Det er selvsagt ingen som antyder at barn bør gå alene. Hvis barnet ikke har lyst eller foreldrene ikke er komfortabel med det, så gjør man det ikke, enkelt og greit. Ikke dermed gitt at det ikke er greit for andre.
Det er jeg helt enig i. Det er selvsagt ikke aktuelt å la et barn gå alene hvis det kan være farlig å gjøre det, men du må da se at ikke alle barn vil være i fare om de går alene til barnehagen. Det beror jo helt på hvor lang, hvor uoversiktlig og hvor trafikkert veien er.
Først tenkte jeg at jeg aldri hadde latt mine barn gå alene til bhg, men så begynte jeg å tenke litt. Jeg gikk til bhg alene da jeg var fem. Riktignok ikke hver dag, men inni mellom. Jeg krysset en traffikert vei midt i en sving. Mine barn har ingen bilvei å krysse eller gå på, men kun gangvei. Blånn, jeg tror at alle barn må øve seg på å bli selvstendig og den pappan du forteller om gjorde da noe veldig smart. Tror det er sånn jeg kommer til å gjøre det. Gå litt bak så de få følelsen av å gå alene, mens jeg får følelsen av å ha kontroll og kan passe på.
Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg synes det er alt for tidlig å sende ungene alene til barnehagen! Når barnet ikke engang har nådd skolealder og må komme seg til barnehage på egenhånd synes jeg det er ganske hårreisende, faktisk. Hva er det som gjør at foreldre ikke kan følge/kjøre barna til barnehagen? Selv i skolealder ville jeg fulgt barna eller i det minste se at de kommer seg på og av bussen. Å la ungene gå alene, uten følge at foreldre og/eller andre barn er på kanten til uforsvarlig i dagens samfunn. Mener jeg.
Du har misset hele poenget, det er ikke snakk om at unger MÅ komme seg på egenhånd til barnehagen, men de har lyst til å gå selv og dersom det er lagt opp til det trafikkmessig og barnet er modent for det, så mener mange at det er greit. Kombinert med kommunikasjon med barnehagen og ikke hver dag. Du burde nok ha lest hele tråden.
Ok, jeg har ikke lest hele tråden, men svarte på hovedinnlegget. Det at jenta hadde sagt at hun ville gå sammen med dem, tyder kanskje på at hun ikke vil gå alene? JEG synes ikke at unger på fem bør bestemme selv om de har lyst til å gå eller ikke, uansett. Selv om det er trafikkmessig lagt opp til det eller ikke, og om ungen er 'moden' i en alder av fem, kan det allikevel skje ting på skoleveien. Jeg synes ikke det er forsvarlig, men som sagt, det er min mening.
Bare? Jeg har sendt min eldste i bhg med drosje ved flere anledninger, generelt når enten jeg eller mindre søsken har vært syke. Det tok 30 minutter å gå til bhg og når man ligger med førr i feber så er ikke det særlig aktuelt. Det får da være måte på å sykeliggjøre ungene.
Det er vel temmelig stor forskjell på dine barn som bor sammen med mammaen sin, og ankommer bhagen en sjelden gang alene, og barnehagebarn som verken har en mamma eller pappa til å holde i handa inn barnehageporten noen gang. :(
Sa jeg noe på det? Jeg viste rett og slett at det ikke KUN er barnehjems/barnevernsbarn som kommer i drosje til bhg.
En venninne sender sin veldig ofte i drosje. Hun har kroniske ryggsmerter og flere dager i uken kommer hun seg rett og slett ikke opp av sengen tidsnok til å få ungen i barnehagen.
Et annet eksempel på drosjebrakte barnehagebarn er de som har diverse handikap. Emma gikk i en barnehage med en avdeling med døve barn. Disse ble ofte kjørt i drosje. Og de ble fulgt inn av sjåførene. De hadde jo generelt en fast sjåfør. De så ikke ut til å lide noen nød.
Men jeg er i utgangspunktet negativ til at barn skal gå alene til barnehagen. Mestringsperspektivet er ikke viktig nok i mine øyne. Dette kan de oppleve gjennom helt andre arenaer og tiden hvor man går til skolen alene, kommer alltids tidsnok. På en annen side er det jo svært mange foreldre som kjører barn til skole og sfo uten at det er behov.
Hadde jeg jobbet i barnehage så hadde jeg ikke godtatt og ta imot barn uten og være i kontakt med foreldre. Når barn blir levert til barnehagen er de med en gang barnehagens sitt ansvar, og jeg synes disse "grensene" blir litt uklare hvis barnet skulle komme alene. Mye kan skje på veien. Jeg har selv opplevd at barn har kommet på egen hånd til barnehagen, hvorpå mor/far har ringt etter en stund og lurt på om barnet deres var der, da de ikke kunne finne det hjemme. Dette var en gutt som fikk lov til å gå alene til barnehagen, men som i mine øyne ble litt vel "selvstendig".
Men det sterkeste argumentet er likevel sikkerheten for alle i barnehagen. For hva lærer de største barna de mindre, hvis de kommer og går i porten alene? Jeg vet at barnehagen har hatt litt problemer med at barn har stukket av og barnehagen har dermed kjøpt "hengelås" på porten slik at ingen barn skal klare og åpne den. Barnehagen er også veldig klar på at ingen barn skal springe ut porten når de blir hentet av foreldre. Ingen foreldre får heller ikke hoppe over gjerdet (dette har barnehagen slitt med). Barnehagen har begrunnet det med at de er redde for at det skal bli for uklare grenser om hvordan man skal forholde seg til at barnehagen faktisk er gjerdet inn.
For mitt barn sin del er det snakk om å få gå alene en sjelden gang,- kanskje 1-2 ganger i mnd. Da avtaler jeg det på forhånd med de ansatte, og de må åpne porten for henne, da porten er svært tung.
Jeg snakker jo med personalet over tlf både før og etter at hun går, og mister overhodet ikke kontakten med de. Jeg har diskutert dette med pedleder, og han synes dette er svært positivt for datteren min.
Forrige gang hun gikk alene, strålte hun etterpå og var så stolt. Hun hadde gått alene, og det gikk kjempefint. Mamma stolte på henne, og hun klarte det så fint.....! Hun følte seg så stor.
Jeg er en hønemor som vil det beste for barna mine. De som kjenner meg, vet at jeg aldri ville gjøre noe som kunne være negativt for dem. Jeg bare vet at dette er veldig positivt for min datter,- og at hun vokser på det,- de få gangene hun har fått lov til det.
Det er steinhardt for deg ja, men hva med hovedpersonene selv; barna...tror du det er steinhardt for dem, eller tror du kanskje det er med stolthet, og storhet, de ankommer alene?
Jeg tror det siste.
Nå tviler jeg på at de barna som kommer alene, MÅ gå alene. Jeg tror heller det er etter barnas ønsker, og at det en gang i blandt kan la seg gjøre, både pga sikker vei, og samarbeid mellom foreldre og bhg.
Jeg for min del synes det er positivt å la barna få oppfylt slike ønsker, så lenge det er praktisk mulig.
På avdelingen gutten min gikk på, så var det en gutt som veldig ofte kom inn alene. Han ble riktignok kjørt til porten, pga avstanden hjemmefra, men han ville gå inn alene. Var barnslig å bli fulgt inn :knegg:
Og personalet gikk med på dette, for de klarte å opprettholde den nødvendige kontakten med foreldrene alikevel. De kom jo inn når han ble hentet, og de fulgte han inn om det var noe spesielt en dag. Det var en svært stolt og selvstendig gutt som kom tuslende inn og hang av seg klær og utstyr, før han løp inn til resten.
Akkurat det utsagnet til turi som du siterer over, gikk på barnehjemsbarn som ankom barnehagen alene i drosje, så i de tilfellene er det vel kanskje tvilsomt om det er mestringsfølelse og stolthet som ligger til grunn for at de ankommer alene.
Jeg synes det er stor forskjell på å la dem gå alene til barnehagen og det å la dem gå hjem.
Jeg husker fra mitt ene år i barnehagen en gang jeg ble avglemt og ikke hentet. Da fikk jeg gå hjem alene. Riktignok 35 år siden nå men like sprøtt. Har lurt mye på hva som gikk av dem som tillot det. Barnehagen stengte, jeg var ikke hentet, så jeg fikk gå hjem selv.
Jeg forventer at det da er klare avtaler og telefonisk kontakt med barnehagen når barn går alene.
Et annet poeng er jo at det setter en presidens for de andre barna. Kari får gå alene det vil jeg også.....Normen bør jo være at barn blir fulgt og informasjon utvekslet i hente og bringesituasjoner.
Alt skal rushes så veldig. Av og til får jeg følelsen av at foreldre ikke er klar over hvor mange år av sitt liv barnet ditt faktisk må, bør og skal gå helt alene hit og dit uten en god mamma-/pappahånd å holde i.
Det er noen få, stakkars år av et barns liv at det trenger den tryggheten det er å ha en forelder i nærheten i slike situasjoner.
Det kommer tidsnok 13 skoleår, for å si det slik....
Da jeg vurderte å la Frøkna gå alene til barnehagen, var det etter instendig bønn fra henne: "Få lov til å gå alene da, mamma!" Det er ikke å rushe, men å tilpasse seg barnets utvikling.
Nå vurderte vi det likevel som utrygt å la henne gå alene, men hadde hun fått lov, hadde det vært snakk om bare de gangene hun selv hadde bedt om det, og aldri ofte. Kanskje en gang i måneden eller så, eller kanskje hun aldri hadde spurt flere ganger, og i så fall hadde det blitt med den ene gangen.
Jeg er enig i at det ikke nødvendigvis er heldig å rushe barnets utvikling, men det er jo heller ingen grunn til å begrense den, med mindre det, som i vårt tilfelle, er sikkerhetsmessige grunner til å gjøre det.
Jeg synes denne tankegangen er preget av at vi er forskjellige og at vi har forskjellige barn. For dette er veldig ulikt fra slik jeg tenker.
Jeg var et veldig selvstendig barn, og jeg husker veldig godt hvor frustrerende det var å ikke få lov til å ta kontrollen over ting jeg mente jeg var helt i stand til å gjøre alene. I slike tilfeller var en mamma-/pappahånd å holde i alt annet enn god... (og ja det var før skolealder.) Jeg har en mann som var akkurat lik, kanskje i enda mer ekstrem grad og vi har selvfølgelig fått et barn av "samme ulla".
Fordi vi kjenner behovet for selvstendighet så sterkt selv, så er vi bevisst på at vi ikke skal ha strammere tøyler enn det som er nødvendig. Selvfølgelig skal hun ikke få lov til ting som kan være farlig eller som er for mye for henne å håndtere. Men samtidig må vi slakke tøylene litt mer enn det som kanskje føles riktig for et mamma-/pappahjerte fordi vi vet hva som skjer hvis vi ikke lar henne få de litt av den friheten som hun ønsker så sterkt.
Vårt barn er helt klart ett av de barna som hadde ELSKET å gå aleine i barnehagen. Hun får ikke lov til det for forholdene ligger ikke til rette, men hadde det vært passe langt og en trygg vei - så hadde hun helt klart fått lov til å prøve seg. Ikke fordi vi som foreldre vil rushe tiden, tvinge fram selvstendighet eller ikke vil gi henne nok trygghet (vi ville nok helst ha holdt henne i hånda helt til hun startet på videregående...) Men fordi hun selv har en så enormt sterkt selvstendighetsbehov som det er helt feil å undertrykke bare fordi vi som foreldre har behov for at hun skal holde oss i hånda mer enn det hun egentlig trenger.
Om jeg hadde bodd slik til at barnet mitt kunne gått alene til barnehagen, så skulle det fått lov til det enkelte ganger om barnet selv ønsket det.
Kan ikke helt se det horrible i den stuasjonen jeg da, men så er jeg så "sløv" at jeg lar barne mine få leke ute alene fra de er rundt 3 år også.
(ser etter de gjennom viduet, og vi bor innerst i en blindvei)
Den følelsen av å mestre ting er utrolig viktig for barn (og voksne), så det er noe man absolutt ikke skal undervurdere.
Det er heller ikke snakk om å tvinge et barn til å gå alene hver eneste dag.
Overgangen fra f.eks barnehage til sfo er ofte enorm, ihvertfall her vi bor.
Fra å ha tilsyn nesten hele tiden, og voksne som passer på hva barnet har på seg når det går ut, tilrettelagt lek osv, blir barnet mye overlatt til seg selv på sfo fra dag en. Da jeg fulgte 3.klassingen min til sfo 1.august i år var det fullstendig kaos der, de ansatte visste lite, og 1.klassingene og foreldrene deres ble møtt med "vi vet like lite som dere...". Jeg så usikkerheten som lyste av disse foreldrene, som skulle overlate 5-6-åringene sine til dette stedet, og var glad jeg ikke hadde 1.klassing i år.......!
Når jeg vet at datteren min skal begynne på skole og sfo til neste høst, synes jeg det er fint å ha det i bakhodet, og trene litt selvstendighet dette året. Hun vurdere selv når hun må ha på seg varmere klær, og løper inn for å ta på seg en varmere jakke hvis hun fryser. Hun øves opp til å si tydelig i fra til voksne hvis det er konflikter de ikke kan løse i bhg o.l. Når hun da er ivrig på å få gå alene av og til, synes jeg det også er en fin måte å øve opp selvstendighet, når forholdene er tilrettelagt for det. Jeg ønsker ikke å lulle barna mine inn i en mentalitet der jeg synes synd på dem "for de er jo så små, og snart skal de ut i den selvstendige verden, stakkars, stakkars dem..." Jeg vil heller forberede dem på en overgang, slik at overgangen til skole og sfo ikke blir så stor. Alle trenger ikke å gå alene til bhg av og til for å gjøre det, man kan bruke mange andre situasjoner. Men for jenta mi er dette en fin mulighet.
Det er da ingen her inne som tvinger barna sine til å gå til bhg fordi de ikke gidder å følge dem selv. Enkelte av dere skriver her inne som om dere tror det.
Her snakket jeg om barnehjems/barnevern`s barna, skal love deg ingen av de kommer og er krye over og komme alene.
Vi har ikke hatt noen barn som har kommet i drosje pga foreldres sykdom heller, så den problemstillingen har vi ikke hatt. Men det hadde helt sikkert godt det og.
Og at noen blir fulgt inn av en fast drosjemann/kvinne, går nok ikke i samme kategorien som å bli fulgt av mamma/pappa/andre omsorgspersoner. Ett "hadet" fra en drosjemann, eller en hadetklem fra f.eks pappa blir 2 vidt forskjellige ting.
Vi gjør forskjellige ting, men jeg kjenner jeg er glad for at vi ikke har denne praksisen i min barnehage.
Eller kanskje de er overlykkelige over å bli fulgt inn av drosjemannen, siden de da kommer et sted hvor de faktisk kan kommunisere med andre, siden verken mor eller far har "giddet" å lære seg tegnspråk. Men klart, du jobber jo i bhg og vet best.
Vi har ikke hatt barn som bruker tegn, KUN barnehjem/-vern. Ser jo at barna er glade for å komme i barnehagen, heldigvis.
Ser at du ser det fra ett annet synspunkt, har ikke vært borte i problemstillingen som du har.
Forøvrig er det ikke noe "jeg vet best"-holdning, men hva jeg har opplevd. Og vi har ikke foreldre som sender barna sine selv, det har de ikke lov til av styrer.
Jeg hadde en bekjent som gjorde dette - naturligvis etter avtale med barnehagen. De bor i et rolig område nesten uten biltrefikk 4-500 m fra barnehagen, og hennes femåring var ei selvstendig lita jente. Når moren fødte tvillinger fant de ut at istedet for å dra alle barne ut om morgenen, ble ringte moren når jenta gikk, så sto de klar or å ta henne imot i barnehagen. Jenta hennes var kjempestolt over å bli så stor og flink når hun hadde blitt storesøster:D. Det syns jeg hørtes ut som en god ordning, jeg...
Hun ble hentet av foreldre, og moren ringte jo om morgenen, så den nødvendige kontakten ble opprettholdt.
Jeg er også av de som synes det er rart at man kan være så bastant i forhold til om det er greit eller ikke.
Vi bor i et bilfritt område. Det er kun en liten fotballbane som skiller oss og barnehagen. Barnet var klar for å løpe over den fotballbanen uten følge av voksne og ga lenge uttrykk for at det var noe han ville. Så vi lot altså barnet få lov til å innimellom gå hjem alene. Dvs. at vi ringte, snakket med personalet og avtalte. Og så sto en av oss i døra og ventet. For oss hadde det vært mye enklere å bare tusle bort og hente. For barnet var det derimot veldig stas å kunne gå hjem selv alene innimellom. Han ble nesten sur på de vanlige hentedagene. Nå er han 6 år gammel og går hjem hver dag fra SFO når vi ringer og gir beskjed. Det ligger rett ved siden av barnehagen igjen. Men vi leverer hver dag foreløpig og har god kontakt med personalet. Kanskje mer enn de fleste.
Etter mitt syn er overbeskyttelse av hensyn til mors eller fars følelser heller ikke så bra. Jeg tror ikke på at alle som overbeskytter barna sine gjør det kun for barnas skyld. Mange tror jeg verner om sine egne følelser. Og det synes jeg også blir feil.
For meg er det å gå til/fra barnehagen alene innimellom helt klart et vurderingsspørsmål med mange nyanser og forskjellige situasjoner. Men for all del; Jeg hadde muligens vært veldig bastant jeg også om jeg kun hadde erfaring med de av barna mine som ikke var klare for det da de var 5 år.
Forøvrig var mannen min en gang i tiden drosjesjåfør med ansvar for henting og levering av bl.a. funksjonshemmede barn. I den sammenheng ble han en barnet var veldig glad i og likte å bli hentet/levert av. I tillegg var det blant de andre barnehagebarna noe som virkelig var stort. Uten at foreldrene var mindre kjærlige, engasjerte etc. for det. Det trenger ikke å oppleves som dårlig av barna bestandig selv om de voksne har egne standarder for hva de mener er "best".
Jeg synes en voksen burde enten hente eller levere i barnehagen, sånn at man får snakket med personale, høre hvordan det gikk, osv. Men hvis veien til barnehagen ikke er særlig lang eller veldig trafikkert så skjønner jeg ikke hvorfor det er så farlig å la de gå alene. Mange barn får jo lov å leke ute uten at foreldrene er med fra de er mye mindre enn det, og har man en enkel vei til barnehagen så går det jo an å sammenligne dette.
Mine barn ville ikke fått lov til det. For det første er veien til barnehagen for lang, men de får heller ikke leke alene ute ennå, uansett.
Kontakten med personalet er absolutt viktig å ivareta, ja. Men det kan jo gjøres selv om man lar barnet gå til eller fra en og annen gang dersom forholdene ligger til rette for det.
Som Go\jenta påpeker er det veldig stor forskjell på oppfølgingen ungene får i barnehage og på SFO, og dette er sikkert et sjokk for mange, som det antagelig er lurt å prøve å forebygge ved å gradvis lære ungene å bli mer selvstendige. (Jeg tror jo også mange av oss er ganske mye mer beskyttende overfor ungene enn det som er nødvendig av direkte sikkerhetshensyn.) Jeg synes det er veldig bra når man prøver å komme i møte unger som ønsker å gjøre ting på egen hånd som de strengt tatt er for små til, slik at man utnytter selvstendighetstrangen til å faktisk gjøre dem mer selvstendige. Både fordi de kommer til å trenge å være selvstendige når de blir større, og for mestringsgleden og stoltheten her og nå.
Det er voldsomt store forskjeller på forholdene våre, både når det gjelder hvordan veien til barnehagen er og hvordan de enkelte barna er, så å vurdere alt ut fra sin egen situasjon blir gjerne meningsløst. Og å trekke frem hvor trist det er med barnehjemsbarn og barn som er utsatt for omsorgssvikt for å argumentere mot at friske, glade, trygge barn som ønsker det selv kan få lov til å gå alene en gang i blant, dersom forholdene ellers legges til rette for det, ser jeg i alle fall ikke noe poeng med. (Det blir som å si at ingen fireåringer må få lov til å være med på å lage mat, fordi det er så skrekkelig trist med fireåringer som må lage mat selv for å i det hele tatt få noe å spise. Det er to helt forskjellige situasjoner.)
Eh...nei.
Å følge barna sine inn i barnehagen (aller helst helt inn til frokostbordet, slå av noen ord med ansatte og gi barnet en god klem) og å hente barnet sitt i barnehagen, er ikke overbeskyttelse.
Det er beskyttelse - og naturlig omsorg og oppfølging å gi et lite barnehagebarn.
Jeg leser alt dere sier, og jeg skjønner selvfølgelig at dere er oppegående, kjærlige foreldre som sender barna alene til barnehagen fordi dere opplever at dette er fint for dem en gang iblant.
Jeg prøver å sette meg inn i deres tankegang å se det hele fra deres ståsted - men det er altså komplett umulig for meg.
Det har det vært for meg også, men etter å ha lest diskusjonen, og tenkt over saken, så har jeg konkludert med at denne umuligheten har vært, for meg, pga avstand og veien, til barnehagen. Jeg har konkludert med at OM vi hadde bodd slik til, så skulle han da vel fått gått dit alene, en gang i blant, om det var det han ville.
Men samtidig skal jeg innrømme at jeg er litt hønemor overfor pjokken...
Han går nå i 1.klasse, og temaet om å gå alene uteblir jo selvfølgelig ikke. Storesøster går jo, så hvorfor ikke jeg liksom...
Og her vegrer jeg meg. Skoleveien er trygg og fin, og han kan veien, men noe stopper meg.
Når jeg føler litt på det, så tror jeg det er fordi at jeg ikke har den samme kommunikasjonen med skolen, som jeg hadde med bhg. Det er ikke bare å ringe skolen og si at nå går han, og så passer de på at han kommer. Det fungerer ikke slik i skolen.
En annen ting er at min sønn er en liten Espen Askeladd, og han stopper stadig vekk og ser på ting, og ikke minst, plukker med seg ting. Han kan veien, og han går dit, men med masse stopp og veeeldig god tid. En ting som fint hadde passet i bhg sammenheng, men som ikke passer med skolen, fordi at skolen starter til et fastsatt tidspunkt...
Jeg vil vel ikke kalle det overbeskyttende å ikke ville la ungene gå alene til bhg, men at Kie er inne på noe når hun sier at det er VÅRE følelser vi tenker ut fra, det tror jeg nok. En 4-5 åring er langt mer selvstendig og moden enn hva vi foreldre vil tro...
Men dere som lar barna gå alene i barnehagen, har dere sjekket at forsikringen dekker det dersom noe skulle skje? Vår kommune har en ulykkesforsikring som også gjelder til og fra barnehagen, men denne gjelder ikke dersom barna går alene.
Her har jeg en teori: når sønnen din begynner å gå alene til skolen (før eller siden), vil han oppleve på første forsøk at det ikke aksepteres å komme for sent til skolen. Dette er jeg rimelig sikker på at skolen kommer til å kommunisere veldig tydelig, og det er ikke morsomt å komme for sent og troppe opp i klassen etter at undervisningen har begynt for den det gjelder.
Min teori er at de fleste barn vil lære helt av seg selv viktigheten av å komme tidsnok på skolen – også de barna som av natur er vimsete og "askeladdete". I alle fall var jeg en slik en, og jeg lærte å komme meg tidsnok på skolen etter at jeg opplevde hvor flaut det var å komme for sent.
Og uansett så er det jo en mulighet å la ham gå alene hjem. Da spiller det jo ingen rolle om veien tar lenger tid enn budsjettert.
(Svarer på hovedinnlegget uten å ha lest absoulutt alle innleggene i tråden her.) Om jeg ville ha sendt barnet mitt alene eller ikke er et spørsmål, men jeg oppfatter ikke at det er det du spør om i hovedinnlegget. Jeg har aldri gjort det, men av den enkle grunnen at det aldri var aktuelt. Vi forlater huset samtidig og gikk forbi barnehagen på tur på jobb.
Men, reaksjonen din overfor barnehagen, skuffelsen, den skjønner jeg ærlig talt ikke. Alle situasjoner og hendelser kan ha så mange flere aspekter enn de som er synlig ved første øyekast. Siden du spør, så er svaret mitt: Ja det ville ha vært å blande seg inn i noe du ikke har noe med. At du skal bli skuffet over barnehagen utfra de avtaler de har med andre foreldre ang andre barn, har da virkelig ingenting å gjøre med hvor god jobb de gjør for barnet ditt.
Tror jeg tar meg tid til å presisere én gang til at mine argumenter i denne saken ikke har rot i mine egne behov.
At man som forelder har et helt vell av følelser og behov i ulike variasjoner under oppveksten, er noe alle vet.
Og å være bevisst på hva som skyldes egne behov og hva som faktisk er best for barnet, blir bare mer og mer aktuelt ettersom barnet blir eldre.
Å være bevisst på å ikke skape uselvstendige og utrygge unger som en konsekvens av at man selv skal ha kontroll og føle trygghet, er av den største viktighet.
Jeg personlig synes det er ganske lett å skille mellom disse to tingene i mitt eget følelsesliv. Jeg er klar over når jeg er hønemor og ikke, og har en avtale med mannen om at han skal korrigere meg om min bekymring går utover barnas naturlige utfoldelse eller selvstendighetstrening.
I denne saken har det ikke noe med mine følelser å gjøre overhodet.
Jeg mener fullt og fast at et barnehagebarn har behov for den tryggheten det er å bli fulgt og hentet av en forelder/omsorgsperson. Det er omsorg, det er normal oppfølging og det gir en følelse av å bli 100% ivaretatt.
Jeg synes du sier ganske tydelig her at du ikke greier å sette deg inn i tankegangen til dem som tenker og føler annerledes enn du, og det er da klart dette har noe med dine følelser å gjøre? Og jeg skjønner at du mener at absolutt alle barnehagebarn har behov for å bli fulgt av foreldrene sine til og fra barnehagen absolutt hver eneste dag (selv om flere i denne tråden forteller om sine barn at de ikke ser ut til å ha dette absolutte behovet) - men det er jo dine følelser som sier at det er slik, det er jo ikke noen objektiv sannhet.
Det er ikke noen skrekkelig beskyldning å si at det også er dine følelser og ikke bare barnets som spiller inn når du foretar din vurdering her, det er neppe mange foreldre som vurderer ting for barnet sitt uten at deres egne følelser spiller inn overhodet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du insisterer på at dette ikke har med dine følelser å gjøre.
Det er ganske tydelig at du ikke ser at det er forskjell fra barn til barn og situasjon til situasjon. Ikke alle barnehagebarn har behov får å bli fulgt inn i barnehagen av en voksen omsorgsperson 100% av alle leveringer. Så bastant går det ikke si om noe som er så avhengig av situasjon, barnet selv, barnhagen og foreldrene. Det er tydelig at det er dine følelser som spiller inn på din mening her. Her ser ikke du verdien av at barnet får lov til å mestre noe innenfor svært trygge rammer.
Jeg ser ikke problemet med at en som går siste året i barnehage for lov å gå dit alene en gang iblant. Vi bor sånn til at vi må kjøre til barnehagen men det har hendt at barnet går inn alene. Dette var siste halvåret før skolestart. Det er en god trening før skolestart. Det hele skjedde selvsagt etter barnets eget ønske.
Så lenge barnet ønser selv å gå til bhg alene og det er forsvarlig ifht vei osv, synes jeg absolutt barnet skal få lov til det. Uavhengig av mine behov, ønsker og følelser.
Det må være en større gevinst for barnet og teste ut sin selvstendighet enn å hele tiden måtte ta hensyn til de voksenes behov.
Er man usikker på om det vil gå bra så kan man vel ehller gå noen meter bak slik at barnet ikke ser den voksne. Da får man kanskje dekket flere behov.
Når et barn er nødt til å gå alene er problemstillingen en annen synes jeg.
Og jeg bare sitere Skilpaddas innlegg lenger opp på det.
Om kontakten med bhg personalet blir mindre om barnet av og til eller hver dag går alene til bhg, ja så er det et problem for den voksne. Det finnes faktisk telefon, e-post og barnet skal vel hentes igjen vil jeg tro. Man kan til og med sende med barnet lapp hvis det er noe spesielt.
Man må ikke ha inngående samtaler med personalet hver dag vil jeg tro.
Det spiller vel ikke så stor rolle hva jeg regnet med. Hvis du har lyst, kan jeg godt forklare hva jeg mente, men det høres ikke ut som om du er så veldig interessert.
Jeg synes ut fra situasjonen forklart i HI, at dette barnet fint kan gå til barnehagen en gang i blant selv. Det er forskjell mellom barn og trafikk situasjonen i nærområdet. Gutten min kommer nok ikke til å gå i barnahagen selv, men det er fordi veien til barnehagen er ganske lang og langs en traffikert vei. Og i tillegg er det ganske vanskelig å vite om han kommer til å ønske dette selv når vi kommer så langt. Han er ikke tre år enda. :)
Når jeg var fem år fikk jeg lov å gå alene i barnehagen. Mamma følgte meg til den ene vei-overgangen, og jeg gikk resten av veien alene, det er vel en 500 m kanskje. Mamme ringte alltid etter ca 10 min for å høre at jeg var vel fremme. Det var bare til barnehagen jeg gikk (ikke hver dag), ble alltid hentet tror jeg (av det jeg kan huske iallefall). Husker jeg var kjempe stolt når jeg fikk lov til dette. :stolt:
Hadde barnehagen vært litt bedre plassert, er det ikke umulig at storebror hadde fått lov til å gå til eller fra, hvis det var et sterkt ønske fra hans side.
Det er jo ikke snakk om at dette skjer hver dag akkurat...
Du fikk med deg det at jeg aldri har latt barnet mitt gå alene til barnehagen?
Det er selvsagt helt greit. Det er derimot litt synd at du, når du sliter med å sette deg inn i andres situasjon og grunnlag for avgjørelsene de tar, klarer å være så bastant i forhold til Den Eneste Riktige Måten TM.
Jeg håper du ikke påstår at de som velger noe annet enn deg ikke gir omsorg, ikke gir normal oppfølging, ikke gir barna en følelse av å bli ivaretatt og ikke imøtekommer barnas essensielle behov for trygghet?
Jeg kunne sikkert ha skrevet noe om hvorfor jeg en innimellom har latt min sønn gå over en liten fotballbane alene etter avtale på telefonen med de ansatte. Jeg kunne ha brukt ord som klam og kvelende omsorg. Tillært hjelpeløshet. Uselvstendighet. osv.
Men jeg gjør det ikke. Både fordi det ville ha vært respektløst, men aller mest fordi det for meg ville ha vært passe tullete å innbille meg at jeg satt på fasiten som var identisk for alle. Jeg synes at det rett og slett blir feil å være bastant på andres vegne i denne diskusjonen uansett i hvilken retning man er det.
Jeg har helt klare meninger om hva jeg mener om å la barn gå alene til og fra barnehage. Allverdens diskusjoner kan ikke forandre på det. Jeg bryr meg ingenting om å bli kalt sneversynt, hysterisk, osv. mht mitt syn på saken.
Min 4,5 åring ba for litt siden om å få gå alene fra porten og inn. Det fikk hun lov til, og har gjort flere ganger siden. Og det var flott synes vi begge, at hun ville og turte. De handler om å takle, og klare, og vokse. Gradvis bli mer selvstendig, i naturlig tempo. Slik vi bor er det ikke aktuelt å gå hele veien. Men når hun begynner skolen er det liksom meningen hun skal kjøre bus alene til og fra. Storesøster bruke et år på å bli trygg på busskjøringen.
Jeg synes det er en fordel at ungene får utfordringer og blir selvstendige i sitt naturlige tempo, som er individuelt.
I de barnehagene hvor det er lov å sende barn alene, er det regler på det?
F.eks må barna være fylt en viss alder? Kan de gjøre det hver dag? Må det ringes først og si ifra "nå går de". Har de lov til å gå begge veier alene, hver dag? Har alle lov om de spør, eller kun noen?
I barnehagen der sønnen min gikk, spurte jeg om det var greit og forklarte at vi ville øve litt til skolestart.
På dager da han hadde bedt om å få gå hjem alene ringte jeg barnehagen, snakket med ansatte og hørte om det passet at sønnen min gikk hjem da. Deretter gikk jeg til utgangsdøra vår og tok ham imot. Jeg kan se barnehageporten fra døra vår og hadde derfor oversikt hele veien. Ofte timet jeg det også slik at jeg ringte SFO og sa ifra om at storebrødrene skulle hjem på samme tid, slik at de ofte tok følge hjem.
Vi bor forøvrig også på et bilfritt område med bomsperringer inn mot boligfeltet, er nærmeste nabo til barnehagen og hadde god kontakt med de ansatte i barnehagen.
Jeg hadde nok aldri latt mine barn gå alene til barnehagen, men har ingen problemer med å se at andre ser det på annen måte, at barn er forskjellige, at barnehagene har forskjellige standarder o.l. Noe annet er vel litt dumt, er det ikke?
Å tro at sitt eget syn på ting er Fasiten må være frustrerende.
Jeg vet ikke om bhg til mellomsnuppa har noen regler på det,- tror heller det er individuelle avtaler.
Vi må alltid ringe på forhånd hvis hun skal gå alene,- og vi ringer også for å høre at hun har kommet trygt fram. I bhg her er det ingen jeg vet om som sender barna sine alene hver dag, kun en gang innimellom.
Dersom jeg har latt snuppa gå alene en vei, har jeg hentet henne når hun skal hjem. Men dersom hun hadde hatt svært lyst til å gå hjem alene samme dag som hun hadde gått til bhg alene, kan det hende jeg hadde latt henne gjøre det en gang innimellom. Hadde da selvsagt avtalt at jeg ringte når hun skulle gå derifra. (Samtidig da ville jeg hørt hvordan hun har hatt det i bhg den dagen, og om det er noen spesielle beskjeder fra bhg) De må bla annet hjelpe henne å ta opp en vanskelig port ut fra bhg, så det må selvfølgelig avtales, og høres med bhg om de synes det er greit. Ofte er de bare en på avdelingen, så vi gjennomfører dette kun når vi vet det er flere enn en der, dvs etter kl 10 på morgenen.
Jeg uttrykte meg ikke klart nok mht. dette å sette seg inn i andres tankegang.
Jeg skrev vel at jeg ikke klarte å sette meg inn i andres tankegang i denne situasjonen - det jeg mente å si, var at selv etter jeg har lest andres argumenter og syn på dette, så klarer jeg fortsatt ikke å være enig i at dette er en god idé.
Jeg synes sjelden det er så vanskelig å skjønne hvordan andre tenker. Men med det betyr det nok ikke at jeg nødvendigvis sier meg enig.
Og det gjør jeg ikke i denne saken.
Videre lurer du på hvorfor jeg synes det er viktig å si at mitt ståsted i denne saken ikke er basert på mine følelser.
Men det er jo nettopp fordi jeg ikke baserer mitt synspunkt når det gjelder dette på mine følelser.
Min holdning i denne saken er tuftet på pedagogisk kunnskap om barn generelt, min erfaring med barn gjennom mange år, og mine egne holdninger til hva et barn trenger i ulike stadier.
Den er ikke tuftet på "jeg får så vondt i hjertet mitt når....". Jeg har som utgangspunkt hva som er det viktigste i verden for barn på ulike utviklingstrinn og ulike stadier i livet.
Jeg leser med en anelse forundring at dette at jeg i dette tilfellet har en "bastant oppfatning" provoserer.
Hvorfor?
Jeg hører til den mennesketypen som ser nyanser og forklaringsmodeller i det uendelige (og av og til til det kjedsommelige), men i enkelte saker har man et bastant, ufravikelig syn på ting. Det har alle dere andre også. Og det danner på en måte ryggraden i livsanskuelsen vår.
Du sier: "Jeg tror mange verner om sine egne følelser."
Det sa jeg "nei" til.
Man skal kanskje tiltro andre litt mer gjennomtenkt bakgrunn for ikke å ville sende ungene i barnehagen på egenhånd, enn at den eneste grunnen skulle være en egosentrert fokusering på egne følelser rundt saken. Som i "jeg skjønner at det ville være fint for deg å gå avgårde, men jeg blir så lei meg og redd om du gjør det".
Sikkerhet og barnets behov er nok grunnen - ikke evt. plagsomme følelser som måtte oppstå hos mor/far.
Jeg sliter ikke med å sette meg inn i andres situasjon - jeg er rett og slett uenig i andres beslutning i denne saken.
Jeg klarer fint å være bastant i slike prinsippsaker som gjelder barnets ve og vel. Men har ikke på noe tidspunkt påberopt meg "Den Eneste Riktige Måten TM".
Jeg gir uttrykk for MITT synspunkt.
Og jeg ser av måten du svarer meg på at du finner det problematisk at mitt synspunkt ikke sammenfaller med ditt.
Men slik er det nå bare.
Jeg tror ikke "Den Eneste Riktige Måten TM" finnes. Jeg synes det viktigste er at man faktisk tar bevisste, velbegrunnede beslutninger i slike saker. Og det ser det ut til at dere som ikke ser likt på dette som meg faktisk gjør.
Og så lenge dere står inne for dette, så synes ikke jeg at det bør gjøre noe for dere om jeg tilfeldigvis ikke er enig i deres beslutning.
Slik er det jo å være forelder.
Vi må manøvrere så godt vi klarar i foreldrelandskapet - og stå for beslutningene våre.
Når er det du mener - tuftet på pedagogisk kunnskap om barn generelt, din erfaring med barn gjennom mange år og egne holdninger til hva barn trenger i ulike stadier - at barn kan gå alene til SFO/skole? Og hvilke konsekvenser er det du mener det vil ha for de som går tidligere?
Jeg tror absolutt at du gir barnet ditt normal oppfølging.
Jeg synes jeg har vært påpasselig med å gjøre det klart at jeg oppfatter "den andre siden" i denne debatten som bevisste, oppegående foreldre.
Man må kunne gi uttrykk for eget syn uten å bli beskyldt for å kalle andre "dårlige mødre", synes jeg.
"Klam og kvelende omsorg" kunne du vel ikke i fullt alvor ha betegnet det å følge barnehagebarn til barnehagen?!
JEG mener at det beste for førskolebarn er å bli fulgt helt inn i barnehagen og hentet igjen etterpå.
Jeg tror ikke at det har massive negative konsekvenser om noen av dere sender deres håpefulle alene en gang i blant, dersom dette oppleves positivt for barnet.
Men JEG mener likevel at det er bedre å følge dem hver eneste gang.
Jeg har kun uttalt meg om barnehagebarn.
Jeg føler meg overbevist om dette med følgingen i førskolealder.
Når detgjelder skolebarn, vil det hele bli veldig mye mer nyansert for meg, og der har jeg ingen bastante meninger (noe jeg heller ikke har på veldig mange andre områder).
Skolebarn går gjerne alene fra andre klasse ( om avstand og trafikkforhold tillater det), men jeg ser jo at mange førsteklassinger blir fulgt.
Det har nok begrunnelse i praktiske og trafikkmessige forhold.
Har i grunnen aldri vært i tankene mine i gjøre det, men så er det 1,5 km til barnehagen vår, og må krysse riksveien.
Bygges ny barnehage i nærmiljøet her (nesten så vi ser fra huset vårt). Mulig jeg søker henne dit neste år. Men tror ikke jeg ville sendt henne alene likevel. Ikke at det er skummelt eller noe (nå er mi bare 3 år enda da), men jeg liker å være med inn, og kjekt med beskjeder til og fra barnehagen.
Men en får tro foreldrene har vurdert det som trygt for deres barn.
Nei, det er selvsagt helt greit, og slik har jeg det også. Det med å ikke greie å sette seg inn i andres tankegang var jo et sitat fra deg selv, det var derfor jeg trakk det inn - når du nå sier at du ikke egentlig mente det slik, så er jo det greit.
Var det et spørsmål til meg? Jeg er ikke spesielt provosert her.
Jeg syntes det hørtes ut som om du argumenterte subjektivt samtidig som du insisterte på at du ikke var subjektiv, og det var det jeg kommenterte. Jeg kan naturligvis ikke "bevise" at det er slik, og selv mener du at du er objektiv, og da er det ikke så mye mer å diskutere. Jeg vil jo på ingen måte påstå at jeg vet bedre enn du selv hva som er motivasjonen din - jeg bare uttaler meg i forhold til det du skriver og hvordan jeg leser det.
Jeg tror faktisk jeg er glad for at vi har de reglene vi har for da er saken grei uansett hva foreldrene måtte ønske.
I år har vi f.eks en førskolegruppe hvor jeg ikke ville anbefalt en eneste av dem å få lov til å gå alene, men jeg er rimelig sikker på at iallefall 2 av foreldrene godt kunne ha et ønske om det. Og hvem er det da som skal bestemme? Foreldrene eller barnehagen?
Ja, jeg skjønner dette, ettersom det er det du har argumentert for gjenneom hele tråden. Jeg ville derfor vite når du mener det er OK at barna går alene? (Jeg skrev SFO/skole fordi det nødvendigvis må være i den tidsperioden du mener det er OK at de går alene.)
Hvorfor er det mye mer nyansert når det gjelder skolebarn? Hva er det du mener som gjør at førskolebarn ikke kan differensieres, mens skolebarn kan differensieres?
Jeg er ikke helt sikker på om det er meg du har i tankene her, men muligheten er jo absolutt til stede for det..!
Jeg har stor forståelse for at barn er forskjellige og at andre ser annerledes enn meg på ting, jeg.
Jeg er bare ikke enig i at det er greit at førskolebarn skal gå alene.
Og enn så lenge er jeg langt fra arrogant nok til å tro at jeg har selveste Fasiten på hvordan livet skal leves. ;)
Men egne meninger hadde det vel vært stusslig å være forruten...
Tror de fleste av oss har et syn på barn, mennesker, tilværelsen som gjør at vi har noen generelle oppfatninger som fungerer som prinsipper;
-Babyer har godt av ro og stabilitet, og har best av å være på steder med få folk og lite støy.
-Tenåringer har behov for å frigjøre seg fra foreldre og å prøve vingene sine, så unødvendlig strenge og autoritære regler vil være negativt for deres utvikling.
-Førskolebarn har godt av trygghet og stabilitet.Det å bli fulgt og hentet i barnehagen, med det dette innebærer av småprat med personalet og tilgjengelighet til en voksen til enhver tid, bidrar til trygghet og stabilitet.
Dette er noen av mine prinsipper og oppfatninger om verden rundt meg.
Jeg synesikke jeg må stå skolerett og begrunne dette på et utall av måter og til overmål følge det opp med temaer som strekker seg utover det denne debatten gjelder.
Skolebarn kan selvølgelig differensieres på en helt annen måte enn barnehagebarn. Vi snakker aldersgruppen 6-13!
Nei, du trenger selvfølgelig ikke å stå skolerett, men jeg blir nysgjerrig på hva du mener med argumentasjonen din, ettersom jeg ikke forstår den helt.
Vi snakker vel egentlig om aldersgruppen 5-13 ettersom barn kan være født sent på året. Og det er derfor jeg reagerer på at du kategorisk sier at førskolebarn skal følges, mens hos skolebarn kan det diskuteres. Hvis man har et barn som er født i januar vil dette barnet være like gammelt som et skolebarn som er født i desember og derfor antok jeg at du også hadde meninger om skolebarn - ettersom det i realiteten er en overlappende gruppe.
Min mening om skolebarn, er at det kommer helt an på barnet, skoleveien og praktiske hensyn om det skal gå alene eller ei.
Nå må jeg jo også si at jeg ikke på noe tidspunkt har hevdet at jeg finner det hårreisende om noen sender sin 6-åring alene til barnehagen noen ganger på våren, for å øve på å gå alene når skolen begynner.
Jeg skjønner at det er mange nyanser i saken - men mener likevel at barnehagebarn skal følges og bringes som en generell regel.
(Og DER ble jeg igrunnen drittlei av min egen deltagelse i denne tråden..;))
Det er det ikke noe vanskelig å være enig med deg i. Jeg tror ingen i tråden har tatt til ordet for at det er greit (eller anbefalt) at barnehagebarn følger seg selv til og fra barnehagen på daglig basis. :)
Gud, så glad jeg er for at du ikke jobber i mine barns barnehage!
Makan til besserwizzer som setter deg til doms over andres unger.
Ikke en eneste av førskolebarna som hadde vært i stand til å gå alene til bhg dersom forholdene lå til rette, sier du? Snakk om å ha tro på de barna man jobber med til daglig...jøss! Er du førskolelærer??
Hadde aldri latt mine barnehagebarn gått til eller fra åleine,uansett avstand. Om det så er snakk om 100 meter. Sjølv om en kan stole på barnet,er det ikkje så sikkert man kan stole på omgivelsane. Det er mange som har sluppet større barn enn bhg barn en liten tur på nær butikken,og vips så kjem ikkje barnet tilbake.
I tillegg så har det noko med å sjå at barnet blir godt mottatt i bhg.
Vel, jeg synes du overreagerer her. Jeg synes absolutt ikke det er utenkelig at blant de barna polarjenta kjenner ikke er noen som er i stand til å gå alene til barnehagen. Unger er forskjellige. Noen førskolebarn vil være i stand til det, men definitivt ikke alle.
Jeg synes det er veldig spesielt at hun ikke synes en eneste en hadde klart det. Skulle like å vite hvor mange førskolebarn det er i den barnehagen......
Helt klart. Det der så jeg jo på storesøster da hun begynte å gå alene til skolen. Var jo rask og punktlig som bare det.
Jeg antar han får begynne å gå alene, eller sammen med storesøster, etterhvert nå. Men foreløpig så skal jeg fortsette med det vi gjør nå: jeg går sammen med han, og så tar jeg meg en lang omvei hjem igjen. Kjekt med trim om morgenen til late kjærringer :knegg:
Mener hun, ja! Tidligere i innleggene sine skriver hun at de først og fremst har den regelen pga forsikringen i kommunen hun jobber i.
Enig i at ikke alle vil være klare for det. Men at INGEN er det, synes jeg virker veldig rart. Jeg mener at en førskolelærer skal være lydhør overfor foreldres syn på barna sine. Jeg synes det skal være vektige grunner til at bhg-personell overkjører foreldrenes syn.
Jeg kunne latt min modne og forstandige 5-åring gått alene til barnehagen dersom det var 500 meter og bilfritt. Faktisk så løper han rett som det er i forveien hjem fra sentrum her. Det er vel omtrent samme avstand, og "villaveier". Jeg har ham ikke i synsavstand da. Han passer seg og går rett hjem. Min ville og gærne nevø slipper jeg aldri ut av syne.
Men barnehagen vår tillater det uansett ikke. En venninne med barn samme sted, og som bor i synsavstand fra barnehagen, får ikke lov. Det syns jeg er litt tåpelig. Skjønner argumentet med beskjeder, men en gang i mellom må det da gå an? (Jenta hennes ønsker virkelig å gå selv).
Jeg synes det høres helt utenkelig ut å la et barn gå alene til barnehagen, nesten uansett hvor kort avstand. Men det er nå meg. I vår barnehage får vi ikke lov til å levere barna i garderoben alene en gang, må følge dem inn på avdelingen om de er der. Mitt førskolebarn slipper jeg ikke ute av syne på "villaveier" en gang, men det finnes sikkert unger som er mere til å stole på enn henne når det gjelder å gå alene. ;)
Jeg har ikke sagt at "Buuu, alle dere som mener noe annet er bare ute etter å skåne egne følelser!" og jeg synes man må ha gått ganske kraftig i forsvar for å klare å lese det utav det jeg skrev.
Slett ikke. Jeg finner det overhodet ikke problematisk at andre velger noe annet enn meg. Jeg finner det ikke problematisk at andre ikke lar barnet få prøve å gå hjem fra barnehagen en og annen gang.
Det er ikke jeg som sier at "det og det er det rette uansett" og "slik er det nå bare".
Jeg ville ikke ha gjort det, nei. Nettopp fordi jeg ikke synes jeg kan avgjøre hva som er det beste for absolutt alle.
Men det kan fort bli både klamt og kvelende om man setter egne emosjonelle behov foran barnets behov for å få gjøre nye ting. Og for noen barn så kan det å gå over en liten fotballbane i et bilfritt område der en forelder venter på andre siden være helt kurant. Uten at det barnet får mindre omsorg, trygghet osv. for det.
Jeg har på ingen måte gått i forsvar - er verken opprørt eller såret.
Du skrev at mange ganger tenker du overbeskyttelse kommer av at foreldre beskytter egne følelser. Selvfølgelig er det slik.
Og overbeskyttelse er da slett ikke bra.
Poenget mitt, er vel at det å insistere på å følge /hente barnehagebarna sine hver eneste dag på ingen måte kan kalles overbeskyttelse.
Det går vel innunder høyst normal og forventet atferd.
Jeg sa jo slett ikke "slik er det bare" som i : "Ingen barn får gå alene, og slik er det bare"!
Jeg sa det i forbindelse med at du mener det ene og jeg mener det andre - og slik er det bare.
Ingen fare, kie - jeg er helt overbevist om at ditt barn får all den omsorgen h*n trenger.
Mitt barn kunne også fått gått over en fotballbane, altså.;)
Jeg er ikke noe mere glad i "klam og kvelende" omsorg enn deg, jeg heller.
Du lar ditt barn gå alene til bhg av og til, mens jeg ikke ville gjort det.
Muligheten er absolutt til stede for at jeg ville latt mitt barn gjøre noe du ikke ville latt ditt gjøre.
Jeg tror vi begge uansett er et godt stykke fra en så destruktiv oppdragelse som "klam og kvelende" omsorg er et tegn på.
Å vingeklippe barna sine, er en meget alvorlig ting.
Jeg tror de fleste av oss er milevis fra å gjøre dette, og det vi ofte diskuterer innen barneoppdragelse her inne, er da tross alt detaljer og minimale forskjeller.
For selv om jeg synes alle bhg barn bør bli fulgt og hentet hver dag, så mener jeg ikke at verden ikke står til påske om noen av deres barn får lov til dette.
Er det sånn at du aldri noensinne f.eks. har latt en femåring løpe til deg over kortsiden av en liten fotballbane? Mener du for fullt alvor at det er utrygt å la barnet få løpe/gå den avstanden alene i et bilfritt og trygt område som dessuten både du og barnehagepersonalet ser?
Jeg tror jeg er på den virkelig "uansvarlige" delen av skalaen når det gjelder å la barn være alene? Mine har fått være alene ute i hagen fra før de var to, i gradvis lengre strekk. Jeg er vel dels preget av å ha vært et veldig lite overbeskyttet barn, dels av at jeg selv var veldig ansvarlig og forstandig og dels av at ungene er veldig fornuftige. Og dels rett og slett av ganske dårlig utviklet fantasi, tror jeg...
Hagen er forresten inngjerdet på alle kanter, i et trygt og rolig område. Men det viste seg plutselig for et par måneder siden at den ikke var så utbruddsikker som vi trodde Houdini-nevøen på 2 år klarte jommen meg å åle seg ut gjennom sprinklene i porten!! (Han var under oppsyn og ble straks innhentet, da...)
Igjen; mitt barn har aldri gått alene til barnehagen. Han har alltid blitt fulgt inn. Vi har hilst på personalet og sett ham komme i gang med leken, lagt matpakken i kjøleskapet, gått over reservetøybeholdningen, sett etter beskjeder osv.
Men hjem har han fått lov til å ta turen alene innimellom. Ofte også i følge med eldre søsken som går på skolen rett ved siden av. Da mener jeg at alle behov blir ivaretatt. Både vårt behov for kontakt med barnehagen etc. og hans behov for å få prøve seg litt.
Dette synes jeg selvfølgelig høres helt trygt og fint ut.
Det jeg først og fremst tenker på, er hele situasjonen rundt henting og bringing, som jo nesten blir som et rituale.
I vår bhage ser de helst at vi følger barna helt inn til frokostbordet. Jeg og den voksne der slår av noen ord om det som måtte være aktuelt ( eldstemann er kanskje litt ekstra trøtt, lei seg, oppspilt, glad, skal bli hentet av noen andre, være med noen hjem...etc). vi tar farvel med en god klem og noen hygelige ord i øret. Om han ikke er helt i slaget, og kanskje skulle være litt sår, setter jeg meg ned litt sammen med han, eller han får lov å bli med ut for å vinke.
På ettermiddagen har jeg anledning til å spørre en av de ansatte hvordan dagen hans har vært, se han litt i lek, bli vist noe han har laget.
Det er denne kontakten, oppmerksomheten, omsorgen, interessen, deltagelsen jeg synes er verdifull.
Og det å gå alene noen ganger på våren før skolestart kan jeg da godt skjønne poenget med.
Men nå er det høst - og barnet det hele startet med har jo da et helt år igjen til skolestart. Jeg synes h*n burde bli fulgt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
