Jeg skulle øsnke at jeg hadde tatt meg bedre tid til å lytte til mine besteforeldres historier fra eget liv. Spesielt skulle jeg ønske jeg husket mer av farfars opplevelser på skauen under krigen.
Samt om det var Spanskesyken som var årsaken til at alle morfars leker ble brent, med unntak av en liten trebåt som han lurte unna.
Well, jeg skulle ønske jeg også hadde vært flinkere til å lytte til mine besteforeldre. Hadde litt mer flaks med Pappa, han intervjuet jeg om krigen, evakuasjonen og flukten til Oslo i siste møte før han døde.
Når var morfaren din barn? Det kan jo forklare mye.
Mine besteforeldre har fortalt meg mye, og forteller enda. De opplevde krigen, rasjonering og mangle på mat. De hadde heldags jobb med vasking av tøy, lage mat fra bunnen av, høste inn mat og rett og slett overleve. Jeg elsker å høre på når de, eller da de fortalte.
Jeg har heldigvis fortsatt alle besteforeldrene mine i live, og det å lytte når de forteller om sin barndom og sitt liv generelt er utrolig spennende. Jeg elsker å høre om det, og blir aldri lei av at de forteller. (Men nå er de alle veldig klare i hodet enda, så det blir ikke så mange gjentakelser og "det var mye bedre før"-preik.)