Nabbe sa for siden:
22.Ramadan: Faster: 0601 til 1856
Frokost: Skiver med ymse pålegg, juice og melk
Middag: Elgkarbonader med poteter og blomkål
I dag kom det 60 kg kjøtt til svigers her. En halv elg, omtrent. Her bytter ting eiere fortere enn svint hehe, man kjøper honning med plommer og kjøper pærer med flytende honning. Jeg er egentlig litt imponert over dette systemet på bygda, det er jo mye av det samme i Algerie også.
Har du noe som naboen ikke har, kan man jo bare dele. Jeg liker det. Jeg tenker mye på det. På Algerie. På å flytte. I det ene øyeblikket tenker jeg, “la oss dra NÅ”, men så etterpå får jeg panikk og bondeangeren slår innover meg, og jeg tenker “nei, jeg klarer det ikke”. Jeg vil være her, men jeg vil ha eventyret der også. Og så vet jeg hvor mye min mann vil dette, og hvor viktig det er for han. Da blir det viktig for meg også, fordi vi er sammen om dette. Og klarer vi det ikke, så klarer vi det ikke, det er en ærlig sak, det.
Da kan vi bare dra tilbake da. Algerie er ett fint land på mange måter, men noe savner jeg når jeg er der. Jeg savner privatliv. Men det blir jo litt lettere med det, når vi flytter ned dit, fordi vi ikke har noe algerisk familie å relatere til, egentlig. Vi er jo bare oss. Vi har ingen svigermødre som skal se hvordan vi har det, hvordan vi har innredd huset, og ingen tanter som kan sladre for at vi bare har en stue med fine møbler og ikke noen “hverdagsstue”...
Men når jeg er her, savner jeg Algerie. Det er på en måte en del av meg. Jeg “ser” jo Algerie hver dag hjemme, når jeg ser på barna mine. De er jo halvt algeriske, og de har en del av den kulturen i seg, noe de aldri må glemme. Akkurat nå gleder jeg meg bare til middag. Jeg er mest av alt tørst, egentlig, og ikke så veldig sulten. De små gleder i livet hehe... Man lærer seg å sette pris på alt man har, når man må ofre det for en stund. Tenk på de som må ofre det hele tiden...