safran sa for 17år siden:

NEI. Aldri i verden.

Bergensis sa for 17år siden:

Eg kunne aldri vore surogatmor, nei.

Først og fremst pga. at eg har hatt tunge og regelrett kjipe svangerskap korttenkt

Eg kunne gjerne donert egg forutsatt at det vart gitt til par utanfor Norge.

Pebbles sa for 17år siden:

Fysisk skulle jeg taklet det.

Men jeg hadde på ingen måte taklet det psykisk.

Jinx sa for 17år siden:

Nei, hadde aldri klart å gi i fra meg barnet etter fødselen....

Martis sa for 17år siden:

Jeg kan ikke tenke meg å være surrogatmor. Jeg hadde ikke et spesielt lett svangerskap og fødselen var mindre hyggelig. I tillegg hadde det vært svært vanskelig for meg å gi bort barnet etterpå.

Tallulah sa for 17år siden:

Aldri. Jeg ville ikke under noen omstendigheter greie å gi fra meg barnet jeg hadde båret i ni måneder.

Libra sa for 17år siden:

Nei det kunne jeg ikke, og det av to grunner. Jeg er ikke en person som trivdes med svangerskapet, jeg var syk, jeg følte meg syk og jeg syntes synd på meg selv i 9 mnd :o. Men, hovedgrunnen er at jeg nok er redd jeg ville ha knyttet meg til vesenet som jeg hadde båret på, kjent på, snakket til og bekymret meg for, og knyttet meg så mye til det at jeg nok ikke ville ha klart å løsrive meg fra det følelsesmessig. Jeg tror jeg hadde gått resten av livet og følt at jeg hadde gitt opp mitt eget barn, selv om det genetisk ikke hadde vært mitt.

Tangina sa for 17år siden:

Nei. Orker knapt tanken på en graviditet til, og hvis jeg skulle orke det, måtte det i hvert fall vært for mitt eget barn. Tror heller ikke jeg ville være i stand til å ha et avhendelig forhold til et barn som lever i min kropp.

Obelix sa for 17år siden:

Nei, det tror jeg at jeg ikke kunne tenkt meg.
Frykter at jeg hadde blitt altfor knyttet til barnet i magen.

Frantzen sa for 17år siden:

Hadde jeg vært yngre så kanskje - hvis det var helt spesielle omstendigheter (nær familie f.eks). Men bare kanskje, måtte nok gått mange runder med meg selv først.
Nå er det helt uaktuelt.

Kunne aldri gjort for penger, bare.

Tuneland sa for 17år siden:

Nei, så plaget som jeg er under svangerskapet, og så vondt som jeg synes det er å føde, så duger ikke jeg til surrogatmor.

Lilleville sa for 17år siden:

Samme her!:nemlig:

Superior sa for 17år siden:

Ja, jeg tror jeg ville klart det. Men ikke med mitt egg selvsagt og det måtte være noen kjente. Veldig godt kjente.. Og mye betaling :kry:

Sitron sa for 17år siden:

Motsier du ikke deg selv litt nå? Det kan være steike dyrt med surrogatprosessen. Opp mot en million kroner om man reiser til USA. Ville du virkelig ruinert noen du kjenner godt og jeg antar, bryr deg om, for å gi de et barn? Dette er selvsagt et hypotetisk spørsmål, men jeg syns den setningen du kom med der er ganske selvmotsigende.

Miss Norway sa for 17år siden:

Tenkte det samme! :nikker:

Dersom jeg skulle vært GS for noen jeg ikke kjenner veldig godt tror jeg faktisk godt jeg ville tatt meg godt betalt for det. For ubehaget (siste svangerskapet var tungt) og forsakelsene. (Rødvin, trening, søvn...) Var det noen nære og kjære ville det vært annerledes, da ville det være en del av tjenesten. Min gave til dem lissom. For fremmede ville forsakelsene ha kostet litt antakelig. Det er ikke SÅ gøy å gå kvalm i ni måneder. Og å føde.

Milfrid sa for 17år siden:

Nix. Ikke får jeg til å bli gravid, og ikke kan jeg føde normalt. Ut over det ville jeg faktisk heller foreslå adopsjon framfor å bruke surrogatmor. Men det er jo selvfølgelig dem som ikke får lov til å adoptere. Og i forhold til dem bør man jo spørre seg om årsaken til at de ikke får adoptere. Er jeg kjiip nå? Nei, jeg er ikke mot at homofile skal få adoptere, men på generell basis mener jeg ikke at adopsjon er en menneskerett. Og heller ikke at det å få barn på andre vis er en menneskerett.

Men jeg forstår godt dem som velger surrogatmor om det er deres eneste mulighet til å bli foreldre. Forstår dog ikke like godt de som er surrogtmødre.

Susse sa for 17år siden:

Nei, det kunne jeg aldri gjort, ikke for noen. Å gi fra meg et barn som jeg har båret i mange måndter hadde jeg aldri greid.

Teofelia sa for 17år siden:

Hvis jeg hadde spurt min søster eller beste venninne om å være surrogatmor for meg, og hun hadde svart det skulle hun gjøre, fordi hun er glad i meg, men at hun ville ha 300 000 i tapte lønnsopprykk, utgifter til nye klær og vaskehjelp og litt for "tort og svie", så hadde jeg syntes det var en selvsagt ting og ville sagt ja med lett hjerte. Hvis jeg kunne betalt en fremmed for å gjøre noe slikt, kunne jeg definitivt ha betalt min søster eller venninne for å gjøre det samme. Faktisk ville jeg ikke drømt om å forvente at de skulle gjøre det gratis.

Sitron sa for 17år siden:

300 000 i tapt lønn? Her til lands taper man ikke lønn. Ikke spesielt mye, hvertfall. Det er EN ting å få betalt for faktiske utgifter/faktiske tap av penger man har. Det er en helt annen ting å få betalt 2-300 000 for selve tjenesten. I surrogatverdenen så kommer utgifter til ting og tang som gravideklær, vaskehjelp osv UTENOM basisfee'en, som gjerne er 20 000 dollar.

Teofelia sa for 17år siden:

Summen jeg nevnte var tatt helt ut av løse lufta; jeg aner ikke hva som er standard takst for å være surrogatmor. Poenget mitt er at jeg ikke ville synes det var urimelig overhodet om noen ville ta seg (godt) betalt for å gjøre en nær slektning eller venn en så stor tjeneste.

Sitron sa for 17år siden:

Det var nå en vanvittig sum du tok ut av luften.
Om man ønsker å hjelpe nære venner, så burde man kanskje tenke seg om tretten ganger når man ser at man er så steike dyr i drift at det vil ende opp med temmelig høye merutgifter.

Teofelia sa for 17år siden:

Ja, nå vil jo jeg helt eksplisitt IKKE under noen omstendigheter være surrogatmor for noen som helst noen sinne, og hvis jeg skulle vært det, er det ikke veldig sannsynlig at jeg hadde tatt meg betalt for det.

Men hvis jeg, helt hypotetisk, skulle hatt et brennende ønske om at min søster eller venninne skulle vært surrogatmor for meg, så hadde jeg ikke reagert en millimeter på det om de ville hatt godt betalt for jobben.

Sitron sa for 17år siden:

Poenget er at mange som allerede er surrogatmødre tar seg langt mindre betalt enn hva du kaller godt. Selv om det er vanlig å erstatte for tapt inntekt, så er det IKKE normalt at man erstatter for hva man KUNNE ha fått i form av mulige lønnsopprykk osv. Ergo syns jeg at du er helt vill i dine tanker om hva man bør kompenseres for.

Teofelia sa for 17år siden:

For min del kunne jeg blitt tilbudt 10 millioner og jeg ville fortsatt ikke takket ja.

Albertine sa for 17år siden:

Egentlig må jeg svare nei på det spørsmålet, men da jeg fikk vite at min mor tilbød seg å bære frem barn for sin søster som slet veldig fikk jeg et litt annet syn på saken. Det ble aldri noe av det da, men selve tanken er litt god.

Mams sa for 17år siden:

Om jeg skulle vært surrugatmor ville jeg ikke vært det for noen i familien eller som jeg kjente godt.
Det fordi barnet da ville vært en jeg måtte omgås med ofte og den biten hadde ikke jeg taklet tror jeg.
Da vile det vært bedre med noen som ikke bodde i nærheten og hvor jeg i en viss grad selv kunne hatt kontroll over kontakten med barnet.

Skulle jeg gjort det ville jeg ikkeklart å ta betalt tror jeg. Greit å få dekt faktisk utgifter ja, men i Norge er vi så heldig at det meste er gratis sm har med svangerskap å gjøre. Med unntak av klær da.

Men jeginnrømmer at jeg nok ikke hadde fikset å gå gavid uten å få premie i form av et lite barn.

Eggdonor derimot hadde jeg ikke hatt noen problemer med å være.
Et egg med mine arvestoff i ja, men jeg vil ikek være moren til barnet.
Den personen som bærer fram barnet vil være moren i mine øyne.

SIdestiller det helt med å være sæddonor, regner med at de fleste ikke ser på sæddonatoren som faren til barnet, men evnt partner/ektefele som moren har.
En mor/far er ikke nødvendigvis den biologiske forelderen, men den som er der for barnet etter at det er født.

Superior sa for 17år siden:

Niks. Hvis man da skulle komme til det punktet at kun et "ekte" genetisk barn vil være godt nok, framfor adopsjon så ville jeg krevd betalt for det. Hva er godt betalt? Jeg vet ikke.. Å adoptere kan koste borti mot 100 tusen i norge. Uvesentlig hva de betaler i USA siden jeg ikke bor der.
Dessuten kan man ikke bruke penger man ikke har, dermed anser jeg faren for å ruinere noen for heller liten. Hvis i så fall noen ville ønsket å ruinere seg for å få et barn, ville jeg sagt nei. Jeg er født med hodet, og kan bruke det.
Så jeg hadde ikke gjort det gratis nei.

Og etter å ha lest noen av argumentene så skjønner jeg at det kan gjøre det vondt verre at jeg faktisk kjenner personene og vil kanskje ha et forhold til barnet etterpå. Derfor priser jeg meg enn lykkelig at dette er rent hypotetisk, og vil egentlig ikke si så mye om hva jeg omsider hadde valgt om jeg hadde kommet i den situasjonen. ;)

Superior sa for 17år siden:

:nikker:

Samme tenker jeg..

Miss Norway sa for 17år siden:

Jeg er helt enig med deg altså. Jeg ville aldri forventet at noen (min søster) gjorde noe sånt gratis for meg, men jeg ville altså ikke selv ha tatt betalt fra noen som veldig nære, feks min søster. Spesielt hvis jeg visste at vedkommende hadde dårlig råd hadde det vært uaktuelt! På en måte hadde det vært penger jeg ikke trengte selv. Hadde jeg først skulle gjøre noen en slik fantastisk tjeneste hadde eventuelt økonomisk tap vært helt underordnet.

Det høres sikkert rart ut, men det er følelser det er snakk om her og følelser er ofte rare. :ja: Og jeg snakker her kun om MEG altså. Jeg hadde altså ikke forventet samme tankegang fra andre.

gullet sa for 17år siden:

:nikker:
Aldri, og Teofelia forklarer greit hvorfor.

Sitron sa for 17år siden:

Selvsagt er det ikke uvesentlig hva de betaler i USA, da de aller fleste norske som benytter seg av denne prosessen gjør det nettopp i USA. Her til lands er det ikke lov med tanke på ivf og transfer og i USA kan man få en PBO slik at barnet er sitt på papiret allerede før fødsel. Ergo er det å trekke inn USA en helt logisk konklusjon når man snakker om å gjennomføre et surrogatopplegg med en GS her til lands.

Miss Norway sa for 17år siden:

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Sitron sa for 17år siden:

Og det er nettopp de med samme tankegang som deg som egner seg. Alle andre er man overstadig lykkelige for at holder seg unna, med alle de problemer de kunne ført med seg. Som man jo ser innimellom, men heldigvis ikke så ofte.

Teofelia sa for 17år siden:

Tankegangen har jeg overhodet ikke problemer med å forstå. Jeg reagerte på at det virket som om du (og Sitron) mente at det burde være utenkelig for hvem som helst å ta seg betalt av venner og slektninger for en slik tjeneste.

At man kan synes det er utenkelig å ta seg betalt selv er jo ikke i det hele tatt det samme, og altså slett ikke vanskelig å skjønne.

Sitron sa for 17år siden:

Det er ikke utenkelig å ta seg betalt, men jeg finner det temmelig merkelig at man ønsker seg "godt" med penger for jobben.

Frantzen sa for 17år siden:

Jeg er ikke like skråsikker som deg, men tenker det samme, ja. Dessuten ville jeg jo hele veien vært fullstendig klar over hva jeg holdt på med - ser ikke for meg at jeg plutselig ble overrasket over at barnet ikke var mitt...dette fordi jeg aldri i verden ville ha gått inn i noe slikt uten å tenke tusen ganger gjennom det. Om det kunne være til hjelp og lykke for noen nær meg så ville det verdt verdt det, tror jeg.
Tenker motsatt av flere her inne og tror aldri jeg ville gjort det for noen jeg ikke kjente.

Men alt dette er lett å si, da. Jeg er for gammel og aldri om jeg hadde blitt spurt heller, tror jeg

Sitron sa for 17år siden:

For gammel til å være GS er du nok ikke.

Frantzen sa for 17år siden:

Nei, muligens ikke medisinsk sett. Men i mitt hode - ja.

TGM sa for 17år siden:

Jeg tror nok jeg kunne vært surrogatmor ja, men under forutsetning at det ikke var mitt egg.
Kunne nok vært eggdonor også, men jeg kunne nok ikke vært rugekasse for mitt eget egg om det i det hele tatt gir mening.

Skremmern sa for 17år siden:

Jepp.

Isa sa for 17år siden:

Eggdonor kunne jeg fint ha vært :får fine og mange egg ved eggstimulering: :stolt:

Jeg vet ikke hvor mange egg jeg har tatt ut i løpet av mine IVF forsøk, og jeg kjenner jeg ikke har noe spesielt forhold til de eggene (bortsett fra de 2 som har blitt til 2 fine barn da ;) )

Hvor mye får man betalt forresten? Noen som vet?

Skilpadda sa for 17år siden:

Uten å ha prøvd det, tror jeg jeg også ville tenke slik. Tanken på et barn som jeg var genetisk mor til er derimot helt annerledes - et slikt barn ville jeg følt var "mitt", selv om det eventuelt var blitt "ruget ut" i en annen mage. Emosjonelt sett ville det være mye mindre problematisk for meg å være GS enn ED (for å bruke de nye forkortelsene jeg har lært); "rugekasse" er det bare praktiske grunner til at jeg ikke ville være, men eggdonor er helt uaktuelt av emosjonelle grunner.

Blondie sa for 17år siden:

Dette er jo et glimrende eksempel på at du er en person som hadde egnet seg godt som surrogatmor. Jeg på min side er helt annerledes bygget og det har nok sannsynligvis å gjøre med at jeg selv lenge vurderte å motta egg fra ei annen kvinne.
Dette med gener har ikke jeg noe romantisk forhold til, snarere tvert imot, da mine gener indirekte forårsaket den største krisen i mitt liv. Derfor er det for meg ikke selve genene som skaper relasjonen, men det samspillet mor og barn har i svangerskapet og etter fødsel. Dette er magisk for meg og etter at jeg fysisk har kjent på kroppen hvor tungt det er for meg å leve det første året etter fødsel uten baby, så ville jeg aldri under noen omstendighet valgt å bære frem andres barn.

Mine søstre tilbød meg forøvrig sine egg når vi vurderte eggdonasjon, men vi avslo. Likevel gjør det at de tilbød seg dette at jeg føler en uendelig takknemlighet til dem og at forholdet vårt har blitt annerledes etter dette...

Tallulah sa for 17år siden:

Der er jeg helt motsatt. Gener har null og niks å si for om jeg blir knyttet til et barn. Hvis jeg hadde hatt barnet inne i meg, kjent det sparke, snakket med det osv. så hadde morsfølelsen kommet automatisk.

Hadde du ikke fått morsfølelse for et eventuelt adoptivbarn eller et donorbarn heller? Fordi det ikke hadde dine gener?

Skilpadda sa for 17år siden:

Siden jeg skrev at jeg tenkte likt som Miss Norway her, så svarer jeg også: Hvis jeg fikk lagt et barn i armene og visste at dette var mitt barn (som jeg fikk fra en surrogatmor, eller via adopsjon, f.eks.), ville jeg sikkert umiddelbart også følt at dette var mitt barn - men jeg føler jo ikke dette hver gang jeg får et barn i armene, for i de fleste tilfeller vet jeg jo at dette ikke er mitt barn. Og å være surrogatmor med et donoregg ville bli litt sånn at jeg visste at dette ikke var mitt barn (hverken genetisk eller i praksis). Men selvsagt antar jeg at jeg ville fått like mye morsfølelse for og blitt like glad i et barn jeg adopterte som i et barn jeg fødte selv.

Tallulah sa for 17år siden:

Jeg syns det er et ganske langt steg fra å få et barn i armene og å bære det inne i seg i ni måneder og føde det.

Jeg ville sikkert også hatt problemer med å gi fra meg et barn jeg hadde vært fostermor for en lang periode.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg sier jo ikke at det er det samme heller, da. Jeg prøver bare å si hvorfor jeg ikke tror jeg ville føle at det var mitt barn.

Det kan jeg også godt se for meg at ville være vanskelig. Uten at det nødvendigvis betyr at man oppfatter barnet som "sitt eget" og seg selv som barnets mor.

mus sa for 17år siden:

Jeg elsker å være gravid, så sånn sett kunne jeg gjerne vært surrogatmor. Men det blir tyngre og tyngre å trene opp igjen kroppen, så sånn sett har jeg ikke lyst. Dessuten er jeg usikker på hvor lett det er å skilles fra den lille bylten også.

Men jeg hadde nok vurdert det sterkt om min søster trengte hjelp.

Tallulah sa for 17år siden:

Det er greit, jeg syntes bare ikke det var en særlig god sammenlikning. ;)

Hadde jeg vært fostermor for et lite barn i rundt ett år tror jeg at jeg hadde oppfattet med selv som barnets (følelsesmessige) mor ja. Jeg vil med andre ord ikke være fostermor heller.

Tante Grønn sa for 17år siden:

Vanskelig! En utrolig flott ting og gjøre, men om det er mine gener eller ei : morsfølelsen hadde nok dukket opp. Regner det som usansynlig at jeg blir spurt, og det er jeg veldig glad for.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg mener det er en god sammenligning for meg. Den illustrerer hvordan jeg tenker, som var poenget her - at den ikke får deg til å tenke på samme måte er jo irrelevant.

My sa for 17år siden:

Dette var forresten en spennende tråd hvor jeg fikk vite om og tenkt over mye nytt (selv om jeg til tider blir forvirret av alle forkortelsene til Sitron :blånn: )

Noba sa for 17år siden:

Pebbles sa for 17år siden:

Nå er det jo ganske få damer i verden som faktisk har prøvd dette med å være surrogatmor.

Jeg tror mange som sier det ville vært null problem psykisk/emosjonelt kanskje ville blitt overrasket om de en dag var i en slik situasjon.

Bare tenk på hva kropp og psyke går igjennom i løpet av et svangerskap. Så mye endres i kroppen, og hele deg er klar for å ta imot et barn på så mange plan.
Også bare forsvinner det.

Jeg leste en artikkel om indiske surrogatmødre i Magasinet for en stund siden. Noen slet med en forferdelig sorg i etterkant.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg kommer helt sikkert aldri til å være surrogatmor, og det er klart jeg ikke vet sikkert hvordan jeg ville opplevd en slik situasjon. Men jeg har vært gravid, og vet hvordan jeg opplevde forholdet til barnet i magen da, og det er naturligvis en del av basisen for min teori om hvordan jeg ville oppleve å være gravid med noen andres barn.

Jeg har ikke lest artikkelen, så kanskje dette er helt feil, men jeg kan tenke meg at disse kanskje primært har gjort dette fordi de trengte pengene? Jeg ville tro at det å bli mer eller mindre presset inn i en slik situasjon av økonomiske grunner kan være mye verre enn det å ta et helt frivillig valg og hele tiden være klar over at man har valgt det selv og at hensikten er å hjelpe noen. Men som sagt, jeg har ikke lest artikkelen.

Skremmern sa for 17år siden:

Jeg tenker som Skilpadda. Den grønne.

Det har litt med hvordan man går inn i situasjonen. Innstillingen (dette er er ikke mitt barn, men deres), forventningene (jeg skal kjenne deres barn sparke og hikke), samt den generelle planleggingen, alt fra å snakke med de vordende foreldrene til selve insemeinasjonen.

Det at jeg ikke har sett barnet (i tillegg til å vite at det ikke er mitt), spiller også inn. Et fosterbarn danner man seg et forhold til basert på forholdet oss i mellom, personligheten og tiden vi faktisk tilbringer sammen. Jeg har ikke vært i den situasjonen selv, men jeg antar at jeg ikke vil elske fosterbarnet ved første øyekast, noe jeg har gjort med begge mine egne fordi de er mine. Et adoptivbarn må man lære å kjenne, noe jeg sannsynligvis også måtte ha gjort med dette barnet i magen, men før den tid har jeg levert det fra meg. Til foreldrene.

Bluen sa for 17år siden:

Samme her. Jeg ville mye heller ha donert de 24 overskuddseggene fra uttakene mine til verdig trengende enn til Oslos kloakk, hvor de (formodentlig) endte sine dager.

Superior sa for 17år siden:

Jeg bryr meg fint lite om prisene i USA ;)

Pebbles sa for 17år siden:

Dette har du nok helt rett i.

Og det finnes jo kvinner som klarer å være surrogatmødre uten å bli traumatisert av det.

Om man er 100% bevisst og gjør det av idealistiske grunner, kan det helt sikkert være en berikende opplevelse.

Jeg synes det er en helt fantastisk ting å gjøre for et annet menneske.
Men man skal være temmelig overbevist om at man vil komme til å takle å gi fra seg barnet etter fødsel.

Miss Norway sa for 17år siden:

Ja, Skilpadda og Skremmern forklarer det akkurat slik jeg selv ville gjort det.

Ikke minst det med forventningen og innstillingen. Jeg lager meg et tenkt scenario som ufrivillig barnløs. Og så plutselig ringte det på døren og der står en offentlig ansatt etellerannet med en baby og sa "Surprise! Du er blitt trukket ut til å være den heldige vinneren av dette adoptivbarnet! Gratulerer - det er deres! Bare signer her!" Og med dette adoptivbarnet i armene... klart jeg ikke hadde følt noen morsfølelse. Ikke neste dag heller. Men litt etterhvert - helt sikkert!

Men i en vanlig adopsjonsprosess går man jo minst like gravid som andre. Og venter og lengter og tenker og drømmer og nærer oppunder følelsen av at man snart skal få et avkom. Da blir gener uvesentlig, også for meg. Føler jeg. Som gravid med eget avkom - eller barn av donoregg som jeg skal beholde - samme. Men som GS med fremmed barn som jeg ikke skal beholde hadde det gått helt greitt å forholde meg nøytral!

Også i egne svangerskap har jeg hatt en nøktern innstilling, sikkert pga såpass mye innsikt i alt som kan (og går) galt. Jeg tok aldri det for gitt at det skulle gå bra; helt til fødselen kunne jeg si "hvis det blir baby" og ikke "når". Kynisk og føleseskald? Nei, for morsfølelsene var det ikke noe i veien med, de kom med en gang. Men definitivt rasjonell.

Kanskje det er lettere å gå inn i en GS-prosess dersom man til en viss grad er vant til å kontrollere følelser eller holde emosjonell distanse? :undrer:

him sa for 17år siden:

Jeg føler det på samme måte som Glitter. Og jeg er ganske sikker på at dette ville ha hodt vann i en realistisk situasjon også, grunnen til at jeg tror det er at jeg har en person som ikke er mitt biologiske barn, men som jeg tildels har slike følelser for.

Jeg er ganske overbevist om at det som får en til å føle morsfølelser for et barn er at man tar ansvaret for det barnet. At man tenker på barnet. At man gir barnet genuin omsorg. Det er i alle fall kjent at det ofte er følelsesmessig vanskelig for de som er fosterforeldre hvis barnet blir tatt fra dem. Hvordan det er i forhold til surrogatmødre vet jeg ikke.