Jeg tror jeg har fått et virus. Et hjemmekjærvirus. Et være-trygg-og-varm-og-god-virus. Et virus som dreper all eventyrlyst. Har du hørt om noe slikt? Jeg har akkurat sagt nei til å bli med fire dager til New York. Jeg har heller lyst til å bruke pengene på å lage leilighet i kjelleren. Jeg tar meg også i å drømme om å sette inn en peis i stuen, for det ser så koselig ut å drikke vin foran en slik. Jeg synes plutselig ikke det er viktig å få større bolig, og ønsker ikke å flytte. (Vi har fulgt med i boligmarkedet i ett år nå, og lett etter noe passende.) Jeg har begynt å glede meg til å skulle få flere barn, slik at det blir mer liv i heimen (:eek:). Jeg kjenner meg ikke igjen.
Jeg følte på meg at noe var galt allerede for et par uker siden. Jeg tok meg i å tenke at jeg kanskje skulle bake kaker til jul. Pepperkaker. Og det har bare blitt verre og verre. I dag tok det altså helt av, hvor jeg takket nei til denne turen. Normalt ville jeg kunnet selge arvesmykker for å kunne bli med, om det var økonomien som stoppet meg. Men nei, ikke i dag. Hva er det her da? Er det alderdommen? Eller er det kun et virus, som er forbigående?
Jeg skjønner ingenting. Min mann er skrekkslagen, og lurer på om det er redebyggerinstinktet som har slått meg ut, og at jeg er gravid. Men det er jeg altså ikke, jeg ligger strekk ut med menssmerter.
Hva skjer'a? Er det noen andre som har hatt det slik, og som har blitt friske igjen? Dette er jo ikke meg. Det neste er vel at jeg begynner å lage blomsterbed i hagen, eller (skrekk o gru) vasker inni kjøkkenskapene. :(
:sparke: Vel, det høres ikke fremmed ut nei. Jeg har nok fått dette viruset for mange år siden og har hørt at jeg ikke blir kvitt det før guttungen fyller 16 år. Da skal det vistnok forlate kroppen min helt av seg selv. :håper:
Jeg har også dette viruset, og det er faen selv i forkledning. Man går her og stryker klær, lager fårikål og tørker snørr. Og sånn gikk nu dagan.
Hehehe neida, jeg overdrammmmatissserer en smule. Jeg er innmari husmoraktig, men ikke på bunnen. Det går nok over skal du se - så lenge du synes det ikke er deg, så går det seg til :)
Det høres veldig kjent ut. Hilsen hun som nå strikker ulltøy til den håpefulle "fordi det blir kaldt til vinteren", takker nei til shoppingtur til Beijing (uten kostnad) og alt i alt gleder seg over å være hjemme.
Men - det kan hende at du til neste år hyler med til denne:
I fjor så ville jeg bare være hjemme
Jeg måtte faktisk finne litt fred
Jeg husker om våren, sto opp tidlig hver morgen
Og dekket på til min familie
Men nå har jeg plutselig fått et ønske
Om at noe mer skal skje
Enn det å høre min stemme
Spør du noen der hjemme
Om de skal ha kaffe eller te
For nå vil jeg skåle med pikene
Som jeg kunne ha møtt
Jeg vil skåle med de høye vikene
For at livet er like sprøtt
Jeg vil ut, jeg må ut
Jeg skal ut og drikke meg full
Jeg vil være slem, jeg vil bort fra mitt hjem
For å gjøre en mengde tull
I fjor så ville jeg bare være hjemme
Jeg måtte faktisk slappe litt av
Jeg leste i en bok, ryddet opp i litt rot
Og mente at det gjorde meg glad
Men nå hendte altså noe med meg
Da jeg tok en liten øl igår
Nede i byen et sted, på en utekafé
Forsto jeg at nå er det atter vår
Jaså, er ikke dette udelt negativt? Skal jeg sette meg ned i godstolen, la de myke følelsene slippe helt til og bli ... kone? Nehei, dette tror jeg ikke noe på. Det er nok bare høsten som har gjort meg surrete. Jeg skal lage fårikål i morgen, sånn for å leke med, men jeg tipper det går over snart. :skråsikker: :selvtilfreds: :helt overbevist: :tviler ikke: :har kontroll:
Da kan jeg konkludere med at det faktisk var et virus. Det er gått over nå, jeg er endelig meg selv igjen. :puh: Takk for støtte og god bedring-ønsker. Nå skal jeg ta for meg globusen og planlegge tredveårsdagen min. :digger: