Folk mener så mye om så mangt, og ofte er de ikke så tilbakeholdne med å si hva de mener heller.
Men det er en ting som jeg har begynt å irritere meg bittelitt over.
Det virker som om veldig mange tenker at å ønske seg to barn (helst en av hvert kjønn) er det normale.
Ønsker man seg ett eller tre-fire ( eller gud forby ingen eller sju!), så forventes det at man forklarer seg, eller til og med forsvarer seg.
Jeg har to gutter, og ønsker meg ett barn til. Helt fra jeg begynte å tenke på barn, har jeg ønsket meg tre barn.
Selv synes jeg dette er et helt greit og temmelig normalt ønske.
Men forundringen er stor over hvor mange som krever en forklaring på et slikt ønske. Akkurat som om det hadde vært noe helt utenom det vanlige.
Skulle tro jeg ytret ønske om å gå i kloster eller friste en eneboertilværelse på en fjelltopp!
Det er da vitterlig ikke så unormalt å ønske seg flere barn enn to?!
Jeg blir nok også litt lei meg når flere av venninnene mine sier "Det er nok med to. De skal jo følges opp også" - akkurat som om det skulle være en komplett umulig oppgave å følge opp flere enn to barn. Og at jeg da om jeg valgte å få et tredje barn, samtidig valgte å ikke følge opp barna mine så godt som andre med to barn gjør.
Har dere andre lik oppfatning om dette?
Jeg har ihvertfall ingen planer om å forsvare et i mine øyne helt normalt ønske overfor dem som reagerer.
Men jeg lurer litt på om et slikt syn er gjengs.
Jeg synes det virker som om mange synes det er nok med to, ja. Vi har ikke fptt kommentarer på at vi må prøve å lage ei jente, faktisk har mange heller kommentert at nå er vi vel ferdige, som har fått to gutter. Lurer på om mange mener vi har fått nok i og med at de kom såpass tett?
Selv synes jeg faktisk vi har nok med to, og begrunner det faktisk i at vi skal klare å følge opp de to vi allerede har. Jeg ser at det overhodet ikke er noe problem å følge opp tre eller flere barn, men for oss tror jeg det vil bli vanskelig å få fulgt opp slik vi ønsker (og så innrømmer jeg at jeg synes det er praktisk med to - en i hver hånd, liksom. :knegg: )
Jeg er full av beundring for de som har mange barn, og ser at de har det helt supert som stor familie. Jeg håper du får det tredje barnet du ønsker deg. :klemme:
Jeg har alltid sagt at jeg vil ha 3 barn, det samme ønsker min mann. Det har vi vært åpne om, og jeg kan ikke huske å ha fått noen negative reaksjoner på det, egentlig. Noen får jo hakeslepp og mener det blir altfor travelt, men som regel synes folk det er koselig. Mulig det har å gjøre med miljøet jeg vanker i.
Jeg har også opplevd det noen ganger, ja.
Det virker som om enkelte sliter litt med å forstå at det ikke er så veldig annerledes å ønske seg #4 osv. enn å ønske seg #1.
For min del har jeg lært meg å skille mellom velment interesse/nysgjerrighet og fornærmelser. Jeg tror at man lett kan bli litt for hårsår når det er et såpass personlig valg det handler om. Bare det at folk føler seg berettiget til å få vite om bosituasjon, parforhold, religiøs tilhørighet, prevensjon osv. føles lett som en invadering, men ofte er det rett og slett en svikt i de sosiale antennene som gjør at folk synes det er greit å grave i det. På samme måte som gravide mager ofte blir fritt vilt.
I tillegg har jeg vel kommet frem til en konklusjon om at de som har det med å stikke nesa i andres saker på en dømmende, belærende osv. måte gjør det omtrent uansett hvilke valg man tar. Enten det er å være barnløs, kun ha 1 barn, ha stor aldersforskjell mellom barna, liten aldersforskjell osv. i det uendelige.
En annen ting jeg lett tror kommentarer som "det holder nå" osv. kan bunne i er at folk på en måte halvveis begrunner sine egne valg i forhold til de som avviker. De uttaler seg kanskje om deg, men repeterer muligens argumentene de selv har for sine egne valg? Som om den samme sannheten gjelder for deg også, liksom?
Etter mi meining er dette eit personleg valg som ingen har noko med. Eg trur nok kanskje at hovudgrunnen til at nokre har eit stort behov for å kommentere andre sine valg botnar i ei usikkerheit i forhold til eigne valg. Ofte kan det beste svaret på slike kommentarar vere: "Er det meg eller deg sjølv du prøvar å overbevise?" :knegg:.
I min omgangskrets er det tre barn som er trenden. Jeg går og fabler med tanken på et fjerde barn, og har jo da fått kommentarer som "hva er vitsen med det?" Men vi har et vennepar som ikke vil ha flere enn et barn og de får nok gjennomgå, ja.Hele tiden spørsmål om de ikke tenker på flere, og når de sier nei må de forsvare dette ønske.
Ja, hva er vitsen med å ønske noe andre ikke ønsker seg! :p
Jeg slutter ikke å forundre meg over mennesker som tydeligvis er helt overbevist om at de valg en de selv tar i eget liv burde være en mal for andres valg.
Jeg har aldri fått reaksjoner på at jeg har sagt at jeg ønsker meg 3 barn.
Men kan se for meg at noen ville ha reagert om jeg sa 4.
Det har de selvsagt ikke lov til. :D
Neida. Det er helt normalt å ønske seg et barn til når man har to gutter. Men for all del, du må selvsagt ønske deg ei jente.
Har man derimot et barn av hvert kjønn, da er man ferdig med barneproduksjonen, og bør si at man prøvde å lage en hvalp når noen spør hva man ønsker seg.
Det er helt nødvendig at noen av oss tar ansvar og får tre eller flere barn. Vi må veie opp for dem som ikke får og som bare får ett eller to. Hver kvinne i fertil alder må få 2,1 barn for at befolkningen skal holde seg stabil.
Det krever mye å følge opp ungene på en skikkelig måte. Jeg har alltid ønsket meg minst fire barn, men jeg tror vi stopper på tre for jeg lurer på om ikke grensa vår for hva vi greier går der. :nemlig: At andre har større evnt. mindre kapasitet enn meg er vel helt normalt. Vi er forskjellige.
:nemlig:
Vi har jo tre barn. Utrolig mange "negative" kommentarer da vi ventet nummer tre. Herrlighet, orker dere begynne på nytt? Er dere ikke fornøyd med de to dere har? Og andre "teite" kommentarer.
Hallo,hva svarer man på slikt. Nei, vi er ikke fornøyd med de to eldste, men håper vi klarer å lage et prakteksemplar på tredje forsøk?
Synes absolutt ikke at det er rart at folk ønsker seg annet enn to barn. Skulle gjerne hatt en til, jeg, men jeg må se realiteten i øynene og den sier at vi (les: jeg) har nok med de to snuppene vi har. Mannen er mye borte i forbindelse med jobb og jeg synes hverdagen er hektisk nok som den er. Kunne selvsagt ønske at mannen hadde litt mer normale arbeidstider, slik at det hadde vært mulig med et barn til, men jeg orker ikke sitte og gnage ved det. Vi har det som vi har det og er egentlig fornøyd med det.
Og skulle vi finne på å få et barn til(man skal aldri si aldri), så er det fordi vi ønsker oss et barn til, ikke fordi vi ønsker oss en gutt (som noen presterer å si; man er ikke ferdig med barn før man har begge kjønn. :sur: ).
Så jeg synes absolutt du er helt normal ved at du ønsker deg et barn til. Dersom du mener det passer for dere og deres livssituasjon, så hvorfor ikke?
"Man skal jo ta seg av dem" er for meg en subjektiv greie. Jeg kan godt finne på å si at grunnen til at jeg bare skal ha en unge er fordi jeg "skal jo klare å ta meg av han også". Men da er det ikke fordi jeg mener at de med 7 barn sikkert ikke klarer å ta vare på sine, men jeg hadde ikke klart det. Jeg er veldig klar over mine egne begrensninger.
Jeg må også forsvare mitt valg om ett barn. Men jeg kan på en måte forstå det. Hvis man selv har flere barn/ønsker flere barn så er det lett å se bare de negative sidene ved å bare ha ett.
Jeg ønsker meg tre barn fullstendig uevhengig av kjønn - men selv da jeg var gravid med nr, 2, haglet kommentarene om at nå ønsket jeg meg vel en jente.
Så hvor mye pes det vil bli om jeg skulle bli gravid en tredje gang, tør jeg ikke tenke på.
Dette har jeg sagt mye om i en tidligere tråd her inne, og jeg skal ikke begynne igjen nå. Men det som plager meg mest med slike kommentarer, er et jeg blir trist med tanken på at mange kanskje ville tro at en ny gutt ville blitt en skuffelse. Blir helt kvalm bare ved tanken på at andre skulle tro at jeg ville tenke på et nyfødt lite barn som en skuffelse.
Men nå skal man jo som kjent hoppe og dr#&e i hva andre mener.
Tror jeg trenger å øve meg litt på det...
Men eg må innrømme at eg teller barn på denne måten: ein, to, mange
Er enig i at det til tider kan virke som om det kun er to eller tre barn som er normen, og at det da helst skal vere både jente og gut. Mitt inntrykk er at folk ser meir skeivt på dei som kun får eitt barn enn dei som får tre eller fire.
Skulle jo ikke si mer om dette, hadde jeg tenkt.
Men - da en venninne så på meg med triste øyne og sa " Jeg kommer jo til å få et så godt forhold til mine jenter når de blir voksne. Men sånn blir det jo ikke for deg, du som er guttemamma..."
DA visste jeg ikke om jeg skulle le hysterisk eller få et raseriutbrudd.
Men man tar seg jo sammen, må vite.
Man kan ønske seg hva man vil. Det er verre når man produserer flere barn enn man kan ta seg av.
På gode dager ønsker jeg meg både fire og fem unger. Tenk om vi kunne få enda en? Enda en skjønn liten skapning som har store blå øyne som sin far, og kanskje til og med et av sin mors sjarmerende trekk?
Jeg forstår imidlertid at nok er nok, så denne gangen har vi sikret oss skikkelig. Men ønskene mine får du aldri.
I min krets er det litt motsatt. De fleste av våre venner har 3 barn og mange av de skjønner ikke helt hvorfor vi stopper her, særlig siden vi begge ønsker oss det tredje barnet. Jeg bruker argumentet med at vi skal ta oss av ungene og følge de opp, og jeg mener det. Men det er selvsagt for vår del. Jeg betviler ikke et sekund at mine venner med 3 barn tar seg mer enn godt nok av barna sine. Jeg liker å være i jobb og trives med å ha litt tid til andre ting enn barnestell også, og siden jeg ikke er noe overskuddsmenneske er jeg redd 3 barn blir litt for overveldende. Hadde vi vært yngre og hatt tid til å vente noen år så hadde det definitivt blitt en tredjemann, men ikke nå siden vi da i så fall må få to tette.
Jeg har tre venninner som alle har fire gutter. Det vil si den ene av de venter den fjerde gutten. Alle ser/så på de med medfølelse da nummer fire kom.
Men for å være ærlig, de ønsket seg jo jentere i de to siste svangerskapene alle sammen. Men ble jo like glad for guttene når det ble gutt igjen.
Dette hørte jeg mange ganger da vi snakket om nummer tre.:rolleyes:
Hva er det for noe tull egentlig?!
Jeg kjenner folk som ikke klarer å ta seg av sitt ENE barn engang, men jeg klarer fint å ta meg av mine tre.
Folk er forskjellige.
Vi var først ute i vår omgangskrets med tredjemann, og nå er allerede flere par fått/venter/prøver å få nummer tre.
Fant de plutselig ut at de klarte å "ta vare på mer enn to" ? :knegg:
Jeg ønsker meg veldig en til, men tør ikke pga. helseproblemer. :(
Det er ikke noe galt i å ønske. Å få flere enn man kan ta seg av blir noe annet.
Ellers må man forberede seg på "ja, dere prøver vel på å få jenta nå", når man er gravid for tredje gang og har to gutter fra før. Helt utrolig. Jeg ble veldig glad da jeg fikk jente, men jeg ble gravid med den tredje fordi jeg ønsket meg et barn til, ikke fordi jeg "ville ha jenta".
Jeg vil tydligvis heller ikke få et godt forhold til mien barn, jeg har 3 gutter.
Jeg også har tenkt litt på dette, og ristet på hodet av mange kommentarer jeg har fått.
Jeg er da mamma til 3 gutter og får fortsatt gjerne spørsmål om når jenta kommer... og neste kommentar fra personen kan være at 3 barn er jo mer en nok...................
(dette uten at jeg har rukket å tenke på å svare engang)
Har man flere en 2 barn og de er av samme kjønn, så har man jo også "automatisk" fått det 3 barnet i håp om at det er det mostatte kjønn.
Det var jo helt klart for å få ei jente jeg fikk barn nr 3..........
(han var ikke planlagt, lille arbeidsuhellet mitt)
Skjønner ikke at du gidder bry deg jeg. Det som passer for deg trenger ikke passe for andre.
Jeg skjønner ikke at folk kan kunne ville ha mer enn to barn, men det er fordi jeg vektlegger det å kunne ha litt tid for meg selv, det å kunne kjøre en liten bil, det å ikke bli nedsyltet i huslån osv. Jeg vil heller ha frihet framfor mange barn.
Men det betyr ikke at jeg ikke respekterer andres valg.
Fekk og får mange kommentarar ja. Men for oss er 3 perfekt så bryr meg ikkje så mykje om det sjølv om det er irriterande at folk skal legge seg opp i vårt valg. Men får også positive kommentarar og det er veldig koselig. For ikkje så lenge sidan var det ei som ikkje fikk sagt nok kor fin bukett med ungar me hadde :hjerter:.
Søstera mi er faktisk verst om dagen. Men trur det er fordi ho heile tida har tenkt at ho skal ha tre men no har dei nok bestemt seg for at det blir med dei to dei har. Prøver vel å innfinne seg med det. Berre så dumt det innebærer negative kommentarer om vårt valg, "ja dei skal jo følgjast opp", "kjempedyrt med 3 ungar", hint om at ho ikkje skjønnar korleis me har råd...osv.
Blir så latterlig når ho heile tida har prata så varmt om tre og at ho ikkje ville ha berre to ungar. No er det plutseleg "forferdeleg" med tre.
Men ho er og ein litt misunneleg person og det skinn gjennom her.
Men eg hevar meg over det, har jo den finaste buketten :hjerter: :D
Her vi bor i et boligfelt med småbarnsfamilier så har de fleste 3 barn.
Vi ønsket oss sterkt 3 men det ble med to. Og etter en tid med fordøying så er vi nå svært så fornøyd. Jeg kunne risikert en enda dårligere helse om jeg hadde fortsatt og den sjansen våget vi ikke ta.
Nei jeg synes ikke det er suspekt å ønske seg 3 eller flere men da må en vite at en kan ivareta alle barnas behov og ikke minst seg selv.
Sånn sier moren min og... "Er du ikke fornøyd med det du har" og andre ting.
Nå vet hun forsåvidt ikke at vi prøver, heller, da, fordi hun vil ikke at vi skal ha flere barn, jeg kunne vel egentlig skrevet side opp og side ned om dette med min mor og flere unger hehe, men skal ikke kuppe tråden.
Jeg ønsket meg ikke et barn engang jeg. Ble gravid som vet et trylleslag :lyve:, også fikk jeg han fordi jeg ikke fikk meg til å ta abort. Er jo veldig glad for det nå, han betyr jo ALT, men pga komplisert svangerskap og fødsel b.l.a, så har jeg virkelig ikke lyst på fler. Mange sier som deg. Mange som også sier at det er ego å ikke gi han søsken ol. Men sånt er bare tull syntes jeg. Mange barn er ikke for meg, det er ikke en tilværelse jeg vil trives med. Er så trygg på det at jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva andre mener egentlig. :)
Jeg har levd med min mor og hennes ønske om bare ett barn, hele livet.
Dvs, jeg var jo "kjærlighetsbarnet" fordi jeg er eneste barnet hun fikk med min far. Gud vet hvor mange aborter hun har tatt. Ett adopterte hun bort, fordi "hun kunne ikke ha to barn" og "stakkars Ronny, han hadde jo blitt tilsidesatt om hun fikk en til".
Da jeg var gravid med Sofiane, så påsto min mor at abort var det beste, fordi jeg kunne jo ikke få en unge til, Malika trengte meg jo så mye...
Oj, der gjorde jeg det visst... Men jeg er så forbannet for dette, egentlig, inni meg, med tanke på at mamma faktisk bare ga vekk ungen sin. Og skal diktere oss andre til å ha/ikke ha unger. Broren min har bare ett barn, og vet dere hvorfor? Joda, selvsagt, fordi MAMMA SYNES DET ER BEST! Går det ann...
Her er det begge deler. He he. Liker frihet også. Det at å få barnevakt er null problem, det at han kan få hele oppmerksomheten, det at jeg slipper å tenke på rettferdig behandling i fht søsken osv.
Jeg tror folk veldig ofte vurderer andres valg ut fra seg selv, og har en tendens til å forlange begrunnelser for hvorfor andre velger noe de selv ikke vil ha. Siden de selv ikke kunne tenke seg flere enn to barn, mener de at de er i sin fulle rett til å få vite hvorfor andre har valgt noe annet. (Det er de naturligvis ikke, men det er en annen sak.)
Og så tror jeg ofte (men ikke fullt så ofte) folk oppfatter andres valg som en slags "statement" om hvordan ting bør gjøres, og kan havne i en posisjon der de føler at de må forsvare sitt eget valg. Slik at om man har bare ett eller to barn selv, føler man at en syvbarnsfamilie er en krass kritikk av ens eget valg, og blir provosert og føler for å forsvare det. (Det kan også skje hvis situasjonen er omvendt, selvsagt, men det virker som om folk blir mer provosert over andres valg hvis deres eget valg er det mest vanlige og "normale".)
Og dessuten er det en del ting som det er lett for at man tar som personlig kritikk, selv om det kanskje bare er en beskrivelse av egen situasjon. Som Kirsebær sier: man kan si at man selv ønsker bare ett barn fordi man føler at man bare greier å følge opp dette ene, uten at man dermed mener at alle som får flere enn ett barn ikke følger opp sine barn. Og omvendt er det jo mange som sier at de ikke kunne tenke seg å ha bare ett barn, for tenk så forferdelig trist for dette barnet å ikke ha søsken, og det kunne jo jeg velge å ta som en slem og personlig kritikk av oss (det gjør jeg vanligvis ikke, for jeg synes ikke situasjonen er trist, men jeg kan godt forstå det om andre ettbarnsforeldre føler seg kritisert/angrepet av slikt).
Jeg synes ellers ikke det er det minste "suspekt" å ønske seg tre barn, selv om jeg ikke ønsker det selv.
Det er nok mange som syns det er rart. De fleste i min omgangskrets og familie i hvertfall.
For meg er det helt naturlig. Jeg vurdererte i 2 øyeblikk å få et barn til for Podens skyld, men la det i fra meg.
Hvis jeg skulle satt Poden først i alt jeg tenker og gjør hadde han nok fått søsken. Jeg setter ham ikke først i ett og alt, så det er for min del at han ikke får søsken. Og da inndirekte for hans del.
Jeg har egentlig ikke noen problemer med at jeg tenker sånn, men det er en del andre som har det.
Jeg kjenner meg ikke igjen i hovedinnleggers hjertesukk her jeg. I min verden så er det status å ha tre barn. De vellykkede familiene som har stålkontroll på alt har gjerne tre barn. Det tyder på god helse, god økonomi, overskudd, familielykke osv osv. Foreldre med tre barn blir omtalt utelukkende positivt i mine kretser, det er helt klart.
For oss er tre barn uaktuelt, for så vellykkede er nemlig ikke vi. ;)
Jeg synes generelt folk er altfor hårsåre når det gjelder andres meninger om graviditet, fødsel og barn. Man skal jaggu passe seg for hva man sier. Det blir som å gå gjennom en salatåker; umulig å unngå å tråkke i salaten uansett hvor forsiktig man trår. :filosofisk:
Det er galt å spørre for mye om en graviditet, eller - gud forby - uttrykke noen mening som ikke er helt på linje med den gravides mening. Det er galt å ikke bry seg om noens graviditet. Det er galt å kommentere at noen har blitt stor (gravidmagen), eller at magen er liten. Det er galt å spørre om noen har lyst på jente hvis de har 2 gutter, men hele meninga med å spørre er jo å delta i graviditeten, vise interesse, prate om det. Og om man ikke deltar i en venninnes graviditet er det jaggu feil det også.
Det er galt å ønske seg en fødsel uten smertelindring, og begrunne dette medisinsk, dersom den man snakker med har hatt epidural ved sist fødsel.
Det er galt å mene noe om barneoppdragelse dersom man er uenig med den man snakker med.
Les på NM og barnimagen og snart mamma og whatever; det bugner at innlegg der folk er pissed / forbanna / lei seg/ sint / fornærmet over hva en eller annen har sagt eller gjort i anledning deres graviditet eller rolle som småbarnsmor. Det er et sytekor uten like, kan man ikke bare senke guarden litt, legge bort forfølgelsesvanviddet og bare tenke at folk er forskjellige, og det meste er godt ment?
: oppgiret:
Om jeg sier at jeg ønsker meg ikke flere barn fordi "jeg skal jo klare å følge dem opp også" så vil brorparten av mødre ta det som en kommentar på at de ikke vil være i stand til å følge opp flere barn enn det jeg har. Det jeg mener er at jeg skal klare å følge opp barna, det er jeg som har et kapasitetsproblem hvis jeg får flere barn. Andres kapasitet får de bedømme sjøl.
Jeg godtar at jeg ikke skal få flere fødsler fordi jeg ikke ønsker meg flere barn. Selv om jeg gjerne ville oppleve mirakelet å sette et barn til verden en gang til.
Jeg tror at vi ofte tar kommentarer og spørsmål fra andre som angrep på de valgene vi har tatt. Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke ønsker meg eller skal ha flere barn og jeg føler ikke behov for å svare noe som helst annet enn "Nei". Får jeg spørsmål om hvorfor så forklarer jeg det gladelig, men jeg tar ikke spørsmålet som et angrep. Den andre personen forstår ikke mitt valg og dermed spør de fordi de lurer.
Jeg tror ikke man skal legge så mange bakenforliggende meninger bak spørsmål og kommentarer fra andre.
Jeg vil ha 3 barn. Har en allerede :D neste skal bli rundt når jeg er 25 som enda er litt over 3 år til og en som kommer når jeg er 30 eller 35. Det er iallefall håpet. Og jeg gidder ikke bry meg om kjønnet, heller at dem har det bra. Vurderer sterk å ikke ha ultralyd på neste unge. Det jeg mangler nå i "oppskriften" er en mann...
Det er alltid noen som finner noe feil. Enten har man for mange barn, ellers så har man for få - Enten så kommer kjønn i "feil" rekkefølge (ja, for det beste av alt er å få gutt først, og så jente, så jenta har en storebror som kan passe på nemlig)
Man må selvfølelig få jenter, for de får man jo så goooood kontakt med - og så nært forhold.
Og Gud forby: man må ikke ønske seg MER enn 3 barn iallefall. Da er man jo nesten dysfunksjonelle og kan jo umulig vite hva prevansjon er for noe...
Selv vil jeg ha 2-3 barn. Det blir sikkert to, men mannen vil gjerne ha tre, så vi får se. Noen ganger trives jeg veldig godt som ettbarns-mor også, men jeg gleder meg veldig til pudding nummer 2 kommer.
Jeg har forsåvidt 5 gutter, tre egne og to stebarn..... Og vi klarer fint å ta oss av alle fem, og følge opp alle fem. I den grad de trenger oppfølging. Å vurdere det slik at man kan ta seg av to men ikke tre barn er underlig mener jeg. Det er ikke barn nummer 3 som det har vært tungt å ta seg av i min familie, det er barn nummer 2. Og han ville hatt akkurat like mange vansker om barn nummer 3 ikke hadde vært født. Barn nummer 1 har i all år slitt med en tung astma, og slik ble det mer arbeid med ham. Barn nummer 3 har vært og er den enkleste å følge opp av dem alle sammen. Ganske enkelt perfekt så langt i allefall. Noen problemer har naturligvis fulgt med, men hva så. Noen utfordringer skal man ha.
Trives man derimot best i godstolen, foran tv'en med fjernkontrollen bør man kanskje finne noe annet å fylle livet sitt med enn barn. Enten man får ett eller mange.
Jeg har selv 3 barn, og ønsker meg ikke flere, da jeg personlig ikke synes jeg vil klare å følge opp flere enn de 3 jeg har.
Jeg må innrømme at jeg stusser over de som vil ha flere enn tre, men det er nok fordi jeg selv kjenner på mine egne begrensninger, så det er mer snakk om beundring fra min side.
Men jeg uttrykker ikke dette overfor de jeg kjenner som har flere enn 3.
Selv får jeg stadig vekk beskjed om vi kke skal ha flere barn. vi har 3 jenter, og mange lurer på om vi skal prøve å få en gutt også ....... .... ...slitsomt det også!
Jeg har alltid ønsket meg 3 barn. Mannen ville helst ha kun 1. Så vi har fått 2. Jeg ønsker fortsatt et tredje, men ikke en tredje graviditet..
Uansett - jeg kan ønske så mye jeg vil, men det hjelper lite av mange grunner: jeg kjører ikke over mannens vilje (og han har forøvrig forsikret seg godt der... snapp snapp). Vi - sammen - har ikke overskudd til et 3. barn, da begge er i jobber vi vil være og som krever oss 100 %, og jeg har dårlig nok samvittighet i dag over ikke å ha nok tid til familien. Og vi har en av hver som er friske og raske, og jeg er i slutten av 30-årene, og jeg prøver å bruke disse argumentene for å overbevise meg selv så hardt jeg bare kan.
Hadde vi fått en gutt til andre gangen, så tror jeg nok at vi hadde fått en tredje - selv om det ikke ville garantert ei jente, men for å gi det en sjanse. For ja, jeg var veldig oppsatt på å også få en jente :innrømmer glatt:.
Ellers er jeg enig i at stort sett når folk kommenterer eller spør, så er det av interesse, for å forstå andres valg når ens egne er annerledes. Jeg lurer på hvorfor folk får kun ett barn - bevisst valg, helserelatert, annet? Og når de får mange - da er jeg litt misunnelig og ganske imponert, for det er ikke slik dagens samfunn er lagt opp (les biler, pakketurer, barnevakter, 2 i full jobb osv). Jeg er interessert og nysjerrig. :ja: Også håper jeg virkelig at jeg ikke plumper ut av meg dumme utsagn som misforstås og feiltolkes som kritikk.
banana:
Jeg synes heller ikke at man automatisk skal tillegge andre mennesker dårlige intensjoner. Jeg går som regel utifra at andre mennesker mener godt.
Å bli altfor paranoid, føler bare til ulykke for en selv.
Det skulle likevel bare mangle om man ikke reagerer negativt om noen er altfor ubetenksomme og leverer sårende bemerkninger.
Det er vel ikke meningen at man skal forholde seg til andre på en så svart/hvit måte at man enten tar alt opp i beste mening eller tar alt opp i verste mening?
Jeg tolker andre i et positivt lys i utgangspunktet.
Men det betyr selvfølgelig ikke at jeg tar imot alt andre klarer å vrenge ut av seg uten å av og til bli lei meg eller sint.
Jeg må si at jeg forventer et visst minimum av normal høflighet og ørlittegrann sosial intelligens av andre mennesker.
Finnes det noen som bare trekker på skuldrene over ALT andre sier?
Det tror jeg ikke skal være et mål, heller, for så blir vi jo temmelig tamme i følelseslivet.
Dessuten blir det litt sprøtt, for jeg vil tro at de som klager over at folk reagerer på deres ønske om å få nr. 3 vil gjerne selv gjøre akkurat det samme hvis en 6-barnsmor planlegger nr. 7.
Jeg vet ikke om jeg klager så veldig.
Å lufte problemstillinger her inne gjør vi vel alle (også du,bina?) uten at det nødvendigvis er utidig klaging.
Om en 6-barnsmor planlegger nr. 7, så ville jeg ikke fatte at hun hadde at energi til det.
Men jeg vil jo skjønne med hodet mitt at andre har helt andre mål i livet sitt enn meg. Dessuten ville jeg aldri kommentert det på en negativ måte overfor henne. Tror på ingen måte at mitt ønske om akkurat tre barn burde gjelde verken for de som er fornøyd med ett, eller ønsker seg sju barn.
Det er noe merkelig med at antall barn er noe alle har lov til å ha meninger om. Og det er lov å kritisere andres ønsker. Syns det egentlig er litt rart.
Selv ønsket jeg meg 0 barn og fikk en god del pepper for det og, selvfølgelig, kommentarer som: "Har du testet deg ennå". "For hva da?" var standardsvaret mitt. "Om du kan få barn." Akkurat som om det ikke var mulig å tro at jeg var tilfreds med null barn, det måtte jo ha en årsak. For meg gjorde det lite, men for min venninne som hadde null, men ønsket seg minst to, var disse stadige kommentarene veldig vonde.
Når jeg endelig begynte å ønske meg barn så var folk lettere sjokkert over at jeg ikke ville stoppe på to. Men så sa de fornøyd "Å ja, du vil jo ha en gutt også!" Det virket som om de fant en legitim grunn for meg til å ønske tre. Jeg klarte ikke å la være å si "Tenk så praktisk med klær og ting om nr tre også blir jente". :D
For all del, folk flest er ikke så dømmende, det bare virker slik av og til.
Jeg kan faktisk ikke huske noen slike kommentarer, jeg, etter at vi fikk tredjemann. Selv om vi altså egentlig burde vært ferdige, med en av hver. :knegg:
Jeg får noen oioi! og Ja, da har dere det vel travelt! og Dere står på, ja!, men de er avlevert med smil, så da tolker jeg det bare positivt. Det kan jo hende jeg har et godt utviklet filter mot kritikk også, da. :p
Jeg tror de som velger ett barn får mest pes, egentlig. Tre begynner jo å bli mer "normalt" etter hvert, særlig her jeg bor. På barselgruppen min er vi 6 av 8 tredjegangsmødre. "Three is the new two!" :glis:
Jeg føler det samme "kravet om" at man må forsvare det å ha ett barn. " Skal hun ikke ha søsken?", "ett barn blir bortskjemt", "stakkar, da blir det ensomt"....osv.osv.
Jeg har en gutt og en jente som er kommet til verden etter to ganske slitsomme svangerskap, og vi tør rett og slett ikke prøve på flere, det vil nok ikke psyken min tåle. Så jeg bruker alle slike floskelargumenter så godt jeg kan og er krampepositiv med at det holder med to. Hvis jeg sier det mange nok ganger så blir jeg kanskje enig med meg selv, også.
Jeg har hele mitt voksne liv hatt lyst på fire barn og har aldri lagt skjul på det heller. Mannen har dog ikke vært enig hele veien. :humre:
Faktisk har jeg aldri opplevd noen negative kommentarer, bortsett fra svigermor når vi ventet nummer tre. Hennes kommentar var: "En til?? Hvorfor det? Dere har jo allerede ei jente og en gutt" :gal:
Nå som jeg er gravid med nummer fire så er det mange som hever brynene, men det bryr jeg meg fint lite om. Hadde ting vært litt mindre kompliserte, så kunne jeg gjerne fått fire til. :jupp:
Dette synes jeg er rart, virker som det er flere og flere som velger flere enn to barn som var det "normale" før. Trodde det var status og trendy å få tre barn nå for tiden, jeg. Ihvertfall i visse kretser. :knegg:
Det er alltid noen som skal blande seg oppi hvor mange barn en skal ha. Vi som strevde lenge med og få et barn, og vi har heller ikke tenkt og få flere, vi får også det evinnelige spørsmålet om barnet ikke skal ha søsken. Jeg er dritlei av å forsvare akkurat det. Og de som ønsker seg mange barn må jo også forsvare sitt synspunkt. Skjønner ikke hvorfor folk er så opptatt av hvor mange/få barn en vil (eller kan) ha. Men jeg har en mistanke om at folk prater om det i mangel på andre samtaleemner.
Jeg har opplevd flere enn en gang at foreldre med to+ barn blir provosert når jeg sier at vi ikke føler vi har overskudd/tid/økonomi osv. til flere enn to barn. Jeg synes det er ganske frustrerende at noen velger å ta alt som en personlig kritikk av deres valg. Jeg kan godt finne på å si at jeg ikke synes vi har økonomi til å få flere barn, f.eks. til en arbeidskollega som har omtrent samme økonomi som oss. Og vips er piggene ute- "Synes du vi har for lite penger til å ha fire barn"?
Når det gjelder antall barn, og ønsket om hvilket kjønn barna er, så er det visst veldig lett å tråkke noen på tærne.
Han høres ut som om han er så klar som en mann kan få blitt. :nikker:
Min mann var med og planla nummer tre og da jeg sto med positiv test etter åtte prøveperioder (som han var like opptatt av å lykkes i), så utbrøt han: "Faen også.."
Jeg ble mildt sagt rasende og spurte hva han mente med det og da svarte han: "Da blir det jo ikke like intensiv sex de neste månedene, da"
Ja. :nikker: jeg er ufrivillig ettbarnsmor. Dvs, jeg er veldig glad for hun jeg har, men jeg vil altså ha fler og får ikke til. Ettersom vi ikke er særlig åpne på at vi sliter og nå har et enebarn på 5, er det ingen grenser for hvilke kommentarer vi får. Mine favoritter er blant de som skal minne oss på å prøve å få fler. -Dere har ikke tenkt på en til, da? Hva skulle responsen være? -Å, ja, det var godt du sa! Jeg VISSTE det var noe jeg hadde glemt! :knegg:
Hadde jeg vært frivillig ettbarnsmor, ville nok tilbakemeldingene føltes mer irriterende enn sårende, tror jeg. For mange er det å stoppe med ett helt utenkelig, og de blir helt tullete av tanken på at noen kan være fornøyde med ett barn.
Min mor har vært og er i andre enden av skalaen, som seksbarnsmor. Alle ønsket og de aller fleste planlagt. Hun og min far har mange ganger måttet forsvare det å ha fått så mange. Men vi har fått mer tid, mer kjærlighet og mer oppfølging enn mange enebarn og unger med bare ett søsken jeg vet om. Så det er ikke antallet, men vilje og evne, vil jeg tro.
Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?
Enig med Monsoon og Mammamia. Jeg har inntrykk av at det er stas å ha flere enn to barn, da er man litt sånn supermann og wonderwoman. :) Kult, nå tenker jeg på foreldre i strømpebuksedrakter, det kunne vært oss, men vi har bare to. :lol:
Jeg hadde ALDRI taklet å ha hoppe-av-i-svingen-sex i 4 år. Så inderlig utilfredstillende...:skuffet: Dessuten er vel denne prevensjonsmetoden svært omdiskutert når det gjelder suksessrate...:knegg:
Nå har vi jo allerede tre barn, og er et levende eksempel på at ting ikke alltid går etter planen. Skulle jo stoppe på to, vi. :knegg: Nå har jeg vent meg til å ha en ungeflokk (ja, for det heter vel det når det er flere enn tre søsken), og selv om jeg strengt tatt burde vært grundig vaksinert mot ønske om nye graviditeter etter helvetessvangerskapet sist, kan jeg ikke si 100 % sikkert at vi er ferdige. :sparke: En drøm her forleden understreket dette, i drømmen testet jeg positivt og til min store forundring følte jeg meg skikkelig snytt og skuffet da jeg våknet! :sjokk:
De fleste rundt oss derimot mener nok vi har nok med de tre vi har, men samtidig tror jeg ikke folk ville reagert med sjokk og vantro om det ble en til med tiden. Vi har jo "bare" det ene kjønnet representert, må vite. Dessuten tror jeg de fleste mener det ikke er den store forskjellen på tre og fire barn. Gapet er vel større fra to til tre.
Jeg tror hvor mange barn idealfamilien består av varier fra miljø til miljø. Jo høyere utdanning, mer penger og mer "vellykkede" mennesker et miljø består av jo flere barn er idealet.
Ellers syns jeg det er utrolig ufølsomt, hensynsløst og frekt å legge seg opp i andre mennskers familieplanlegging. Det som sises menes sikkert ikke alltid på den måten den oppfattes, men nettop derfor er vel dette et felt folk bør være ekstra varsom på.
Det er stor forskjell på hvordan folk kommenterer ting.
Noen sier det på en "snill" måte, med et smil om munnen og man ser at de faktisk bare er nysgjerrig på en ok måte.
Så har man de som på død og liv må kommntere alt og alle og gjerne på den sureste måten som finnes.
De kommentarene kan såre eller være ubehagelige.
Sist men ikke minst kan de være fryktelig irriterenes.
Jeg har også uttalt "det holder med to, de skal jo følges opp også" - fordi det gjelder MEG. Jeg føler også noen ganger at det er motsatt. At det er mer status å gå for 3 eller 4 barn, for det vitner om energi, god økonomi etc...
Jeg er bare ærlig på at to holder for meg. Jeg har ikke overskudd, krefter eller energi til noe annet. Jeg klarer ikke å være småbarnsmamma så alt for mange år.. men det er meg. Men kjenner meg ikke igjen i at det er så mye mer "normalt" enn noe annet.
Jeg fikk endel heftige reaksjoner da jeg sa vi prøvde på nr. 3 ja, særlig fra familien. Tåpelige utsagn som " skal dere befolke verden selv eller ?" fikk vi også høre.
Da veslemor kom til verden var det ikke en eneste negativ lyd noe sted, heldigvis, og vi er veldig, veldig glade for at vi valgte å få nr. 3 :)
Jeg "trenger" visst heller ikke flere barn. Jeg har egentlig alltid ønsket enten et eller tre barn. Nå har jeg to, en av hvert kjønn, så det "holder" visst i følge "folk". :sliten:
Hva skal jeg med et til liksom? :gaah: Folk er så teite.
Vi har tre jenter og det er mange som mener delvis på spøk at vi burde få en gutt.
Jeg blir rasende forbanna, akkurat som mine tre perfekte jenter ikke er godt nok. Det er vel kanskje ikke helt det de mener, men jeg synes de kan holde seg for god til kommentarer a la, skal dere befolke hele verden dere når de har to barn selv.
Min gode venninne har nettopp fått barn nr 5, hun er det rauseste mennesket jeg kjenner, og jeg har ingen tvil om at hun klarer dette bare bra!
Jeg forstår ikke hvorfor folk legger seg borti det? Det er da ingen som har noe med det.
Jeg ønsket meg flerer barn før jeg ble gravid. Men etter at jeg fikk et sykt barn har jeg nesten bestemt meg for å ikke få flere, selv om jeg innerst inne ønsker meg flere.
Jeg vet at mange synes det er egoistisk av meg, men det var jeg, ikke dem som opplevde en traumatisk fødsel, barseltid og vonde år med et sykt barn.
Derfor har de ikke forutsetning til å forstå hvorfor jeg ikke tør å få et barn til.
Jeg fikk en del kommentarer da jeg ventet nr. 2 om at nå kommer jenta. Enda flere ble det da jeg ventet nr. 3. Nå måtte vel jenta komme. Nei, svarte jeg. "Det er enda en gutt. Og gutter, det kan jeg nå!"
Vi har stoppet på 3. Det synes jeg er et helt greit tall. Skulle vi om noen år få lyst på nr. 4 vil vi ta det opp til vurdering. Og blir vi gravide ved en "feil" så ender vi nok opp med fire gutter. ;)
Jo, mulig det. Men det man får høre er "ærlig talt, det trenger ikke skje igjen da. "
Det er fullt mulig at det ikke skjer igjen. Men det er også en mulighet for at det faktisk gjør det. Men nå er jeg jo aleine så foreløpig er det ikke en aktuell problemstilling.
Det er jo sant, det er jo ikke noe som tilsier at det skal skje igjen. Men jeg har full forståelse for at det finnes enkelte risker man rett og slett ikke ønsker å ta.
Jepp. Og det er der jeg mener at det ikke angår noen andre enn de involverte. Jeg bryr meg da katten om vennenne mine velger å få ett eller fem barn liksom. Man er jaggu forskjellige.
Det er mulig jeg ikke er i "visse kretser"! :knegg:
Fullstendig enig.
Jeg blir irritert over kommentarer om at man må slutte å "ta alt opp i verste mening", og "det er sikkert ikke vondt ment".
Hvorfor kan ikke heller folk utvikle en akseptabel grad av sosial intelligens?
Nei, det er ikke suspekt. Jeg har inntrykk av at det er tre barn som er greia nå, ikke for det, stopper man med to er det helt akseptabelt også. Jeg innbiller meg at det ikke er lett for mange å tenke utenfor boksen - enn å få flere barn enn to og tre, da. :sjåkk: Jeg ønsker meg flere enn tre barn, og ville ikke hatt noe problem med å følge opp disse. Det blir litt dumt å være skeptisk til alle som velger flere enn tre barn, hvert fall hvis man begrunner skepsisen med manglende egenkapasitet, "jammen jeg klarer jo bare å ta meg av to..." . I noen tilfeller kan jeg bli overrasket over at andre tenker helt annerledes enn meg selv, som "oj, mener du virkelig det?" eller "oj, tenker du virkelig sånn", men når det gjelder antall barn, hva man ønsker seg og hvordan man velger å "organisere" det hele, handler det utelukkende om den enkeltes kapasitet, noe vi sjelden har noen forutsetninger for å vite om andre.
Da får du i så fall bare være irritert. Men jeg synes virkelig det er å ta det opp i verste mening når man blir irritert over at noen sier at 1-2-3 barn holder fordi man skal også følge de opp. Dette er noe jeg har sagt ganske ofte, og det jeg mener når jeg sier det er jo selvfølgelig at JEG/VI skal følge de opp, og da holder det med to. At noen har kapasitet til å følge opp fem-seks-åtte barn er jeg ikke i tvil om. Men jeg snakker altså ganske så sjelden om alle mulig andre familiekonstellasjoner når jeg sier at det holder med mine to. Og det gjør sikkert andre også.
Hvis jeg er i dialog med et menneske og uttrykker mitt ønske om fire barn, og vedkommende svarer "oj, hjelp!, nei det holder med to - man skal jo følge dem opp også..." høres det mer ut som man bør stoppe med to barn, da det ikke er mulig å følge opp flere på en ordentlig måte. Og tro meg, noen mener faktisk det.
Svarer man for sitt behov, er det naturlig å vinkle det sånn. "Fire, sier du? Jeg ønsker meg ikke flere enn to, for jeg skal jo følge dem opp også".
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
