse på underholdningsinnslag i sosiale settinger gjør meg alltid ekstremt ukomfortabel. Noen av folka i sosialkomiteen på jobb er veldig glad i slike ting, og mener at det hører med, fester hvor folk bare skal spise mat, drikke, snakke sammen og (frivillig) danse er visst kjedelig. Det må underholdning til. Og alle skal med, jo mer utilpass en person er i slike settinger, jo morsommere er det for andre å presse vedkommende til å delta. Resultatet for min del er at jeg ofte unngår jobbfester. Noe som er synd, siden jeg liker kollegene mine veldig godt, og synes alltid det er hyggelig å tilbringe tid med dem utenfor kontoret. Jeg deltar gjerne når det arrangeres tur i marka (har hatt både skiturer om vinteren, sopptur om høsten og fottur inn til ei av hyttene for å spise middag), lønningspils, matkvelder m.m., for der forventes det ikke noe sånt. Men jeg kvier meg for å delta på julebord, den årlige blåturen og vår- og høstfest, blant annet, og har gått på hotellrommet med "hodepine" flere ganger på jobbseminar, når det faglige og middagen har vært ferdig.
Andre sosiale tilstelninger, som foreldrekvelder og den slags, har jeg aldri hatt problemer med. Skulle gjerne hatt mer sosialt med de andre foreldrene egentlig.
Men jeg liker ikke å treffe gamle kjente fra skolen, som jeg ikke har sett på mange år, for jeg vet aldri hva jeg skal snakke med dem om. Møtte ei gammel klassevenninne fra videregående på Ikea sist jeg var der, og det var bare superkleint. Begge ble bare stående og ikke vite hva vi skulle si, men følte at vi måtte snakke siden det var så mange år siden vi hadde sett hverandre. :skremt:
Eg likar ikkje bygdearrangement, typ 17.mai, St.Hans-feiring og sånn. Då veit eg rett og slett ikkje kven eg skal snakke med og henge med. Utover det trivast eg i dei fleste sosiale sammenhengar.
Det er mange situasjoner jeg i utgangspunktet synes er ubehagelige, men jeg har trent meg opp til å bli bedre på å stå i dem med årene. Jeg har blant annet en jobb hvor jeg står en del på stand, og skal være oppsøkende og utadvendt mot potensielle kunder. Dette ligger overhode ikke naturlig for meg, og er noe som koster mye. Men det har blitt bedre, og man venner seg jo til det.
Andre situasjoner som er ubehagelige er type avslutting på skolen, hvor man gjerne skal sitte på\ fellesbord og spise etc. Ofte sitter mange veldig klikkete med de man kjenner godt, og jeg blir skikkelig usikker på hvor det er "ok" og sette seg.
Nei, ikke så mange. Men sånne "gøy på håret", kle seg ut- arrangementer føler jeg meg rimelig utilpass i. Jeg klarer ikke å opparbeide så mye entusiasme som jeg føler er forventet av meg, og det gjør meg litt ukomfortabel. Fotballmammarollen er også en rolle jeg passer litt dårlig i, av samme grunn. Jeg føler at jeg må "fake" engasjement på sidelinjen, og selv om jeg liker å se på barna mine, klarer jeg ikke å matche de fleste andre i jubelrop og stålkontroll på hvor de er på tabellen/hvem som scorte i sist kamp/hvor gode motstanderlaget er etc.
Åh, temafester. :skremt: Det deltar jeg stort sett ikke på, med mindre jeg er invitert av venner som er såpass nære at det ikke er sosialt akseptert å si nei (utelater familie her, siden resten av familien er som meg, ingen i min familie ville drømt om å gjøre noe sånt) . Da er jeg der av hensyn til den som inviterer, klistrer på meg et stort smil og gjør det beste utav det, men føler meg ukomfortabel mer eller mindre hele tiden.
Mingling, telefonsamtaler og store fester er noe jeg generelt ikke liker særlig godt, og det tapper meg for energi. Å prate foran store folkemengder på jobb, eller omgås med hundre tenåringer hver dag, er derimot helt greit, men jeg blir allikevel sliten i hodet og trenger lading etterpå. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg gruer meg til telttur med 50+ elever om et par uker, heller.
Og verst, verre enn å gå til tannlegen og rotfylle en tann: Alle slags rollespill, kle-seg-ut-situasjoner og "slipp deg løs"-situasjoner gjør at jeg får lyst til å gjemme meg under bordet.
Jeg synes det vanskeligste er venners venner-fest, hvor mange kjenner hverandre, mens jeg ikke gjør det. Da må jeg trenge meg inn i klikker, det synes jeg er kjempetungt. Ekstra tungt at slike settinger skjer på kveldstid, jeg er kveldstrøtt, og sliter med entusiasmen etter kl 23.
Mingling likte jeg ikke før, men etter å ha lært at veldig mange synes det er vanskelig så ble det plutselig enkelt, for da innbiller jeg meg at alle jeg prater til blir kjempeglad for at jeg kommer bort, for å redde dem fra å stå alene. :knegg: Jeg kan si utrolig mye dumt, men det ser ut til at jeg slipper unna med alt i slike settinger.
Det tror jeg er en veldig fin og riktig innstilling. :jupp:
Det er mange situasjoner jeg strever litt med også - flere og flere, egentlig. :flau: Jeg liker mamma- og foreldretreff godt, da dette både for klassenes og fotballens vedkommende er folk jeg både kjenner og liker. Avslutninger på skolen, derimot, med masse stress med medbrakt mat, rekvisitter til underholdning og manglende steder å sitte, tapper meg for energi og sosiale evner. :sparke: Jeg sliter også mer og mer med tett samvær med større grupper av familie over flere dager, dessverre - særlig under samme tak, med mye organisering og forventninger som jeg sliter med å oppfylle.
Det verste er telefonsamtaler. Deretter sosiale ting i jobbsammenheng, fordi jeg føler jeg er dårlig på å skille mellom jobbatferd og privatatferd. Deretter type bøgdating hvor alle kjenner alle, utenom meg. Rollespill og lignende "festligheter" deltar jeg ikke i, selv om folk blir aldri så sure. "Hvordan kan du være forelder når du ikke kan leke deg på en scene" fikk jeg slengt etter meg en gang.
Jeg har dog blitt flinkere til å mingle. Jeg har lært at hvis jeg får folk til å snakke om seg selv, så går alt bra. To julebord i den ekstroverte legemiddelbransjen var det som skulle til for å knekke den koden. :knegg:
Jeg leker ikke engang med mine egne barn (heller ikke da de var små, kunne lese, synge, pusle, spille spill, bygge m.m, men ikke leke). Langt mindre med andre voksne. :skremt:
Jeg har ikke sosial angst, men jeg trives ikke i store jobbsettinger, altså store middager og slikt. Da sliter jeg alltid med å finne noen å prate med og føler meg rett og slett litt utenfor og alene. Jeg har samme følelsen på middager på større konferanser o.l. uansett type organisasjon.
Pausene og lunsj/middag når jeg er alene på jobbrelaterte happenings (kick-off/seminar/kurs) Jeg er ikke god på small-talk og har mest lyst til å grave meg ned i slike settinger. Så blir veldig glad når vi er to eller flere fra jobben.
Ellers en god del av det andre som er nevnt her og. :sparke:
Jeg er enig i denne, selv om jeg ikke er tunghørt. Jeg misliker i stadig større grad å henge med folk det forventes jeg skal pliktsosialiseres med på fest. Det går ikke på at jeg ikke klarer det, men det er kjedelig og jeg blir lei. Det gjelder både på bar og på enorme arrangementer. Jeg er ikke så interessert i å bli kjent med nye folk mer, jeg ser dem jeg kjenner for lite allerede. Jeg elsker fester og moro med kollegaer og folk jeg kjenner godt.
Jeg liker heller ikke temafester. Og så synes jeg gigaavslutningene til barna der det er 60 barn og dertil foreldre og søsken i et digert rom, og man skal finne seg en plass og holde styr på yngre søsken mens man sosialiserer, er grusomt slitsomme. Det har sikkert noe å gjøre med at vi har nok å gjøre med å håndtere lillebror, sånn egentlig, så man føler man ikke får ført en sammenhengende samtale.
Jeg har mild telefonskrekk og er ikke en naturlig mingler. Jeg ringer likevel når jeg må, og jobben min krever ganske mye mingling. Jeg blir veldig sliten av det, så det er mulig jeg framstår som en nokså spaltet personlighet – veldig pratsom den ene dagen, veldig taus den andre, helt avhengig av energinivå.
Mye avhenger av dagsformen, men generelt er jeg lite glad i å ringe folk, og hater navneleker o.l. Skoleavslutninger hvor jeg må late som jeg synes det er strålende å høre på andres unger synge surt og danse i utakt er også høyt på lista.
Ikke så mange, jeg er veldig utadvendt og sosial av meg, men det er en setting jeg virkelig ofte får vondt i magen av og gruer meg til. Skole-arrangementer. Foreldremøter (der jeg alltid sitter og er livredd for å bli tvunget til å bli klassekontakt, jeg har en uforståelig, teit angst for det), sosiale skole-sammenkomster og lignende. Dugnader! Spesielt på 17. mai. Jeg burde nok gjøre en litt større innsats for å bli mer kjent med de andre foreldrene men jeg har allerede et stort nettverk og har ikke tid til å sosialisere meg mer enn jeg allerede gjør. Dumme unnskyldninger, jeg vet.
Jeg hater virkelig å møte folk jeg bare kjenner litt når jeg tar toget til/fra jobb. Jeg liker å sone helt ut og har gjerne på øreplugger. Når jeg møter halvkjente som vil prate har jeg vanskelig for å si at jeg egentlig bare vil være i fred og jeg blir ordentlig utilpass og sliten. Med de jeg kjenner bedre er det enten enkelt å si i fra eller enklere å holde praten i gang, så da er det ikke noe problem.
Situasjoner der alle klemmer alle. F.eks første dag på jobb etter ferien eller siste dag på jobb før ferien. Eller da jeg sluttet på min forrige arbeidsplass... Da rømte jeg før noen fikk sagt hadet.
Kom på to til. Bursdag eller nyklippet. Ja, det er koselig med gratulasjon eller kommentar om at jeg er fin på håret, men jeg blir helt utslitt etter 50 kommentarer om det samme. Det holder igrunn med 3. :knegg:
Jeg liker ikke presentasjonsrunder, og spesielt ikke om jeg er først, eller den som begynner forteller livshistorien sin. :skremt: Da klarer jeg knapt nok å komme på hvilken tittel jeg har, eller hva jeg heter (på jobb).
Liker ikke så godt å snakke i telefon. Man har da sms, messenger etc.
Ellers er det ikke alltid jeg synes det er kjekt å bli støkk på bussen med folk jeg ikke har så mye til felles med og normalt bare ville sagt hei og hallo til, og så må vi plutselig småprate i et kvarter? Derfor har jeg begynt å gå til jobb. Får dyrket min introverte side OG er kommet i knallform.
Ellers: Ingen problemer med noe, jeg behersker de fleste sosiale settinger profesjonelt og privat. Ikke glad i styrt moro, som utkledning, surpriseparties og selskapsleker.
Arenaer hvor jeg ikke kjenner noen, og hvor det ikke er noen naturlige måter å komme i kontakt med folk på. Fordi jeg hater å bli sittende/stående alene, da føler jeg meg utrolig Viggo.
F.eks. konferanser, hvor jeg ikke kjenner noen av deltakerne fra før. Jeg hatet f.eks. alltid store gruppeforelesninger tidlig i studiene, der jeg ikke kjente noen, da jeg ikke syns det er naturlig å bare begynne å prate med sidemannen. Jeg er heller ikke veldig begeistret for å være ny på jobben. Det verste jeg vet er å måtte være alene, når det ikke er selvvalgt. Det er så fint å være en ganske sjenert ekstrovert, som heller mot ekstrem-e. :gal: Bare jeg får en åpning, så kan jeg snakke med (lytte til) de aller, aller fleste.
Det stemmer! :jupp: :vilha: (Jeg elsker sånne som deg, i jobbsettinger. Det er det beste i verden å bli "reddet" av noen som ikke har min sperre for å spontansnakke med andre, uten helt å vite hva temaet bør være.)
Jeg er for øvrig fin å bruke i settinger hvor jeg har åpningsreplikker tilgjengelig. Jeg kan snakke med en stein, bare jeg har en viss anelse om hva steinen ønsker å snakke om eller interesserer seg for. At det ikke nødvendigvis er noe jeg er personlig interessert i er ikke så farlig, jeg liker mennesker, og syns det er interessant nesten uansett.
Jeg kom på det med telefonprat da jeg leste gjennom tråden nå i sted. Det er jeg virkelig ikke glad i. MÅ man bruke telefonen så si det du skal og bli ferdig. Er det nødvendig å tvære det ut med en masse small talk? Helten har, etter 35 år, skjønt det og ringer ikke lenger for å prate i 40 minutter når han eller jeg er bortreist. Gudskjelov og takk.
Jeg tenker at det ikke er noen spesielle, men som det ble nevnt så kanskje venners-venner-fester være dølle de gangene man er eneste utenfor en vennegjeng.
Jeg føler meg vel aldri utilpass sånn egentlig, men enkelte sammenkomster kan være mer jobbige enn andre. Foreldremøter feks, ansvarsfølelse for å holde en grei samtale igang rundt bordet og at folk har det hyggelig. Mannen min er introvert og tar nada ansvar for noe sosialt som helst og jeg synes egentlig ikke at det er helt rett heller.
Jeg synes det er like ille å bli stuck med folk når jeg går. Jeg går alltid til jobb, og elsker å gå i min egen verden med hodetelefoner og musikk. Plutselig møter jeg på noen som skal samme vei, som jeg kjenner bare sånn litt (folk fra jobb, annen avdeling, foreldre på skolen/fotballen e.l.), som tydeligvis vil ta følge og snakke, eller vi kan ikke unngå det, fordi vi går i samme retning og i samme tempo, og noe annet vil være rart. I stedet for 18 minutters mindfulness blir det 18 minutters jakt på samtaleemne. Flere ganger har jeg stoppet og fiklet med mobilen, "knytt sko" e.l., når jeg har sett noen foran meg, for å unngå å komme ved siden av personen når vi må vente på grønn mann, eller møtes når vi kommer inn til et kryss fra hver vår kant. :flau: Hvis jeg møter på folk jeg kjenner godt og liker å snakke med er det selvsagt noe annet.
Jeg klarer meg greit i de fleste sosiale settinger. I motsetning til flere her så syns jeg det er helt greit å mingle med folk jeg ikke har så mye til felles med. Jeg syns det er interessant å lære om nye ting og høre om hva som opptar andre folk enn meg, og det er vel litt usannsynlig at man ikke har EN felles interesse med f.eks andre foreldre i en klasse enn at man har blitt gravid samme året. :knegg:
Jeg blir stressa på kjøpesenter eller i bygater med mye folk og lyd, og der mange går i alle retninger. Jeg blir litt svimmel av det. Så det er mitt sosiale "problem".
Ja, det var ikke meningen å utelukke sosial fobi, og det er interessant om folk skriver om det også. Det var mer det at jeg også var interessert i slikt som CD skrev:
Jeg vil ikke si at jeg liker rollespill (det er nok å dra det vel langt), men oppfatter det generelt sett som greit. Det jeg har lagt merke til på rollespill er at mange greier det ikke, de greier ikke å være en annen enn de er. De sliter med å feks forfekte meninger de ikke har, spille uvitende om ting de kan, være negative når de er noen skikkelige pippilottaer som fikser alt og vica verca. Eller de greier ikke å la være å kappes skikkelig når man skal "leke" (antar at diplomene man får som beste knuteløser og lignende skal kastes når man kommer hjem? Ingen pengepremie heller? Nei, da er det liten vits i å vinne, tenker jeg. :humre: )
I alle situasjoner jeg blir vurdert. Jeg vet med meg selv at jeg alltid kommer til kort, og jeg hater at folk skal vurdere meg og komme til samme konklusjon.
Og sanger og leker i bryllup o.l. Da går jeg på do.
Møter av og til nabomannen på perrongen. Han er hyggelig, men litt introvert, og vi har åpenbart en stilltiende enighet om å late som om vi ikke har sett hverandre. før vi går inn i hver vår vogn. :knegg:
Jeg og naboen har en ok løsning. Om vi møtes på holdeplassen, så setter jeg meg bak han, så kan han snu seg og prate om han vil. Men som regel avsluttes praten når vi setter oss ned, og dett var dett. Det er ikke avtalt eller noe, det har bare blitt sånn.
For meg kommer det nok mest an på dagsform, mer enn setting. Men tvangssosialisering som skoleavslutninger er nok verst. Da er jeg ofte sliten, og siden verken Høvdingen eller Hiawata tar noe som helst ansvar for å sosialisere eller ta kontakt med andre føler jeg at jeg MÅ. Også føler jeg meg uttafor og Viggo og teit og en som ingen vil snakke med og vil jeg egentlig snakke med noen og blæ.
Konferanser greier jeg ganske fint, men liker jo best å ha noen jeg kjenner litt som jeg kan henge meg på. I noen bransjesammenkomster føler jeg meg helteit, fordi det ofte er klikker som jeg helt klart ikke er en del av. Og siden jeg kommer utenfra bransjen heller enn innenfra, så føler jeg meg ofte litt mindreverdig.
Jeg syns det å omgås folk er slitsomt, bortsett fra nær familie og kjæresten.
Men jeg føler meg aller mest utilpass på sammenkomster der jeg ikke kjenner noen. Og aller verst er det hvis det er tydelig at mange av de andre kjenner hverandre. Da føler jeg meg helt utenfor.
Elsker reunions, hater å møte noen på toget om morran. :knegg: Jeg sniker meg opp trappene og står parat ved døra til stillevogna - NSBs aller beste idé noensinne. :hjerter:
Ja, eg skjønte eigentleg det. Samtidig er det dei same situasjonane som er vanskelige for meg, som dei fleire skriv om her i tråden. Poenget var å peike på at sosial fobi er ikkje i eit vakuum, det handler meir om at ubehaget blir så stort og uhåndterlig at det tipper over i angst.
Det aller verste er egentlig å gå masse ned i vekt. Altså jeg liker jo når jeg greier å gå masse ned i vekt, når jeg går inn for det, men jeg hater å få kommentarer og fokus på kroppen min. Selv når det er positivt.
Jeg kjenner meg igjen i det meste her ja, med temafester som en soleklar vinner. Det skjer bare ikke. :hehehe: Kommentarer på utseende også, de som kommer med slikt skal kjenne meg godt, altså!
Jeg har omsider funnet en frisør som jeg ikke har lyst til å dø av å være hos, det er igrunnen befriende å kunne ha en kortere frisyre hvis jeg vil. :knegg: Hun er veldig sosialt intelligent og kjenner på hvilket humør jeg er i når jeg kommer inn døra. Det hjelper litt at jeg kjenner henne så smått fra før. Vi slipper de hatede "Nei jøss, nå er værmt gett!"-samtalene.
Temafester er ikke min ting heller. Kom meg igjennom deama på høyskolen med en B på underlig vis. «Jeg kan være et tre jeg» . «Denne flyplassen trenger en mystisk person med kappe» lite utkledning på eksamen heldigvis.
Kom på en ting som overrasket meg! Da vi var i Paris ble jeg sliten av alle luktene. Det luktet parfyme av alle sammen - menn og kvinner, bare de var voksne. Tror jeg fikk litt overload på t-banen, jeg ble faktisk litt overveldet, ble så mange inntrykk. I Norge slipper jeg slikt, da! Sjeldent det lukter noe som helst, kanskje litt fra kantina (men der går jeg nesten aldri).
Det var så innmari koselig når jeg traff en som gikk i parallell klassen min på ungdomsskolen på Rema og han ropte til meg: "polarjenta har du slanka dæ?" Og ja han ropte siden han sto en god del meter unna meg.
(Den der innmari koseligbiten må leses med størst mulig ironi)
Det er ikke så mange sosiale settinger jeg mistrives i, men som My så misliker jeg å ringe folk. Har det for meg at jeg bare forstyrrer, men kan gjerne prate lenge de to gangene i tiåret jeg ringer noen. :knegg: Selskapsleker og konkurranser på teambuilding er også stress. Mange dager hos svigermor er utmattende. Ellers er det meste greit av smalltalk, fester og ulike sammenkomster. Noen ganger gir det meg energi, andre ganger vil jeg mye heller vegetere i sofaen med en god bok eller løpe i skogen.
Kansje du er sensitiv for sansestimuli? Det er jo også det som skaper mest stress hos personer med autisme/asperger i følge forskning. Faktisk mer enn nærvær av andre personer. Jeg kommer aldri til å glemme storebror sitt møte med London. Vi kom ut av undergrunnen i Holborn. Han stakk nesen i været sniffet litt og konstaneteret at «Det lukter mye bedre her enn i New York, dette er en fin by»
Så interessant! Minstemann kommenterer ofte at "det lukter rart" uten at vi andre kjenner noe som helst slags lukt - har aldri koblet det til autismediagnosen.
Og så herlig kommentar! :hjerter:
Til HI er vel svaret kort og greit "de fleste" (som innebærer annet enn noen få nære venner eller familiemedlemmer). :knegg:
Jeg går over fjellet og møter sjelden eller aldri noen. Jeg har avtale om å gå med en nabo et par ganger i uken og vi stortrives sammen, men ellers er jeg helt alene. Finne en mer øde vei?
Jeg elsker mingling, kanskje bortsett fra hvis det blir for formelt, som når jeg er med mannen på jobbgreier hvor jeg ikke kan være helt meg selv og bable i vei, tulle litt etc. Ellers synes jeg egentlig at all face to face kontakt er supert og samme med skriftlig kommunikasjon, det er heller telefoner jeg ikke liker. Jeg har null problem med å holde foredrag om et tema, men hopper ikke i taket hvis jeg må holde en tale selv om det går helt greit.
Skjønner Mys dilemma. Man kan ikke gå rett bak eller foran mamman til Ole i 18 minutter uten å småprate. Akkurat like lite som at jeg kan plugge inn hodetelefonene når hun jeg satt i fau med en gang for ørten år siden, setter seg ved siden av meg på bussen.
Det er grusomt, rett og slett, spesielt om det er på morgenen. Da trenger jeg hodet mitt for meg selv.
Jeg føler meg også svært ukomfortabel når jeg møter foreldre på trinnet, og så klarer jeg ikke å koble hvilken elev vedkommende er gjelder til ... Mine egne kontaktelever har jeg oversikt over, altså, men blander noen av de andre på trinnet.
Ellers nevner jeg i fleng:
tvangsselskapsleker (og jeg er dramadame, men misliker det likevel intenst)
telefoner (jeg ringer bare hvis det ikke kan forsvares å skrive en mail/sms. Fungerer i jobb likevel, altså.)
familieselskaper på mannens side
å være ny på jobb (likevel bytter jeg frivillig nå ...)
Hvis man går samme vei, på samme fortau, i ca samme hastighet ca en kilometer? Å nikke vennlig, for så å gå side om side (eller rett foran eller bak), tause, med podcast på øret i 15 minutter, blir litt sært for meg, da prøver jeg heller å havne såpass langt bak eller langt foran vedkommende at vi ikke blir gående sammen. Ellers snakker jeg selvsagt med vedkommende, det er jo ikke så ille. Men foretrekker mitt eget hode som selskap ja, helt klart, hvis det er mulig.
Ha ha! Morsomt! Har faktisk tenkt litt på det selv om jeg kan være sensitiv på sansestimuli, men samtidig treffer jeg jevnlig på folk som plages mer av lyd og synsinntrykk enn meg. Og til vanlig, kan jeg konsentrere meg om noe annet og da forsvinner det, men hvis jeg er stresset eller sliten, får jeg problemer med å kutte ut irritasjonen med ekle klær, sur lukt eller skingrestemmer. :humre:
Jeg kan ikke fordra sånne fellesmiddager på kurs hvor man egentlig ikke kjenner så mange. Jeg sliter å høre hva folk sier når det blir mye bakgrunnsstøy og blir fort sittende uten å si noe. Da er det alltid deilig når det er over og jeg enten kan sette meg sammen med en liten gjeng et annet sted eller trekke meg tilbake til hotellrommet.
Ellers er jeg lite glad i sosiale situasjoner der man ikke har mye til felles. Jeg er nokså dårlig på smalltalk.
Unnskyld, unnskyld, unnskyld - jeg klarte å lese «bøg-dating» og ble helt :sjokk: og :tullerdu: og tenkte hva er det hun finner på å skrive?!?!
Så leste jeg noen ganger til og fikk det til å bli bøgda-ting. Jeg liker heller ikke bøgdating. Og tvungne «nå skal vi ha det morro, a’dere!!» ting. Og mingling på mannens jobb ting. Jeg liker mannen min, og er akkurat nok interessert i jobbområdet hans til å snakke om det på hjemmebane - men en haug med-entusiaster som tror jeg også kan masse om temaet. Nei, nei, nei....:niks:
Jeg er god på smalltalk, noen ganger føler jeg kanskje at utfordrende sosiale settinger får meg til å snakke raskere enn jeg tenker, noe jeg egentlig ikke liker. Som den gangen jeg havnet på lunsjbord mellom renholdspersonalet og ledelsen, og det var stille som i graven, da måtte jeg jo ordne opp :flau:
Jeg føler meg sjelden utilpass på samme måte som jeg gjorde i tenårene. Så ofte, så utrolig ubehagelig.
Jeg har sluttet å delta på slike fellesting etter at de ordinære kursprogrammet er ferdig. Sier rett ut til de(n) som er ansvarlige for fellesgreiene at jeg finner slike middager såpass anstrengende at jeg velger å avstå. Det er virkelig en befrielse. Så får det heller være at enkelte diagnostiserer meg med sosial angst, det lever jeg greit med. Sikkert ikke så lett å forstå for alle heller, særlig ikke siden jeg kan være ganske aktiv under selve kursdelen med kommentarer, innspill osv.
Så finner jeg heller et sted med ok take out, og storkoser meg på hotellet med tv eller lydbok.
Jeg er også sjelden med på sånne fellesmiddager og jeg gir aldri noen begrunnelse. Forrige gang jeg var på kurs så var det med en ny organisasjon så da var jeg med første kvelden, men andre kvelden så gidda jeg ikke.
Det vil egentlig si at jeg sjelden utsettes for storstilt klemming med over 5 personer, jeg slipper i stor grad å omgås folk jeg misliker (de er det uansett ikke mange av), kjører også bil til jobb og slipper å forholde meg til andre mennesker på bussen eller spasertur.
Når det gjeld buss, higser eg eg blei utrulig letta ein gong eg møtte ein kollega på bussen og ho sa: «Sorry, jeg skulle gjerne satt meg her, men jeg har en artikkel jeg bare MÅ rekke å lese før første time!» Det første til at eg passa på å ha ei utskrift av ein tekst i sekken, som eg tok opp viss eg møtte andre. Å bruke tida på bussen til å forberede seg til jobb, er heilt innafor. Litt verre når ein går, kanskje. Men det å slippe opp farten for å få folk på avstand funker som oftast før meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
