bina sa for siden:
En klok mann fortalte meg en gang at de fleste arbeidstakere TROR at det er sjefens anerkjennelse som er avgjørende for om de føler seg verdsatt og trives. Men undersøkelser viser i følge han at det er ikke sånn. Det er forholdet til kollegene som er viktigst. Har man gode kolleger spiller sjefen en svært liten rolle.
Det stred i mot mine instinkter. Selvsagt er det sjefens godkjennelse vi ønsker! Vi ønsker at sjefen gir oss et klapp på skulderen og putter mer penger i lønningsposen. Da føler vi oss verdsatt, og ergo trives vi.
Men jeg erkjenner, jeg tok feil. Gode kolleger er gull verd. Det å ha noen å småsnakke med over en kopp kaffe, ha noen å rådføre seg med om alt fra en vanskelig sak man jobber med til barnas sykdom. Det å ha den gode lunsj-praten, samværet og latteren - det er viktig!
Jeg har nå jobbet på samme sted i 4 år, og er med det nesten for vetaran å regne. Gjennomtrekken er stor. Men "gamlegutta", de holder stand. Men huff så misfornøyde! Alt er galt. Spesielt sjefen. Når nye folk begynner så er det nesten så de ikke tar seg bryet med å lære navnene - "de forsvinner vel ut av dørene her igjen før vi rekker å si kake", sier "gamlegutta". (Som er både kvinner og menn).
Så "gamlegutta", de holder seg for seg selv. Spiser lunsj sammen på ett kontor med døra igjen. Nykomlingene får nå bare bruke pauserommet. Gamlegutta har til og med sin egen kaffetrakter, for de var så misfornøyd med den andre.
Det har ført til et splittet miljø. Og etter hvert som "gamlegutta" forsvinner på grunn av alder så blir de færre igjen, de mister det sosiale, og misnøyen øker. Og ferskingene, de syns at miljøet er så lukket og føler seg fremmede. Noen av dem holder ut, og blir. Men mange slutter igjen så snart et bedre tilbud dukker opp.
Jeg kan ikke annet enn å lure på hvorfor folk ikke tar større ansvar for sitt eget arbeidsmiljø. Et sted man tilbringer 8 timer om dag er et viktig sted.