Siri sa for 16år siden:

Jeg hører mange snakke om hvor fantastisk det er å få lov til å hjelpe andre mennesker, bidra til at livet blir litt mer lystbetont og lettere og leve. Allikevel ser jeg at min største inspirasjonskilde er at jeg fascineres av mennesker og skjebnene deres. Jeg fascineres av livshistoriene deres, hva som har formet dem, hvilke valg vi mennesker tar eller unnlater å ta og hvordan disse igjen former skjebnen vår.

Samtidig er jeg jo en introvert personlighet som finner det gørrkjedelig å treffe mange mennesker. Store forsamlinger med mennesker og hvite duker eller parsettinger med høflig konversasjon og morsomme historier. Vel, de kan til en viss grad være underholdende, men det er de nære fortrolige samtalene der folk lar "maskene falle" (for å bruke et litt klisjépreget uttrykk) at men virkelig fenges, at samtalen gir noe tilbake, at man får noe å tenke på og at jeg kjenner jeg utfordres som menneske. Rølpete fester hvor folk avslører sitt sanne forfylla jeg er også en setting jeg kan like om jeg er i den rette modusen.

Nå blander jeg kanskje jobb og privatliv her, men saken er at om en jobber med mennesker har en alltid seg selv med, i større eller mindre grad. Vi kan jobbe for å være profesjonelle, men vi blir aldri maskiner. Enkelte mennesker er det enkelt å være profesjonelle med, andre gjør at en kjenner seg aller mest som et medmenneske, de appelerer til andre ting i meg, jeg kan (en sjelden gang) bli rørt til tårer, jeg kan bli irritert og jeg kan kjenne en enorm glede på deres vegne. Jeg kan rett og slett bli litt høy på livet. Jeg kan gå hjem fra jobb og kjenne at det bobler inni meg, for en gave å få lov til å være i så nære relasjoner til andre mennesker!

Og hvorfor skriver jeg dette? Kanskje fordi denne opplevelsen fort drukner i andre travle gjøremål? Kanskje for å hente fram en gang jeg kjenner livet butter imot og har mer lyst til å jobbe med papirer og maskiner, eller en påminnelse om at arbeidslivet består av så mange dimensjoner at når en glemmer noe kan en alltids hente fram noe annet som kan gi mening...

mumrik sa for 16år siden:

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Å jobbe med mennesker er utfordrende og krevende, men det gir noe som jeg tror en kontorjobb aldri kan gjøre. Samtidig føler jeg at det tar veldig mye også. Av og til litt mer enn det en var forberedt på å gi.

Jeg er glad du skriver dette akkurat nå. Det butter nemlig litt i mot.

Siri sa for 16år siden:

Det gjør av og til det. :klemme:

Esme sa for 16år siden:

Jeg synes det er veldig krevende å jobbe med mennesker, selv om jeg er ekstrovert så det holder. Men når man møter mennesker gjennom jobb så er man jo profesjonell og har dermed ansvaret for at kommunikasjonen flyter og man må tåle følelser, uansett om det er aggresjon, frustrasjon eller glede. Det tar også alt jeg har av omsorgsevner, og familien min har lidd under det, for det har ikke vært så mye igjen når jeg har kommet hjem.

I tillegg så har mange av "menneskejobbene" mistet mye respekt ute i samfunnet. Politi, lege, sykepleier, lærer, er ikke autoriteter lenger. Og selv om jeg synes det er på mange måter er bra, så var det jo beskyttelse i det, som man ikke har lenger.

Litt satt på spissen: Noen ganger får jeg følelsen av at halvparten av befolkningen sitter på kontor og har lette, enkle liv, mens de sutrer over de som skal hjelpe dem fra vugge til grav, med å oppdra barna deres, sørge for at de er friske etc etc. Resten har disse servicejobbene som er tunge, som inneholder mye mer ansvar og hvor det ofte er lite takk å få.

Det høres litt pessimistisk ut, men jeg har akkurat byttet fra en sånn servicejobb til en kontorjobb, og forskjellen i livskvalitet er virkelig enorm.