Che sa for 17år siden:

...Hvor stor er egentlig den? Prinsen er en drøm av et barn. Rolig, glad i å sove og spiser all mat. - Jeg nekter å tro at det er mulig å få to så "enkle" barn (vi har kanskje gjort noe riktig, men jeg må tro personligheten hans har mye av æren for det altså)

Hva bør man tenke på når man går fra ett til to barn? Og hva bør man ikke gjøre? Hvor sliten kommer vi til å bli, egentlig?

Nå har vi fem mnd på å psyke oss opp...

Pepper Lemon sa for 17år siden:

Jeg har ikke stort å bidra med, men temaet interesserer meg umåtelig, og jeg slenger på et spørsmål for å opprette et abonnement på denne tråden.

Ødelegger vi all familieidyllen ved å introdusere et barn nr to? :nervøs:

Gaia sa for 17år siden:

Jeg er også interessert uten å ha noe vettugt å bidra med. :popcorn:

Candy Darling sa for 17år siden:

Her i huset er det i hvert fall stort sett idyll. Vi har fått barn nr. to som er enda flinkere til å sove enn den første. Og vi følte oss fryktelig heldig den gangen.

Nå har vi allerede kveldene for oss selv igjen, og bare én amming på natten. Flink? Heldig? Gode gener? Hvem vet? Og hvem spør? :skremt:

My sa for 17år siden:

Det kommer sikkert litt an på hva slags barn førstemann er. Regner med overgangen er større hvis den første er enkel og den andre er krevende. Vi har hatt et relativt krevende første barn. Nå for tida, som toåring, er hun veldig grei å ha med å gjøre, stort sett glad, og veldig flink til å leke og underholde seg selv. Selv om hun fortsatt har et sterkt temperament. Men som baby var hun veldig urolig og krevende (dvs hun har også heldigvis alltid lagt seg og sovet godt om nettene, men i våken tilstand måtte hun underholdes og aktiviseres konstant for ikke å være sutrete og misfornøyd, og det var mye styr med amming og mat). Så jeg følte at jeg var relativt rustet til overgangen fra en til to. For nummer to kunne neppe bli like krevende, og nå har eldste blitt så grei ...

Men selvfølgelig får jeg ikke prøve overgangen fra en til to, her hopper vi rett fra ett til tre barn, så overgangen blir vel heftig nok likevel.

Milfrid sa for 17år siden:

Nei, man får ikke nødvendigvis to like barn, men de kan være like på noen områder, heldigvis :)

Nr en hos oss har alltid vært enkel å legge og sover godt natten gjennom. Det har de felles våre to små, heldigvis :puh: .

Bortsett fra det er de alt annet enn like. Eldstemann hadde aldri noen trassalder i normal forstand. Hun har trasset ved å være ekstremt døvhørt, men hun har alltid vært lett å lede på rett vei med "oppfør deg ellers..." og så en eller annen velvalgt trussel. Vi har knapt hatt et eneste sinnesutbrudd fra hennes side - ingen skriking i butikker, aksepterer at nei betyr nei. Muligens med et "hvorfor ikke?" etterpå, men aldri bråk. Helt klart vår fortjeneste :D.

Men så kom nr to, gitt, og her snakker vi temperament! Ok, de har overhode ingen gener felles, så her får vi i alle fall testet ut om det er barneoppdragelse eller medfødt som styrer ting og tang ;).

Han er nå 2 år og verdens mest trassige lille troll. Stort sett smilende og blid, men kan snu på en femøring og bli SINT. Du ser når det skjer. Han får smale øyne og et litt olmt blikk, og så smeller det - bang! Da skriker man HØYT og kaster det som befinner seg i nærheten vegg i mellom. Avledning? Glem det! Her er det eneste som nytter å fjerne han fra åstedet og la ham skrike til han kommer på bedre tanker. Og er han i det rette hjørnet må den greia gjentas minst et par-fem ganger før han virkelig finner ut at han ikke kommer noen vei :puh: . Snakk om at oppdragelesmetodene vi brukte på eldstemann IKKE fungerer på Lillebror, nei.... :rolleyes:. Vi har enda ikke hatt vår første Illsint i Butikk Fordi Han Ikke Får Viljen Sin, men det kommer nok før snarere enn senere :grøss: .

På den andre siden så kan Lillebror leke, og leke alene, noe Eldstemann aldri helt har fått til. Hun er fremdeles rimelig "hai mæintenens" og liker å bli underholdt. Og mens hun kan surmule, så er det rimelig klart når Lillebror er sint og når han er blid. Lite sutring. Og han lyer!! Be ham om noe, og han hjelper til - og elsker å rydde. Gen søsteren overhode ikke har... Nei, våre to må være gode eksempler på at gener er sterke og ikke nødvendigvis lar seg påvirke av oppdragelse :rolleyes:.

Mer travelt med en enn to? Både ja og nei. Vi har fem år mellom våre to, men de har definitivt stor glede av hverandre. Men ja, mer logestikk, mer planlegging, mer oll å komme seg ut og bort, det er det.

Men mest kjekt, veldig, veldig kjekt. Men for oss holder det med to, ref en annen tråd her på FP om antall barn ;)

Lykke til med knøttet i magen!

pippimamma sa for 17år siden:

Det finnes rett og slett ingen fasit på det du lurer på.;)

Selv har jeg tre vidt forskjellige barn. Jeg husker det var mye tanker i svangerskap nummer to. Det er ikke mulig å forberede seg fullt og helt på hva som kommer.

Det jeg kan si er at jeg ville ikke unnvært et eneste ett av mine barn. Det er givende og langt fra kjedelig med flere barn i huset. Kaotisk til tider, slitsomt, spennende og koselig i begynnelsen med hvert barn ( det er et helt nytt medlem av familien å bli kjent med).

Lykke til! :klem:

HSJ73 sa for 17år siden:

Kan i alle fall anbefale to barn med stor aldersforskjell, i vårt tilfelle 6 år. Storesøster er stor nok til at lillesøster får like mye oppmerksomhet som storesøster selv fikk da hun var baby, storesøster er en fin ressurs (og alle venninnene hennes!) og til tross for de 6 årene i forskjell, har de stor glede av hverandre. Et minus med å vente så lenge, er at det tok litt tid å omstille seg til baby-hverdagen igjen. Lenge siden sist! Erfaringen fra første gang sitter likevel i, og selv om den store aldersforskjellen ikke var planlagt (hadde vi fått nr. 2 på første forsøk, hadde aldersforskjellen vært 2 1/2 år), kunne vi ikke forestilt oss noe annet nå. Dersom det blir aktuelt med et barn nr. 3, kommer vi av naturlige grunner (den biologiske klokken!) ikke til å vente like lenge (gitt at det lykkes, vel å merke), men likevel satse på minst 3 års aldersforskjell.

Her finnes nok ingen fasitsvar, men jeg følte for å svare for å representere det mindretallet av oss som har barn med såpass stor aldersforskjell.

daffy sa for 17år siden:

Jeg tenkte som HI at slik flakskvoten vår var brukt opp på første når det gjelder sovemønster etc. Men jammen har vi ikke fått en slik premiebaby til, det er jo tidlig enda og ting kan snu :heller kaldt vann i blodet:, men det ser veldig bra ut til nå ihvertfall.

Sjalusi kan sikkert også komme etterhvert, men til nå er første utrolig søt og god mot lillesøster. Hun er det første han spør etter om morgenen, han koser masse med henne og han vil ha henne med overalt.

Her er et bilde av dem, vær så snill å ikke quote for jeg tar det bort om litt!

Mams sa for 17år siden:

Det er en overgang å gå fra 1 til 2 barn, det vil jo være naturlig med tanke på at det er dobbelt så mange.

Babyperioden synes jeg var den enkleste perioden, da hadde man permisjon og "aall verden" av tid. (klart alt er relativt)
Jeg synes nok det ble mere "slitsomt" når nr 2 plutselig ikke lengre lå på gulvet og pludret, noe som kom litt vel tidlig her synes jeg.
(nr 2 var over alt i huset fra han var 6-7 mnd)
Da fikk man plutselig erfare at man gjerne skulle hatt dobbelt så lange armer, eller til tider ha splittet person (ikke personlighet)
Men alt går, så ille er det ikke.
Det kan bli et helvete om man går inn for det, og det kan bli ganske så greit om man går inn for det også.
Det er ikke til å komme bort fra at det kan være slitsomt, men et er ikke bare det.

Che sa for 17år siden:

:knegg: Litt for seint i vårt tilfelle. Prinsen vil være 2 år og 9 mnd når nummer to kommer. Det sies vel den ideelle alder mellom søsken er under 2 år eller over fire. Vi får kanskje trass samtidlig. Hvem vet. Må innrømme at jeg frykter litt for idyllen, men tenker som så: Om jeg ser for meg det værste, så kan jeg iallefall bare bli gledelig overrasket. pessimist :knegg:

Sitron sa for 17år siden:

Det har vært omtrent tre måneder mellom mine og det er rett og slett ideelt. Barnet man har fra før er, forhåpentligvis, så selvstendig at det klarer mye selv, som påkledning og annet praktisk. Det er også så stort at det er stas å hjelpe til ved bleieskift osv. Samtidig er det for lite, igjen forhåpentligvis, til å skjønne at sitt eneområde som søsken er truet.

Jeg har hatt vanskelige, ganske vanskelige, barselstider med alle mine. Likevel vil jeg påstå at det største problemet er å lære seg å beregne nok tid til å komme seg tidsnok ut døra om morgenen.

malena sa for 17år siden:

Takk Sitron, dette skal jeg huske på når vi begynner å produsere neste sett med unger. :knegg:

Zip sa for 17år siden:

Her gikk overgangen til to veldig greit. Både storebror og mellomsøster er og har vore rolege ungar. Det er 2 år og 2 mnd mellom dei, helt ypperleg. Det er litt under 3 år mellom mellomsøster og vesla og det har vore litt verre. Men det kjem nok mykje ann på ungane så vanskeleg å veta noko på forhånd. Her gikk hvertfall overgangen heilt supert, idyllen brast ikkje ;)

Olympia sa for 17år siden:

Vi har også nøyaktig tre år mellom våre, og det har vært en veldig bra avstand. Storesøster greier seg fint de minuttene lillebror trengte oss når han var helt ny og ikke kunne vente. Sjalusi kan jeg med hånda på hjertet si at vi ikke har opplevd, men det henger nok sammen med at Champion var en ekstremt rolig unge det første leveåret. Han er mye mer aktiv enn det storesøster var på hans alder, men heldigvis har han samme gode sovehjerte.

Men de gangene den ene hyler fordi hun har slått seg eller MÅÅÅ ha et eller annet og minsten skriker fordi han fortsatt ligger i utedressen og er varm og mor ikke har fått av seg støvlene og telefonen ringer og katta skriker, da er det stor overgang fra ett til to barn. I hverdagen har det vært ubetydelig, egentlig.

Sitron sa for 17år siden:

Herregud. Kan jeg skylde på at jeg er forkjølet og har vatt i hodet?

malena sa for 17år siden:

Klart. :dakars:

Siri sa for 17år siden:

Gratulerer! dette visste jeg ikke ;) De første mnd med to barn var jeg euforisk, så jeg vet ikke om jeg er den rette til å svare. Etterhvert har det vært litt mer sjalusi og våkennetter, men alt i alt? Gled deg!!

GinaK sa for 17år siden:

Nå i ettertid er jeg litt glad for at jeg med min første opplevde en gutt som "aldri" sov og våknet "hundre ganger" om natta og at han hadde våketid fra 04-07 fra han var 3 måneder og en stund fremover...
Det lengste han sov på dagtid var i 45 minutter og en - 1- gang sov han i 3 timer!!! DA var det gæærnt da!!
HAn ålet seg rundt da han var 5 måneder og gikk da han var 9måneder og 1 uke. Jeg trodde jeg skulle få en søt liten BABY, jeg. Må si jeg var glad da han fikk barnehageplass da han var 1 år og 7måneder for da fikk jeg litt tid til meg selv igjen. Altså at jeg fikk sitte litt rolig på kontorstolen min.. :o
Jeg var så urolig selv og sov ikke en hel natt på 2 år og 9 måneder.
HAn har alltid vært en harding og tar ikke nei for et nei. HAn har vært en tett plugg og hatet å ha på klær så en periode da han var 1 år, fra mai til november så sloss vi med å beholde klærne på han!! Herregud som jeg strevde med "klumpen" min.

Så da vi satt igang med lillebror tenkte jeg at det var bare å trå til mens jeg allikevel var så sliten.

Men lillebror var en annen kaliber, gitt. Han har sovet så fint og er så "snill og grei og føyelig. Jeg har iallefall skjønt at det å få sove om natten er alfa omega for å takle en lang dag med barn! :snill:

Storebror har vist seg å være en fantastisk bror. Han går ikke et sted uten lillebroren sin og de leker så fint sammen. De spør etter hverandre med en gang om morgnene eller når vi kommer hjem. Det har ikke vært noe sjalusi å nevne heller. Så her ordnet det seg til stor fordel at vi fikk en liten tass til.
Det er 3 år og 7 måneder mellom barna.

Lykke til med den lille som kommer.

ElinM sa for 17år siden:

Overgangen fra en til to var ikke så stor. Det var det å få barn som var den store overgangen for oss. Nr to var litt mer "krevende" enn nr en, spesielt med en del uro om kveldene, men det var egentlig ikke problematisk. Det var heller ikke så stor overgang å få nr tre. Og selv om nr tre uten sammenlikning var den mest "krevende" babyen, så syns jeg faktisk at tiden da nr tre var baby var mye enklere enn tiden da den første var baby.

Tangina sa for 17år siden:

Jeg synes det har gått overraskende greit. Storebror er en flott og stolt storebror som er oppriktig glad i broren sin, og det har vært lite problemer, bortsett fra at storebror har ønsket oppmerksomhet når lillebror har fått, men det er jo ikke et "problem". Lillebror er dog en fredelig sjel som finner seg i å være tilskuer til storebrors aktiviteter, han sover godt og er sjelden urolig (i hvert fall etter han rundet tre måneder).

Et tips: gjem bort babylekene hvis dere fortsatt har dem framme, og når dere tar de fram til baby - ikke si at de er storesøster/brors sine. Vi har måttet forhandlet fram overgivelsen av hver eneste av storebrors babyleker - han synes ikke noe om at lillebror skal ha dem. Plutselig er en rangle verdens mest spennende ting og må til og med taes med i barnehagen. :knegg:

Men organiseringen av livet er jo blitt atskillig mer krevende, og det tar en stund å vende seg til at voksentiden har blitt minst halvert - i hvert fall hos oss. Men jeg regner med at det tar seg opp igjen når gutta begynner å kunne leke sammen.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg syns da ikke at eldre søsken skal måtte overgi noe som helst. De kan fint lære seg å dele.

Tangina sa for 17år siden:

lijander sa for 17år siden:

Spennende tråd! :hengepådenne:

Sitron sa for 17år siden:

Det er da man godter seg over at storebror ikke aner hva som venter han når lillebror blir mobil. :knegg:

Bokormen sa for 17år siden:

Ett er som ett, og to er som to, synes jeg. ;)

Storesøster her var 4 1/2 år da lillebror kom, så vi slapp jo å ha to bleieunger samtidig, hun greide veldig mye selv av praktiske ting. Men vi må hele tiden følge opp på to ulike stadier, jeg ser at venner som har tette barn kan putte begge i vogna og gå for å mate endene, eller de kan ta med barna på kino og se filmer begge liker osv. Det blir nok en god stund til våre to har samme interesser. Men det har også sine fordeler, det blir naturlig å dele seg opp av til, slik at man får alenetid sammen med ett av barna.

Lillebror har tydeligvis ikke behov for mye søvn, og han kjemper imot søvnen hele tiden. Det er slitsomt å trille, bære, amme og bysse i søvn, eller å bruke tre timer på å legge en trøtt baby. Det som er mest slitsomt for oss foreldre for tiden er at vi nesten ikke lenger har noe tid uten barn, før hadde vi kveldene etter at storesøster hadde sovnet til avkobling. Selvsagt er det en fase, men jeg merker at lunten blir kortere og overskudd en mangelvare da jeg ikke har noe tid for meg selv. Nå skal det legges til at vi har to meget aktive barn, av den typen man gjerne finner igjen øverst på bokhyllen eller noe.

Generelt synes jeg at mye går automatisk da man allerede har barn i hus, men at det tar lengre tid og krever litt mer planlegging da man skal ut på noe. Vi er stadig vekk 10 min forsinket. :o

Skremmern sa for 17år siden:

Jeg synes overgangen var ganske stor.

Maverick sa for 17år siden:

Vi hadde en forholdsvis krevende førstemann ut, og jeg var en smule bekymret for hva nr. 2 ville bringe med seg. Det viste seg at han ble noen hakk roligere, men fortsatt av typen vil-ikke-sove.

Alt (ja, nesten alt! Jeg lover!) har gått helt fantastisk. Vi forberedte førstemann på at han skulle få en lillebror, men gjorde ingen big deal ut av det. Det var mye komplikasjoner siste måneden, og det ble nok litt trist for storebror, men ingen senskader så vidt jeg kan se. Da minien dukket opp hadde enda ikke storebror begynt i barnehagen, og jeg hadde lange, late dager hjemme med to små som fikk all verdens tid til å bli kjent med hverandre. Genialt.

Nå som minsten er halvannet kan de innimellom krangle som ingen andre, men det overskygges fullstendig av den utrolige søskenkjærligheten dem i mellom. De gir hverandre goooode klemmer dagen lang, er lykkelige når de ser hverandre igjen om morgenen, leier på hverandre og er generelt tydelig glad i hverandre. :hjerter:

Såh. Konklusjonen. Det går nok bra. :knegg: Rent rutinemessig er det som oftest lettere for meg ihvertfall å ha to enn en.

Polyanna sa for 17år siden:

Jeg syns ikke overgangen var så stor, egentlig. Babyer kommer jo inn i familien litt etter litt. Først sover de masse - de er kjempesøte - trasser ikke - slåss ikke.

Men det er en utrolig forskjell på å ha EN 3-4-5-åring og det å ha to... Det er samhandlingen dem i mellom som krever mest krefter av oss for tiden, i hvert fall.

Men det går gradvis - man blir vant til det.

Bokormen sa for 17år siden:

Speak for yourself. :knegg:

Neida, men jeg kan godt forestille meg at det er enklere for alle parter om man får en sovebaby. Man får mer tid til storesøsken, og man får kommet seg litt etter fødselen.

Polyanna sa for 17år siden:

Ja, jeg har jo hatt tre enkle babyer, da. :)

~TM~ sa for 17år siden:

Det er fem år og en dag mellom storebror og lillebror og det går som en drøm. Jeg sliter bare litt med logistikken og er konsekvent ti minutter for sent ute.

Lykken sa for 17år siden:

Jeg synes, som ElinM sa, at den største overgangen var fra ingen barn til ett…:) Nå fikk jeg den krevende babyen først, så nr 2 var en svært så rolig og lite krevende baby (ihvertfall de første 7 mnd) i forhold. Permisjonstiden blir ikke helt den samme som første gang, man har jo største som skal leveres og hentes i barnehagen, hos oss hadde han kortere dager, så man må strukturere dagen annerledes. Familielivet blir kanskje enda mer "låst fast" og konsentrert om barn og familie, litt vanskeligere å få barnevakt til to enn en hvis det er noe, men det skjer gradvis og glidende. Det er 3 år mellom barna, og for storebror var den en litt rar og vanskelig periode rundt fødselen og etterpå. Etter et år ble det mer samspill og lek, ikke bare en kjedelig baby, og i perioder, akkurat nå er det litt vanskelig, så er det en del sjalusi. Men de er veldig glade i hverandre og viser omsorg.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

:eek:
Er det lurt å forberede seg på nr to?

Da har jeg dårlig tid. Noen dager, kanskje. :o

37 uker gravid med 2-åring hjemme :p

Noba sa for 17år siden:

Jeg synes overgangen har vært overraskende enkel. Lillemor har tatt det veldig greit selv om hun har noen tøffe stunder innimellom og nobalille er en rolig og avbalansert liten kar som stort sett er blid og fornøyd med tilværelsen. Lillemor gråt veldig mye mer enn nobalille gjør. Han lar seg mye lettere roe ned og det tror jeg har mye å si for gråt er det jeg synes er mest slitsomt med å ha småbarn.

Maxine sa for 17år siden:

Hos oss var nummer en en propell fra dag èn. Han slet ut både den ene og den andre i løpet av en time, og var ingen enkel unge. Enkelt og greit.

Nummer to kom omsider, og var sin storebrors rake motsetning. Hun sov bedre på natta da hun var 4 mnd, enn storebroren som da var 4 år.

Hos oss ble det mye forandringer i tilværelsen rett etter nummer to kom, og det gjorde at det ble veldig slitsomt en periode, hadde vi hatt en stabil tilværelse, tror jeg det hadde vært lettere, og vi hadde nok ikke merket så stor forskjell.

Nå har vi ingen baby lenger, og merker ikke forskjellen på en og to så mye som før.

emm sa for 17år siden:

Signerer, det tenkte jeg også:nemlig:

Jeg var nok en litt styrete og nervøs førstegangsmor, så jeg følte at det å få nr 2 var en tvers igjennom herlig opplevelse. Jeg hadde nettopp vært igjennom det, var mye tryggere på alt rundt babyer og koste meg. For storesøster, som var 2,5 da lillesøster kom, var nok overgangen litt større. Men ettersom hun var så liten ble det fort en del av hverdagen, og hun husket knappt å ha hatt oss for seg selv. Kan tenkes at volumet i heimen er noe høyere med to enn med ett, men man blir vant med det også. Lykke til!

syllan sa for 17år siden:

Hannah var 17 mnd når vi fikk Hedda, litt pes var det jo i begynnelsen men det gikk seg nå til ettervert.
Har vert heldig å har hatt veeldig fredelige babyer.

Gled deg heller til familieforøkelsen:):nikker:

Sokk sa for 17år siden:

Ah, nesten sånn har vi hatt det en stund nå, men endelig ser det ut til at lillesøster begynner å ville legge seg tidligere på kvelden. I dag var begge i seng omtrent kl 20, og det er jo så deilig! :nikker: For minstedamen ser det kanskje litt ut som om kveldssøvnen går litt på bekostning av morgensøvnen, men det gjør jo ingenting så lenge vi uansett har en sprett våken storesøster halv sju. Jeg mener, de kan jo like gjerne sove samtidig.

(Men det hadde kanskje hjulpet enda bedre på trøtthet og utslitthet om vi var litt flinkere til å komme oss i seng selv. titte på klokka)

Det er helt utrolig hvor lang tid det tar å komme seg ut døra! Bare å dra en tur i butikken krever jo pakking for alle eventualiteter. :himle:

:natta:

Mira sa for 17år siden:

Her gikk overgangen veldig bra!
Å det til tross for at pappan til jentene flyttet 50 mil unna oss når minste jenta var 2 uker!

Det eneste var litt vanskelig var når jeg skulle i møter/legen/tannlegen.
Når det bare var storesøster som var med gikk det greit, men når jeg skulle ha med to stk føltes det som om jeg hadde med en hel gjeng. :fnise:

Det er 2 år og 9 mnd mellom dem. Jeg syns det er helt perfekt!
Storesøster er stor nok til å klare litt selv. Hun spiser bra uten å søle, klær på seg selv når hun orker, snakker og forklarer seg, og hun skjønner det når hun må vente litt!
Det tok heller ikke lang tid før de hadde stor glede av hverandre!

Che sa for 17år siden:

Jeg har ei venninne som mener at om førstemann ikke har kollik, så får ikke de neste det heller - ENN om det har vært sant da!

Mira sa for 17år siden:

Jordmora mi mente at det var større sjans for at nr to fikk mye vondt i magen eller kolikk om nr en hadde det.

Ingen av jentene mine har slitt med luft i magen heldig vis!

Milfrid sa for 17år siden:

Jeg forstår at vi har vært veldig heldige med sovehjertene til våre søte små :ja:.

Eldstemann var to mnd da vi fikk henne. Vedlagt en bruksanvisning om når hun sov og når hun fikk mat. Første natten fulgte vi den slavisk og VEKKET henne kl 03 for å gi henne flaske. Så brukte vi de små grå og tenkte at hun kanskje ikke trengte den flasken, iom at hun ikke hadde våknet. Neste natt holdt vi pusten og ventet, men jenta sov og sov. Og det fortsatte hun med. Vi ga henne flaske kl 19, hun sovnet mens hun fikk mat. Så fikk hun ny flaske kl 23 og sov til 07. Etter at hun begynte med grøt rundt 4 mnd gammel kuttet hun 23-måltidet og sov rundt fra kl 19 -12 timer i strekk, hver natt :D. Halleluja! Og hun kunne legges absolutt over alt, så lenge hun hadde med seg flasken sin med vann, vi merket knapt at vi hadde barn.

Fryktelig spent på nr to, kan du si.... Han var 13 mnd og kom også med oppskrift, som vi fikk et litt diskret hint fra barnevernet om at vi gjerne måtte tilpasse vår egen døgnrytme (han sov 2 x 2 timer, den siste luren fra 15-17, og var så oppe til 21). Som sagt så gjort, vi kuttet ut den siste luren og flyttet den første luren litt lengre ut på dagen og la ungen kl 19. Og han sov. Natten gjennom! Og har fortsatt med det. Og jammen er han en sånn en som kan legges hvor som helst bare han får en flaske med vann (og en kosebamse eller femten) med i sengen. Nå er han drøye to år, og kan fremdeles sove tre timer på dagen, for så å legge seg pent & pyntelig kl 19 og sove til han blir vekket kl 07 dagen etterpå :D.

Jeg liker å tro at det er vi som har fått til dette og alle dere andre som feiler, men jeg vil ikke insistere nok på det til å ta unger som ikke sover i pensjon for å lære dem triksene ;)

Nei, vi har vært heldige og fått barn med gode sovehjerter, og jeg aner virkelig ikke hva vi skulle gjort hvis ikke. Jeg blir relativt gretten hvis jeg ikke får nok søvn (vi har jo hatt syke unger, vi også.....).

Polyanna sa for 17år siden:

Jeg tror uansett det er vanligere med nummer en enn med nummer to.

Benzo sa for 17år siden:

Det er 21 mnd mellom våre to og i starten gikk det overraskende bra. Syntes slettes ikke at 2 barn var noe å snakke om. Nå er lillebror straks året og de siste 2-3 mnd har det vært veeeldig travelt.