Maverick sa for 17år siden:

Det lurer jeg på i dag.

(da mener jeg hvordan du føler det er å leve, rett og slett. Kjærlighet, jobb, alt!)

Simone sa for 17år siden:

Eg har det langt bedre no :nikker:
For 10 år sidan var eg 20 år og hadde eit on-and-off forhold til ein fyr som eg idag syns er ein stor dust. Fattar ikkje kva eg såg i han og at gadd å ofre så masse tårer for han. I tillegg døde lillebroren min eit par år tidligare, så eg sleit ein del pga av det. Og så var eg veldig i tvil om eg hadde valgt riktig utdannelse.
I dag har eg to herlige barn og bur med verdens mest fantastiske mann. Kunne ikkje funne ein bedre far til mine barn. I tillegg har eg ein jobb som eg elskar. Har det nesten litt for bra. Nesten sånn at eg tenker at det ikkje kan vare og at det kjem til å skje eit eller anna snart....:neglebit:

Blondie sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg 19 og hadde nettopp avsluttet mitt livs sommer. Han som ble med meg inn i sommeren ved min side ble raskt dumpet når Mannen i Mitt Liv entret scenen på en busstur til Polen. Jeg ble hodestups forelsket og svevde på skyer i lang tid etterpå. (dette er forøvrig mannen jeg fremdeles er gift med, hvis noen lurer :humre: )

Nå har jeg det godt sammen med den samme mannen, vi har bygget oss et liv sammen og har det godt på veldig mange måter. Vi har fått tre, snart fire vidunderlige barn sammen og jeg føler at respekten for hverandre og gleden over hverandres selskap er tilbake igjen etter en tøff periode.

Jeg hadde det på et vis bedre for ti år siden fordi alt da var så nytt og spennende, på den annen side er jeg veldig tilfreds med livet jeg har nå. Det er morsomt å tenke tilbake på den sinnsyke forelskelsen, samtidig som det er deilig å høste fruktene av ti års oppdragelse av den samme mannen. :knegg:

Maverick sa for 17år siden:

Så spennende å lese svarene! Jeg må tilstå at det er litt av egeninteresse jeg spør. :flau: Som forholdsvis ung pike hender det jeg lurer på om "dette er alt", (haha, naiv som bare pokker'n, jeg vet), og om det kommer til å bli godt å bli over 30 og bli sett på (og behandlet) som en voksen. Ikke minst om jeg kommer til å føle meg voksen, selvsikker og vellykket. :knegg:

Jeg selv var 14 for 10 år siden, og livet var generelt jævlig. Nå er jeg gift, har to barn og leilighet, men skal være ærlig nok til å innrømme at hverken det jeg studerer eller det jeg jobber med er det jeg drømte om, heller noe jeg har gått for av økonomiske årsaker. :sellout:

Superior sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg 15 år, og var i fast forhold. Ikke mannen jeg er sammen med i dag, men lærte kjempe mye av det.

2 år etterpå ble jeg sammen med mannen i mitt liv, og vi giftet oss snart etterpå.
Livet mitt er akkurat som jeg forestilte meg det, selv om jeg aldri trodde jeg skulle miste et av mine barn. Jeg ønsket meg en stor familie og et stort hus.
Føler jeg er litt tilbake der jeg starta på mange vis, men samtidig er jeg på et helt annet nivå.

Mon tro hva framtiden vil bringe..

Maz sa for 17år siden:

Egentlig føler jeg at filmen Groundhogday (en ny dag truer) oppsummerer mye.

For 10 år siden hadde jeg ikke opplevd det værste og beste jeg har opplevd. Men de store problemene, utenfor min kontroll er like utmattende og jeg er like fortvilet. Ingenting endrer seg.

Pebbles sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg 26 år, samboer på fjerde året og relativt fersk i lærerjobben.

Vi hadde ikke barn og hadde all verdens energi og tid til å gjøre akkurat hva vi ville. Jeg brukte mye mer tid på jobben, med venner og på sofaen med en bok!
Den verste festingen var over, men det hendte langt oftere enn nå at det var en fest eller tur på byen.

Jeg var slank, sunn og i god form.

Nå 10 år etter, er vel det den største forskjellen. Hadde en psykisk veldig tøff periode etter førstemann kom til verden for snart fem år siden. Og i etterkant av dette, lot jeg kroppen min forfalle (dessverre). Det ble liksom ubetydelig, for alle krefter gikk med på å komme seg ovenpå psykisk.

Først nå har jeg kommet skikkelig igang med å ta vare på kroppen min igjen (vekt på vei ned - juhu!). Og jeg har virkelig utviklet meg på mange plan etter min livskrise - og nå er jeg så trygg i meg selv som jeg aldri før har vært. Jeg har fått plassert en hel del ting og har landet i mitt syn på livet.

Det er jeg utrolig takknemlig for.

Barna har tilført en dimensjon til livet mitt som er helt fantastisk.

Så om jeg er tjukkere (foreløpig...) og slitnere nå enn for ti år siden, så er jeg langt lykkeligere på et dypere plan enn jeg følte lykke før.

Jeg har forresten lyst til å si at jeg fortviler over alle damer som fortviler over å bli eldre.
Livet er en reise og om man ikke tillater seg å forsteines i et gammelt mønster, så er man i stadig utvikling. Det er spennende! Det er mening i hvert eneste sekund.

Og da fikk jeg igrunnen lyst til å sitere "Livsveven":

Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd.

Pelikan sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg sammen med ham jeg er gift med.Det var bare 1/2 år til vi skulle gifte oss. Men vi hadde ikke trodd at det ville ta 8år å få barn. Det var bare oss 2 og vi reiste mye, og virkelig koste oss. Vi var også på byen en del. Jeg jobbet på båt, så jeg var borte halve året (ikke i strekk). Livet har er like godt som for 10 år siden, men på en annen måte. Så jepp, jeg har det like godt nå som da:) Eller enda bedre pga av den lille go`jenten min, som bringer frem en deilig og stolt følelse!

Toffskij sa for 17år siden:

Jeg var 22 og holdt på med mitt andre mellomfag, og gikk runder med meg selv om hvilket hovedfag jeg skulle ta. Ved siden av hadde jeg en veldig morsom bijobb, som jeg lærte masse av. Jeg hadde vært sammen med den nåværende mannen min i fire år allerede, vi hadde kjøpt leilighet sammen og reiste masse, og var generelt lykkelige som lopper.

Nå er jeg vel litt voksnere og mer ansvarlig og selvsikker, og har til og med fått meg en Ordentlig Jobb™, unger og litt større leilighet, men det som var bra før, er i stor grad bra nå også, og dessuten har jeg fått en god del ekstra, synes jeg. Jeg har fått gjøre omtrent akkurat det jeg ville de siste ti årene, og har hatt det veldig gøy. Og horisonten inneholder fortsatt spennende og uvisse ting. Jeg synes ikke jeg er så veldig satt at det gjør noe.

Fruktflua sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg alenemamma og student. Jeg var egentlig ganske fornøyd med livet -hvis man ser bort fra at jeg manglet både mann, egen bopel, førerkort, bil og penger. Jeg var mye mer idealistisk enn jeg er nå, og mye mer naiv til alt og alle. Jeg hadde større tiltro til livet og til menneskene jeg møtte på min vei.

For ti år siden datet jeg en kar. Han tok meg med på en nyttårsfest, og det første som skjedde da jeg ble presentert for alle kameratene hans var at blikket mitt limte seg fast i en av kameratene som satt i en sofa. Jeg merket at det var gjensidig. Men det var ikke noe å gjøre noe med, jeg var jo på festen med en date. :sparke:
Han kjekkasen i sofaen kjørte meg hjem dagen etterpå, og to uker senere traff jeg ham på et utested. Han fortalte at han hadde falt pladask når han så meg, og at det var "synd" at jeg datet kameraten hans. Vi lot det være med det.
Forholdet med kameraten tok etterhvert slutt, og jeg møtte denne karen igjen (på et utested). Han ville ha meg med hjem, og jeg lystret. Det skjedde overhodet ingenting selv om vi sov i samme seng, selv om begge hadde veldig, veldig lyst. Dette skjedde mange ganger.
Så hadde vi et opphold på noen måneder før vi traff hverandre igjen helt tilfeldig på en buss. Da spurte han om jeg ville komme til ham på middag påfølgende fredag, og siden da har det vært oss. Dette skjedde i 2000. :love:

Nå har jeg det godt økonomisk og materielt, men jeg savner den generelle naiviteten jeg hadde til livet.

DM sa for 17år siden:

Jeg har det fantastisk mye bedre nå enn for ti år siden. :danse2:

Tallulah sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg forvirret kunsthistoriestudine. Jeg endte opp med å bruke opp studielånet mitt på å drive drum'n'bass-klubb og fant ut at studiene var helt feil for meg. Jeg var singel og ganske fornøyd med å date litt her og litt der, jeg var mye ute, gjorde mye kreativt og hadde det ganske bra. Jeg fant min hylle i livet jobbmessig, og har blitt der.
Jeg har det minst like bra nå, men selvfølgelig veldig annerledes.

Siri sa for 17år siden:

Jeg gikk på folkehøyskole langt ute i bushen, hadde et håpløst forhold i hjembyen og trivdes vel i grunnen ikke med noe... Det er vel det nærmeste jeg noen gang har kommet en depresjon ever. Nå er livet derimot meget bra :D Kan du ikke spørre om hvordan livet var for 5 eller 15 år siden? Da kunne jeg sikkert svart MYE festligere! :D

Ami sa for 17år siden:

Livet mitt er veldig annerledes, men likevel så mye bedre nå, enn for 10 år siden.
Den gang var jeg 23, forvirret over hvilken vei jeg skulle, og på vei inn i et altfor langt forhold til en som ikke var Den Rette. Nå lever jeg sammen med Mannen i mitt liv og verdens skjønneste datter. Jeg stortrives i jobben, og ser generelt lyst på livet. Det eneste som mangler er større bolig, hage, bil og to barn til. :knegg:

kiki sa for 17år siden:

Hm...for 10 år siden var jeg 15 år. Jeg var singel og hadde ikke anelse om hva jeg skulle bli. Så for meg at jeg ikke skulle gifte meg og få barn før jeg var hvertfall 30.

Jeg giftet meg da jeg var 19 og fikk barn da jeg var 24. :p Var ferdig utdannet sosionom for 2 år siden. Har nettopp begynt i ny jobb nå, håper jeg vil trives der :)

Så livet er litt annerledes enn jeg hadde trodd det ville bli, men jeg er fornøyd jeg, og kan absolutt ikke klage.

Che sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg 22 år. 27. september 97 reiste jeg til Mexico for å drive hjelpearbeid. Friår fra studiene. Jeg var ferdig med Mellomfag i pedagogikk høsten før og hadde tatt noen småfag denne våren.

Jeg sleit litt i forhold til troen min på Gud - men trivdes veldig godt med livet mitt. Hadde masse gode venner.

apan sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg 22 år og nærmest bodde på Samfundet i Trondheim ifm UKA det året. Jeg jobbet og festet stort sett hele døgnet. Innimellom regnet jeg litt matte :sparke: .
Jeg var singel og rotet litt rundt, samt var vel egentlig fremdeles relativt forelsket i ham jeg traff 2 år før og som det tok tid å glemme (altså glemme på DEN måten, han er fremdeles heldigvis i mitt liv, og det samme er kona hans :-) )
Jeg hadde masse venner og bekjente og bodde i et kollektiv med 3 gode venner. Vi drakk kaffe og øl og levde herrens glade dager.
Det var fantastiske tider og en vidunderlig morsom høst!

Vel, nå er jeg gift og har en 2-åring; og bor sammen med de to fantastiske gutta mine. Vi har rekkehus og stasjonsvogn, og jeg blir fyllesyk av mer enn to halvlitere. Jeg har fremdeles mange venner, men rekker ikke lenger å holde kontakten med så mange, så det har blitt prioritert litt bort. Heldigvis er "jentene" der ennå, og de er de samme som for 10 år siden.

Jeg har det fantastisk nå og jeg hadde det da også, men det er ikke sammenlignbart. Jeg er roligere og tryggere nå. På en annen side var det litt mer action i 97. Jeg tenker likevel "been there, done that".

emm sa for 17år siden:

Jeg har det så utrolig mye bedre nå. Alle snakker om hvor herlig alt er i 20 åra, men jeg må si det har vært utelukkende positivt for meg å bli 30:glis: Da jeg var i 20 årene slet jeg med å finne meg selv (for en klisje:knegg: ) Men jeg følte meg faktisk ganske usikker. I jobb, i forhold, hva jeg ville osv.

Jeg er så utrolig glad for at jeg har fått den familien jeg har, er frisk og har en jobb jeg trives med. Egentlig bør jeg smile mer enn jeg faktisk gjør når jeg tenker på det:ja:

GeekyGirrrl sa for 17år siden:

Hmm, for ti år siden var gikk jeg siste året på videregående. Jeg var veldig opphengt i å gjøre det bra på skolen og stressa voldsomt med hver eneste prøve. Jeg hadde så lyst ut i verden og trodde at eneste billetten vekk var gode karakterer så jeg kunne komme inn på det studiet jeg ville. Kjæresten min på den tida (en liten pellemongo av en fyr) var veldig umoden, men jeg trodde likevel at det skulle bli oss for alltid...

Så kom studietida, med eksamens nerver hver vår og fest på Samfundet i helgene og Ricks og News før de brant ned... snufs! Og så vips fikk jeg øynene for at drømmemannen egentlig var en jeg hadde kjent siden 2000:D
To år senere kom Biasen, og nå har jeg mann, barn og en god jobb. Har det veldig bra og føler meg yngre nå enn da jeg var nydumpa som 23-åring...

Aminta sa for 17år siden:

Denne kan jeg bare signere helhjertet :D

LilleT sa for 17år siden:

For ti år siden ... Jeg var 26 og tobarnsmor. Bodde fremdeles i Oslo, studerte pedagogik på Blindern og var veldig plaget av bekkensmerter. Det siste styrte i grunnen både meg og familien.

Jeg har det på alle måter bedre i dag. Mest fordi jeg stadig blir litt tryggere på meg selv, tror jeg. :)

Skilpadda sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg 27, hadde vært gift i drøyt to år og bodd og jobbet i Oslo i halvannet. Jobbmessig var det en veldig fin tid, den beste perioden forlaget mitt har hatt, omtrent, spennende oppgaver og veldig positiv og hyggelig stemning. Privat hadde vi det også veldig bra, trivdes sammen og i Oslo, og merket godt på økonomien at vi hadde full inntekt og ikke var studenter lenger, samtidig som vi ikke helt hadde skrudd opp forbruket tilsvarende.

Men rent personlig tror jeg jeg trives bedre med meg selv nå enn jeg gjorde da. Det stemmer fortsatt, det jeg sa midt i tyveårene, at ting hadde jevnt over bare blitt bedre for hvert år vekk fra 16, og jeg så ingen grunn til at det ikke skulle fortsette med det. :D Jeg liker meg selv bedre og trives bedre i mitt eget hode jo eldre jeg blir, og jeg er ikke det minste skremt over å se eller innrømme at jeg ikke er så langt unna 40. Jeg føler meg ikke det minste satt eller kjerringaktig (heller fremdeles kanskje fremdeles litt for barnslig på noen ting), og jeg synes alle venner og venninner som er eldre enn meg (både i RL, på FP og på jobben) demonstrerer tydelig at det ikke er noen grunn til å tro at man blir noe annet når man er 40 (eller 50, eller 60) enn man var da man var yngre. Gjerne sikrere, klarere, sterkere og romsligere, men ellers mye den samme personen man alltid har vært.

Å ha fått barn er stort; å se ham bli større er enda bedre, og jeg gleder meg til å følge ham gjennom årene som kommer. Og om en femten års tid tenker jeg han beveger seg ut av hjemmesfæren, og da skal vi to være igjen og få enda bedre tid til hverandre og oss selv og alt vi har lyst til å holde på med. Jeg er ikke det minste skeptisk til det å bli eldre.

Toffskij sa for 17år siden:

16 er en skikkelig møkkaalder. Jf. min første reaksjon på Fucking Åmål (som jeg sikkert har skrevet om opptil flere ganger før), som var et utvetydig og lykksalig: "Takk og lov at jeg ikke er 16 lenger!"

Bluen sa for 17år siden:

Jeg er 10 år eldre enn deg, AlfaCharlie. For 10 år siden var jeg nesten 24 og gikk siste året på nordisk hovedfag. Tre år tidligere hadde jeg truffet mannen som jeg fortsatt er gift med, og vi var forlovet og samboere. På kjærlighetsfronten er altså mye likt. Jeg hadde det fantastisk i studietida i Trondheim, og tror vel at jeg alltid kommer til å betrakte det som de beste åra i livet - bekymringsløse på en god måte. Vi har det veldig godt i dag også, ikke minst ettersom en mangeårig kamp for å få barn omsider har blitt kronet med hell. Jeg savner nok friheten fra studietida litt, og spenningen knyttet til eksamen etc., men det er også mange fordeler med å ha en relativt fleksibel jobb som man legger fra seg ved arbeidsdagens slutt. Økonomisk er vi nærmest styrtrike i dag i forhold til i 1997 (uten at det sier så mye), men det spiller ingen større rolle.

Bluen sa for 17år siden:

Å nei, 16 er en strålende alder! Det var da det omsider begynte å løsne litt for meg, følte jeg. 14, derimot. :mumle:

Toffskij sa for 17år siden:

14–16, da, jeg er gjerne med på den. Men noen strålende alder vil jeg ikke kalle noe som slutter på -ten, selv om 19 var ganske ok.

Tøtto sa for 17år siden:

Jeg var 15 for ti år siden. Bodde hjemme og hadde det i grunn ganske vanskelig på den fronten. Nå derimot har jeg det veldig bra :glis: Nesten litt for bra faktisk.

Tangina sa for 17år siden:

For ti år siden hadde sambo og jeg en pause i forholdet vårt - dvs., vi hadde gjort det defintivt slutt, men alle andre antok at vi hadde pause siden vi var sammen hele tiden likevel. Det viste seg at de andre hadde rett. :knegg: Jeg var drittlei av å mase på ham om å få barn, jeg var ferdig med hovedfaget mitt, hadde enda ikke fått dr.gradsstipend og var i grunnen klar for det meste. Festa mye, hadde et lengre utenlandsopphold, og burde egentlig hatt det topp. Men så hadde jeg det likevel ikke spesielt bra - jeg drømte jo aller mest om å slå meg til ro og bli mamma.

Sånn sett er alt veldig annerledes nå - fast jobb, to skjønne unger og fortsatt mannen i mitt liv. Men jeg skulle gjerne skrudd tiden litt tilbake og tatt et par andre valg underveis. Og så er det ingen spøk å ha kommet i en alder hvor man ikke kan kalle seg ung uten å virke en smule patetisk. :knegg: Men alt i alt - jeg har det bedre nå enn for ti år sida.

Ru sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg fersk studine, levde livet og hadde få bekymringer. Jeg hadde kommet inn på studiet jeg aller helst ville ta, jeg traff mange kjekke mennesker og for første gang på virkelig mange år hadde jeg det godt med meg selv. Jeg fikk mange nye venner som ble venner med meg pga. den jeg var, og ikke den jeg hadde vært i 3 klasse på barneskolen. :himle:

Nå har jeg en jobb som jeg hater, en mann og et barn som jeg elsker, en leilighet vi eier selv, og en helt grei lønn. Livet er ganske fint, men jeg savner egentlig litt å studere. Jeg liker å lære noe nytt, og nå har jeg jobbet med det samme siden studietiden så jeg begynner å bli litt lei kan man si ...

Mandino sa for 17år siden:

Jeg har det så uendelig mye bedre nå enn for 10 år siden. Da var jeg 18 år, akkurat startet på mitt siste år på videregående og frustrert over det meste. Visste at jeg ville studere, men ikke hva og ikke hvor. Jeg var forlovet (vi hadde vært sammen siden jeg var 15), og han var ikke så veldig hypp på tanke over å flytte fordi jeg ville studere. Jeg var generelt usikker på hva jeg følte for han (det varte til jeg var 20 - vi var sammen i 5 år, 4 for mange).

I dag er jeg gift min store kjærlighet som jeg møtte mens jeg studerte i Trondheim. Vi har to nydelige døtre og etter permisjonen starter jeg i ny, spennende jobb. Jeg har uten tvil modnet masse på disse 10 årene og blitt trygg på meg selv. Jeg har rett og slett blitt voksen :p

Zip sa for 17år siden:

For ti år sidan var eg 21 år og hadde vore ilag med min no verande mann i 2 1/2 år. Me leide leilighet og hadde det heilt supert. Jobba begge to, eg jobbar fortsatt på same arbeidsplass. Var mykje med venner og ute på livet :). Tanken på barn var ikkje eksisterande. Det kom 3 år etterpå ;). Me levde livet og storkosa oss :D. Hadde det bra da men har det enda bedre no. Ungane gir oss utruleg mykje og eg føler eg ikkje kan ha det så mykje bedre, vore veldig heldig føler eg :ja:

MiaPia sa for 17år siden:

For 10 år siden bodde jeg i en restaurert låve, med en venninne. Jeg var 17 år og den sommeren var sommeren jeg og venninnene mine mimrer om når vi møtes nå. Det var vel egentlig "hardt for levra" året mitt.
Vi festet en god del, var masse sammen med venninner, gikk gymnaset. Var lidenskaplig forelsket i faren til mitt eldste barn, og så for meg en fremtid med han. Sommeren for 9 år siden var jeg gravid, ferdig på gymnaset, og alle vi venninnene dro hver vår kant.

Livet mitt er stabilt nå, vi har grei økonomi, utdannelse og 3 nydelige jenter. Synes på et vis at det har vært mye slit for å komme dit jeg er i dag, men det er uten tvil verdt det!

Men hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hvordan jeg så for meg livet mitt om 10 år, hadde jeg neppe gitt et svar som ligner livet mitt nå;)

Nenne sa for 17år siden:

For ti år siden hadde jeg akkurat flyttet sammen med ham som jeg er gift med nå, i Zürich. Jeg var 29 år, hadde jobbet i to år etter studiene. Jeg var klar for å etablere meg, men ganske eventyrlysten så tanken på noen år utenlands var forlokkende. Det ble med halvannet år, det var best å komme hjem for å få barn. :)

Jeg har det annerledes nå enn for ti år siden. Vi har fått tre flotte barn i løpet av de ti årene og ville ikke vært dem for uten, men jammen hadde jeg det veldig bra for ti år siden også. Nyforelsket i en storby som jeg trivdes utrolig godt i. Vi brukte byen masse og tok flotte turer og ferier. Masse opplevelser. Det var en flott tid. :nikker:

IOA sa for 17år siden:

Dette kan jeg i hvert fall signere. For 10 år siden var jeg 17, hadde akkurat begynt i 2. på videregående på bygda. Jeg hadde gode venner, var singel, og livet dreide seg stort sett om skole, venner, musikk (jeg spilte i diverse korps og grupper), og skriving. Jeg tror kanskje jeg jobbet i en bokhandel og i lokalavisa da, og trivdes med det.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få barn tidlig. Eller, 24, er kanskje ikke så tidlig. Det var en periode jeg hardnakket hevdet at jeg aldri skulle få barn, faktisk. Jeg hadde sett for meg et liv som min kjære tante som jeg er oppkalt etter. Hun reiste til utlandet og jobbet i hele verden før hun kom tilbake til Norge som 35-åring, traff mannen sin og fikk tre barn i rask rekkefølge.

Om jeg har det bedre nå enn da jeg var 17? Tja, jeg har nok det. Samtidig føles det som et helt annet liv, noe som ikke kan sammenlignes med det livet jeg har nå. Men som mange andre her sier, har jeg blitt sikrere på meg selv og vet mer om hva jeg vil og ikke vil. Heldigvis!

alfaCharlie, jeg også lurer på om livet kommer til å endre seg mye i løpet av de neste ti årene. På en måte håper jeg ikke det. Jeg håper jeg fortsatt er sammen med min kjære om 10 år, at vi har en flott (og forhåpentligvis litt større) familie, og at jeg har en jobb jeg trives med. Samtidig føles det litt rart å tenke på at så mye ligger fastlagt nå. Jeg tenker at jeg har færre valgmuligheter nå enn da, og at mange ting som kunne ha vært spennende å gjøre utelukker seg selv av ulike grunner.

Mor til 4 sa for 17år siden:

Her er det ikke så veldig store forandringer på 10 år, vel har fått 2 barn til og fått mye bedre økonomi.

Pebbles sa for 17år siden:

Får ikke grønnprikket deg, så jeg siterer deg i stedet.
Dette synes jeg var veldig godt skrevet, og jeg er helt på linje med deg. :nikker:

Bergensis sa for 17år siden:

Vanskelig og vondt å svare på gitt, men eg håpar og ber om at dei neste ti åra skal bli langt meir harmoniske:nemlig:

Kate sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg atten. Jeg slet noe jævlig. verste perioden i livet mitt.

Mandarin sa for 17år siden:

For ti år siden så tror jeg at jeg lekte masse med søte frk. MIM. Jeg var 23 år. Jeg studerte muligens grunnfag historie (Mim her må du rette meg.. jeg har teflonhjerne). Jeg var single og nøt livets goder som student. Jeg bodde i et bokollektiv med 5 nære venner, jeg leste, jeg drakk øl, jeg gikk på konsert, jeg leste, jeg diskuterte, jeg var på nachspiel, jeg var på kollokviegruppe, jeg var på Quartfestival det året, jeg hadde svart kort hår (!), jeg var i grunn veldig lykkelig tror jeg. Jeg var forelsket, men mest på avstand, for jeg hadde nok med meg selv og mine venner.

6-7 år senere traff jeg drømmemannen, lite visste jeg da (i 97) at han satt i samme kantinen som meg hver dag på den tiden. Skjønt jeg satt i røyke-avdelingen da, ja- for jeg røykte for 10 år siden!! :D

Et helt helt annet liv mao. Vanskelig å sammenligne og sette opp mot det jeg har i dag. Ville aldri vært foruten 1997.

Frantzen sa for 17år siden:

Signerer!
For 10 år siden hadde jeg vært skilt (separert) i ett år og levde i turbulens med en ustabil eks og depresjoner (ikke av den alvorige typen, heldigvis). Masse krangel og "dritt". Slet tungt, men fikk etterhvert grep om livet - eksen roet seg og jeg tok utdannelse som førskolelærer.
Nå lever jeg et stabilt og rolig liv - har på disse årene landet ganske trygt og godt og har funnet roen både inni og utenpå :)

Selma sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg nygift med mannen min. Vi hadde vært samboere i 5 år, begge var ferdige med studiene og vi kjøpte vår første leilighet vinteren -97. En flott tid :)

10 år senere har vi to flotte jenter, jobber vi begge trives i og både hus og hytte som vi er veldig glade i.

Left sa for 17år siden:

Utrolig mye bedre. Ingen tvil om det, selv om det var fint da også. Var i full gang med å skaffe meg studiekompetanse, som jeg ikke hadde fullført da jeg gikk på skolen, og jeg var gift med den dølleste gubben i Norge. Nei, kanskje ikke den dølleste, men definitivt den kjedeligste. Var i avsluttende vurderingsfase på take-off. Slitsomt og hektisk, for hadde lang vei til jobb, og jobbet fullt ved siden av kveldsskolen, og litt ekstra frustrasjon i forhold til samlivsbruddet som skjedde ikke veldig lenge etterpå. Men som jeg sa innledningsvis, så var det fint, for følte at jeg var i gang med en vesentlig og viktig endring i livet mitt. Jeg hadde på en måte tatt grep, og det føltes godt.

Hadde noen sagt da, at om 10 år sitter du på andre siden av landet, er fulltidsstudent, og har 2 små barn, samt en trailerdude til gubbe, så hadde jeg hånflirt, og lurt på om jeg skulle ringe etter den gule bilen.

Susse sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg student og 20 år. Bodde i en sliten,men trivelig leilighet i Oslo, jobbet på sykehjem og trente aktivt fitness. Kjæresten min og jeg hadde da vært sammen i 4 år, og bodde sammen på 2.året.
Jeg var på den tida ganske usikker i fht. fremtiden sammen med kjæresten min og virret endel. Det var mye frem og tilbake, jeg var betatt av to andre i løpet av det året der og kjæresten min så etter egen hybel en stund.
Vi hadde god økonomi, jeg var på sydentur med venninna mi, på vennetur til Danmark, kjøpte masse dyre klær og levde godt.

Når jeg tenker tilbake til 97 var det egentlig et år mye ble avgjort på sett og vis. Jeg ble mer og mer sikker på at jeg hadde valgt rett utdanning, på slutten av året bestemte jeg meg for at jeg hadde valgt rett mann og måtte holde på han ! Dette året fikk jeg pusen min også, har både henne og mannen min ennå ;)

Jeg hadde det veldig bra i 1997 :)

Nå har jeg rundet 30, er lykkelig gift med ungsomskjæresten,har tre barn, fast jobb, hus, stor hage, gode venner, og er svært så fornøyd med hvordan livet har blitt som voksen.
Kan vel noen ganger savne å være 20 år og ubekymret, men samtidig ville jeg ikke byttet bort det livet jeg har nå mot noe annet.

Maverick sa for 17år siden:

Det var '97 for 10 år siden, ja. Det var i sannhet et jævlig år.

Elisabet sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg 25 år og nyforlovet med mannen min. :D Vi hadde bare vært sammen i 9 måneder da, men vi er sammen nå 10 år etter også. ;) Vi satset alt den høsten på å kjøpe oss hus sammen, og vi bor i samme huset ennå. Ellers så har vi nok vært ganske "kjedelige" de siste 10 årene. Begge jobber i samme firma (hvert vårt) som vi gjorde for 10 år siden også, men har utviklet oss innen firmaet ang. jobb. Den største forandringen er at vi har fått tre herlige barn. :D

Pamina sa for 17år siden:

Jeg var 26 det året, og det var (fram til barn kom osv.) det mest fantastiske året jeg noen sinne har hatt. Det var enormt spennende med ny jobb, jeg var single og det skjedde enormt spennende ting på den fronten der. Det er kanskje ingen overraskelse at det som skjedde ikke gikk helt som planlagt, men jeg ville aldri vært den jeg er i dag om ikke de tingene som skjedde da hadde vært en del av livet mitt.

Nå har jeg det langt roligere, jeg har barn og mann og er veldig tilfreds, men 97 var nok et langt mer spennende år. Jeg vil forøvrig ikke bytte bort mann og barn og dagens liv, bare så det er sagt.

GinaK sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg 27 år, leide et bittelite hus på en gård og hadde jobbet i jobben min i 9måneder.
Hadde en type som var veldig til-og-fra og kun på hans premisser og savnet veldig en familie.

Jeg har det mye bedre nå etterhvert som jeg blir eldre, har blitt mer trygg på meg selv og har den familien jeg ønsker.

lijander sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg 11 år :humre:
og jeg hadde ikke en eneste bekymring tror jeg :D
bortsett fra om jeg ikke rakk fotballen, eller om de ikke ville leke med meg..
Tenkte ikka akkurat på barn da nei.. :lol:
Og var heller ikke sammen med mannen i mitt liv på det tidspunktet :humre:

Palmen sa for 17år siden:

Livet er hverken bedre eller verre nå i forhold til for 10 år siden, bare veldig annerledes!

For 10 år siden hadde jeg nettopp flyttet tilbake til Norge etter mange år i utlandet, og hadde nettopp fått en flott kjæreste, som i dag er mannen min. Jeg hadde nettopp fått en ny, kjempespennende jobb og gjorde det karrieremessig bra. Reiste masse og hadde lange middager med venner og vin.

I dag er karrieren på hold, men jeg er gift med verdens beste, har fått en nydelig liten datter og emosjonelt og økonomisk er alt på plass. Livet er stabilt og komfortabelt, men kanskje ikke fult så spennende?

SmarteSmelt sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg akkurat begynt i jobb etter mange års studier.
Var samboer og barnløs (selvvalgt).
Hadde kjøpt i leiligheten i byen og hadde det riktig så bra.

Det meste er bedre nå, men mye var veldig bra da også ja.

Pepper Lemon sa for 17år siden:

1997 ja ... Det var tider det. Jeg bodde i kollektiv med tre andre jenter. Jeg studerte, skulle bli psykolog. Jeg dinglet rundt på Blindern, jeg husker særlig godt at jeg spiste pasta med hvit saus og erter på Frederikke. (Jeg satt også i røykedelen, Mandarin. ;)) Jeg var i et turbulent, men morsomt forhold (nå er vi gift), og var uovervinnelig på de fleste felt. Jeg hadde akkurat fått meg min første mobiltelefon, og brukte store deler av studielånet på sms. Jeg hadde vanvittige mengder med fritid, og trente nesten hver eneste dag på Domus. Når vi gikk ut på byen pleide jeg og mine venninner å bruke latexbukser, åletrange sådan, og trange topper, samt platåsko. En bekymringsløs tid.

I dag er livet helt, helt annerledes. Jeg hadde ikke trodd at det skulle bli som det ble. Jeg forfulgte for eksempel aldri psykologiplanene (heldigvis, det ville vært helt feil for meg). Jeg har det bedre nå enn i 1997 (men ikke min stakkars, utrente kropp), og har en hverdag som er meningsfull og travel. Jeg synes som flere her at livet blir bedre og bedre. 1997 var bra, men 2003 til 2005 var helt grusomme, så det har ikke vært ti uproblematiske år altså.

Fadese sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg 20 år. Jeg hadde nettopp begynt på sosionomutdanningen, og jobbet som ekstrahjelp i en fotobutikk.
Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i et drøyt halvår, og var så forelsket at jeg knapt husket navnet mitt. :knegg:
Jeg var mye sammen med venner og var som regel på Samfundet eller 3B hver helg.

I dag er livet temmelig annerledes. Jeg er gift med han som var kjæresten min for ti år siden. Sjøl om jeg kanskje ikke er så stormende forelsket i det daglige, så har vi det veldig godt sammen. Den gang var det han som jobbet og jeg som studerte, nå er det han som studerer, mens jeg har en 8-16-jobb som jeg trives veldig godt i. Sammen har vi fått to vidunerlige barn.
Jeg prøver fortsatt å være sosial, men muligheten byr seg ikke så ofte som tidligere. Jeg har det ikke like mye moro og spenning i livet nå som for ti år siden, men jeg har fått noe annet - to nye deilige små mennesker, mer trygghet, forutsigbarhet og nærhet til mannen min. Jeg ville ikke byttet bort det med all verdens spenning, moro og festligheter.

Jeg hadde det veldig godt for ti år siden, og jeg har det veldig bra nå. Men livet jeg har i dag ville passet meg dårlig for ti år siden, og jeg kan aldri tenke meg å gå tilbake til det livet jeg hadde for ti år siden nå. Alt til sin tid.

tink sa for 17år siden:

Veldig annerledes, men i stor grad mye bedre.

Jeg gikk på folkehøgskole og var sammen med en miletutt på andre siden av landet. Vi var dypt og heftig forelsket og brukte mye tid på brevskriving og i telefonen. På samme tid var jeg proppfull av selvtillit og mestret alt, likevel følte meg litt utafor de sosiale gjengene på skolen. Har alltid vært en sosial shopper - og passer ikke så godt inn i faste gjenger.

Det som er viktig for identiteten min i dag, lå som en litt utydelig base. Mannen i mitt liv ville jeg sannsynligvis ikke sett to ganger på dersom jeg hadde truffet han på fest/gata. Jeg ville heller aldri gjettet at jeg skulle komme tilbake til 10-årsjubileet for folkehøgskolen med baby nr 2 på vei, som eier av stasjonsvogn OG rekkehus - i en bitteliten vestlandsby.

Internett hadde jeg enda ikke oppdaga - så klart livet mitt er bedre nå? :)

Jeg orker ikke grue meg for å bli eldre, all erfaring tilsier at livet endrer seg - stort sett til det bedre. Det beste er å være trygg på meg selv.

tink sa for 17år siden:

Forresten tror jeg at det å føle at livet er bedre nå enn tidligere veldig, veldig menneskelig. Når jeg har intervjuet eldre mennesker mener nesten alle at de har hatt et godt liv - på tross av all verdens motgang og ulykker. Vi ønsker oss de gode fortellingene så sterkt at vi gir tilfeldige opplevelser mål og mening i ettertid.

Bluen sa for 17år siden:

Ja, kanskje når man sitter ved veis ende og ser tilbake, men det er ikke dermed sagt at livet alltid føles bedre akkurat nå. Det er jo ikke nødvendigvis en jevnt stigende kurve. Jeg er enig i at det er et menneskelig trekk å forskjønne det vanskelige i ettertid og tilskrive det mening, men det krever jo at man har en viss avstand til de vonde tidene. Hadde noen spurt meg høsten 2005 om jeg hadde det bedre da enn for 10 år siden, ville svaret vært et rungende nei, halvkvalt som jeg var av barnløshet og rusproblemer i nærmeste familie. (Den omtalte hangen til å idyllisere fortiden kan vel for øvrig også gi seg utslag i at man synes alt var bedre før, hvilket jo heller ikke er noen ukjent strategi - verken blant pensjonister eller elinbluer. :) )

Gremli Skremli sa for 17år siden:

Jeg har det også bedre nå enn for ti år siden! :) Da var jeg 19, hadde begynt på det siste året på videregående (almennfaglig påbygging) og var stort sett opptatt av skolearbeid, organisasjonsarbeid, venninner og gutter. Jeg gledet meg til å bli ferdig med videregående og dra ut i verden.
Nå har jeg en jobb jeg trives med, akkurat passe høy utdannelse, mann, barn og bor på et sted der vi trives.

gullet sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg 34 år (og mye eldre enn mange av dere er nå :glis:),på vei ut av et ekteskap med en mann jeg hadde vært sammen med i 16 år. Gutten min var ti år og jeg flyttet inn i nabohuset til exen sammen med en venninne.
Jeg var meget aktiv i Handel og Kontor, hadde akkurat kommet hjem fra et fantastisk kurs i Finland og blitt kjent med masse nye mennesker som kom til å bety mye for meg.
Jeg startet i ny jobb, sammen med pappan min, og trivdes veldig godt med det.

Ti år og fremdeles glad i livet. Disse ti årene har gitt meg et flott vennskap med min ex, en ny mann og to barn og en mye større trygghet og sikkerhet i meg selv.
Som Skilpadda ser jeg bare positivt på det å bli eldre. Økonomi, bolig og arbeid er i større grad på plass, men det viktigste er at jeg liker meg selv bedre som 44 åring med fremtiden foran meg.

Nabojenta sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg 20 år. Jobbet i lekestøysbutikk, og bodde sammen med min nåværende mann. Var tynn som ei "spiggesild" og de helgene jeg ikke festet, satt jeg barnevakt for Cilen.

Min mann og jeg ble enige om å slutte på p-pillen, for som alle sa, ville det jo gå omtrent et år før vi ble gravide. Vi reiste på tur til Florida og Bahamas med min bror og dama hans i august, og noen uker etterpå var jeg gravid!
Ble tidlig sykemeldt, siden jeg ble diagnostisert hyperremesis, og kastet opp i 8 måneder av svangerskapet.

Nå er jeg 30, har to barn og er gift med en god og kjærlig mann. Vi har hus, biler, han har en god jobb og jeg går på skole igjen.
Vi har prøvd å få flere barn, men etter 4 SA/MA har vi nå gitt opp.

Jeg har mange ting i livet som jeg har tenkt: Det skulle jeg gjort annerledes osv. Men nå har jeg kommet frem til at jeg ikke angrer på en ting jeg har gjort eller ikke gjort. Alt som har skjedd i livet mitt har gjort meg til den personen jeg er i dag, og jeg føler at det er en god person, som har lært masse av livet og som har masse å lære videre til neste generasjon.

Pebbles sa for 17år siden:

Eller har du rett og slett snudd det hele litt på hodet?
Kanskje de gamle menneskene har utviklet en god posjon visdom i løpet av livet og faktisk skjønner at de opplevelsene de tidligere trodde var tilfeldigheter, slett ikke var det - men tvert i mot hendelser med en mål og mening bak!

Honda sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg 15, jobbet ekstra på Rema.
Var ikke intresert i gutter da hihi
Men fotball og data.
Skulle bli fotballproff... Idiotisk kne som nektet for det jah

Skilpadda sa for 17år siden:

Når man står et sted (enten det er et fysisk sted eller et "sted i livet") og oppfatter dette som "målet", er det klart at alt frem til da kan sees på som en vei mot dette målet. Å trekke den konklusjonen at dette var det planlagte målet før man begynte "reisen", og at noe eller noen "mente" at man skulle ende opp der, er adskillig mer tvilsomt, synes jeg. Men det kommer jo an på hvilket livssyn man har.

Pebbles sa for 17år siden:

Tidligere diskusjoner har vel vist at vi to har ulikt livssyn!

Når det gjelder min kommentar, så var hensikten å poengtere nettopp dette - at man ser ulikt på slike ting.

Maverick sa for 17år siden:

Jeg synes det er litt deprimerende å skulle tenke at alt som skjer nå egentlig er en "reise" mot et "mål".

Carpe diem!

Nå skjønner jeg at det går an å både gripe dagen OG se på livet som en reise, men jeg synes man må passe på å ikke slippe grepet i dagen som er nå, og bare se frem mot det som en dag skal komme.

Vaser jeg nå? Jeg er trøtt.

Frantzen sa for 17år siden:

Jeg syns det er deilig å se på livet mitt i dag og se at det har skjedd noe - at det er en utvikling, at det ikke er statisk. Innimellom kan jeg bli litt overrasket over det og det er morsomt!
Men å kalle det en reise blir litt for svulstig for meg. Jeg syns livet har stor nok verdi i seg selv her og nå.

Pebbles sa for 17år siden:

Det er selvfølgelig ikke noe motsetningsforhold mellom å gripe dagen (være i øyeblikket) OG å se på livet som en reise (tenke at man er en del av en større sammenheng).
Tvert i mot, for mitt vedkommende. Overbevistheten om at man er del av noe større gjør hver eneste lille stund enda mer verdifull, slik jeg opplever det.

Men nå skal ikke jeg kuppe denne tråden og vende temaet mot åndelighet og livssyn, altså. ( Er kanskje fortsatt litt sliten etter de forrige rundene, skal jeg ærlig innrømme! ; )

007 sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg begynt på siste året på sykepleierstudiet, og bodde sammen med mann og barn i Bergen. Livet bestod av å være student og mamma, i tillegg til at jeg jobbet ekstravakter på sykehuset og som bartender i helgene. Økonomien var dårlig, vi bodde trangt, men livet var godt, da som nå.

Nå jobber jeg som lærer i helsefag på vidergående. Jeg er gift med samme mannen, vi bor i enebolig og har nå 3 barn, 2 bilder og 1 hund. Økonomien er solid, vi har det meste vi ønsker oss og livet er godt å leve.

Skilpadda sa for 17år siden:

Og det var nettopp hensikten med min kommentar også - altså å poengtere at jeg ser dette annerledes enn du. Så så langt er vi i hvert fall enige! :D

Skilpadda sa for 17år siden:

Det er det jeg også synes. I hvert fall hvis man med det mener at "målet" på noen måte er poenget med reisen. Jeg kan godt stoppe opp og se meg rundt og se hvor jeg er og hvordan jeg kom hit og hvordan alt jeg (og andre) har gjort og alt som har skjedd har ført frem hit, og i og for seg være godt fornøyd med det - men jeg tenker ikke at poenget med alt dette som skjedde var å komme hit.

007 sa for 17år siden:

Jeg synes det uttrykket "Veien blir til mens man går" er helt på trynet. Jeg vil vite veien, ellers går jeg ikke.

Anuk sa for 17år siden:

For 10 år siden var jeg 33 og på god vei ned i min aller dypeste livskrise hittil... Jeg hadde byttet jobb for 1 1/2 år siden, og hadde brukt denne tiden på stort sett bare jobb, hadde mer ansvar enn jeg taklet og var i ferd med å møte veggen. Det var en tøff tid, der jeg måtte innse at jeg ikke hadde uendelige krefter og at det fantes en grense også for meg. Livet var til tider uendelig tungt og meningsløst.

Det er godt å tenke på at jeg har jobbet meg opp fra det dypet og at jeg har gjort en masse nødvendige forandringer både konkret og "inne i hodet". Hadde jeg for 10 år siden visst hvor jeg er i dag - så hadde jeg nok blitt uendelig glad og lettet!

Så hvis jeg kunne tegne den grafen de har brukt i Dagbladet (tror jeg?) så hadde nok den stått på "dårlig" for 10 år sinde og "svært bra" nå. Heldigvis! :)

SandraLinn sa for 17år siden:

For ti år siden var jeg 22 år. Jeg var gift og hadde en sønn på 15 mnd og en sønn på 3 mnd.

Idag er jeg alene med fire gutter og er student.

Slettet bruker sa for 17år siden:

Jeg har det uendelig mye bedre nå enn for ti år siden.

TGM sa for 17år siden:

Det har skjedd veldig mye på 10 år, og ikke minst veldig mye det siste året. Sånn lykkemessig sett så står jeg vel omtrent likt.
Jeg er like forvirra nå som da jeg nettopp hadde fylt 20.

Line* sa for 17år siden:

Jeg har tro på det der.
Jeg har hatt det tøft omtrent hele mitt liv, og for 10 år siden var det nesten to år siden jeg flyttet "hjem" igjen, etter 1.5 år i Stavanger, alene med to små jenter.

For 10 år siden eide jeg mitt eget rekkehus, ungene gikk på barneskolen, jeg gikk på videregående. Jeg slet økonomisk, men hadde det ganske bra med meg selv og alenetilværelsen.

Jeg har faktisk alltid trivdes alene, og hadde ikke noe ønske om å finne meg en mann.

I dag er jeg gift, ungene bor ikke hjemme lenger, jeg er bestemor, og mannen jeg giftet meg med har gitt meg et utrolig godt liv.
Jeg er ikke så sikker på om jeg hadde vært i stand til å sette like stor pris på det om jeg ikke hadde vært der jeg har vært.

Både personlig og økonomisk. Jeg har blitt den jeg er gjennom erfaringer jeg har gjort meg, og er overbevist om at det er grunnen til at jeg faktisk har fått det så godt som jeg har. Det har satt meg i stand til å sette pris på ting på en annen måte en jeg kanskje ellers ville ha gjort, og jeg tror også at det har gjort meg til det mennesket han også setter pris på, på bakgrunn av hans erfaringer i livet. Han hadde også vært mange år alene.

Våre erfaringer til sammen, gjør at vi kan leve et godt liv sammen nå. Tror jeg.

tiddelibom sa for 17år siden:

Helt annerledes, er vel det første som slår meg. For ti år siden var jeg singel, nå er jeg gift og har to barn.
For ti år siden mye friere og uforpliktende, men uten dem jeg nå er så veldig glad i. I dag: hektisk, men fint. Ville ikke byttet bort noen av periodene.

Veronal sa for 17år siden:

For 10 år siden hadde jeg vært single i nesten et år, jeg var på sjekker'n etter min kjære, jeg hadde kommet godt i gang med dr.grad og jeg bodde i en leilighet på St. Hanshaugen. Jeg hadde mye uforpliktende morro. :glis: Jeg ville ikke vært denne perioden foruten, selv om jeg er jeg veldig glad for at jeg aldri skal ta en dr.grad igjen og at jeg slipper å leie uten kjøkken og dele bad selv om det er aldri så mye på St. Hanshaugen.

Kråka sa for 17år siden:

Jeg var 19 år og nettopp utdannet hjelpepleier. Jobbet hundre prosent og mere til. Bodde hjemme hos foreldrene mine, kjøpte meg bil til 65 000 som jeg betalte ned på 2 år. Var på date-plan med nåværende sambo. Han var forelsket i meg, mens jeg ikke helt visste hva jeg var. I helgene var jeg på jobb eller sammen med venner. Tjente greit og handlet MYE klær og ting. Dro på turer når vi ville og festet jo en del. Ble ikke mamma før jeg var 24 år, så jeg jobbet mye og koste meg. Ble sammen med sambo da jeg var 20. Vi er fortsatt sammen, har 2 unger, hus og alt det der. :stolt: Reiser ikke fullt så mye nå, men rekker alltid sommertur og kanskje høst-tur. Sambo reiser en del, mye mer enn meg, men vi er fornøyde, og da er alle glade. :)( vi skal på cruise snart da, med color magic)

Albertine sa for 17år siden:

Livet mitt nå er veldig annerledes. For ti år siden var jeg 26, var single og fri som fuglen. Reiste rundt i Europa både privat, med koret og gjennom jobb, og hadde jobbet et år i Wien. Nå er jeg gift med en god mann, har tre skjønne unger og hus og bil og alt det der, men sliter sånn på så mange områder at jeg ønsker meg tilbake. :(

Noba sa for 17år siden:

For 10 år siden var det veldig mye som skjedde i livet mitt på en gang. Vi hadde vært gift ett år og prøvd å bli gravide like lenge, prosessen med utredning startet rett før jul i 1997. Jeg hadde endelig begynt i jobb igjen etter å ha vært arbeidsledig i ett år og vi hadde skrevet under kontrakt på ny leilighet i en firemannsbolig på andre siden av byen. Mange store forandringer på en gang.

Nå er vi etablert i hus med to unger og jobb, men på mange vis er jeg litt i et vakuum for tiden. Det med å bli gravid, være gravid, få barn har vært en så stor del av livet mitt i så mange år nå. Det er så rart, alt jeg har jobbet så intenst for i så mange år har jeg nå og på en side så har jeg aldri før hatt det så godt og vært så lykkelig, men på en annen side føler jeg meg helt tom, nesten litt identitetsløs. Uansett er jeg langt mer fornøyd med tilværelsen slik den er nå.