Fikk meg en sjokkartet opplevelse i går.
Vi bor kun cirka 300 meter fra barnehagen. I går når jeg og ungene kom ut døra møtte vi ei jente som går i samme barnehage. Hun bor kanskje 300 meter fra oss igjen i et rolig boligfelt med lite biltrafikk. Vi snakket litt og hun ville gå sammen med oss. Jeg sa hun nesten måtte vente på mamma eller hvem det var som fulgte henne. Da svarte hun at hun gikk alene. Denne jenta har fortalt en skrøne eller ti før så jeg tok det ikke så alvorlig. Vi måtte gå og hun slo følge og insisterte på at hun ikke ventet på noen.
Da vi kom til barnehagen ble jeg med inn på hennes avdeling og forklarte situasjonen til assistenten som var der. Jeg sa at han måtte ringe moren så de ikke ble gående å lete etter henne. Da svarer han at "Neida, * pleier ofte å gå alene til barnehagen så det er helt i orden".:eek:
Er det bare meg som er sjokkert over dette? Greit at barnet er 5 år og at veien til barnehagen er ganske kort og uten veldig trafikk. Likevel synes jeg dette er helt horribelt! Og det som nesten er verst synes jeg er at barnehagepersonalet signaliserte at dette var helt greit?!:(
Blei skikkelig skuffa fordi vi er ellers veldig fornøyd med barnehagen. Tenkte jeg skulle ta en prat med styrer i morra.
Synes dere jeg blander meg i noe jeg ikke har noe med? Er jeg hysterisk? Eller er dere enig i at dette virkelig ikke går ann?:confused:
Oi. Jeg er svært lite hønemoraktig, og synes det kun er en fordel at ungene blir selvstendige og greier ting selv, men min femåring hadde aldri i verden fått gå alene til barnehagen. :eek:
Jeg syns en femåring er for liten til å gå alene til barnehagen. Men så bor jeg også i Oslo hvor det er vanlig å følge barna også det første og andre året på skolen, så jeg er nok litt preget av det.
Mannen syns forresten også hun var for liten til å gå alene.
Mye mindre barn enn femåringer er ute og leker uten tilsyn i timevis, så jeg syns egentlig ikke det var spesielt sjokkerende. Mange seksåringer går alene på trafikkerte veier til skolen, og de er ikke så mye større.
Min femåring er ikke ute alene ennå. Men en av storebrødrene fikk gå alene til barnehagen noen ganger den siste våren han gikk der. Han var nesten sju år, og barnehagen lå 100 meter unna. Jeg var likevel så hønemor at jeg ringte og spurte om han hadde kommet fram. Det kan jo godt hende foreldrene til denne jenta også gjør det.
Uten å vite noe mer synes jeg det er vanskelig å synse for mye om det. Jeg er alt for redd til å la barna gå alene noe som helst sted, men vi har noen i nærheten her som lar ungene ordne det meste selv fra tidlig alder. De er høyest oppegående, har stor omsorg for barna sine, men har rett og slett en uforståelig lav terskel på det å være redd for dem. Vi har vagt snakket om det, og de er slik helt bevisst fordi ungene skal bli selvstendige tidlig.
Man er forskjellig ja.
Vi bor 100 mtr fra bhg og jeg ser nesten helt frem, men det ville ikke ha falt meg inn å sende Junior alene avgård til bhg. Nå er han bare 2,5 år, så det er ikke helt sammenlignbart :knegg:
Jeg ville iallefall blitt forskrekket om noen av foreldrene i vår bhg sendte barnet sitt alene til bhg.
Det er nesten meg. Jeg har bevisst lagt opp til selvstendiggjøring av ungene. Og det får både de og jeg igjen for. Bl.a. er det en av tingene barnehagen skryter av når det gjelder Iben, så noe må jeg jo gjøre riktig. ;)
Naboen vår lot gutten sin på 5 år gå hjem fra barnehagen alene, og vi bor vel ca. 1,5 km unna. Halve veien er 50 sone og innbefatter hovedfartsåren til de som kjører fra jobb. På toppen av det hele har gutten ADHD, og jeg hadde hjertet i halsen hver gang jeg så han danse midt i veien på tur hjem.
Jeg synes det var så horribelt at jeg tok kontakt med barnehagen og ba dem ta dette opp med foreldrene. De var helt enige og hadde tenkt på det lenge. Enden på visa var at faren begynte å hente han i bil, og at jeg heller fikk kose meg med synet av en gutt som hoppet opp og ned i forsetet, usikret.
I vår barnehage måtte alle barna bli fulgt inn på avdelingen, slik at de voksne kunne gi hverandre beskjeder. Det synes jeg er en veldig god regel.
Jeg skjønner veldig godt at du reagerte på at hun gikk alene til barnehagen, men jeg skjønner ikke at det er barnehagen du her er skuffet over?
At de tillater det kan jo like gjerne være fordi de har kapitulert etter en intens diskusjon med foreldrene, f.eks?
Så lenge det ikke er aktuelt for deg å gjøre det samme med dine barn, så ser jeg virkelig ikke behovet for å snakke med noen i barnehagen om det. :niks:
Om et år er ungen seks og skal kanskje gå alene til skolen. Har foreldrene og barnehagen har gjort en avtale, synes jeg ikke det er noen grunn til å bli skuffet over barnehagen.
Jeg syns det kommer helt an på barnet og veien til barnehagen, jeg.
Bor barnet i grei gåavstand - dvs. noen hundre meter, det bare er gangsti og et rolig boligstrøk, samtidig som barnet er modent nok til det, så kanskje?
Jeg har kjent en gutt som gikk til barnehagen selv. Da var det snakk om en avstand på ca 400 meter, og moren sto på balkongen og fulgte med ham. Han var stolt som en hanekylling da han ankom om morgenen.
Jeg tror neppe jeg ville gjort det selv, men da fordi jeg er litt kontrollfreak og liker å ha kontakt med barnehagen hver dag.
Hos oss var det i fjor ei jente på 6 som bodde 200 meter fra barnehagen som gikk til og fra alene. ut av barnehage, krysse en stor parkeringsplass (som stort sett er tom, men dog), og en vei. Jeg likte det ikke.
Nå er det en gutt som er 5 år som får lov til å SYKLE til og fra barnehagen!! Bor vel 6-700 meter unna, men likevel synes jeg det er drøyt. Skulle hørt faren sa til dem i barnehagen: "Han bruker jo hjelm". Eh - javel.
Tror ikke at jeg ville sendt lillesønn alene i barnehagen, men det er nå meg.
Som andre sier her, det kommer helt an på modenheten til barnet, om veien er trygt, og om foreldre har kontakt med barnehagen slik at bhg. vet at barnet kommer alene. Hvis alt dette er iorden, så ser jeg ikke helt problemet med å sende barnet alene til barnehagen.
Da jeg var fem år begynte jeg på skolen...
Jeg gikk alene til og fra skolen hver dag, langs en bilvei - ca 500 meter, det var fler i min klasse som bodde lenger unna enn som så, de gikk de med, helt alene, eller sammen med venner som bodde langs veien.
Men så vokste jeg opp i steinalderen også, da - og verden var vel mer naiv...
Jeg ville ikke sendt en femåring alene til barnehagen.
Men da jeg var 5 gikk jeg alene til barnehagen, det var helt vanligi nabolaget tror jeg. Jeg gikk innom en annen jente som var like gammel og så gikk vi sammen resten av veien.
Søren, nå kunne du jo dratt: "Kaller du meg en dårlig mor!" kortet, så hadde vi fått litt fart her:knegg:
Jeg forsøker faktisk å pushe mine egne grenser på dette punktet litt, for det er ingen tvil om at nabobarna er 100 reiser mer selvstendige enn våre er.
Begynte du på skolen da du var fem? Bodde du i utlandet, eller er du født etter 1990??
Jeg var 7 1/2 da jeg begynte på skolen. Og, ja, jeg gikk alene tvers igjennom byen.
Men det er stor forskjell på en femåring og en sjuåring når det gjelder å orientere seg i trafikken samt å se konsekvenser av egne handlinger.
Men dette med trafikkfarer er jo bare den ene siden av saken. Det er fint med selvstendighetstrening, men førskolebarn skal ikke måtte være overlatt til seg selv. Jeg leser at du kjenner en gutt som var stolt av å gå alene til barnehagen. Sansynligheten er vel likevel ganske stor for at akkurat denne jenta, som ofte må gå alene om morgenen, synes det er stusslig å bli overlatt til seg selv. Ingen mamma/pappa som kan overbringe beskjeder til personalet og gi en god klem som avskjed.
Jeg tolker denne situasjonen til å være slapphet fra foreldrenes side - ikke bevisst selvstendighetstrening. Om det skulle være et slags forsøk på det siste, så bommer de grovt.
For en femåring er det nok av selvstendighetstrening å drive med innenfor trygge rammer - ordne klær og hygiene, smøre mat, rydde rom, vaske opp, hjelpe til med annet praktisk.
Når man er fem år, så kan man kanske mye.
Men man er fortsatt et temmelig lite barn. Og det skal alltid være en trygg voksen innenfor rekkevidde.
Ingen av delene. Jeg er født sent på året, så jeg hadde ikke rukket å fylle seks år da jeg begynte i førskolen.
(Skoleåret før førsteklasse ble kalt førskole der jeg vokste opp.)
Synes det kommer litt an på veien til barnehagen jeg. Vi bor "rett rundt hjørnet" for barnehagen. Veien dit er ikke trafikkert, mesteparten er en gangvei forbi lekeplass/fotballbane. Og da har det hendt at 5 åringen har gått alene. Da eldste var 5 så hendte det en gang eller to at mellomste var syk. Da ringte jeg opp i barnehagen og sa at nå kommer xxxx, så stod de ved porten og ventet på henne. Mellomste har noen ganger syklet opp, mens mannen eller meg har kjørt rundt og møtt ham ved porten. Eller han har syklet hjem i forveien. Han pleier jo å sykle/løpe rundt samme vei når han er ute med venner på ettermiddagene.
(vi bor i et rolig byggefelt "litt på landet", og et stykke fra hovedveien).
Jeg ble ikke spesielt sjokkert over dette. Jeg tror helt sikkert det finnes en del femåringer som er klare til å gå 600 meter alene i et rolig boligstrøk.
Min erfaring er at det skjer veldig mye på et år med et lite barn!
En 3-åring kan mye mer enn en 2-åring.
Og denne jenta vil ha forandret seg mye iløpet av året mellom 5 og 6.
Så det blir selvfølgelig ikke helt det samme om man går alene til barnehagen og om man går alene til skolen....
Forøvrig er det vanlig å følge/kjøre førsteklassinger også om de bor slik til at de må krysse trafikkerte veier på vei til skolen.
Men det er, og skal være, ganske stor forskjell på å være barnehagebarn og skolebarn.
Storebror på fire (og et halvt! :kry: ) synes det er stor stas å trille lillebror i vogna til barnehagen. Her om dagen foreslo jeg på spøk at nå kunne jo de levere seg selv i barnehagen! :knegg:
Dumme mamma. Han tok ikke spøken.
Det er forskjell på barn, men jeg synes fortsatt det er i tidligste laget.
Så gruer jeg meg også vettløs til de skal begynne på SKOLEN, siden de jo kommer til å være bittesmå seksåringer, og glemmer fort at jeg selv var så vidt seks da jeg begynte, og gikk/tok bussen fint alene både til og fra, og det var også et godt stykke det var snakk om.
Hos oss er det stadig streng oppmuntring om IKKE å kjøre barna til skolen. Kjører man må man sette barna av nede på bussplassen til ungdomsskolen. En liten parkeringsplass, fyllt opp med 7 busser og mange kjørende foreldre. Totalt kaos og jeg synes det er mye "skummlere" enn å la barnet gå alene gjennom et byggefelt.
Til saken: :knegg: Jeg hadde ikke reagert på om en fem-åring kom alene til barnehagen slik HI beskriver veien og situasjonen.
Jeg hadde ikke reagert nevneverdig på at en 5 åring gikk selv. Min mellomste vil være 5 år når han begynner på skolen neste høst, og han kommer til å gå han, som de andre i gata.
Det jeg er opptatt av for ungene mine er at de ikke går alene, men alltid sammen med en eller flere andre barn, det er et stykke å gå.
Vi bor i et rolig villastrøk i småby.
Her leker alle ungene ute i hagene uten at vi vokter over dem til enhver tid også ;)
Jeg synes ikke du har noe med det, siden du spør. Siden dette åpenbart er en sak som barnehagen er inneforstått med, kan jeg ikke se at det har noe for seg å snakke med dem.
Og hva mener du at de ansatte skulle ha svart da? Det kan hende at barnehagen synes dette er et kjempeproblem og prøver å rydde opp i det, eller det kan hende at barnehagen har kommet til en avtale med foreldrene om at dette er greit. Uansett har de taushetsplikt overfor de andre foreldrene og bør ikke diskutere saken med deg eller noen andre. Hadde du fått til svar at "ja, vi vet det er horribelt, men vi klarer ikke å få foreldrene til å ta til fornuften" når du kommenterte det, da hadde man virkelig hatt en grunn til å bli sjokkert og skuffet.
Fordi femåringen har lyst, kanskje?
Frøkna har spurt om å få gå alene til barnehagen et par ganger, og jeg var faktisk fristet til å si ja. (Det er kanskje 200 meter, og vi kan se så godt som hele veien fra stuevinduet.) Jeg drøftet det med de ansatte i barnehagen og kom frem til at det er for mye trafikk og for dårlige fortau på strekningen til at vi ville risikere det. Hadde hun kunne gått på gangsti eller lignende, skulle hun gjerne fått lov i alle fall én gang, bare for sin egen gledes skyld. I så fall ville jeg ringt og sagt at "nå går hun" også kunne barnehagen ringt meg og sagt at "her er hun". Jeg ser virkelig ikke problemet, hvis barnet selv er motivert, og hvis man anser strekningen for risikofri.
Men jeg ville aldri ha gjort det til en vane selv. Til det synes jeg kontakten med barnehagen er alt for verdifull.
En 3-åring kan mye mere enn en 2-åring ja, men en 6-åring kan ikke nødvendigvis mye mere enn en 5-åring. Forskjellen utjevner seg noe med årene. Det kan jo være greit å forberede de på skolestart. Det er ikke alle foreldre som har jobb som gjør det mulig å kjøre til skolen. Dessuten er det positivt å oppfordre barnet til å gå. Det er ikke farlig med mindre veien er sterkt traffikert.
Gutten min er fortsatt fem, han fyller 6 i desember og er begynt på skolen. Hin dagen spurte han pent om han ikke kunne få gå hjem alene. Jeg var engstelig, men han fikk lov, og var veldig veldig stolt når han kom hjem (jeg sto på utkikk og felte en stolt liten tåre, og han lyste opp og løp siste stykket når han så meg. :love: ). Det skal ikke bli noen vane, og han blir fulgt de andre dagene, men spør han igjen, så må han jo få lov. Hadde han vært født i januar istedet for desember, så ville han gått i barnehagen et år til nå istedet for å være skolegutt.
Da storebror var 4 var det et førskolebarn som ble sluppet av på P-plassen til barnehagen og gikk opp selv...
Da vi selv hadde førskolebarn var det også en jente som gikk opp selv. Hun er veldig voksen om man kan si det om en 5åring da... :confused:
Jeg kunne aldri tenkt tanken engang for min tass. Nå går han i 1.klasse og egentlig kan han gå gjennom nabotomten og over en liten park til skolen men vi gjør da ikke det. Han skal følges iallefall hele 1.klasse.
Hilsen hønemor.
Jeg var 5 1/2 når jeg begynnte på skolen, og jeg gikk alene.
Og jeg både hentet og leverte lillebror i bhg. når han begynnte rett før han ble 2, da var jeg snart 7. sjåkk
kremt Enig med deg her, jeg får også gode tilbakemeldinger fra barnehagen når det gjelder selvstendighet, men jeg vil allikevel ikke sende henne alene i barnehagen når hun er 5, uavhengig av omstendighetene... :sparke:
Og når vi er inne på hvor fryktelig det var i vår oppvekst må jeg bare fortelle at min bror passet meg alene en HEL DAG da han var 6 og jeg ett år... :sjokk:
Jeg har en datter på 5 år, som har gått alene til bhg to ganger. Da har jeg ringt på forhånd og sagt i fra når hun går, og ringt etterpå for å høre at hun har kommet trygt fram. Det er fem minutters gange fra oss til bhg, i borettslagsvei. (Sjelden trafikk)
Hun har vært stolt som en hane når hun har fått gå selv, og virker absolutt moden nok til det. Er ikke typen til å stikke av , eller finne på noe sprell. Til neste høst begynner hun på skolen, og jeg synes det er en fin måte å øve seg litt på selvstendighet, særlig når hun så gjerne vil selv.
Jeg har snakket med pedleder i barnehagen om det, og han synes det er helt greit. Jeg vet at andre femåringer i bhg også har fått lov til det.
Jeg synes man må se an hvert barn i forhold til modenhet osv.- og ikke minst: hva slags vei de har til bhg, om den er traffikkert osv. Jeg vet om noen femåringer i nabolaget som helt sikkert IKKE får lov å gå alene, fordi de er uforutsigbare osv...
Jeg forstår ikke hvorfor du blir så sjokkert, og at du synes dette er horribelt. Veien er kort, med lite trafikk. Barnehagen er inneforstått med at hun går alene...kan hende moren ringer bhg før hun går og forsikrer seg om at hun har kommet trygt fram.
Ja, jeg synes du er hysterisk!
I barnehagene der mine barn har gått/går , har flere femåringer gått alene til bhg innimellom. Jeg ser på det som trening til skolestart, og synes det er positivt for barnet, så lenge barnet selv vil.
Jeg ville ikke ha latt min femåring gå alene til barnehagen da hun gikk der (men det er mye lengre enn 500 meter). Hun fikk lov til å gå 50 meter før oss da vi leverte og var fornøyd og opplevde det som å gå alene.
Jeg er enig i at barna ikke bør gå alene til bhg, en ting er trafikken, men også kommunikasjonen med bhg. I hovedinnlegget er det jo feks mulig at foreldrene sto i vinduet og så på h*n hele veien. På skolen nå må vi si ifra om barna får lov til å gi og motta beskjeder (altså de snakker selvfølgelig med ungene uansett, men om ungen ikke er "merket" til å ta i mot beskjeder får også foreldrene beskjed skriftelig/muntelig)
.
Det er ingen grunn til å rope omsorgsvikt og ringe til barnevenet om en unge går alene til barnehagen en gang innimellom. Hvis barnet "leverer" og "henter" seg selv daglig er det nok grunn til bekymring.
Er veien kort og trygg ser jeg få betenkeligheter med å la en 5-åring gå alene en strekning på noen hundre meter.
Det er vel vanlig (om man ikke bor midt i en storby) at barn i den alderen tar seg en tur ut alene. I alle fall gjør Hedda på 4,5 år det, men vi bor jo på landet nå.
Uansett hvor kort veien til barnehagen er, så skal INGEN unger gå alene dit. Det er bare tragisk, trist, og leit. Hvis foreldrene kan stå i vinduet og vinke, så synes jeg jaggu de kunne ha kledd på seg og kommet seg ut av huset for å følge barnet trygt frem i barnehagen.
Min sønn er 4 1/2 år, men han leker ikke ute alene. Vi eller storesøster ser alltid etter ham.
Det første som slo meg då eg las dette var at dette ville eg aldri gjort!
Men så begynte eg å tenke litt. 5-åringar leikar vel ein del ute aleine? Så denne 5-åringen er vant til å leike i det samme området. Kanskje han går forbi barnehagen rett som det er når han er ute og leikar på ettermiddag/i helgene.
Då eg var 5 år var eg ofte så langt som 2 km heimanifrå på eigahand. Var ein gutt i barnehagen min som ofte kom aleine. Han budde ca 500 meter frå barnehagen. Ingen som reagerte på det.
Så eg syns ikkje dette var så ille.
I vår barnehage må alle barne uansett alder bli fulgt helt inn i barnehagen. Det handler om sikkerhet og det handler om den forsikringa kommunen har på barna...
Alt her kommer jo an på hvordan situasjonen rundt dette barnet og veien til barnehagen. Hvis dette er et svært selvstendig barn med kort, oversiktlig vei til barnehagen, skjønner jeg nesten at foreldrene lar henne gå alene.
Men bare nesten.
Selv er både Gemalen og jeg type veldig forsiktige foreldre. Vi bor i Oslo, nord i byen ut mot marka. Våre to eldste på 6 1/2 og 8 har nå siste uken fått gå alene til skolen siden skolene har en gå-til-skolen aksjon. De går på fortauet bortover, og må passere en fotgjengerovergang, med skolepatrulje, i 40 sone.
Nå skal minstejenta leveres i barnehagen 50 meter unna skolen, så Gemalen kjører alltid innom skolen og sjekker at de har kommet seg trygt frem. Vanligvis settes de av ved barnehagen og selv da kjører han innom og sjekker at der på plass før han drar på jobb.
Jeg henter dem på skolen hver dag. De kunne møtt meg i barnehagen, men da mister jeg fort oversikten over garderobeplassen og ikke minst sfo forholdene. Jeg ser jo at de som går frem og tilbake selv, ofte mangler både luer, votter og alt annet på plassen sin. Det slenger rundt med jakker og klær overalt.
Men jeg kommer til å vurdere om de to eldste kan få hente mintesnuppa i barnehagen av og til siste året, når hun er 5 og de er 10 og 11. Men man mister fort kontakten med barnehagen da, hvis man ikke henter hver dag og kan få høre hvordan dagen har gått.
Altså: det er ikke tragisk at et barn får lov til å gå alene til eller fra barnehagen en og annen gang, hvis det er etter barnets ønske og forholdene ligger til rette for det.
Jeg er enig at det er grunn til bekymring hvis et barn vanligvis eller ofte må gå alene til barnehagen, og det er selvsagt tragisk hvis grunnen til at barnet går alene er at foreldrene ikke gidder bli med eller er indisponert, men at et barn får lov til å følge sin egen trangt til selvstendighet, under kontrollerte og trygge forhold, er verken tragisk eller trist. Det kan like gjerne være en god ting.
Og Frøkna var moden nok (og hagen vår trygg nok) til at hun kunne leke ute alene i lange perioder av gangen da hun var 4,5 år, og da hadde hun gjort det ganske lenge allerede. Det er stor forskjell på hvor modne og selvstendige unger er, og det er enda større forskjell på hvor trygge omgivelser de vokser opp i er, så her vil det variere sterkt hva man kan tillate av selvstendighet, uten at den ene løsningen nødvendigvis er bedre eller riktigere enn den andre.
[quote=Teofelia;555508]Altså: det er ikke tragisk at et barn får lov til å gå alene til eller fra barnehagen en og annen gang, hvis det er etter barnets ønske og forholdene ligger til rette for det.
quote]
Jo, jeg synes faktisk at det er det. Jeg synes det er uansvarlig av foreldrene, og om de skal få lov eller ei har ingenting med barnehts "modenhet" å gjøre. Jeg synes ikke det finnes NOEN gode argumenter for å la unger gå alene til barnehagen.
Ser jeg er toppen av hønemor når det gjelder dette. En gang fikk jeg en mamma på parkeringen (kjente henne godt) til å ta med eldstemann 6 år inn i barnehagen. Satt en syk gutt i bilen. Det var helt forferdelig, mistet på en måte kontrollen.
Så nei, jeg hadde aldri klart å sende en femåring alene ut på veien til barnehagen.
Det gjør jentene mine. Både hun på fem og hun på snart tre. De får ikke gå på veien alene, men leke alene det får de. De vil faktisk ikke at vi er med lenger.
Uten at jeg vet noe som helst annet enn det som står i hovedinnlegget så syns jeg ikke dette var så veldig horribelt. Det er stor forskjell på barn i den alderen og hva de takler på egenhånd.
Vesla er snart fem og får gå alene til mormoren sin som bor rundt en sving, og sist helg fikk hun gå til oldemoren sin som bor litt lenger unna. Veiene er lite traffikerte og Vesla er ekstremt nøye med å passe seg. Jeg stoler 100% på henne i forhold til trafikken, og jeg kan ikke se annet enn at det er positivt for henne å få prøve seg på egenhånd. Jeg vet at hun opplever mestring og en enorm frihetsfølelse ved å få lov til å gå alene. Hun blir umåtelig stolt og det er med på å bygge opp under hennes ansvarsfølelse og selvfølelse.
Hun har vært ute i vår store hage alene siden hun var 3, og fått få over veien til nabojenta siden hun var 4. Jeg har observert henne utallige ganger og sett at hun gjør nøyaktig som hun skal i forhold til trafikken. Trafikken er det eneste jeg frykter når hun er ute alene.
Hvis vi hadde bodd i nærheten av barnehagen hadde jeg ikke nølt med å la henne gå dit alene om forholdene lå til rette. Det er hun absolutt moden nok til å gjøre. Neste år når hun begynner på skolen så får hun 10-15 minutter å gå på lite traffikert vei. Jeg har planer om at hun går alene etter noen uker.
Bare for å ha sagt det, jeg har aldri latt småbarn leke ute alene uten tilsyn, og syns ikke det er ok. Men mange syns det er helt greit, og i den sammenhengen syns jeg jo ikke det var direkte sjokkerende at en femåring går noen hundre meter alene til barnehagen på en lite trafikkert vei.
Jeg ville selvfølgelig ALDRI latt min straks 5-åring gå alene til barnehagen: Det ville ikke falt meg inn.
Jeg ser at noen barn kan være modne nok til det - men min straks femåring er distre og vimsete, hun trenger absolutt at jeg går med henne (dessuten går lillebror i samme barnehage, og han må jo følges). Og det er trafikk og sånt.
Jeg er litt spent på hvor lenge vi kommer til å følge henne til skolen når hun begynner.
Min sønn på 4 1/2 år vil gjerne sykle alene hjem fra barnehagen. Det er uaktuelt. Det er også uaktuelt å la ham gå alene, men modenhetsmessig ville han nok vært klar neste sommer. Han kan gå slik at han slipper å krysse bilvei. Når han begynner på skolen kommer jeg nok til å følge i begynnelsen, men ellers kommer han og storebror og alle de andre fra vårt sameie til å gå sammen.
Det er jo faktisk ett års aldersforskjell også innenfor samme klasse / siste året i barnehagen. Det kan jo f.eks. hende at denne femåringen har bursdag 1. januar og fyller seks om fire måneder. Og er en dag yngre enn noen av førsteklassingene som går til skolen.
For min egen del var det å levere barnet i barnehagen, ønske hverandre en god dag, si hadet osv, en god start på dagen. Jeg hadde nok ikke slupet min fem åring alene. Det er noe med den tryggheten i å se at de blir tatt i mot av en voksen, og at man kan få gitt en beskjed dersom det trengs.
Men barn er forskjellige, så man skal ikke ta alle under samme kam.
Jeg er enig. På skolen der jeg jobber får ikke 1. klassingene lov til å gå alene med mindre foreldrene har gitt skriftlig samtykke. Dette fordi en del av barna har lang og kronglete skolevei. En dag mens jeg hadde 1. klasse kom en av gutta alene og jeg kommenterte at han gikk alene (ikke på en negativ måte). Jeg traff ham på skoleveien. Vel inne i klasserommet kom pappan. De øvde på å gå alene, så gutten fikk et forsprang på pappa og så kom han etter for å følge med.
Barn må øves opp til å bli ansvarlige. Noen kan begynne før fordi barna er helt klare for det, andre må vente litt.
Da storebror begynte på skolen var jo jeg vant til at alle 1. klassinger måtte følges til skolen. Dette er ikke tradisjon på den skolen hvor han har begynt. Kameratene hans fikk lov til å gå alene en stund før storebror. Men jeg skjønte at det bare var dumt av meg å holde igjen, og de har til dags dato aldri kommet for sent til skolen (så vidt jeg vet). De er tre-fire som går i følge. De bruker myyyye lenger tid på vei hjem fra SFO. ;)
Vi har barn i to forskjellige barnehager - den ene ligger 50 m unna hjemmet, den andre sånn at det er greit og kjappere å kjøre innimellom. Storesøster (blir 5 i des) går i barnehagen som ligger nærmest og ofte går hun hjem alene, mens vi (lillesøster og jeg) kjører bilen. Vi kommer hjem ca samtidig. En dag denne uken fikk hun gå alene til barnehagen og gjett om hun var stolt! Pappa'n kjørte dog etter og ble med inn i barnehagen for å levere. Jeg stoler på jenta mi og vet hun er ganske så flink og oppegående i trafikken, så den korte strekningen bekymrer meg ikke, for å si det sånn. Men jeg tror ikke vi hadde klart å bare sende henne avgårde uten å selv komme i barnehagen på morgenen...
Forøvrig leker storesøster ute alene, men alltid bare i hagen - hun går aldri opp på veien alene.
Dette har da ingenting med uansvarlighet å gjøre, så lenge foreldrene har tatt vurderingen utifra lengden på veien, trafikk, avtale med barnehagen og modenhet til barnet. At man kontrollerer at barnet har kommet fram og sørger for å ha kommunikasjon med barnehagen mht beskjeder er selvfølgelig. Dette har med barnas individualitet å gjøre, mange har behov for å prøve seg selv og kjenner mestring med slike aleneoppgaver. At barnet går alene noen hundre meter bør selvfølgelig ikke ha med at foreldrene ikke gidder å levere/hente, men det er vel ikke temaet her.
Vi bor 2 min kjøring og ca 10 min gåing fra barnehagen i et villastrøk, det er 40-grense med en del nærmiljøtrafikk, så her er det uaktuelt. Men hadde vi bodd nærmere og bedre til tror jeg storebror på 5,5 år gjerne ville ha gjort det par ganger i uken, jeg ville ikke gjort det hver dag for å holde kontakten med personalet mht oppfølging av hverdagen hans og utstyr. Det må jo være frivillig ønske fra barnet og at barnet føler mestring ved det.
Til neste år er han seks og halvt år og begynner på skolen, jeg ser det som naturlig at han etterhvert går alene i følge med andre.
Dette med leking ute alene varierer også utifra hvordan man bor og om det er eldre barn ute også. Jeg kjenner jeg misliker sterkt uttrykk som aldri, uansvarlig og horribelt i slike diskusjoner.
Hos oss var nabofellesskapet et helt annet enn det jeg er vant til pr i dag. Det var ALLTID en dør åpen. Vi trengte aldri ringe på til brorparten av naboene, var de hjemme, så var det bare å gå inn, hei og få mat og sånt. Slik var det for alle ungene. Snakk om å oppdra hverandres barn.
I retningslinjene vi har fått av barnehagen står det at samtlige barn skal leveres inne på avdelingen av foreldre eller en annen omsorgsperson hver dag. Det gis ofte en del beskjeder i forbindelse med levering og henting, så derfor ønsker de det sånn. Så å gå alene i barnehagen er utelukket for vår del, også når snuppa blir eldre. Jeg trodde egentlig at det var sånn i alle barnehager.
Hos oss også.
Vi bodde i rekkehus, og mormor og bestefar bodde 3 oppganger bortenfor. Men vi kunne stikke innom hvemsomhelst av naboene, alle dører åpne. Masse unger og slikt.
Det var med tanke på dette at jeg ble litt oppgitt over barnehagen. Sambo som jobber i barnehage presiserte at personalet i en barnehage til enhver tid må ha oversikt over hvor mange barn som befinner seg der i tilfelle brann.
Og det er langt ifra så nærme at man kan følge med fra huset; det tar en cirka 10 minutter å gå for henne pga. litt kronglete vei. Og jeg har ingen problemer med å se for meg at hun (som nettopp har fylt fem) kunne funnet på å ta seg en tur på egen hånd i stedet for å gå i barnehagen. Det er på en måte sjarmerende å rømme hjemmefra i Astrid Lindgren bøker o.l. men desverre er ikke Oslo like idyllisk som Småland for 50 år siden...
Kanskje jeg er hysterisk (pleier normalt ikke være det) men jeg synes det skjer så mye rart her i hovedstaden og det skjer mye rart rundt her vi bor. Selv om jeg jo innser at det sikkert skjer like mye rart på bygda:rolleyes:
Tenkte det var en interessant debatt fordi jeg husker jo også at jeg selv gjorde mye mer alene da jeg var liten enn jeg lar mine små gjøre nå. Pappa som er oppvokst i Finmark fortalte om at når han var fem år rodde han på havet alene uten redningsvest og uten å kunne svømme! Godt noe har forandret seg:)
Jeg kommer ikke til å la mitt barn gå alene til barnehagen når hun er fem år :niks:
Men jeg synes det er en sak mellom foreldrene og barnehagen, hvertfall så lenge barnet ikke går på en farlig strekning.
Hadde ikke latt min minste gå alene til bhg da han var 5 år.
Datteren min kunne ha gjort det, men hun var litt mer moden enn broren og vi bodde nærme bhg.
Ifjor kunne M fint gått alene, men vi måtte da skrive under på en avtale om at det var greit. Det samme måtte vi skrive under på for at søsteren kunne hente.
For meg som jobber i barnehage så syns jeg det er greit at det er regulert slik at vi ikke kan tillate at barna kommer alene. JEg syns den daglige kontakten med foreldrene er viktig. Og det å øve på å gå alene syns jeg egentlig er tidsnok når de skal begynne på skolen.
Mine er 4 og 13. Eldstejenta begynte å gå alene til skolen da hun var 8-9 år. Da bodde vi rimelig nær skolen.
Jeg får vondt i magen ved tanken på at 4-åringen skulle ha gått alene i barnehagen -uansett hvor nærme vi hadde bodd.
Vel, nå vet jo jeg hvor du bor og hvordan barnehagen ligger i forhold til trafikk. Avhengig av hvor moden denne jenta er, og om det er noen hjemme, så ville nok vært tilbøyelig til å jeg la henne gå alene hvis det var mitt barn, ja. Vet at noen har en ordning der barnehagen ringer når barnet har gått derfra, for eksempel.
Der jeg jobber har vi det heldigvis sånn at barnet må fysisk bli levert/hentet av noen. Vi har hatt foreldre som har ringt og sagt "Nå er jeg hjemme, kan Xxxx gå fra dere nå" og da har styrer sagt at vi skal si nei.
Det er kun barnehjems/barneverns barn som kommer med drosje som kommer inn alene, og det ser uendelig stusseligt ut. Da pleier vi å prøve å løpe ut og følge de inn fra drosjen, for at de skal slippe å gå inn alene.
Har du ikke skjønt at noen synes det er gøy? Det er ingenting å få vondt i magen av. Vi prater ikke om unger som blir sendt alene fordi foreldrene ikke gidder.
Vi har aldri tillatt at barn går alene til/fra barnehagen hos oss. Tror ikke det er mange som har spurt heller, iallefall ikke så jeg har hørt det.
Men du må huske at assistenten ikke har anledning til å diskutere andre foreldre og barns situasjon med deg. De har taushetsplikt. Nå vet ikke jeg om barnet det gjaldt sto å hørte på i tillegg.
Det kan jo være at det er noe i den familien som gjør at de har fått "dispensasjon" til å gå alene.
Barnets modenhet og veien til barnehagen tatt i betraktning ser jeg ingen betenkeligheter med at de kan få gå til eller fra barnehagen alene. Så lenge dette er noe barnet selv ønsker, og er skikkelig avtalt med barnehagen.
For oss er det uaktuelt sånn som vi bor nå, og det er enda noen år før det blir aktuelt for poden uansett. Jeg gikk alene til barnehagen den våren jeg skulle begynne på skolen - syntes ikke det var så veldig stas, og vil ikke presse mitt barn til å gjøre det samme. Men fullstendig uansvarlig synes jeg virkelig ikke at det er. Og streng tatt ikke noe vi har noe med - med mindre det er mange tegn på at barnet ikke har det bra. Vi har jo lov til å bry oss om andres barn.
De færreste sender vel barna alene hver dag? Min jente får gå alene 2-3 ganger i mnd. Føler du virkelig at du mister kontakten med foreldre som sender barnet sitt alene en vei såpass sjelden? Dessuten snakker jeg jo med de voksne for å forsikre at hun er kommet vel fram, så jeg har jo kontakt.
Jeg har i samarbeid med pedleder i bhg avtalt at jenta mi kan gå alene av og til. Vi begge mener det er godt for selvtilliten hennes.
Nå startet jeg først på skolen like før jeg var 7, men jeg gikk også alene. Jeg er vokst opp på et bittelite sted, det var de færreste som ble fulgt eller kjørt til skolen. Min lillesøster gikk alene til barnehagen nesten hver dag, det var 300 meter.
Dette var da fryktelig kategorisk! Det er da ikke tragisk at noen unger synes det er artig å gå alene til barnehagen - forutsatt at det er en trafikksikker strekning. Nå er det uaktuelt for oss, da vi bor langt fra barnehagen, men hadde vi hatt barnehage like ved så kunne jeg ha latt en 5-åring gå alene dersom h*n hadde lyst og barnehagen var med på avtalen. Vi bor på et lite sted og det er ikke mye trafikk i området. Grunnen ville jo ikke vært at jeg ikke gidder, men at barnet evt. ønsket det selv.
Selv om det utjevner seg mye med årene, så er det selvfølgelig kjempeforskjell på en femåring og en seksåring!
Dette er jeg helt enig i.
I vår barnehage (ca 100 barn) er det INGEN barn som kommer eller går alene.
Personalet er veldig opptatt av at de største barna ikke skal få lov til å åpne porten selv - for de anser det som utrygt at de er utenfor porten på egenhånd ( barnehagen ligger ikke rett ved en trafikkert vei).
Men de er kanskje hysteriske...:rolleyes:
Jeg skjønner ikke hvorfor du får vondt i magen av en stolt og ivrig femåring som synes det er stor stas å gjøre dette alene. Jeg hadde fått vondt i magen hvis det var tydelig at barnet ble presset til det fordi foreldrene ikke gadd å følge barnet.
Jeg har handlet, og mannen står nå og forbereder suppa. Jeg leser høyt fra oppskriften og løper til og fra. :jupp:
Jeg skjønner godt at mange ikke vil sende sin egen 5-åring alene i barnehagen - det er mange gode grunner for det. Men å kategorisk hevde at det er farlig og uansvarlig å la et barn gå aleine til barnehagen - det er blir overhysterisk mener nå jeg.
Det er uaktuelt å la vår 5-åring gå aleine til barnehagen - til det er det alt for langt. Men hadde vi hatt barnehage nærmere og veien var trygg, så ser jeg ikke bort fra at hun hadde fått lov til det. En gang i blandt og i samarbeid med barnehagen.
Det ville jo ikke være snakk om å sende henne aleine hver dag, eller tvinge henne til å gjøre det som et ledd i selvstendighetstreningen eller noe. Det ville jo vært fordi det var noe hun selv ønsket.
Skjønnner ikke hva som var så sjokkerende med det. Mine tantebarn ¨gikk til barnehagen alene flere ganger, de var kjempestolt når de fikk lov. Ikke var det lang vei og ikke var det mer enn maks en bil som kjørte der.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
