bina sa for siden:
Dette blir nok et litt mer personlig innlegg enn de jeg har skrevet før. Av hensyn til familien må jeg være litt vag.
Det finnes et bilde av A4-familien, og vi passer ikke inn. Det finnes et bilde av standard-barnet, og ingen av våre passer inn der heller. Og da blir det jammen ikke enkelt å være mamma eller pappa. Innad i familien fungerer vi veldig godt sammen, kanskje bedre enn mange andre familier. For heller ikke vi voksne passer inn i standard-bildene. Men alle våre særegenheter passer liksom sammen, som et puslespill. Vi har en åpenhet og omsorg innad i familien som jeg verdsetter svært høyt.
Når jeg hører venner og kolleger "beklage" seg over barna sine en gang i blant, klage litt over at de ikke hører etter, at de er blitt frekke, ikke vil hjelpe til hjemme, eller hva det måtte være, så tenker jeg at jeg HAR faktisk ikke noe å klage på når det gjelder ungene. Jeg syns de er verdens beste unger.
Men så er det jo en hel verden der ute, og den må vi forholde oss til. Det har alltid vært min store skrekk at barna mine ikke skulle passe inn. At de skulle falle utenfor det sosiale miljøet. Bli hakkekyllingen, mobbeofferet eller einstøingen.
Barna mine er sterke individualister. Av den typen som gjerne går i utakt bare fordi alle de andre går i takt. De lar seg ikke pelle på nesa av noen, sier klart og tydelig i fra om hva de mener, og er ikke redde for noen. Og jada, de har arvet det både etter mor og far.
Men verden er ikke lagd for individualister. Verden er lagd for de som går i takt. De som tilpasser seg. Og jeg er redd. Redd for at barna mine skal få det tøft i oppveksten - slik både jeg og mannen min hadde det. Fordi vi var individualister med sterke meninger ble vi outsidere. Jeg ønsker ikke det for mine barn. Men samtidig ønsker jeg heller ikke å presse dem inn i former som åpenbart ikke passer for dem.
