For tiden drømmer jeg stadig at jeg roter meg bort, at jeg befinner meg på feil plass og ikke finner stø kurs. Jeg husker ikke navn, finner ikke telefonnummer og mobilen min virker ikke. Navn og ansikt fra tidligere tider flimrer forbi og alle er like tydelige eller utydelige.
Jeg tror det handler om at jeg har en flytteplan som er i ferd med å bli virkelighet. Jeg hørte en gang at nest etter sykdom og død er flytting og jobbskifte noe av det mest opprivende et menneske kan gå gjennom.
Det har etterhvert blitt noen jobbskifter på meg. Helt fra jeg begynte min spede arbeidskarriere med sommerjobber, diverse bijobber til jeg senere som ferdigutdannet stort sett har holdt meg til noen få arbeidsplasser har jeg følt at det har vært en grei deal. Nå vet jeg at den første tiden er krevende, men det er altså et spørsmål om tid før en kommer i rutine og lander.
Den store endringen er i mitt hode ikke å skifte bosted eller å knytte nye kontakter. Bekymringen ligger mer i det å ta med ungene bort fra det som er kjent og inn i et slags uvisse. Vil de trives? Vil de få gode venner? Vil det gå dem godt på det nye stedet? Vil det komme til å bli et stort savn? Tar jeg den rette avgjørelsen for dem? Vil de få flere muligheter for å utvikle seg i den retningen de vil?
Før jeg fikk barn og før jeg traff mannen min og sikkert lenge før jeg hadde nådd noen form for mental modning så jeg for meg at den dagen jeg fikk barn skulle jeg være en slags omreisende sirkusartist eller bistandsarbeider som reiste rundt i u-land med ungene i kofferten. I hvertfall ikke gro fast i så stor grad at jeg skulle ha motforestillinger mot å flytte dem fra en by til en annen. Det er vel kanskje derfor tiden er inne, før både jeg og de gror fast i så stor grad at vi ikke kommer oss bort herfra. For det tror jeg jeg komme til å angre.
Spennende å flytte, vi har flytta annenhvert år siste seks årene... Først fra byen vi studerte i, da var poden litt over året, så flytta vi igjen fra leid leilighet til egen leilighet etter tre måneder... I sommer flytta vi ut av byen og ut på landet i leid hus og nå i begynnelsen av desember flytta vi inn i nybygd hus "på landet" men fortsatt så nært byen at vi jobber der...
Poden er nå 4,5 år og han har stort sett tatt det greit med to flyttinger på et halvt år. Men jeg har vært bekymret, ikke har vi fått plass i barnehagen som ligger rett ved siden av nyehuset enda så han må sitte på med pappa til jobb hver dag og gå i barnehagen som ligger rett ved jobben hans. Ikke ideelt, men poden elsker den barnehagen så sikkert godt for han å ha noe trygt oppi alt det nye. Uansett så er familien den samme, vi har samme rutiner og de samme tingene (rotet :knegg: ) som før. Siden vi ikke har plass i den lokale barnehagen har vi ikke klart å finne noen lokale lekekamerater til poden, det bekymrer meg litt, men i går såg vi en haug med unger i akebakken ovenfor huset, blir nok litt aking i jula og da får vi være på hugget. Det var litt om mine erfaringer, går nok stort sett greit, men kjenner veldig på at jeg er klar for å bo LENGE på samme plass nå, få godt nettverk her og la poden få stabile rammer rundt seg... Vel så veldig stabile blir det ikke med det første... han blir storebror i januar. ;)
