bina sa for siden:
I løpet av bare tre dager har jeg tatt tre ulike personer i løgn. Det ene tilfellet lot jeg passere, selv om jeg skjønte at han løy. Det andre tilfellet konfronterte jeg vedkommende med, uten at det fikk noe etterspill. Det tredje tilfellet var litt verre. For vedkommende løy om noe som var alvorlig, og i en situasjon hvor han burde vite bedre enn å prøve seg på løgn. Han burde visst at jeg kom til å kontrollere det han sa.
Det verste er vel at jeg skjønner ikke HVORFOR de lyver. Det første tilfellet var bare en bagatell, hvor vedkommende hevdet at noe var utført på en dato, men hvor det beviselig ble utført dagen etter at han presenterte sin løgn. Latterlig, egentlig. Hvorfor ikke bare si at jo, jeg skal ordne det, men jeg har ikke kommet så langt ennå?
Det andre tilfellet var også bare tøysete. En bagatell. Hvor han ikke ville tapt noe som helst på å være ærlig. Konfrontert med løgnen valgte han å ikke svare. Greit nok, det var ikke stort å si.
Det tredje tilfellet fant sted under et jobbintervju. Trenger jeg å si at vedkommende ikke får jobben? Lyve på jobbintervju? Hva er det, liksom?
Jeg blir nesten litt desillusjonert på menneskehetens vegne. Når folk får seg til å lyve om bagateller, så blir jeg skeptisk og tenker at de lyver sikkert om andre ting også.
Jeg er nok litt farlig ærlig noen ganger. Det kan nok være provoserende det også, men tross alt tenker jeg at selv om folk blir provosert, så vet de i det minste hvor de har meg. Det må da telle det også?