Det er helg. Jeg er ferdig med å jobbe for denne helga. Ingenting tilsier at jeg ikke skal ha det bra akkurat nå. Snart er det litt lørdagskos som står for tur, sammen med film. Men allikevel sitter jeg her og er i veldig dårlig humør. : oppgitt: Jeg har alltid latt humøret styre hverdagen min, men jeg har som regel allitid vært glad. Vimsete og rar, men glad. Nå i den siste tiden har humøret mitt falt noen etasjer ned, og det synes jeg er veldig slitsomt. Jeg liker IKKE å være sur, men føler jeg er det titt og ofte. Det er virkelig ikke meg, så noe må være galt. :sukk:
Vel, jeg har det vel egentlig ikke så bra i forholdet jeg er i nå. Så det er vel kanskje det som ligger bak. Men liker ikke helt å se det svart på hvitt.
Jeg får ikke vært meg selv 100% og det merker jeg er mer vanskelig nå som operasjonen gjør så mye postivt med meg. Før gjorde det liksom ingenting at jeg måtte forandre meg litt, men nå sliter jeg.
Jeg = veldig sosial, spontan, leken og rastløs.
Han = Sosial angst, sjalusi og dermed veldig hjemkjær. (Høres veldig fæl ut, men det er egentlig ikke noe vondt i gutten. Ellers hadde jeg gått for lengst)
Samtidig som det i sommer har vært en del med eksen og dattera hans og bla bla bla.
Jeg setter krav, ingenting skjer fordi det nå "går så bra". Blæh!
Ja, det var vel kanskje kveldens utblåsning. Så jeg hadde vel kanskje svaret selv her. :o
Ut fra ting jeg har lest tidligere kan det nok være forholdet som gnager ja. Håper dere finner ut av det - kanskje dere kan få noe hjelp sammen? :klemmer:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.