Siri sa for 17år siden:

ber du om unnskyldning til tross for at du egentlig kunne tenkt deg å... :mumle:

Sitron sa for 17år siden:

Nei, det ser jeg ingen grunn til.

DM sa for 17år siden:

Atte ... hæ?

Det er ikke så ofte jeg trenger å be om unnskyldning, og når jeg gjør det, så mener jeg det.

En spesiell hendelse du tenker på kanskje? Som du kanskje vil dele? :blafre:

Siri sa for 17år siden:

Hehe, så gjennomsiktig var altså det... Jeg har altså en svigerfar som har furtet og nektet å snakke til meg i over to mnd nå, etter en episode da jeg i en ytterst høflig tone ba han om ikke å forskjellsbehandle barnebarna sine. Det jeg nå innser er at eneste måte å rydde opp i dette er å ta en telefon, til tross for at jeg egentlig mener han skylder meg en unnskyldning... Men dette begynner å ligne en storm i et vannglass og går på bekostning av andre rundt meg og jeg orker rett og slett ikke å prøve å nå fram til han... (gubbementalitet...) Men kjenner samtidig at det koster meg dyrt... Men på den annen side: Man må bruke vettet den som har det... :sukk:

Pastill sa for 17år siden:

Nope.

Albertine sa for 17år siden:

Det hadde ikke jeg gjort.

Garbella sa for 17år siden:

Aldri i verden.

pippimamma sa for 17år siden:

"Den klokeste gir seg", er det noe som heter. Om det er det riktige å gjøre i ditt tilfelle aner jeg ikke. Du risikerer jo mest sannsynlig at han fortsetter med forskjellsbehandlingen av barnebarna om du ber om unnskyldning.

Er det ingen i familien som kan ta en alvorsprat med mannen?

Maverick sa for 17år siden:

Nei. Jeg er litt i samme situasjon som deg, dvs. svigerfaren min er helt bananas, men ikke pokker'n at jeg sier unnskyld.

DM sa for 17år siden:

Jeg er enig med de andre.

Mams sa for 17år siden:

Omd u sier unnskyld til han så sier du jo også inndirekte at det er greit at han forskjellsbehandler barna.....
Om han lager bråk for andre pgs dette, bør jammen de andre (om de er voksne) klare å si den mannen noen alvorsord.

Synes faktisk ikke at en unnskyldning fra deg er på sin plass i denne saken.
(men hadde ikke krev en av han heller, kun at han sluttet å forskjellsbehandle)

Siri sa for 17år siden:

Jeg tror grunnen til at han furter er at han ble flau og følte seg tatt på senga. En følelse han ikke greier å deale med (voksne mannen... :himle: ) Men at han kommer til å fortsette å forskjellsbehandle tviler jeg faktisk på, uavhengig om jeg sier unnskyld eller ei. Det hele begynner jo å bli ganske pinlig, for alle involverte på alle kanter. Jeg tror ikke det er mulig å "snakke fornuft" med han, verken for meg eller noen andre, dessverre...

lijander sa for 17år siden:

Jeg tror kanskje jeg bare hadde unnskyldt meg...så kanskje han hadde skjerpet seg.. ;)
Som du sier så føler han seg nok litt tatt på senga...og vet ikke helt åssen han skal gripe det ann... Når du da ber om unnskyldning, så inviterer du han inn i "varmen" igjen.. Noen ganger er det ikke mer enn det som skal til..
Håper det order seg og at han ikke fortsetter å forskjellsbehandle.. :sukk:

Nooria sa for 17år siden:

Det hadde sittet svært langt inne hos meg... men jeg har vært i situasjoner hvor jeg har lett med lys og lykt etter ting jeg kunne si for å strekke ut en hånd... altså tatt litt av skylden i håp om å møtes på halvveien.

Che sa for 17år siden:

Å ta en prat synes jeg er på sin plass, men jeg har nok ikke akkurat bedt om tilgivelse, i og med at du faktisk mener det - men å godsnakke med noen i en slik situasjon har jeg nok kommet til å gjøre. Uvennskap og vannglass-stormer er ikke noe særlig det heller.

Alfa sa for 17år siden:

Eg hadde aldri bedt om unnskyldning i den situasjonen.

Fruktflua sa for 17år siden:

Jeg er sinnsykt sta av natur, så det faller seg ikke altfor lett å be om unnskyldning. Vel.....det gjelder faktisk mest når det er snakk om mannen min. Men jeg har lært meg en ting som jeg merker jeg har kommet langt ved å praktisere; "den kloke gir seg". Det virker! :knegg:

MokkMokk sa for 17år siden:

Jeg hadde ikke bedt om unnskyldning, men jeg hadde nok invitert til en ny prat om saken. Nå kjenner jeg jo ikke din svigerfar, ergo vet jeg ikke om det vil ha noen hensikt eller ei i forhold til forskjellsbehandlingen. Men er det en mulighet til å få en dialog om det og kanskje få svigerfar til å oppføre seg annerledes fremover, ville jeg absolutt svelget egen stolthet og tatt kontakt. For ungenes skyld.

Gremli Skremli sa for 17år siden:

Ja, til min mann. :knegg: Vi ender gjerne med å krype til korset og be om unnskyldning begge to, for husfredens skyld. Selv om vi egentlig vet at vi selv har rett, og ikke den andre.

Maz sa for 17år siden:

Jeg tar ofte ting til meg som min skyld helt unødig. En overlevelsesteknikk som er fastkjørt fra barndommen. Jeg synes noen ganger det er bedre å bli ferdig med ting, enn å ha rett.

DM sa for 17år siden:

Du kan jo beklage at han kanskje opplevde det som litt brått på å ringe slik. Da beklager du ikke det du sa, men strekker ut en hånd og hjelper ham over stolthetskneiken. :)

daffy sa for 17år siden:

Du kan jo ringe ham for å få til en forsoning uten at du unnskylder deg. Kanskje ved å si noe slikt som at du skjønner at han føler det du sa om forskjellsbehandling som urettferdig. At han kanskje ikke har ment det slik, men at dere (og barna?) har oppfatttet det slik. At han som bestefar er viktig i livet deres og at det var derfor du så det nødvendig å ta opp dette vanskelige temaet etc ...

daffy sa for 17år siden:

Desembermamma og jeg postet visst to nesten like innlegg samtidig :)

Nooria sa for 17år siden:

Eller så kan hun jo ta en Valla og si noe slikt som at "Jeg sårer aldri noen, men om du skulle føle deg såret så beklager jeg det" :humre:.

Trolljenta25 sa for 17år siden:

Jeg tror nok ikke jeg hadde bedt om unnskyldning. Jeg hadde nok heller tatt en prat med svigerfar, med litt kosemosementalitet.

Håper det ordner seg for dere! Er ikke en hyggelig situasjon å stå midt oppi.

rajraj sa for 17år siden:

Du har vært veldig tøff som i det hele tatt har turt å si i fra, spør du meg. Dette er en typisk ting jeg ville gått og tenkt på, men aldri fått meg til å si. Hvis det er alfa omega for familiefreden, ville jeg kanskje gitt en forbeholden unnskyldning. Men hvis det tross alt har blitt bedre, totalt sett (fordi han nå slutter å forskjellsbehandle) tror jeg at jeg ville latt det ligge. Du oppnådde det du ville, og han ser sikkrt mildere på det etterhvert.:)

Garbella sa for 17år siden:

Jeg er ingen pusekatt :lol: