Bobbelur sa for siden:
I fjor var november det. Helt til slutten av måneden.
I år? Den har hatt sine fine daer altså, men det er så mye rart som skjer. Mellombror har prolaps i ryggen og har hatt så vondt nedover baken og foten at han ikke har visst hvor han skulle gjøre av seg. Sove klarte han ikke, og heller ikke gå, stå, ligge eller sitte...
Odin har vist pjuskete tendenser, og det toppet seg litt i går og jeg har vært hos dyrlegen med ham i dag. Samme dyrlegen som jeg var hos for nesten nøyaktig ett år siden da Tea gikk bort...
Odin har også prolaps i ryggen. Han har hatt så vondt at han har bare lagt seg ned de siste to dagene. Og min hund gjør bare ikke slikt for han er ellers i hundreogførti!
Så har pappa ramlet og slått hodet sitt. Han ble kjørt på sykehus - og så han som skulle bli med sønnen sin (han broren min med prolaps faktisk) og familien på fotballkamp for å se Hønefoss klarte kvaliken. Mamma ringte og fortalte meg at ingen av dem hadde fått sett noe kamp fra tribuneplass, men fra venteværelset på sykehuset. Ennå har jeg ikke hørt hvor ille/bra tilstanden til pappa er, men når han godtar å ligge i ro, da er'n sjuk! Vi vet han har hjernerystelse, muligens har han hatt blødning også.
Samtidig er hjemmet her preget av en hormonell tenåring annenhver uke. Jeg tror ikke jeg orker si mer om akkurat den saken.
Jeg kan heller si litt mer om Luren og meg. Vi har opp- og ned- og litt sakte karusellturer sammen. Av og til orker jeg ikke mer liv sammen med, av og til skjønner jeg ikke hvordan jeg skulle gidde å fortsette uten. Jeg tror slutten av november ser mer optimistisk ut enn starten - hadde det bare ikke vært for alle de andre helsemessige plagene til resten av slekta. Min egen vonde skulder driter jeg i - jeg skal ta den med meg ut og måke snø i stedet.
