Leste en artikkel om skolen og tilpasning (lenke). Nå er det jo slik at alle barn skal få undervisning i vanlig skole, så egentlig skulle man se flere som var psykisk utviklingshemmet i nærmiljøet. Ble sittende og tenke på det, jeg kan ikke komme på at jeg har truffet noen?
Jeg kjente langt flere da jeg var ungdom (men jeg var støttekontakt for ei jente som var psykisk utviklingshemmet, så det blir ikke en helt realistisk sammenligning. På grunn av henne, var jeg på en del arangementer for psykisk utviklingshemmete i kommunen). Vi hadde også noen voksne (som bodde hos foreldrene sine) med psykisk utviklingshemming, i bygda der jeg vokste opp.
Mange som har kognetiv hemming kan jo ha fått det av feks fødselsskader ol, så det kan jo rett og slett være at det er færre mennesker som har det nå enn før?
Jeg kjenner ingen, men det er en del voksne i nabolaget her, som er ute og tusler med følge iblant. Møtte en glad fyr på løvetannjakt i går, for eksempel.
Jeg ser mange hver dag, vi har et bofellesskap for utviklingshemmede over 18 år i nabolaget, disse er mye ute på tur. En del av det daglige nærmiljøet. Kjenner barn, nå ungdom, med utviklingshemming.
Jeg syntes det er vanskelig å ta stilling til om barn/unge med utviklingshemming skal integreres i skolen, jeg mener enkelte kan ha utbytte av det, både de funksjonsfriske og utviklingshemmede. Men enkelte har såpass alvorlige funksjonshemninger, så spørsmålet er om de har utbytte av det. Og da snakker jeg b.la om de jeg kjenner. Jeg ønsker ikke å utbrodere for mye om «mine» her, jeg kan si så mye som at det ikke er en fødselsskade.
Barna våre går på skole med psykisk utviklingshemmede elever, og har eller har hatt elever med downs i klassen.
Jeg tror at de som går på andre skoler ikke ser så mange, da de er samlet på skolen vår.
Det er lærerikt og berikende å ha de med. Det er naturlig nok ulikt hvor mye de integreres. Eleven i klassen til sønnen min er relativt høyt fungerende og kommer i de fleste bursdager uten "følge". Han er bra til å snakke og kjenner alle barn og foreldre. Eleven i min datters klasse hadde mindre kontakt, dårlig språk og en litt annen type. Han kom bare i noen få bursdager. Men ungene lærer mye av å omgås alle typer mennesker. De vet at det finnes unger som ikke greier å la være å lage lyder selv om noen holder en tale for eksempel, tror det kan hjelpe dem i møte med alle typer mennesker også senere i livet.
Alle de fire barna våre har gått/går på skole der det også går barn som er psykisk utviklingshemmet. Det finnes både spesialskole og bofellesskap i nærmiljøet vårt også. Og til tider har det jobbet ungdommer med Downs syndrom på matbutikkene i byen vår. Så ja, jeg ser ofte både voksne og barn med psykisk utviklingshemming.
Barna mine har dog ingen nære venner som er psykisk utviklingshemmet. Jeg vokste selv opp med en psykisk utviklingshemmet venninne, og tenker at det hadde vært fint for barna mine å oppleve det samme. Det gir forståelse, frihet og perspektiv å oppleve at folk er folk.
Så ser jeg de samme som jeg kjenner til gå mellom hjem og jobb, hjem og senteret. Ser og en del som går tur rundt i de områdene hvor boligene er plassert. De blir mindre synlig med årene. Jeg tenker det har litt med at de trekker seg litt tilbake, en del blir mindre synlig. Du ser det ikke på de om du ikke kjenner de. Veldig mange holder seg rundt egen bolig som resten av oss. Hvor mye ser du en enkelt eller 5 enkelt personer i din kommune du ikke kjenner så godt?
På høyskolen jeg studerer ved har vi kantine hvor det er psykisk utviklingshemmede som gjør en del av jobben. Er stor variasjon i funksjon. Snakker mye med han som står i kassen.
Det jobber noen i kantina på jobb, med downs syndrom og andre utviklingshemminger. Ungene hadde en som var psykisk utviklingshemmet i barnehagen, men ikke på skolen, og vi ser vanligvis ingen rundt her vi bor (han fra barnehagen bor rett her i gata, men vi ser han aldri). Har ingen i familien heller. Så jeg tror ikke ungene ser det særlig ofte.
Jeg ser ofte et par som nok bor nærheten. Vet ikke om de er kjærester eller venner, men ser de ofte sammen. Hun er ganske lav (har Down syndrom) og han er ganske lang (usikker om han og har DS, ser han sjeldnere), så de er lett å se på avstand. Er ingen "spesialboliger" i nærheten, så mistenker at iallefall hun bor i leilighet/hus nærheten. Ser henne ofte på busstoppen tidlig på morgenen. I tillegg er det noen jeg møter gående når jeg sykler til og fra jobb som nok jobber på en tilrettelagt arbeidsplass.
Jeg blir glad og optimist fordi jeg håper og tror at min datter med DS skal bli like selvstendig som denne unge damen virker.
Her er det mange, men også mange multihandicappede, og de er mye synligere. Jeg er usikker på hva slags boliger som er i nærheten her, men det er flere. Vi har vært vitne til episoder blant annet på butikken som vi har måttet snakke med ungene om etterpå. (Type hyling, kjefting, o.l.)
På skolen de går har de spesialavdeling for elever med en type diagnose. Andre diagnoser har spesialavdelinger på andre skoler. Disse elevene er med inn i klasser i enkelte fag/timer, men mest i et annet rom.
En av ungene har gått i barnehage og på trinn med en gutt med Downs hele livet, og det er en ung kvinne som stadig går tur i nabolaget. På et lite sted syns folk godt, på godt og vondt, men vi slår som regel av en prat med den voksne mannen med utviklingshemming (men ikke DS) som vi møter i sentrum, og som er veldig glad i å prate med barn.
Statistisk sett fødes det vel færre og færre barn med medfødt utviklingshemming, så jeg forventer å se færre på sikt.
Ofte. De er ute på shopping, med eller uten hjelp fra bolig/pårørende/verger.
Etter å ha hørt en rystende historie om fullstendig mangel på kompetanse og gjennomføringsevne i barneskolen, er jegsannelig ikke sikker på at det eneste rette er å la dem gå på vanlig skole. Det er mange utfordringer, både pedagogisk og sosialt.
Jeg kjenner ingen, hverken voksne eller barn, og tror ikke jeg har lagt merke til noen på skolen eller i nærmiljøet heller.
Der vi bodde før (for over ti år siden) var det mange voksne med psykisk utviklingshemning. De bodde i egne leiligheter så de var jo veldig selvstendige selv om de hadde daglig tilsyn. Jeg husker spesielt den hyggelige mannen som bodde i samme etasje som oss. Han var redd for å ta heisen alene og pleide å vente på meg hver morgen så vi kunne ta den sammen og skravle litt før vi gikk hver til vårt. Det var alltid en fin start på dagen.
Som Luftslottet sier fødes det vel stadig færre med medfødte utviklingshemninger. I Danmark begynte de å tilby alle tidlig ultralyd for noen år siden. Etter det har tallet på barn født med Downs syndrom falt drastisk siden så godt som alle tar abort hvis barnet får påvist det. Det må jo skape et enormt press på de få som i utgangspunktet ønsker å beholde barnet.
Jeg har jo jobbet i skolen med slike barn, så jeg kjenner/vet om mange. Noen av disse er mye i vanlige klasser, andre har nesten bare spesialundervisning i eget rom. I tillegg er det barn på skolen til mine barn som er psykisk utviklingshemmet med ulike syndromer.
Jeg gikk i klasse med en gutt med DS på barneskolen og snakker med han når jeg møter ham. Han er mye ute på egenhånd, vet han er mye på biblioteket og jeg møter han gjerne på kjøpesenteret.
På jobben til min mann abonnerer de på jobbfrukt. Mange av de som jobber der er lettere psykisk utviklingshemmet.
Vi har forresten også flere i familien. Barna mine har en tremenning som ikke fikk nok oksygen under fødselen og som er multihandikappet og psykisk utviklingshemmet. Og mannen har et søskenbarn som har mikrocephali.
En del av de som har en lettere psykisk utviklingshemming er ikke nødvendigvis så lett å legge merke til.
Jeg tror at for mange er det bedre med et fellesskap med likesinnede enn et "fellesskap" som helst blir utenforskap, i vanlig klasse. Jeg gikk i klasse med ei med downs på ungdomsskolen, og hun var sammen med oss i mat&helse og klassens time, det tror jeg var alt. :vetikke: Ellers var hun alene med assistent på et grupperom. Det blir ikke mye inkludering av det. I kommunen jeg bor i har de ulike spesialavdelinger på ulike skoler, slik at mange med diagnoser ikke går på nærskolen, men heller får opplæring av folk med spesialkompetanse og et slags fellesskap med andre som har lignende/samme diagnose. De er inne i vanlige klasser når det passer.
Myria: det var faktisk en artikkel i VG helg om dette igår, og andelen barn som fødes med Downs i Norge er stabilt. I Danmark tilbys fosterdiagnostikk til alle men der er faktisk antall barn som fødes med Downs lett stigende (etter først en halvering).
Vi har en bolig rett i nærheten men ser ikke så mange derfra. Men jeg kjenner flere barn med psykisk utviklingshemming.
Begge barna mine går på skoler med barn som er psykisk utviklingshemmede. På barneskolen har begge gutta hatt en i klassen hele veien, på ungdomsskolen er de i egen klasse. Gutta har en fetter som er psykisk utviklingshemmet, men det er ikke så lett for et barn å forstå at han er det. For voksne så ser man det i tillegg til å merke og vite det. Begge gutta vet at han har et syndrom, og feil på et kromosom. (Ikke downs)
Bortsett fra nevøen til mannen møter ikke jeg på mange.
Ja, det er boliger for voksne i nabolaget. En nabo har en datter som gikk på skolen til mine før, men etter fjerde klasse byttet de til spesialskole, og angret på at de ikke hadde gjoet det før. De fikk elendig tilrettelegging i den vanlige skolen.
Jeg leste artikkelen i HI med stor interesse. Knerten har hatt det sånn i klassen sin at man kunne forventes å bli angrepet, slått osv. helt uten noen foranledning. Knerten taklet dette ekstremt dårlig og var både redd og fortvila. Det er ikke greit å ha det sånn, og det kan umulig ha vært særlig greit for den fysisk utagerende ungen heller. Da tenker jeg at det kan være vel så greit å gå i klasse med unger som får deg til å føle deg mindre annerledes.
Kunnskapen i den vanlige skolen er desverre ikke god nok for alle nå. Verken de med klare diagnoser eller de som har litt mer usynlige diagnoser. Jeg opplever også at skolen vil finne ut av ting på egenhånd og derfor bruker flere av de første årene på å prøve å feile istedenfor å høre på oss som sender fra oss barna ette rå ha fulgt de tett opp i mange år allerede. Opplever litt at de tror at barnehage har skole ikke kan sammenlignes, eller at de ikke stoler på kunnskapen vår. Etter å ha sendt fra meg et dusin barn til skolen der jeg ser at mange av de får alt for dårlig overgang har jeg begynt å bli ekstremt nøye med siste rapporten før jeg sender de fra meg. Så kan de i det minste gå til den. Helt ned til detaljer som tar seg til nesen når hun får servert mat hun ikke liker.
Opplevde det også med egne barn. Vi var svært nøye med overføringsmøter og jeg var veldig på i overgangen. Likevel nekter skolen å følge opp like tett på som barnehagen har gjort før de ser at barna mine har feilet godt ut i 1 klasse. Nå har det gått veldig galt med storebror, og lillebror ligger kjempe langt etter nå i slutten av første klasse og jeg vet ikke hvor mange møter jeg har kranglet med de. Mine barn kan ikke gå på spesislavdelingen i områder da de er alt for høyt fungerende for noe sånt. Det finnes en for eldste når han går over på ungdomsskolen og den kommer vi nok til å velge.
Når jeg overføre barn til spesialavdelingen på jobb derimot DA er de ekstremt opptatt av hva vi som barnehagen har gjort og hvilke kunnskap vi har om barnet. Der opplever jeg at vår utdanning er likeverdig deres, det gjør jeg ikke mot de andre barneskolene.
Eg ser barn med Downs syndrom i barnehagen til sønnen min. Dei er ikkje på same årskull eller avdeling, men eg ser barnet vekentleg. Vi har i tillegg har vi ung voksen med Downs syndrom i utvida storfamilie, barn med Downs syndrom og andre, meir sjeldne sjukdommar i bekjentskapskretsen og ein døgnbemmanna bolig med fem voksne i nabolaget. Så eg har ei subjektiv oppleving av at det er noko vi ser mykje til, sjølv om statistikken seier at det er færre som blir født med slik problematikk.
Tidligere bodde vi i en småby, der hadde vi en nabogutt med autisme spekter diagnose. I tillegg så vi ofte voksne med down eller lignende. Nå bor jeg på et større sted, og denne kommunen er organisert slik at barn med sånne utfordringer går på en spesialskole eller på skoler tilknyttet denne for de med best fortutsetninger for integrering. Dette gjør at de komme i grupper og slipper å være alene.
Kjenner til 4 eller 5 barn i området, men ser de ikke ofte ute. Men de er ikke gjemt bort, foreldrene har de med ut på arrangementer.
Ser aldri noen voksne i området, de bor sikkert i et annet område.
Jeg ser psykisk utviklingshemmede daglig, men har ikke direkte kontakt med noen av dem.
Skolen der jeg har jobbet har egen avdeling for tilrettelagt opplæring. Elevene der har delvis tilrettelagt opplegg rundt på avdelingene, avhengig av hvor høytfungerende de er. De siste årene har vi hatt flere som har vært tilknyttet musikkavdelingen, som holder til i bygget der jeg jobber.
Grunnskolen der ungene mine gikk har også en spesialavdeling for elever som trenger såpass forsterket opplegg at nærskolen ikke kan tilby det. De er tilknyttet ordinære klasser på skolen og er i klassen når det går, men har også en egen base der de får et individuelt tilbud. I tillegg ligger det et dagsenter for psykisk utviklingshemmede et par hundre meter fra der vi bor, og vi ser jo alle brukerne på begge stedene jevnlig i nærmiljøet.
Nå er jo dette barn og voksne med relativt "tung" utviklingshemming. Jeg har inntrykk av at disse er godt ivaretatt med den typen integrering som skolene her i kommunen tilbyr. Det er nok vanskeligere for de som i utgangspunktet er forventet å kunne integreres helt i ordinære klasser innenfor "normal" tilrettelegging eller med lett forsterking, men som likevel faller akterut faglig og/eller sosialt. Her har vi nok fortsatt mye å jobbe med.
Det har jeg i grunnen aldri tenkt over, men voksne ser jeg vel relativt ofte - hver gang jeg er nede i sentrum av tettstedet vårt. Det er flere typer boliger for utviklingshemmede i nærheten, både i tilknytning til et psykiatrisk senter, og i bofellesskap. Det finnes også et par vernede bedrifter, der mange av de i bofellesskapet jobber. Det er også en person med psykisk utviklingshemming som har arbeidstrening i lillebrors barnehage. Stedet er såpass lite at jeg kjenner flere av disse voksne litt fra andre sammenhenger, så det hender jeg slår av en prat når vi treffes.
Barn er det færre av, pr nå kjenner jeg vel til et par eldre unger som går i vanlig skole, og noen som må pendle til nabobygda for å få et skoletilbud som passer deres behov bedre.
Jeg har en nevø som er paykisk utviklingshemmet og søsteren til bestevennen til eldstebarnet mitt er også det. Så ja, ikke bare ser jeg men omgås også forholdsvis ofte. Førstnevnte går i spesialklasse. Den andre er delvis integrert i vanlig klasse. Jeg tror ikke det er like enkelt alltid.
Mellomste har en i klassen som både fysisk og psykisk utvikler seg saktere enn de andre. Så hun ser ham jo daglig, men jeg ser ham bare av og til i garderoben. Det er en i femte også som helt åpenbart er "annerledes" men jeg kjenner ham ikke og vet ikke hva det er.
Diverse diagnoser har de nå i klassen til eldste også, men ikke noe PU sånn jeg tenker.
Bolig har vi ikke i nærheten så voksne ser jeg bare unntaksvis, og da bare fremmede.
Vi gikk i klasse med en som var både fysisk og psykisk utviklingshemmet på barneskolen, døv var han også så vi lærte tegnspråk og en god del om integrering, men han hadde aldri undervisnng sammen med oss han satt med døvetolk i en halvt avskjermet krok bakerst i rommet og hadde sin egen undervisning i løpet av barneskolen kom han aldri lenger enn tredje klasse pensum i de fagene han kom lengst. Hvorvidt han hadde utbytte av å bli flyttet til vår skole etter andre klasse (for ham, begynte i vår klasse som var andre klasse, offisielt fordi tredje klasse var så stor, reelt fordi foreldrene i tredje klasse nektet) men han fikk noen gode venner klassen som ifølge mamma er observert sammen med ham i ungdomsalderen også, hun bor i området.
Jeg ser ofte både barn, unge og voksne. På skolen jeg jobber er det noen selv om de med største utfordringer har flyttet til spesialskole, men går fortsatt SFO hos oss for den sosiale biten.
Ellers i bybildet her er det både unge og voksne utviklingshemmede.
Jeg vokste opp nærmest vegg i vegg med en stor institusjon som også fortsatte som et ressurssenter eller noe, så det har alltid vært mange psykisk utviklingshemmede i nærområdet mitt. Pappa satt i styret til den vernede virksomheten og vi var alltid på julebasar på institusjonen.
Vi hadde også en jente med downs i klassen på ungdomsskolen, det akkurat da HVPU-Reformen ble innført. Hun var veldig ensom, stakkars.
Men nå vet jeg om veldig få. Kommer på en fra skolen til barna, og så sønnen til en her inne, som jeg treffer rett som det er, tilfeldig, alltid like hyggelig.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet hvor grensen for "psykisk utviklingshemmet" går. Jeg er hjelpetrener på et håndballag som har relativt mange diagnosebarn, og en del av dem fungerer ganske langt unna normalen. Men jeg er usikker på om de kalles psykisk utviklinghemmet.
Jeg jobber en del dugnadsarbeid for fotballklubben, og der møter jeg en del folk som jeg er ganske sikker på at faller inn i kategorien. Fotball ser ut til å trekke til seg folk fra alle samfunnslag.
Jeg ser ofte barn, ungdom og voksne med Downs syndrom, og jeg ser også ofte personer med både psykiske og fysiske funksjonshemminger sammen med foreldre eller pleiere.
Jeg har ikke lest tråden, og svarer i første omgang på første innlegg, leser tråden etterpå :)
Nærmeste nabo til oss har ei datter med downs syndrom, hun er nå flyttet hjemmefra, men hun er en del av miljøet her uansett.
På skolen til barna er det nå bare 1 som går under psykisk utviklingshemmet tror jeg, men så er det da Storebror og en til i klassen under som også har autisme.
Voksne ser jeg også titt og ofte, men det kan være fordi jeg har jobbet i feltet, og dermed kjenner igjen de, og vet hvem er?
Også går vel broren min og kjæresten hans også under den kategorien, strengt tatt?
Man kan si mye og mangt om skolen vår, men er det noe de er gode på, så er det inkludering. Her er alle med, om man trenger øreklokker eller må bæres opp på scenen - man er med.
Storebror har et eget grupperom rett utenfor klasserommet. Han velger litt selv om han er med i timene eller ikke, men blir alltid oppmuntret til å være med i orienteringsfagene, han blir bare så innmari frustret over at alle er "kokosnøtthjerner" for det læreren forteller er jo "barnemat" og ikke nyttig. ler Han får briljere med å utdype temaer, og har slikt fått lært mye om å vente på sin tur, snakke foran mange, svare på spørsmål og prøve å snakke slik at andre forstår. Han er 100% inkludert i klassen og de tåler innmari mye av han, og det er veldig en slik "men sån er B" og ferdig med det. Generelt hele skolen vet hvem han er, for han er synlig i mlijøet. Og det så vi var en kjempefordel når noen gutter begynte å terge han, da var det faktisk 10 klassinger som sa ifra!
Men hadde vi hatt mulighet for spesialskole da han begynte i 1 klassen, da tror jeg faktisk jeg hadde valgt det. Og Storebror er jo "enkel", han utagerer ikke, og hvis han utagerer så innebærer det å rive en serviett i småbiter eller kalle noen "kokosnøtthjerne" eller sutre/gråte/klage. Og det er liksom veldig håndterbart.
Men all undervisning foregår 1-1, for han er laaaangt fra 5 klasse nivå når det gjelder basisfag, men så er det jo det at han er langt over 5 klasse nivå i engelsk, og i generel kunnskap. Men det er jo fordi han er som en svamp når han hører fakta.
Psykisk utviklingshemmet er vel at man har IQ under 70.
Jeg kjenner mange med autisme, men nesten ingen av disse er psykisk utviklingshemmet. Så man kan gjerne være annerledes og ha et dårligere funksjonsnivå uten å være psykisk utviklingshemmet.
Selv om Storebror ikke har diagnosen psykisk utviklingshemming, så gjør jo autismen at i praksis så er han jo det, fordi han fungerer så innmari dårlig på mange felt.
Her er en historie fra skolen vår. Vi har heldigvis byttet rektor siden dengang, men det er helt utrolig hvor vanskelig det må være når det ikke fungerer:
For en vond historie, Neket, og dessverre ikke unik. Det snakkes så pent om enhetsskolen, inkludering og alle skal med, men det er en lang, lang vei å gå. :trist:
Jeg tenkte på denne tråden i dag. Jeg var på tur med en gruppe 4-åringer, til en lokal lekeplass, da en gjeng skoleelever fra miljøverkstedet til ungdomsskolen kom. Disse store jentene (8-10.trinn) omfavna ungene «mine» helhjerta, dytta husker og leika i sandkassa, og de to lærerne som var med kunne bare sitte på en benk og nyte sommersola mens ungdomsskoleelevene var i full jobb. :knegg:
Jeg har mennesker med psykisk utviklingshemming av ymse slag og i alle aldre rundt meg hver dag. Vi har barn med spesielle behov i barnehagen, og barnehagen ligger tvers over tunet for både barne- og ungdomsskolen, begge skolene har tilrettelagte avdelinger, og disse barna/ungdommene er igjen en aktiv del av nærmiljøet vårt. I tillegg er det bofellesskap for voksne med psykisk utviklingshemming rett oppi veien for oss, og rett som det er kommer det folk herfra forbi på tur.
Ut over dette kjenner jeg jo mange barn og ungdommer fra tiden vår med Lillemann.
Jeg har en fetter med Downs syndrom, så jeg er vant til å ha ham rundt meg. Jeg er også vokst opp i en kommune som var en av pilotkommunene for HVPU-reformen, og har gått i klasse/parallellklasse med flere med psykisk funksjonshemming. Også var jeg støttekontakt mens jeg gikk på videregående for en kvinne med Downs syndrom, og med på mange aktiviteter som ble arrangert.
Her ser jeg flere i nabolaget og i byen, men det er ingen på skolen til barna (eller i barnehagen), så vidt jeg vet. Jeg omgås ingen til vanlig.
Ja, dette er en mulighet jeg ikke har tenkt på, at de kanskje er på færre skoler. :nikker: Jeg vet feks at de samler opp fremmedspråklige elever på enkelte skoler ("mottaksskoler" - er usikker på om det er en offisiell benevnelse på skolene)
Forferdelig historie, Neket! :(
Det er offisiell benevnelse, barna mine går på en slik. :nikker: En annen skole i bydelen har ressurssenter for barn med autisme, og enda en annen har ressurssenter for psykisk utviklingshemmede. Så mine barn er mye i kontakt med fremmedspråklige barn, flere enn det som er bosatt i skolekretsen, og i svært liten grad med barn med psykisk utviklingshemminger eller andre spesielle behov, ut over det som dekkes opp med spesialpedagog i vanlige klasser.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
