For to år siden på denne tiden lå jeg på ei fødestue, trøtt, mørbanka og euforisk, med en varm liten menneskebylt tett inntil meg under dyna. Min sønn nummer to, som til min store forundring var halvskallet, blond og lubben der sønn nummer en var hårfager, mørk og mager...
For en perfekt liten fyr han var - og er. Han er fortsatt både tynn i håret, blond og lubben, og han har de blåeste øynene i historien, som sin far. Han er stort sett alltid glad, han er mild og snill, en forbausende blanding av utadvendt og sjenert, og dessuten fresende, hoppende rasende noen ganger. Veldig to år, altså.
Stuttingen min, som har blitt storebror, og som hver gang jeg sitter og pumper meg kommer løpende med koppen sin og spør så forhåpningsfullt: "Melk?" :blafre:
Lillegutten min, som ber så pent hver kveld: "Mamma synne? Aia boff?"
Jeg tror jeg for alvor begynte å elske julen da denne lille gutten valgte å komme til oss lille julaften.
Aia boff! :rørt: Gratulerer med to-åringen. For meg som har ei bitteminste som er noen få uker unna samme status er det helt snodig å tenke på at han er storebror! :knegg: Jeg synes jeg ser det forhåpningsfulle blikket ved puppen. :knegg:
