Pelen sa for 17år siden:

La oss si at du ikke har barn, er single og i den alderen når du føler at nå bør du få barn, ellers er det for sent. Hva skulle du gjøre?

Kirsebær sa for 17år siden:

Hvis det hadde vært mulig å gå til en slik sædbank og blitt gravid på den måten hadde nok det vært aktuelt. Man kan vel gjøre det på den måten i Danmark? Hvis ikke hadde kanskje adopsjon vært høyt opp på lista.

Nenne sa for 17år siden:

Jeg gikk noen runder på det før jeg møtte mannen min og jeg var i grunnen klar for både adopsjon og Danmarkstur. Jeg var helt sikker på at barn skulle jeg ha, mann eller ikke.

Pelen sa for 17år siden:

Kan noen være så snill og ordne rubrikken i pollen? Litt mange du.

Pelen sa for 17år siden:

Nenne eller andre, kanskje du kan endre til multippel???

Kirsebær sa for 17år siden:

Nå ser jeg at det var en poll, og at spørsmålsstillingen da blir litt annerledes.

Jeg hadde glatt akseptert at jeg ikke skulle hatt noen barn.

Føniks sa for 17år siden:

Siden det er vanskeligere og dyrere med adopsjon, hadde jeg nok dratt til Danmark.

Aminta sa for 17år siden:

Hadde blitt kunstig inseminasjon i Danmark.

malena sa for 17år siden:

Adopsjon.

007 sa for 17år siden:

Jeg ville gjerne hatt både god sex og et barn. Jeg hadde tatt meg en tur til Italia, tror jeg. :blafre:

Maz sa for 17år siden:

Jeg gikk noen runder med meg selv jeg også. Kunne kanskje vurdert å fått barn med en mannlig venn, men tviler på det også. Jeg ville ikke gå inn for å få barn alene. Synes barn fortjener to foreldre, iallefall i utgangspunktet. Ting kan endre seg osv, men det blir noe annet for meg.

Divine sa for 17år siden:

Aner ikke. Jeg fikk barn lenge før jeg rakk å tenke slike tanker. Så jeg ANER ikke. Det eneste jeg vet er at det neppe hadde blitt ved hjelp av sæddonor. For jeg hadde ikke taklet å ikke vite hvem sitt barn jeg bar på. Jeg hadde vel neppe valgt en ONS heller verken her eller i utlandet, for det blir for uetisk. Nei, jaggu om jeg vet.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om barn og tror ikke livet mitt hadde føltes riktig uten. Jeg valgte alternativ 2 oppe her, men jeg ble litt usikker etterpå. Jeg skulle iallfall ha kjent vedkommende veldig godt. Ellers hadde jeg brukt sædbank.

Macky sa for 17år siden:

Adopsjon

Blåbær sa for 17år siden:

Jeg stemt 1. alternativ, men hadde min biologiske klokke begynnt å tikke hadde kanskje svaret vært noe annet. Har alltid hatt sterkt ønske om å få barn.

Milfrid sa for 17år siden:

Bare en liten opplysning fra høyre her: Adopsjon for enslige er bortimot en umulighet nå som Kina har stengt for muligheten :( Så jeg ville ikke ha satset framtiden min på å kunne adoptere som enslig.

Che sa for 17år siden:

Adopsjon eller fostermor - helt klart. Ellers så har jeg nok fint klart meg uten barn, men det har sikkert blitt et savn når "alle" vennene mine har fått barn.

Superior sa for 17år siden:

Jeg ville ordnet opp med en mannlig venn.. Da vet jeg hvem som er pappan, og vi kan samarbeide om samvær.
Men hvorvidt vi skulle prøvd naturmetoden eller noe annet vet jeg ikke.. :D

Pelen sa for 17år siden:

Dette er vanskelig. Jeg tror at jeg kunne ha spurt en venn. Jeg skulle nok ha lagt det frem mer som et fleipende forslag med en undertone med alvor så at han fikk noe å tenke på. Jeg har flere venner som kunne være aktuelle. De fleste har jeg ikke så mye kontakt med lenger, men føler at i hvert fall noen av dem som fortsatt er single hadde vært med på det. Flere av dem lengter veldig etter barn. I tillegg er det ikke så dumme menn så hvem vet hva som hadde skjedd.

Etter det er det nok sæddonor som gjelder, min samvittighet hadde ikke klart å med vilje prøve å bli gravid med noen som ikke var med på det eller som aldri skulle få vite at han hadde barn.

emm sa for 17år siden:

Spurt en venn. Men må også si som Divine; dette aner jeg egentlig ikke hvordan jeg ville reagert på.

Lenam sa for 17år siden:

Jeg vet ikke. Nå som jeg har barn kunne jeg ikke tenkt meg å leve et liv uten barn, men da jeg var barnløs så hadde jeg aldri det det intense ønsket om barn, til det var jeg for ung da jeg fikk dem.

Filifjonka sa for 17år siden:

Etiopia og ett land til (utenom Kina) godtar enslige adoptivforeldre, så da er det vel ikke umulig? Har en venninne som adopterte alene fra Etiopia ifjor.

Kirsebær sa for 17år siden:

Denne hypotetiske, single personen; ønsker hun seg barn eller ikke? Det må vel være avgjørende for svaret?

Ønsker man seg ikke barn så bør man vel ikke få dem fordi man "kan angre seg siden".

Mandarin sa for 17år siden:

Jeg hadde ihvertfall ALDRI aktseptert at jeg ikke fikk noe barn. :rolleyes:

nolo sa for 17år siden:

Jeg ville hatt adopsjon som førstevalg.:surprise:

Storm sa for 17år siden:

Jeg hadde "jobbet" intenst med å ikke forbli singel. Det er ikke noe i spørsmålsformuleringen som gjør at det alternativet ikke kan velges?

Kirsebær sa for 17år siden:

Hva betyr den himlingen på slutten der?

Jeg vurderer om det betyr "Oh my God! Hvis noen kunne akseptert et liv uten barn så er de helt crazybanana!! :himle: ::rolleyes::".

Hvis det betyr det så blir jeg litt snurt.

Esme sa for 17år siden:

Jeg skulle akseptert at jeg ikke fikk barn. Tror jeg kunne levd et like fint liv som barnløs jeg, det hadde bare vært annerledes.

Bluen sa for 17år siden:

Det samme tenkte jeg. Etter å ha vært i forhold sammenhengende siden jeg var 16, greier jeg ikke engang å forestille meg at jeg skulle være alene. :o (Når det er sagt, er det jo ingen selvfølge at man får barn om man er i et forhold heller. :erfaren: )

Filifjonka sa for 17år siden:

Det hadde nok vært min første tanke også.

Olympia sa for 17år siden:

Jeg ville helt klart adoptert, helt uten tvil. ONS hadde vært uaktuelt, sæddonasjon også og jeg vet ikke om jeg kunne akseptert å ikke ha barn.

Siri sa for 17år siden:

Da jeg var 25 gjorde jeg en avtale med en venninne om at dersom vi fortsatt var single da vi passerte 30 skulle vi få oss et storkbarn hver...

Toffskij sa for 17år siden:

Jeg har aldri hatt noe ønske om barn som ikke har vært tett knyttet opp til den potensielle faren til barna, så i utgangspunktet krysset jeg av for at jeg ville akseptert at jeg ikke kom til å få noen barn. Men jeg har ikke vært singel siden jeg var 18, og da skulle jeg jo slettes ikke ha barn i det hele tatt, så jeg aner vel egentlig ikke hva jeg snakker om. Jeg er i hvert fall sikker på at jeg ikke ville valgt en metode som innebar å lure en mann til å bli far til barnet mitt.

Siri sa for 17år siden:

Det betyr sikkert noe sånt som "sånn er jeg..." :tolketolke:

Dragen sa for 17år siden:

Jeg også. Uten at det nødvendigvis er så lurt. De er ikke nødvendigvis like greie, de mennene man treffer når man er på jakt. Få ting lukter så ille som desperasjon.

bina sa for 17år siden:

Jeg har ikke sånne venner som jeg bare kunne spurt om vi skulle få barn sammen. :D

For meg var det alltid klart at ingen mann = ingen barn. Jeg hadde ikke ønsket å få barn alene, verken på den ene eller den andre måten.

DM sa for 17år siden:

Jeg klarer ikke sette meg inn i problemstillingen. Kanskje jeg hadde levd barnløs. Jeg ante ikke hvor fantastisk barn er før jeg fikk dem selv. (Men jeg hadde nok ikke vært singel i utgangspunktet ... :knegg: )

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg antar at Pelen spør hva vi tenker ut fra oss selv, og ikke ut fra hva vi synes en hypotetisk dame med sterkt barneønske "burde" gjøre? I så fall sier jeg som Esme: jeg er ganske sikker på at jeg kunne levd fint uten barn. Og selv om det kan tenkes jeg ville følt annerledes om det om jeg hadde vært voksen enslig lenge (jeg har ikke vært singel siden jeg var 20), så tror jeg bestemt at jeg ikke ville planlagt å bli enslig mor. (Ikke av hensyn til barnet, men av hensyn til meg selv.) Å få barn med en venn ville kanskje vært en mulighet dersom barneønsket hadde vist seg å være veldig sterkt, men da bare hvis han også ønsket barn og ville være ordentlig far.

DM sa for 17år siden:

Og så går det ikke an å endre spørrisen til flervalgs.

Mandarin sa for 17år siden:

Nei jeg himler ikke. ;)
Mer som en lur fandensk smily.
:åppklarer:

Det er et vanskelig spm dette. Og jeg har vært single i mange år. Et flott voksent liv, på mange måter perfekt. Men jeg har alltid savnet barn og ville alltid ha savnet dette. For min del ville det vært en hard nøtt å svelge å velge det å ikke få barn. Men bevares vi er jo så forskjellige.
Jeg har en venninne som er singel og sterkt ønsker seg barn. Hun vet jeg har undersøkt de fleste måter (Danmark og bla. adopsjon). Jeg beunderer henne. Hun er "bare" 33 år. Men har likevel bestemt seg for å prøve å gjøre noe med det og ikke "vente" på mr. riktig.

Jeg er selvsagt imot å finne seg en på byen osv. eller å lure noen .

Olympia sa for 17år siden:

Jeg kjenner ei dame som dro til Asia, ikke for å adoptere, men på ferie for å ha en ONS og er nå mor til en nydelig liten jente. Jeg tror ikke barnet lider noe mer under det enn om hun var unnfanget ved sæddonasjon, men litt spesielt er det jo, det må jeg innrømme.

Alfa sa for 17år siden:

Sæddonasjon i utlandet.

Skremmern sa for 17år siden:

Jepp.

Albertine sa for 17år siden:

Adopsjon kanskje, eller aller helst fosterbarn. Det er en vinn-vinnsituasjon.

Pelen sa for 17år siden:

Stompa sa for 17år siden:

Ut fra dagens situasjon, der det i praksis er blitt umulig for enslige å adoptere siden Kina har stengt for enslige, ville jeg dratt til Danmark.

DM sa for 17år siden:

Bluen sa for 17år siden:

Nei, det er flere enslige som har fått adoptere.

For øvrig må jeg legge til at det tok tid før jeg skjønte at forkortelsen ONS skulle bety "one night stand". Det henger muligens sammen med at jeg har vært i forhold i 18 år i strekk. :fnise: Alternativet ville dessuten ikke vært noe å satse på for meg, kan man trygt si, i lys av de endeløse problemene med å bli gravid. Det er liksom ikke samme schwungen over et TNS ("twelwe hundred and seventy-eight night stand").

nolo sa for 17år siden:

Nei, man må være gift for å adoptere sammen. Enslige kan søke om forhåndsgodkjenning i Norge, og så er det opp til giverlandene om de godkjenner enslige som adoptanter.

Frisk er også en helhetsvurdering av deg/dere som omsorgspersoner. Folk i rullestol, med diabetes, becheterews osv har blitt godkjente.

Sitron sa for 17år siden:

Nå har jeg fått barn uten mann, om enn ikke planlagt, men om jeg skulle planlagt et barn ville jeg benyttet meg, aller helst, av en kjent sæddonor. Dvs via klinikk, ikke via en mannlig venn.

Søster sa for 17år siden:

Mannlig venn.

Tjorven sa for 17år siden:

Dette hadde jeg bestemt meg for for lenge siden.

Hvis jeg begynte å nærme meg 35 og fremdeles var single og barnløs, så skulle jeg dra til Danmark å forsøkt å få barn på den kunstige måten. Dette var et helt klart og uttalt ønske fra min side. Så fikk alle andre bare mene hva de ville.

Heldigvis slapp jeg å sette planen ut i livet. Mannen i mitt liv dukket opp etter å ha kysset noen frosker.

Martis sa for 17år siden:

Jeg hadde spurt en venn. Dette med barn var ikke noe stort ønske når jeg var yngre, men når jeg bikket 30 da begynte klokken å tikke veldig høyt :knegg: og jeg antar den hadde gjort det også om jeg var singel :spekulerer:

Jeg har flere venninner som er i denne situasjonen og de løser dette på ulike måter. En har fått et barn alene med "ukjent" far, en annen står i en nesten uendelig lang kø, ferdig godkjent, og venter på å få reise til Kina og en tredje fikk seg hund i sommer...

Martis sa for 17år siden:

:knegg:

Det hadde jo virkelig hørt hjemme i en tidligere velkjent HORE tråd...

Ole Brumm sa for 17år siden:

Samme her.

Pelen sa for 17år siden:

Left sa for 17år siden:

Samme her.

Miromurr sa for 17år siden:

Jeg hadde sikkert prøvd det meste... Men fortrinnsvis adopsjon, tror jeg.

1. valg: Adopsjon
2. valg: Mannlig venn
3. valg: Sæddonasjon
4. valg: Lempelig utlending

Det hadde sittet langt inne å skulle akseptere at jeg ikke skulle få bli mor. Det vet jeg erfaringsmessig etter å ha gjort det slutt med eksen først og fremst siden han ikke ville bli far.

Bergensis sa for 17år siden:

Eg hadde egna meg særdeles dårleg som aleinamor, så eg trur kanskje eg hadde forblitt barnlaus

Michayla sa for 17år siden:

Hadde nok blitt en tur til Danmark ja.

Pelen sa for 17år siden:

Det er interessant å se hvordan vi kvinner med barn ser på dette sammenlignet med de som ikke har barn og er rundt 40. Vi som ahr barn har nok vanskeligere for å tenke oss et liv uten barn enn de som aldri har hatt det.

I tillegg er vi kvinner heldige sammenlignet med en mann som vil ha barn, men som ikke finner riktig kvinne. Han kan ikke like lett ordne det like lett med en tur til utlandet.

Skilpadda sa for 17år siden:

Det er jo naturlig, all den tid de ikke trenger å "tenke seg det" i det hele tatt - de har jo allerede et liv uten barn. :) På den annen side, når det gjelder å kunne vurdere hva man selv ville ønsket i en annen situasjon enn man er i, kan det jo hende dette er lettere dersom man selv har vært i begge situasjoner. Jeg har jo f.eks. vært barnløs, og jeg har vært mor, så jeg vet litt om hvordan jeg synes begge deler er. (Litt som at eldre mennesker har vært unge, men unge har ikke vært eldre, så det er kanskje enklere å forestille seg hvordan det er å være ung enn hvordan det er å være gammel.) Jeg har, av samme grunn, større vansker med å vurdere hvordan det er å være voksen singel enn hvordan det er å være voksen barnløs.

Pastill sa for 17år siden:

Jeg ville ikke hatt noe barn alene. :niks:

Sitron sa for 17år siden:

Jeg tror det er mer enn bare det å ha eller ikke ha barn. Jeg tror også det spiller inn om man hele livet har forestilt seg barn eller ikke.

Pelen sa for 17år siden:

Jeg møtte tre venninner i går som ikke har barn, de hadde alle tenkt seg å få barn, nå er de drøyt 40. De har ikke tenkt tanken på å dra til Danmark eller lignende, det virker som om de har akseptert til tross for at det er et stort savn. Godt er vel kanskje det.

Maxine sa for 17år siden:

Vanskelig å tenke seg i en slik situasjon når man allerede har barn, men det hadde nok vært mulighet for adopsjon eller danmarkstur her.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg er overrasket over at så mange svarer adopsjon når det faktisk pr i dag ikke er særlig mulig.

Tjorven sa for 17år siden:

Jeg tror på en måte at dette er en beslutning man tar ganske tidlig. Jeg har aldri vært i noe langt forhold før jeg møtte mannen jeg i dag er gift med. Jeg møtte ham da jeg var 27.

Da hadde jeg allerede i flere år visst at jeg ønsket meg barn og jeg hadde en plan for hvordan dette skulle løses (altså Danmarkstur) og når det skulle skje.

Jeg har vokst opp med alenemor, så tanken virket ikke så veldig skremmende. Nå som jeg har barn skjønner jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg alene, men det var jeg lykkelig uvitende om.

Hvis ønsket om barn aldri har vært spesielt sterkt, så tror jeg kanskje at det stiller seg anderledes.

Skilpadda sa for 17år siden:

Sannsynligvis har ikke så mange satt seg inn i hvor praktisk mulig det er for enslige å adoptere, og har bare svart ut fra at det prinsipielt er mulig (for det er det jo).

emm sa for 17år siden:

Jeg har en homofil venninne som har et "vennskapsbarn" med en homofil mannlig venn. De deler på alt omkring barnet, men er naturligvis ikke et par. Jeg så det som en forutsetning for venne alternativet på pollen. Ikke bare å få en mann til å levere sæd, men å få en pappa som stiller opp på kjøpet:)
Lure noen inn i en slik situasjon, eller dra utenlands hadde jeg ikke turt eller villet.

Pepper Lemon sa for 17år siden:

Jeg føler også for å presisere, som flere før meg her, at det er praktisk talt umulig å adoptere som enslig i dag. Adopsjonsforeningene har til og med stoppet å ta imot søknader, selv om Etiopia åpner for enslig adopsjon. Det fordi de har ventelister som er kilometerlange, mens Etiopia ikke tildeler ett barn i året engang til enslige.

Selv hadde jeg nok gjort det meste for å få barn, kjenner jeg meg selv rett. Jeg er ikke nevneverdig plaget av moral på egne vegne, og kunne sikkert stjålet til meg en sædcelle her og der. Jeg synes naturligvis det er forkastelig når andre gjør det samme. :ærlig:

Dersom adopsjon hadde vært tilgjengelig for enslige ville nok det vært førstevalget mitt.

Pastill sa for 17år siden:

For meg er det ufattelig at noen faktisk ØNSKER seg en aleneforeldretilværelse. Barn for enhver pris liksom..

Tjorven sa for 17år siden:

Jeg synes i grunn ikke at det er noe mindre egoistisk å få barn når man er i et forhold.

Pepper Lemon sa for 17år siden:

Etter at jeg selv har blitt mor så ser jeg at det må være vanvittig tøft. Men jeg tenkte ikke slik om det før jeg fikk barn. Jeg har her svart ut fra at jeg ikke hadde barn - og da ville jeg altså ikke visst hvor slitsomt det er.

Moria sa for 17år siden:

Jeg hadde nok tatt en Danmarkstur. Barn skulle jeg i alle fall hatt uansett. Jeg har alltid sett for meg å skulle bli mor.

Sitron sa for 17år siden:

Noen syns det er langt mer positivt med barn enn med en mann og sådan er ikke en aleneforeldretilværelse noe som er hentet fra en dårlig skrekkfilm.

Skilpadda sa for 17år siden:

Hvor kom egoisme inn i bildet?? Jeg synes også det er vanskelig å forstå helt at noen planlegger en aleneforeldretilværelse i utgangspunktet, men det er ikke fordi jeg synes det er slemt, det er fordi jeg ikke kunne tenke meg å gjøre det selv.

Anuk sa for 17år siden:

Har vært i den situasjonen - og hadde igrunnen akseptert at jeg ikke kom til å få noen barn. Tror ikke det hadde vært noe stort savn for meg heller. (altså før jeg fikk barn)

Hvis jeg likevel hadde vært bestemt på at jeg MÅTTE ha barn, så hadde jeg nok gått inn for å få slutt på singletilværelsen. Det er jo mulig å finne en mann, hvis man bare slutter å vente på "mister right" og går inn for saken. Alenemor hadde jeg aldri satset på å bli.

Turte sa for 17år siden:

Jeg hadde nok "tatt meg en tur" til utlandet, eller søkt om adopsjon.

Selv har jeg to single venninner på 35+ som nå har innfunnet seg med at det ikke blir barn på dem. Litt trist, synes jeg...

Gremli Skremli sa for 17år siden:

Det tok mange minutter før jeg skjønte hva en ONS var. :flau:
Jeg hadde nok satset på å være fostermor, tror jeg.

-ea- sa for 17år siden:

Nah, tror det sitter mange kvinner i f.eks. Thailand som ønsker seg barn og gjerne får et med en nordmann. ;)

Jepp, enig. Jeg ønsket meg aldri barn som ung jente, kunne ikke se for meg det i det hele tatt, i motsetning til mange jevnaldrende. Nå fikk jeg likevel et barn da jeg var i begynnelsen av tyveårene, og når han først var her, så var han slett ikke uønsket, det må jeg presisere. Men likevel tenkte jeg alltid at det skulle bli med den ene. Og jeg var voksen og singel lenge etterpå. Singel som i "sex og singelliv" :knegg: mer enn som "single mom", siden det var far som hadde daglig omsorg etter skilsmissen.
Så da jeg en dag i slutten av tredveårene, i et anfall av "tenk om jeg er gravid med han jeg traff i helga", plutselig fikk inn den tanken at det hadde kanskje ikke vært så galt likevel, da ble jeg helt satt ut. Så satt ut at jeg måtte kjøre til sides og stoppe bilen, for det var bare en helt ny og fremmed tanke for meg.
Ikke lenge etterpå traff jeg Ekallen, og ble ganske fort gravid, uplanlagt men ikke uønsket - og det var ganske greit.
Men om jeg ikke hadde fått et barn til, så hadde det også vært helt greit.

Mandarin sa for 17år siden:

Så rart. Det har jeg ikke problemer med å se i det hele tatt.

Stompa sa for 17år siden:

Det stemmer. Det er vel bare Kina og Etiopia som har tatt imot enslige adoptanter, og da bare veldig få. Kina stengte helt for enslige i mai pga altfor mange søkere. Derfor er det i praksis stopp nå sjøl om det i teorien lar seg gjøre å adoptere fra Etiopia fortsatt, siden de tar imot så få enslige søkere.

emm sa for 17år siden:

Måtte spørre mannen hva han ville gjort som singel barnløs med et ønske om barn. Han ville gått for venninnealternativet, særlig hvis han kunne ha en venninne som meg:hjerter: Da er jo saken grei da;)

Pastill sa for 17år siden:

Kanskje fordi du ikke har prøvd det? :)
Jeg er alene og vet med meg selv at selv om jeg ikke angrer så ville jeg ikke valgt det. :niks:
Det krever ganske mye mer enn når man bor sammen med noen. :nemlig:

Jeg snakker overhodet ikke om egoisme. Hvorfor tror du det?

Dette er nok veldig individuelt. Jeg vet jo hva jeg snakker om her jeg og....
Hadde jeg skulle hatt barn 100% alene så hadde det vært skrekkfilm for min del. Blir rett og slett deprimert av å ikke kunne komme meg ut og å ha sosialt liv på kveldene i ny og ne osv.

Sitron sa for 17år siden:

Som du ser sa jeg noen.

Pastill sa for 17år siden:

Du skrev og at det "sådan ikke var hentet fra en skrekkfilm". Hehe.
Jeg er alenemor selv liksom. Vet en del om hvordan det er. :fnise:

Sitron sa for 17år siden:

Ja, det fulgte jo etter "noen", ikke ny setning, ergo hører det sammen med "noen" og gjelder jo ikke alle.

Tangina sa for 17år siden:

Jeg har vært i situasjonen, og krysset av på ONS (som jeg nå skjønner de fleste av dere ikke synes noe om :stålesetter meg for å forsvare min dårlige moral: ). Jeg har alltid ønsket meg barn, og hadde vært sammen med en kar i åresvis uten å overbevise ham om at vi burde får barn. Da jeg var godt over tredve ble det slutt, og uten noen ny mann i sikte, begynte jeg å lure på hva jeg skulle gjøre. Da var det ikke mulig å adoptere som enslig, og sæddonasjon forekom meg fjernt. Ikke hadde jeg noen venner jeg tror ville stilt opp heller, så da var ONS det jeg anså som det eneste alternativet. Men før jeg fikk satt planen ut i livet, kom mannen i mitt liv tilbake og hadde ombestemt seg mht barn. :lettet: (Og så tok det 5 år før ungen endelig kom...)

Maverick sa for 17år siden:

Det er en veldig hypotetisk situasjon å tenke seg at jeg skulle ønske meg barn uten mann, ikke fordi jeg ser for meg alenemammatilværelsen som en dårlig skrekkfilm, men fordi jeg aldri ønsket meg barn i utgangspunktet.

Hadde jeg villet hatt barn uten mann, hadde jeg nok prøvd adopsjon.

Vesla sa for 17år siden:

Da hadde det blitt en danmarkstur tror jeg.

Blondie sa for 17år siden:

Jeg vet at jeg ville gjort nærmest hva som helst for å bli mor, men jeg hadde ikke lurt en mann opp i stry (ONS).
Jeg hadde nok heller gått for adopsjon eller hjelp via en sædbank i Danmark. Dette er ikke så fjernt for meg, siden vi faktisk har vært på en klinikk for samtale om eggdonasjon tidligere.

Mamma Rosa sa for 17år siden:

Lurer litt på om jeg kanskje hadde kontaktet en god venn.

Arona sa for 17år siden:

Samme her. :ja: Danmark var nok det som var førstevalget, ettersom det er et "raskere" alternativ.

Polyanna sa for 17år siden:

En mannlig venn som også ville stilt opp, tror jeg.

Jeg er ikke så begeistret for tanken på å ikke vite sitt genetiske opphav, kjenner jeg.

Å ikke få barn i det hele tatt er et veldig dramatisk valg, fra mitt ståsted. Men jeg ville nok nøyd meg med ett eller to.

Myrsnipa sa for 17år siden:

Ville nok ikke blandet inn en kjent far nei, som i å få med en venn på det.

Kunne man ikke bare hatt noen ONS og ikke rapportert hvem som er pappan? :knegg:

Ru sa for 17år siden:

Jeg hadde nok fint akseptert at jeg ikke fikk barn.

Jeg hadde overhodet ikke lyst på barn, ei heller planer om å noensinne bli gift, før jeg traff min kjære.
Så feil kan man ta ... :knegg:

maggypop sa for 17år siden:

Da jeg var single ga jeg meg selv en frist til jeg var 35. Før den tid skulle jeg ikke ta stilling til spørsmålet barn/ikke barn.
Jeg traff min mann før fristen gikk ut, slik at barnespørsmålet ikke ble mitt alene. Men jeg hadde nok hatt mine tanker før den tid allikevel, og da var Danmarkstur det som var mest forlokkende (type Stork-besøk)