Er det feil å ønske seg et bestemt kjønn? Da tenker jeg på slike tanker som går på :
"Ja, det hadde vært hyggelig med en liten gutt/jente nå"
Jeg må innrømme at jeg ønsket meg en baby når jeg var gravid sist. Når jeg oppdaget det var en gutt ble jeg overlykkelig.. Jeg hadde sikkert blitt like glad om jeg fikk en jente, men det vet jeg jo ikke. Jeg tror det.. For jeg ønsket meg oppriktig en liten baby, og hadde ikke tanker om et bestemt kjønn.
Jeg synes det ikke er noe galt i å ønske seg det, men.. Hva man får og hva man gjør ut av det da er jo en hel annen ting..
Da jeg gikk med tredjemann ønsket jeg meg ei jente. Jeg hadde en av hver fra før, så det spilte jo absolutt ingen rolle hva jeg fikk. Men jeg ville så gjerne bruke alle de fine jenteklærne igjen...
Nå fikk jeg jente, men hadde det vært en gutt hadde jeg vært like lykkelig.
Jeg syns ikke nødvendigvis det er galt å ønske seg et spesielt kjønn. Hadde jeg f.eks. blitt gravid igjen, hadde jeg nok blitt ekstra glad om det var ei lita jente i magen min, siden jeg har to gutter fra før...
Men jeg tror også jeg vet at dersom lille i magen likevel skulle være en gutt, ville han vært like hjertelig velkommen, like høyt elsket - faktisk akkurat det barnet vi egentlig ønsket oss...
Jeg har ønsket meg jente to ganger nå, jeg. Men har tre gutter. Vi visste veldig godt at det var store sjanser for at nr. 2 og 3 også kunne være gutter, men det var lov å håpe litt på ei jente. Men det var først og fremst et barn vi ønsket oss. Så nå har vi tre flotte gutter og det er veldig bra!
Det er ikke noe galt med å ønske, men hvis man gjør noe med det, da blir det galt for meg. Og om man behandler ungen dårliger fordi det ble "feil" kjønn. Så slike tanker bør gjemmes under kjelleren når babyen er født.
Ja, det må vere lov å ha små ønsker om dette! Men ønsket etter eit bestemt kjønn må ikkje ta så stor plass at det gir grobotn for skuffelse om det ikkje blir som "bestilt".
Eg ønska meg gut, men hadde da ingen planar om å returnere ein jentebaby heller!
Det er vel ganske vanlig vil jeg tro. De fleste har vel en tanke elelr et ønske om hva de vil ha, selv om det også for de fleste er stor stas og stormende jubel uansett hva som kommer ut.
Da jeg gikk gravid startet jeg med å ønske meg gutt, helt til jeg kom på at jeg egenlig syns gutter/menn er helt fjerne. :knegg: , så ønsket jeg meg jente en stund, men så viste ultralyden at det var en gutt og da var det bare stas igjen.
Vi skal prøve på nr 2 nå og det hadde vært koselig om det ble en jente, men jeg blir like glad for en lillebror :D Vi ønsker oss et barn til, rett og slett.
Jeg synes ikke det blir feil å ønske seg jente eller gutt. For de aller fleste er dette kun koselig/ spennende tanker før babyen endelig kommer.
Det er jo rart med det, men man får jo nettopp den babyen man ville ha når den er ankommet, og da spiller plutselig ikke disse tankene så mye rolle lenger;)
Jeg blir provosert når noen spør meg om jeg ønsker meg jente denne gangen :sparke:
Slik jeg tenker så blir det sånn: "Ja, så du sier meg at gutt ikke er bra nok" (eller motsatt om prinsen har vært jente natruligvis) Jeg synes det er topp å være guttemamma og er det gjerne igjen. Ender jeg opp som jentemamma, så går det nok bra det også.
Jeg synes forøvrig at Bergensis sa det bra. Det er en ting og ønske seg noe -noe annet å bli skuffet om ønsket ikke blir oppfylt.
Vi ønsket oss gutt her, og fikk det :villjubel: !!! men det hadde det vært om vi fikk jente også.. Jeg tror det var slik at vi ønsket oss gutt fordi vår magefølelse sa at det var gutt.. :vetikke:
Uansett, man er glad for hvert barn man får, uansett kjønn!
Men jeg tror de fleste har noen tanker og ønsker før man vet åssen kjønn det er..Og når man finner ut åssen kjønn det er så er det vill jubel og masse glede uansett åssen kjønn det blir!
Det er jeg enig i, andre bør ikke si slikt. Det blir litt feil for meg. Sist jeg var gravid visste vi at det ble ei jente, og da synes jeg ikke kommentarer som: "Får håpe gutten kommer nå da" var så veldig hyggelige å få. Føltes nesten som om lillesøster ikke var bra nok til andres forventning. (Og i tillegg lå hormonene utenpå huden:nemlig: )
"Nei, vi velger heller å gjenta suksessen fra forrige gang" svarte jeg.
Jeg ønsket meg en gutt da vi skulle ha nobalille, men jeg hadde ikke vært i nærheten av å bli skuffet om han hadde vært en jente. Jeg har fått uttallige kommentarer om hvor hyggelig det var at jeg fikk en gutt sånn at vi fikk en av hvert kjønn. Det er veldig hyggelig at vi fikk en gutt ja, men ikke fordi det var viktig å få en av hvert kjønn.
Jeg sier rett ut at jeg ønsker meg en gutt denne gangen, jeg. Ønsket meg ei jente sist. Men jeg blir da overhodet ikke skuffet om det blir et annet kjønn enn det jeg "ønsker" meg. Jeg blir like glad uansett! Men det må være lov å si at man har har et lite ønske om et bestemt kjønn, så lenge det (som sagt over her) ikke blir en skuffelse om man får "feil" kjønn.
Jeg tror nok jeg ønsket meg jente.. skal jeg være ærlig. Men jeg fikk gutt og det er jeg kjempeglad for nå. Kunne ikke tenkt meg være jentemamma. :niks:
:fnise:
Veldig modent.. ikke. Men tenker faktisk sånn. Jeg er kjempeglad for å ha en gutt. :hjerter:
Og hadde du vært jentemamma hadde du sikkert tenkt helt omvendt. :knegg:
Mange klarer ikke å se for seg at de har et annet kjønn. Jeg klarer egentlig ikke å se for meg at jeg noen gang skal ha en gutt, jeg ER liksom jentemamma. Men kommer gutten så føles det jo helt naturlig allikevel. :)
Jeg synes det er greit å ønsketenke, men om man presterer å bli skuffet over å få "feil" kjønn - da har man tråkket over alle tenkelige streker i min bok.
Jeg syns det er helt greit at folk ønsker seg et kjønn. Siden jeg ikke har hatt preferanser på kjønn selv klarer jeg ikke se hvorfor alle må ha en av hver feks. Jeg syns bare ikke kjønn betyr noe særlig, jeg ønsker meg et barn til, og kjønn kom langt ned på listen.
Jeg må nok innrømme at jeg hadde bitte litt ekstra lyst på en gutt sist jeg gikk gravid. Sikkert fordi jeg har mer erfaring med guttebabyer, og fordi jeg alltid har ønsket meg en storebror. Men som flere andre sier så ønsket jeg meg først og fremst en baby!
Det har vel med nysgjerrighet å gjøre. Jeg ønsker meg en av hver fordi jeg vil oppleve det å ha både gutt og jente, av ren nysgjerrighet. Men det er ikke noe must, altså. Ikke i det hele tatt.
Det skal ikke stikkes under en stol at det var ekstra stas at sistemann blei ei jente.
Jeg elsker guttene mine, men snakk om å føle seg totalt aleine på den østrogene banehalvdel. Nå er vi to som bare ser på hverandre og skjønner alt!
Det er jo veldig lite PK og ønske seg et spesifikt kjønn, men jeg ser ikke noe problem med det, broblemet kommer om en blir skuffet. Eller forskjellsbehandler barna pga kjønn.
Enig - men tror dette er automatisk hos de aller, aller fleste.
Jeg ønsket meg VELDIG ei jente da jeg gikk med nr 2. Da babyen var ute var det første jeg sa: "Er det en gutt""
Jeg tenker endel på det - hvor sterkt kan man ønske seg et spesielt kjønn? Jeg hadde en skjønn gutt fra før, og er hundre prosent sikker på at jeg ville blitt like glad for en gutt til. Men blir litt skremt over fokuset mitt, likevel.
Det herligste med ungene mine er likevel personlighets-forskjellen de har. Og den ville vært ulik uansett kjønn.
(jente-fokuset mitt har vært stort hele veien, tror jeg. Da jeg fikk eldstemann kan jeg ikke huske å ha tenkt en eneste tanke om kjønn - og det første jeg gjorde da Newborn-bleie perioden var over, var å gå i butikken og kjøpe rååsa bleiepakke...(ja, det var fargeskille på bleiepakkene den gangen), da hadde gutten min rukket å bli flere uker :herregud: )
Mange har nok kanskje et ønske om det ene eller det andre, men det er nok ikke helt stuerent å snakke høyt om det. Selv syntes jeg det var helt utmerket å få jente, både en og to ganger, men det er klart det hadde vært stas å fått en liten gutt også... :blafre:
Jeg kan ikke forstå at det skal være noe galt i det. Min datter var sikker på at hun denne gangen venter en gutt, og vi sa begge at vi også synes det hadde vært koselig.
Kun jenter som nedstammer fra meg. :gal:
Men nå er det altså ei jente, og inge er skuffet av den grunn. Hun er da like velkommen som en gutt ville ha vært.
Jeg kan overhodet ikke se noe galt i å ytre et ønske.
Jeg synes ikke nødvendigvis det er så veldig galt, men jeg kan finne på å bli provosert hvis det fokuseres veldig på kjønn.
De aller fleste ønsker seg jo et friskt og raskt barn og håper kanskje på et bestemt kjønn, det synes jeg er helt greit.
(og jeg må innrømme at jeg syntes det var litt godt med ei jente nå, så sammenligningene med englebror uteblir...)
Husker jeg ønsket med en jente da jeg var gravid første gangen. Jeg var 18 år, så det tror jeg var ganske normalt. Det ble en gutt (selv om 2 ultralyder hadde vist legen jente), og jeg ble selvfølgelig dritfornøyd! 10 år senere kom nestemann, og jeg håpet litt på jente, men trodde egentlig det skulle bli gutt hele tiden. Husker jeg ble overlykkelig da pappa'n sa det var ei jente som kom ut, men jeg tror nok det hadde vært samme lykke om det kom en gutt. Lykken var like stor med begge så..:jupp:
Siden førstemann lov vente på seg i fem år, må jeg innrømme at jeg blir litt sår når slike ønsker blir brakt på banen. Det med kjønn ble så til de grader underordnet. Det satt i da nummer to ble til også. Jeg blir litt svett, og kanskje sår, når det fokuseres på det. Sist i forrige uke kommenterte en kollega som selv har bran av forskjellige kjønn at "det er fint med en av hver", dette rett etter at jeg hadde fortalt at vi får ei jente til. Denne dama vet sågar at vi har vært gjennom prøverør for å få det til. Sånt irriterer vettet av meg, og jeg blir nok litt sår.
Når det er sagt så tror jeg det er nokså normalt at noen har ønsker som heller litt i den ene eller andre retningen.
Svigerinnen min har tre gutter, og er nå gravid med nummer fire. Hun ønsker seg veldig en jente, og er redd for å bli skuffet om det blir en gutt til. Jeg skjønner henne, og sa til henne at hun får lov til å bli skuffet. For selv om skuffelse er den første reaksjonen, så betyr ikke det at hun blir mindre glad i babyen av den grunn.
AKKURAT! Der sa du det. Folk kan ønske seg hva det nå enn er for min del. Men kom ikke her og si at "ja, er du sikker på at dere ikke skal prøve på ei jente da". Og "dere må jo ha ei jente også". Nei, vi MÅ ikke det, thankyouverymuch. :gal:
Forrige gang ønsker jeg meg en gutt. Jeg har så mange dårlige erfaringer med å være jente at jeg rett og slett ikke ønsket at mitt barn skulle gå gjennom det samme. Vel, vi fikk en jente, og etter at den første overraskelsen hadde lagt seg, så kjentes det helt greit. Nå er det det mest naturlige i verden å være jentemamma.
Så jeg mener at det er helt greit å ønske seg noe, så lenge det man får er helt greit uansett kjønn.
Denne gangen har vi ønsket oss barn, og er egentlig ganske uinteressert i om det blir en gutt eller jente. Jeg hadde riktignok ønkset at jeg visste hva det blir, men det er mer av praktiske årsaker slik at jeg kunne strikket i riktige farger.
Jeg synes det er helt uproblematisk å ønske seg ett bestemt kjønn, bare man ikke henger seg for mye opp i det, og i alle fall ikke fortsetter å "mase" om det etter at man har fått et barn av motsatt kjønn. Det kan vel også være greit å ikke si det høyt til så veldig mange (særlig ikke barn).
At andre ikke skal "ønske en" ett bestemt kjønn (sånn "bedre type neste gang", som Lenam nevner), synes jeg derimot burde være så innlysende at man ikke skulle trenge å si det en gang.
Det var et fint svar. :) (Jeg sa en gang til en bekjent som maste litt for lenge om at vi jo "måtte" få et barn til snart, at "nei vet du, vi er så fornøyd med ham vi har at vi trenger ikke flere, vi".)
Eg syns det var heilt merkelig å tenke at eg kunne bli jentemamma andre gong. Var jo guttemamma og kunne det liksom. Ønska til litt jente. Jenta kom og i starten var det heilt rart at eg plutseleg var jentemamma og. Men veldig glad for å oppleve begge deler :)
Jeg har alltid ønsket meg en datter og om det er feil har jeg et problem, for jeg kan ikke se at jeg kan tvinge følelsene mine i en annen retning.
Nå har jeg fått en sønn og en datter og er verdens lykkeligste mamma. Jeg elsker sønnen min herfra til månen og inn i evigheten og det samme føler jeg for hans søster.
Jeg har to jenter fra før, å nå har vi smått begynt å snakke om nestemann:) å det er klart jeg ønsker meg en gutt.. men blir like glad om det er jente:)
Jeg synes ikke det er noe galt med å ønske seg et bestemt kjønn. Jeg tror det er helt naturlig. Første gangen tror jeg kanskje jeg ønsket meg jente innerst inne, ble i allefall veldig glad da jeg fikk vite at det var det. Andre gangen var jeg litt mer ambivalent. På den ene siden hadde jeg lyst på gutt, fordi jeg har ei jente fra før, og det har vært morsomt med begge deler, men på den andre siden ønsket jeg at jenta mi skulle få ei søster. Jeg har selv to søstre, og det har alltid vært veldig verdifullt for meg.
Da ultralyden viste både en gutt og ei jente kunne jeg ikke ønske meg mer! :glis:
Jeg synes ikke det er feil å ønske seg et bestemt kjønn. Men dersom dette ønsket overskygger gleden over å få noe annet enn det man ønsker seg, så synes jeg det gjør noe.
En bekjent av meg ønsket seg så veldig en jente da hun var gravid med nr. 2 at hun hylgren etter ultralyden, og snakket om at hun kunne ønske at hun kunne fjerne det. Barnet var friskt og fint, men hun fokuserte kun på at det var enda en gutt..........jeg hadde lyst til å smekke til henne!
Da gutten ble født, var hun allikevel overlykkelig.....
Jeg har alltid ønsket meg et barn først og fremst, og ønsket om et bestemt kjønn kom alltid etter jeg visste at jeg var gravid. Jeg vet at det er omvendt hos noen, at de drømmer om en liten gutt/jente lenge før de holder en positiv test i hendene.
Jeg må vel ærlig innrømme at jeg alltid har ønsket meg ei jente - selv etter 2 års prøvetid... Vi fikk bekreftet jente både på tidlig og sen UL, men det første jeg spurte om da babyen kom ut, var om det var jente :humre:. Jeg måtte vite det så fort som mulig, slik at jeg isåfall kunne "omstille" meg med en gang, hehe. Det er jo likevel helt klart at jeg etter noen sekunders "betenkningstid" hadde vært like jublende fornøyd med en liten gutt!
Nå er jeg bare lei av alt maset om at vi bør få en til - vesla blir jo snart 4 år (og man MÅ jo ha søsken), må vite... Er ikke så lett for de med pcos :niks:.
Jeg er helt på linje med Hattifnatten her. Men som sagt, jeg respekterer at andre av ulike grunner har en slik preferanse. Men jeg vet ikke helt om jeg skjønner tankegangen.
Man kan jo ikke styre hva man ønsker seg, så det er vel helt greit.
Men hvis man blir skuffet over at det kommer "feil" kjønn ut synes jeg det er noe radikalt galt.
Men man kan jo spinne videre og si også at man kan jo ikke styre følelsene sine.
Men jeg synes det er svært trist hvis noen fortsetter å ønske seg det andre kjønnet etter at barnet er født.
Da er det ikke kjønnet som teller, men selve mennesket.
Det trenger ikke å være egentlige preferanser. Det kan være bare at man drømmer/fantaserer om hvordan det vil være å ha barn, eller hvordan dette barnet vil bli, og da tenker mange seg "ett bestemt" barn - kanskje en rødhåret gutt som ligner bestefar, eller en jente som er glad i å lese bøker, eller noe annet. Jeg så alltid for meg at barnet mitt skulle ligne ganske mye på meg selv da jeg var liten, jeg tenkte på ting fra min egen barndom når jeg tenkte på hva vi skulle gjøre og hva barnet kanskje ville synes var morsomt eller skummelt. Selvsagt ville jeg ikke bli "skuffet" over å få et barn som ikke var så veldig likt meg, men sånn på forhånd så håpet jeg jo at h*n ville like en del av de tingene jeg selv setter pris på. (Og jeg ønsket meg nok litt en jente, men da vi fikk vite på ultralyden at det var en gutt, ble jeg ikke skuffet av den grunn, og har (naturligvis) aldri vært det siden heller.)
Nei, sær ... :) Jeg mente jo ikke det, bare å si at det å ønske seg en gutt eller en jente ikke trenger bety at man har kjempesterke preferanser eller blir veldig skuffet, det kan bare bety at det er sånn man drømmer/fantaserer. (Litt som at jeg ikke drømmer i bilder i det hele tatt, og det er vanskelig å formidle hvordan det fungerer overfor noen som tenker og drømmer veldig visuelt, slik f.eks. mannen min gjør.)
Jeg er helt på linje med Skilpadda her. Jeg hadde også forestillinger om hvordan barnet ville være. Ikke som en preferanse fra min side, men altså bare en forestilling. Man ser på arvematerialet (seg selv, sin partner, foreldre, søsken...) og danner seg en forestilling om barnet. Jeg husker at jeg tenkte mye mens jeg var gravid på banale ting som hårfarge og øyenfarge - i tillegg til personlighet. Hvem vil barnet ligne? Hvilke interesser får barnet?
Og selv nå tenker jeg jo av og til på hvordan fremtiden vil bli for barna mine. Hvordan de blir når de blir voksne. Om de vil bli boende i nærheten. Om jeg får barnebarn. Dette er jo ikke ting jeg setter meg ned og virkelig analyserer, men mer en slags ideer eller forestillinger.
Men når du drømte om barn - var det bare et ord for deg? "Et barn" liksom? Tenkte du aldri på hvordan det ville bli å bli mor? Ting du ville gjøre som foreldrene dine gjorde - eller ting du IKKE ville gjøre, som foreldrene dine gjorde? Tenkte du aldri på barnet som et individ? Så du aldri for deg et barn?
Jeg syns det blir feil hvis man får et barn fordi man ønsker et spesielt kjønn. Hvis man ønsker barn, uavhengig av kjønn, så syns jeg det er helt greit å håpe at det er et spesielt kjønn.
Kjenner meg godt igjen i dette Skilpadda!
Jeg hadde også veldig direkte billedlige tanker om barnet da jeg gikk gravid. Begge ganger. Selvsagt stemte ikke fantasien helt med resultatet, og det er jeg jo egentlig glad for. Resultatet ble jo langt mer perfekt enn hva hodet mitt klarte å mane frem på forhånd:D
Jeg tror at de fleste oppegående mennesker som ønsker seg barn blir glade for et friskt velskapt barn uansett kjønn.
Tenk så privilgerte vi er som i det hele tatt kan få barn. Når jeg ser på nære venner som prøver og prøver, men kanskje aldri vil klare å lage et barn, føles det så feil å ønske seg det eller det.
Men i min egen lille verden har jeg tanker om dette allikevel.
Første gang jeg ble gravid skjedde det uplanlagt men etter syv års forhold, så det var i høyeste grad velkomment. Vi trengte allikevel tid til å venne oss til tanken. Mannen mer enn meg. Han var helt rundt på gulvet en periode, og da ønsket jeg at vi fikk en gutt for hans skyld. For jeg forestilte meg at han ville binde seg lettere til en gutt. Kanskje rare tanker, men det ble en gutt som er veldig pappagutt.
Nå venter vi nr.2, og denne gangen har vi hatt tid til å glede oss, planlegge og snakke sammen i forkant. Jeg ønsker meg litt en jente for min egen del, for å ha opplevelsen av dette. Men for gullets sin del blir det kanskje morsommere med en tre år yngre lillebror. Stas blir det uansett, og jeg føler meg fantastisk heldig....selv om jeg akkurat nå ligger her med hodet i bøtta.
Skjønner jo forsåvidt at noen kan ønske seg et bestemt kjønn, spesielt dersom de har 2 eller flere barn av samme kjønn fra før, men personlig skjønner jeg ikke at noen ønsker seg det så sterkt og at de blir skuffet dersom ønsket ikke blir oppfylt. Da jeg ble gravid nå for 2. gang så tenkte jeg jo på at det kunne vært hyggelig med en av hvert kjønn, men da jeg fikk vite at dette er en liten gutt til i magen min ble jeg ikke skuffet. Jeg ønsker bare at barna mine skal være friske og velskapte.
Blir litt lei av kommentarer som "Du håper vel på en jente nå da?", som jeg fikk før vi fikk vite kjønn. Nei, jeg ønsker meg et barn, et friskt barn. Var også hos frisøren i går ettermiddag og hun klarte å si følgende: "Å så du er ikke så heldig at du får en jente denne gang!" Jo, jeg ER heldig som har blitt gravid igjen, og som ser ut som om jeg får en sunn og frisk liten lillebror.
Huff, så mange ubetenksomme mennesker det finnes? Jeg har heldigvis aldri vært ute for slike folk, men jeg ser jo at det ikke akkurat finnes få av dem. Selv kunne jeg ALDRI funnet på å si "stakkars deg" verken direkte eller indirekte til et menneske som var gravid med et friskt barn, pga. kjønnet. Hvor fjern går det an å bli??
Jeg innrømmer gjerne at jeg ønsker meg en gutt litt ekstra denne gang. Har ei jente fra før, og dette er siste gang jeg går gravid.
Men, det betyr jo ikke at jeg blir skuffet om det blir jente? Langt derifra! Jeg er jo overlykkelig uansett. Men hadde vært spennende å ha en gutt også.
Jeg syns også dette er en veldig upassende ting å si. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg fikk spørsmål om det var "jenta" som kom, om jeg hadde blitt gravid igjen for å "prøve på jenta" og så videre og videre og videre. Det startet allerede da jeg ventet gutt nummer to, og økte på da jeg ventet gutt nummer tre og fire. Jeg har aldri ønsket meg jente fremfor gutt, selv ikke da jeg hadde tre gutter, og syns det er frekt å anta at jeg heller ville hatt jente.
Hvis man blir gravid i håp om å få det et bestemt kjønn, så synes jeg det blir veldig feil. Én ting er å tenke at "det hadde vært morsomt med jente/gutt", men hvis det å ikke få det medfører ordentlig skuffelse, så synes jeg man bør droppe å få barn.
Dette måtte isåfall være grunnen til at vårt hjem hadde hatt godt av en jente til, også - MAKAN til prompe-,rape-,tåfisprat & sverd og basketak....:skeptisk::gaah:
Jeg har sagt til mannen at om det enten ikke skulle komme flere barn, eller om barnet blir en gutt, så blir jeg dessverre nødt til å gå til innkjøp av en hvit puddel som skal utstyres med rosa sløyfe. LITT female bonding har mor krav på! :ja:
Er FULLSTENDIG enig med Hattifnatten.
For mye fokus på kjønn blir rett og slett litt drøyt for meg.
Veldig godt sagt, trøtt!
Jeg sa det samme i en debatt da jeg akkurat hadde blitt medlem her, og fikk så hatten passet...
Er fortsatt forundret over det, altså.
For meg er det åpenbart at det er uhyrlig å bli gravid KUN for å få et bestemt kjønn.
Jeg synes det er helt greit å ønske seg et spesielt kjønn. (så lenge man får barn fordi man ønsker seg barn..)
Når barnet kommer ut merker man jo at det absolutt ikke spiller noen rolle hva det var. :)
Første gangen tenkte jeg aldri over dette. Fikk beskjed på UL om at det var en jente.
Ventet på jenta, men ut kom gutten. Litt sjokkert ja, men etter to sekunder var det bare han jeg hadde ventet på.
Andre gangen ønsket jeg meg jente siden jeg hadde gutt fra før.
Fikk beskjed om at det ble en gutt på UL. Skuffelsen gikk over etter ett par minutter.
...ut kom en jente. :knegg: Så vi ble overrasket på nytt.
Tredje gangen spilte det absolutt ingen rolle. Fikk først beskjed om jente, tok ny ul, den sa gutt, og det ble det ja. :knegg:
Jeg har foreløpig en gutt. Før vi fikk ham hadde jeg ingen preferanser. Når vi nå prøver på nr. 2 så kunne jeg godt tenke meg en gutt til. Min mor, derimot, sier at jeg fortjener en datter. :snurt: (Som regel som følge av at jeg er så ærlig som bare en datter kan være.)
Jeg hadde samme utgangspunkt som deg Superior, to jenter fra før. Jeg ønsket meg bare en baby, for jeg hadde sett for meg tre barn var passelig. Kjønn var vi ikke opptatt av i det hele tatt, vi ventet bare på den babyen som skulle fylle familiepuslespillet vårt.
Da jordmor løftet minsten opp og jeg så det var gutt, fikk jeg to tanker i hodet. Den ene sa: Herregud, det er en gutt!!! Men jeg er jo jentemamma.... Mens den andre sa: Ååååå, en gutt! Skal jeg få oppleve det å?!
Forøvrig er jeg enig i at det er forskjell på å ønske seg under svangerskapet, og ikke bli glad for det som kommer. Når fødselen er over blir nok de aller, aller, aller fleste glad i det barnet so kom, uansett kjønn og ønske.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
