I tråden om helseattest ved ansettelse var det enkelte som var inne på temaet graviditet i en ansettelsessituasjon, så jeg spinner litt videre på denne.
Jeg får begynne med å understreke; jeg synes dette er et vanskelig tema. Jeg forstår frustrasjonen til arbeidsgivere som må på vikarjakt etter få måneder fordi en nyansatt blir gravid, eller viser seg å ha vært gravid allerede ved ansettelsen.
Imidlertid provoserer det meg at så mange kvinner (og menn, forsåvidt) ser på dette som et moralsk spørsmål. Gjengangeren i slike diskusjoner er argumentet om "ærlighet, lojalitet overfor arbeidsgiver, integritet". Javel. Og allikevel vet man jo med seg selv at en arbeidsgiver i de fleste tilfeller vil foretrekke å ansette en person som ikke er gravid, selv om lovverket er helt klart på dette punktet; kjønnsrelaterte forhold, som graviditet, skal ikke tas hensyn til.
En mann vil jo for eksempel ikke bli stilt overfor et liknende dilemma. Ikke en gang om han hadde hatt en gravid kone hjemme, og planer om å ta ut mer enn sine tilmålte 6 ukers fedrekvote. Vis meg den arbeidsgiver som spør en mann om han har planer om fødselspermisjon i nærmeste fremtid!
Likestillingsloven presiserer at arbeidsgiver skal gjøre en vurdering av den arbeidssøkende uavhengig av om vedkommende er gravid eller ikke. I praksis tror jeg at de fleste arbeidsgivere vil foretrekke å unngå å ansette en gravid kvinne, og at de med letthet kan argumentere for at graviditeten ikke var et tema da de valgte en annen kandidat. (For eksempel i tilfeller der man har flere kvalifiserte kandidater.)
Løsning? Tja, det er jo nærliggende å håpe på at vi kan bli flinkere til å dele fødselspermisjonen mellom far og mor, slik at hovedbyrden ikke nødvendigvis blir liggende på mors arbeidsgiver.
Jeg tenker at dersom man er i den situasjonen at man er gravid og arbeidssøker, så må man kanskje skjule det. Jeg synes imidlertid det er et poeng hvor langt man er kommet i graviditeten. Dersom man er mindre enn ca 15 uker på vei, så kan man alltids etterpå late som om man ikke visste dette da man var i intervju. Dersom man er høygravid, er det jo lett å se uansett. Dog ikke før man kommer på intervju.
Jeg syns også det er av betydning hva slags firma du søker jobb i. Sker du i stat/kommune eller andre veldig store selskaper så er "skaden" mindre om du ikke sier noe som gravid på intervju. Det er også mindre personlig at man har "løyet" til en leder i et stort firma, enn dersom du søkte jobb som en av tre ansatte i en liten bedrift som jobbet hardt for å slå seg frem.
Ikke misforstå meg nå. Jeg syns ikke det er rett at vi skal være nødt til å lyve her. Men realitetene er slik at vi blir diskriminert på dette området, og det er desverre en nødvendighet noen ganger. Det finnes heldigvis svært oppegående arbeidsgivere som klarer å se forbi dette, evnt ikke se det som en hindring i det hele tatt, men de er nok desverre i mindretall.
Personlig er jeg tilhenger av lojalitet og hadde jeg vært i en liknende situasjon ville jeg ventet til etter 2. gangsintervju med å fortelle at jeg var gravid og ikke til etter et evt. tilbud for ikke å presse arbeidsgiver opp i et hjørne. Min erfaring med arbeidsgivere så langt er at graviditet er ingen hindring fordi mine arbeidsgivere ansetter kompetent fagpersonell som liker jobbene sine og arbeidsplassen og som har et litt lengre perspektiv enn en fødselspermisjon.
Selv om jeg er tilhenger av lojalitet så må jeg innrømme at jeg lo høyt og lenge da en ansatt høyt oppe i systemet i et stort, norsk konsern fortalte at den nyansatte mannen hadde etter han begynte i stillingen fortalte at hans kone var høygravid og student og at han søkte om all permisjon han hadde krav på. Vedkommende hadde på et tidligere tidspunkt betrodd meg at han alltid spurte kvinnelige kandidater på intervju om graviditet og familieøkningsplaner. Så synd at han ikke spurte den mannlige kandidaten.
Ettersom jeg er selv tilhenger av deling av permisjonen (både i teori og praksis) så kjenner jeg også at jeg kan bli provosert av at ”alle andre” velger tradisjonell omsorgsfordeling i situasjoner hvor det stigmatiserer meg som arbeidstaker som belaster arbeidsgiver mer enn en tradisjonell mannlig arbeidstaker. Likestilling av mor og far som omsorgspersoner er roten til alt godt!
Jeg tror ikke det er lov å spørre om jobbsøker er eller har tenkt å bli gravid(correct me if I'm wrong).
Men man kan jo få spørsmålet likevel, og sier man da 'det vil jeg ikke svare på, for strengt tatt har ikke du lov til å spørre om det' så blir man vel sett på i et negativt lys uansett...
Jeg er også for deling av permisjonen halvt om halvt. Med da må kanskje permisjonen bli noe lengre. Mange fullammer jo enda når halve permisjonen er gått. Mange er såvidt begynt å få litt av seg selv på plass, og overhodet ikke klar for jobb etter så kort tid. Og er det egentlig rett at mor skal gå hjemme den tøffe perioden, og så sveiper far inn etter 6 mnd og "skummer fløten"?
I mitt tilfelle (har en datter på 7 mnd), så kan ikke far ta ut mer permisjon enn den lovpålagte da han fikk ny jobb for 1 mnd siden. Den jobben var vi avhengig av for å få han mer hjemme. Så summa summarum hos oss, så får far mer tid med jenta hvis han skifter jobb og ikke tar mer enn 5 uker perm, enn om han ble i gamlejobben for å ta ut 6 mnd perm.
Du har lov til å spørre, men man er ikke pliktig å svare. Dessuten har ikke arbeidsgiver lov til å ta hensyn til slike opplysninger uansett. Det gjelder religiøs overbevisning og etnisitet også.
Det er som Myrsnipa sier, de kan spørre, men man kan nekte å svare. For det første; nekter man å svare trekker vel arbeidsgiver den konklusjonen at kandidaten er gravid eller planlegger å bli det. For det andre; spør en arbeidsgiver om dette på intervju kan man vel være rimelig sikker på at det blir tatt med i vurderingen, noe som i utgangspunktet ikke er lov.
Jeg er også enig i at det kommer an på hvor langt man er på vei. Er man 8 uker gravid og sier dette på et jobbintervju kan man i verste fall miste både barnet og muligheten til å bli ansatt. Selvsagt kan dette også skje senere i graviditeten, men tidligere aborter er tross alt veldig mye vanligere.
Det er sånn det er, ja. Ok. Problemstillingen er jo der uansett. Hvis man velger å ikke svare kan det jo lett tolkes dithen at ja, det skal du ikke se bort i fra... Og hvordan kan man vite hva arbeidsgiver har tatt i betraktning når han velger en bort og ansetter noen andre?
Hvis man ønsker å dele permisjonen så er det mange måter å løse det på. Vi ønsket at begge skulle være jevnbyrdige omsorgspersoner fra dag 1 og delte permisjonen 50% helt fra starten etter at vi begge hadde vært hjemme i 10 uker etter fødsel.
I arbeidsmiljøloven står det at arbeidsgiver kan nekte uttak av graderte fødselspenger hvis dette er "til vesentlig ulempe" for bedriften. De nekter ham altså ikke å ta ut fødselspenger utover vanlig fedrekvote, men de vil at han skal jobbe 100% i den perioden han er på jobb. (Var det forståelig?)
Likestilingsombudet har jo sagt at de anbefaler kvinner om å lyve på spørsmål om graviditetsplaner om de får spørsmål om dette på intervju, så da mener jeg at man ikke burde ha skrupler med det.
Jeg har faktisk snakket med arbeidstilsynet om denne "vesentlige ulempen". Det skal visstnok være så vesentlig at det truer bedriftens eksistens, for at det skal gå igjennom en evnt rettslig instans.
Jeg mener at det er stor risiko for å skade tillitsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver både hvis man lyver (da tenker jeg på hvis graviditeten er kommet langt nok) og hvis man venter med å si noe til arbeidsgiver har gitt et formelt jobbtilbud. For meg betyr dette forholdet så mye at jeg ikke ville risikert det. Da ville jeg heller tatt sjansen på å finne ut at min potensielle arbeidsgiver har holdninger jeg ikke ønsker at en arbeidsgiver skal ha.
Helt enig. Derav mitt poeng om at hvor langt man er kommet er avgjørende for om jeg ville sagt noe. Hadde ikke skjult meg under en genser dersom jeg var 24 uker på vei, for å si det sånn.
Ja, jeg vet det. Men så er det jo slik at en skal kunne jobbe der etter permisjonen også. Skulle det bli en rettslig prosess ut av dette hadde det vel kunnet gå ut over arbeidsmiljøet, blant annet.
Det hadde kommet ann på en totalsituasjon. Jeg tror jeg ville latt være å si noe opp til ca uke 15. Fram til til ca da kunne jeg tatt en spansk en og sagt at jeg ikke visste det på intervju.
I en drømmeverden ville det vært suverent om det var feks 18 mnds fødselspermisjon, med pålagt todeling. Det ville vært supert for både lang ammepaeriode, masse fleksibilitet i fht deling og jobbing osv.
Jeg er på prøvern og på jobbersøkern. På en gang. Jeg nekter å begynne med prevensjon igjen etter ti måneders prøving, og jeg er helt nødt til å få meg ny jobb så snart jeg kan. En vet. graviditet vil kunne rote til ganske bra i fht en del prosjektoppdrag jeg ser som aktuelle, og å bli ansatt som gravid er dessverre ikke lett. Som 32-årig ettbarnsmor er jeg ikke verdens mest interessante jobbsøker. Hadde derimot samboeren min (som skal ha halvparten av neste permisjon) vært på jobbsøkern, vil jeg tro ingen ville spurt om hans familieforøkingsplaner...
Jeg kaster inn et nytt moment. Hva om stillingen du søker på er et vikariat, si på ett år. Bør man da oppgi at man er gravid og ikke kommer til å kunne fullføre vikariatet? Har arbeidsgiver rett på å få vite det? Er det greit at arbeidsgiver heller velger en som kan være der hele året?
Hovedregelen er at det ikke skal ha noen betydning for ansettelsesforholdet at du er blitt gravid. Allikevel har Høyesterett trukket en grense for de tilfellene hvor graviditeten medfører at arbeidstaker ikke er i stand til å utføre arbeidet for mer enn en begrenset periode av vikariatet og dette er til ulempe for arbeidsgiver. Dette er rent juridisk.
En annen sak er at jeg personlig ville følt det verre å ikke nevne graviditet ved intervju til et vikariat enn til en fast stilling. Dette fordi et vikariat er en såpass kort periode, i motsetning til en fast stilling som jeg ville kommet tilbake til etter kort tid, og sannsynligvis beholdt over en lengre tidsperiode. I denne sammenhengen synes jeg at 6 måneders fravær ikke burde ha så fryktelig mye å si.
De lukter nok mulige nye svangerskap på lang vei i det offentlige også. Som utdannet adjunkt m. flere års arbeidserfaring, har jeg måttet gå arbeidsledig en god stund, så har jeg fått kortere vikariater og etter hvert noen lengre vikariater. Samtidig har jeg blitt forbigått av menn med mindre utdanning, og kortere ansiennitet enn meg i de fleste av de store tilsettingsrundene, og i hvert fall når det gjelder faste stillinger. Noen av de som har kommet foran meg i køen har ikke en gang hatt godkjent lærerutdannelse.
Hvilken kvinne føler seg uansett særlig ønsket i en jobb når stort sett det eneste de er interessert i under intervjuene er om småbarna er mye syke, og om det i så fall er mor som er hjemme med ungene? Jeg hadde så dårlig erfaring med dette at jeg ikke trodde på rektoren ved skolen min når han, til tross for at jeg var gravid tilbød meg vikariat denne høsten.
Jeg er helt enig med deg. Og faktisk skjønner jeg arbeidsgiver også. De trenger noen som skal vikariere for andre som er borte, og da ønsker man ikke at vikaren også forsvinner. Jeg presiserer at her synes jeg det samme gjelder for menn.
Når det gjelder faste ansettelser synes jeg godt man kan skjule det. Men på den annen side, får man spørsmålet ville ihvertfall jeg svart ja. Jeg tror jeg ville svart noe slikt som: Ja, jeg er gravid. Men det bør ikke ha noe å si. Hvis jeg er den som er best egnet til jobben nå vil jeg også være det etter endt permisjon.
Det er sant. Og det er naturligvis sant at man ikke egentlig ønsker å jobbe et sted som fokuserer veldig på hvor mye fravær småbarnsmødre har. Men hvis man står uten jobb akkurat når man har blitt gravid, så er det faktisk ganske viktig å få en jobb så fort som mulig - det kan jo få store økonomiske konsekvenser for familien dersom man ikke rekker å jobbe opp rett til betalt fødselspermisjon. Jeg skjønner veldig godt kvinner som da sniker litt mer enn de vanligvis ville gjort.
Å lyve på direkte spørsmål skal man ikke gjøre uansett, da. Men da jeg var prøver, permittert fra jobben min, og på intervju til et ett års vikariat, og sjefen sa, litt fleipete og bare delvis som et spørsmål, at "jeg skal jo helst ikke spørre om du planlegger å bli gravid med det første?", så svarte jeg "det ville jo ikke vært så praktisk i denne situasjonen". For alt det jeg visste, kom jeg jo ikke en gang til å bli gravid mens jeg var der. (Jeg ble for øvrig gravid samme uke som jeg begynte, og sjefen min bare lo hjertelig og gratulerte meg da jeg fortalte det, så det gikk helt bra.)
Et viktig poeng. Og nok en gang - det er bare en kvinne som vil få dette dilemmaet. (Kan man si dilemmaet, språkentusiaster?) Man sitter ikke på intervju og tenker på arbeidsgivers beste når familieøkonomien krever en ekstra inntekt.
Å være prøver er ikke det samme som å være gravid, nei. Man vet tross alt ingenting om når man blir gravid eller om man blir det. Man kan faktisk ikke svare på et jobbintervju at man prøver å bli gravid. Slik jeg ser det er det en helt annen situasjon.
Jeg lo litt av historien din. Den var koseligmorsom.
Hele situasjonen ble litt komisk. Vikariatet var utlyst fordi webredaktøren deres skulle ut i fødselspermisjon. Sjefen hennes (som intervjuet meg) var nettopp tilbake fra fødselspermisjon. Den personen som ble innstilt som nr. 1 i vikariatet, takket nei fordi hun akkurat da oppdaget at hun var gravid. Og jeg, som endte opp med å få jobben, ble altså gravid umiddelbart. Man kunne jo ikke annet enn å le. :D
Jeg har full forståelse for at gravide kvinner ikke blir ansatt i alle bedrifter. De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide. Velger man å bli gravid, må man også regne med at det ikke nødvendigvis er så lett å få jobb. Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.
Jeg er ikke helt enig med deg. Trygdekontoret dekker fødselspenger til ansatte som får barn, og selv om det selvsagt er en ulempe å måtte skaffe vikarer, er det ikke en så stor påkjenning at ikke de aller fleste bedrifter er i stand til å takle det.
Og det er sant nok ikke så lurt å planlegge å bli arbeidsledig samtidig som man er gravid, men det tror jeg heller ikke det er så mange som gjør. Det er mye som skal passe når man skal ha barn, både økonomisk, familiemessig og arbeidsmessig, og det er ikke alt man kan planlegge. Å bli gravid kan ta et år eller to, og mye kan skje i løpet av en slik periode. Ganske mange av oss har tidsbegrensede ansettelser av ulike slag, eller blir oppsagt eller permittert av ulike grunner. (Jeg var selv fast ansatt da jeg begynte å prøve, var blitt permittert da jeg ble gravid, og ble sagt opp et par måneder etter. Heldigvis hadde jeg da i mellomtiden fått det omtalte vikariatet, ellers hadde jeg da vært i en vanskelig situasjon.)
Dette synes jeg blir litt feil. De fleste tenker vel litt lenger frem i tid enn bare et år eller to. Dersom man virkelig ønsker en jobb, og dersom en arbeidsgiver virkelig ønsker en person i en bestemt stilling vil det neppe være avgjørende om vedkommende blir borte noen måneder/1 år på ett eller annet tidspunkt.
Dessuten tror jeg det kan slå positivt ut med en arbeidssøker som faktisk klarer å ha to tanker i hodet på én gang - familie og fremtid på jobbfronten.
Hvis man ikke kan være i en jobbsøkersituasjon samtidig som man prøver å bli gravid, hva da med alle de som prøver i flere år, skal de da altså ikke kunne søke jobb samtidig? Og et poeng som jeg tror du overser, Sitron, er at en permisjon er nokså kortvarig om man ser det i et bredere perspektiv. Om man blir på en arbeidsplass i 5-10 år har det ikke så mye å si om man er borte 6-12 måneder i fødselspermisjon.
En annen ting er at arbeidsgiver ikke "splæsjer ut" på gravide. Fødselspermisjon er betalt av folketrygden. (Riktignok begrenset oppad til 6G)
Jo mer jeg tenker på det, jo mer blir jeg enig med meg selv. I kortvarige ansettelsesforhold der en permisjon utgjør en stor del av tiden jeg ville opplyst om en graviditet. I et slikt tilfelle ville jeg også godtatt at de valgte meg bort pga gravideteten fordi jeg rett og slett ikke kan yte det de ønsker i den tiden de ønsker det.
Ved fast ansettelse eller ansettelsesforhold med lengre varighet ville jeg opplyst om det ved direkte spørsmål, og mest sannsynlig uansett hvis jeg var over 12 uker gravid. Dette fordi jeg selv ville følt ubehag ved ikke å gjøre det. Jeg ville da altså forsvart mitt kandidatur ved at en permisjon er veldig kort i forhold til hvor lenge man er ansatt. Er man best egnet, så er man det.
Jeg forstår derfor ikke bedrifter som velger bort unge kvinner, gravide eller ikke. Den ressursen de er både før og etter permisjoner teller mer enn et kortvarig opphold.
Samtidig er jo svangerskapsvikariat en utmerket sjanse for en bedrift til å "prøve ut" nye ansatte og for nyutdannete til å komme inn på arbeidsmarkedet. Gjennom svangerskapsvikariater får man inn et nytt menneske, kanskje med andre kunnskaper og erfaringer, og har muligheten til å vurdere om dette er et menneske som man gjerne vil oppfordre til å søke en stilling senere eller ikke. På mange måter er jo dette også et gode. Jeg innser at det ikke er så aktuelt i forhold til de som allerede er gravide når de søker jobb, men i forhold til de som er "inne i systemet" og blir gravide så vil jeg absolutt fremheve at der også kan være fordeler for arbeidsgiver.
Det er et godt argument overfor arbeidsgiver - jeg har ikke tenkt på det før. Men det må nesten arbeidsgiver skjønne selv, det hadde ikke nyttet å argumentere med det dersom man får spørsmål om evt. graviditet på intervju.
Min forrige arbeidsgiver spurte rett ut på intervju om jeg skulle ha flere barn. Og det hadde jeg jo tenkt. Jeg endte opp med å flire og å si at "Det er det vel for tidlig å si noe om, det vil tiden vise." Arbeidsgiver svarte at det er bra med flere barn, men at det hadde vært greit om jeg ble "litt varm i trøya først". I og for seg et OK svar.
Og et sidespor; siden jeg begynte men ikke trivdes, var jeg 3 mnd på veg da prøvetiden gikk ut. Så jeg er fornøyd, i alle fall.
Såvidt jeg vet koster det dem kun tid og anstrengelser for å ansette en vikar - og det har de ca 8 mnd på seg til å få gjort.....
Jammen er det mange ærlig og redelige kvinner - tror dessverre ikke alle arbedsgivere er like moralske. De fleste arbeidsgivere maler sin egen kake og lar det gå ut over arbedstakerne deresom det er nødvendig. Hvorfor skal kvinnene tenke annerledes? Jeg hadde nok ikke løyet (der er jeg alt for dårlig), men jeg hadde nok gjort alt for å unnå å svare på spørmålet....
Jeg tror dette er mer ett problem for mennesker med liten/ingen utdanning. Min erfaring som nygift 33 årig ettbarnsmor er at dette ikke var et tema nå jeg byttet jobb i vår. Og jeg jobber i det private, der de kanskje er mer kjent for å ta noen snarveier :dulte: Lykke til med jobbsøkingen!
Når det gjelder om jeg ville fortalt/ikke fortalt, så er jeg på samme linje som Veronal. Jeg syns det er tillitsvekkende å fortelle om en graviditet og man får jo da se hvor langsiktig arbeidgiver tenker. Jeg ville ikke ha fortalt det i startfasen av en intervjurunde, men på 2. eller 3 gangsintervju når man har fått bedre kontakt med arbeidsgiveren.
Samtidig har jeg ingen problemer med at noen føler at det er riktig for dem å ikke fortelle evt lyve om en graviditet i en intervjusituasjon.
Sånn tenker jeg også, og sånn tenker jeg når jeg har vært med på å ansette folk.. :nikker:
Om det er ei dame, som er i et forhold.. og kanskje ikke har fått barn enda, og er rundt 30 år.. så ligger det jo litt i kortene at det KAN bli et svangerskap i nærmeste fremtid.. ;)
MEN, om den personen er den rette for virksomheten - så vil man jo uansett ha den personen? Ja, blir borte i 1 år.. kanskje mer, eller mindre.. men totalt kan jo personen gjøre en utmerket jobb i 16 år for alt man vet ;) :riktig:
Jeg synes folk skal bli ansatt ut i fra kompetanse, personlighet og egnethet.
Ut fra den erfaringen jeg har med graviditet og arbeidsgiver så ville jeg ikke sagt noe om at jeg var prøver/tidlig gravid.
Jeg fikk spørsmål om jeg skulle ha flere barn i nærmeste fremtid da jeg var på jobbintervju og jeg jugde og sa at jeg hadde ikke noe planer om det. Jeg fikk jobben og ble gravid etter 1 mnd, noe som var veldig planlagt. Da arbeidsgiveren min fant ut av det ble han skikkelig sur. Når prøvetiden var over prøvde han seg på at han ikke ville ha meg der lenger siden jeg var gravid og det hadde jeg sagt at jeg ikke skulle bli. Han fikk klar beskjed av meg om hvordan loven er på det området og jeg fikk fast jobb, men det var ikke koselig å jobbe der akkurat. Vi var bare 4 ansatte.
Nå har jeg bare skummet tråden, men kommer likevel med mine synspunkter...
Jeg er daglig leder av en forholdsvis liten bedrift. Jeg vet at dersom jeg hadde ansatt en kvinne som enten var gravid på ansettelsestidspunket eller ble det relativt raskt (planlagt vel og merke) da ville jeg nok blitt litt skuffet og litt fortvilet. Rett og slett fordi at for meg ville en ansettelsesprosess tatt veldig mye tid og energi, da vi er en faghandel innefor vårt felt, og opplæring tar laaaang tid.
På den annen side, er jeg jo kvinne selv, har nettopp kommet tilbake etter min andre permisjon, så det er jo mulig å få det til.
Jeg ville ikke stilt spørsmål ang planer om garviditet, men et spørsmål a la "hvor ser du deg selv om tre år" ville kunne gitt meg en pekepinn. Og jeg ville tatt hensyn til de planene, enten det var en mann eller en kvinne i den rette alderen. Altså, dersom det var en mannn med høytsvevende planer og visjoner ville han ikke fått jobben - rett og slett fordi jeg er litt tilhenger av kontinuitet på arbeidsplassen. Og enten jeg ville det eller ei, jeg hadde nok også tatt det med i vurderingen dersom en kvinne hadde sagt at " om tre år er jeg tobarnsmor med villa, hund og stasjonsvogn"....
Søker man vikariat bør man fortelle om graviditeten. Ikke minst fordi det kan slå tilbake på en selv dersom man ikke gjør det. Det samme gjelder en liten bedrift som er avhengig av kontinuitet. I større bedrifter eller det offentlige ser jeg ingen grunn til å fortelle om en eventuell graviditet. Min arbeidsplass er forøvrig ekstremt rund og fleksibel på det feltet, så det er mulig at jeg er en smule farget i mine synspunkter.
Det kommer jo også an på hvilken posisjon man selv er i. Siden jeg har en bra jobb jeg trives med, hadde jeg som Veronal fortalt det etter noen intervjurunder, men før tilbudet forelå. Jeg ville aldri forlatt en god jobb der jeg har tillit og integritet til et sted der jeg kanskje ville blitt oppfattet som illojal. Dessuten er det en god test på hvor mye de vil ha deg.
Hadde jeg derimot trengt jobben desperat, f.eks. for å få opptjent nok fødselspoeng (sier man det?), hadde jeg ikke fortalt det. Det er ikke ulovlig, tvert i mot, og heller ikke egentlig umoralsk. Men jeg hadde ikke klandret arbeidsgiver for ikke å satse på meg 100 %, og hadde nok ikke sett for meg karrieren der.
Jeg var ansatt som i barnhagen som vikar et år, der jeg jobbet som lærling, også ble det en ledig stilling og sjefen ville ha meg der, men det var en annen som også ville ha den, hun jobbet ikke i barnhagen. Det var noen i kommunen som skulle holde intervjuet og det første han sa etter å ha studert meg litt var, ja du er gravid eller? Eh ja jeg er det, og da ville han heller ansette hun andre, men sjefen min ville ha meg og ikke hun andre så da ble det MEG!
Uff dette er ikke lett. Jeg søkte på en jobb og fikk den når jeg var mindre enn 12 uker på vei med mitt første barn. Jeg hadde ikke samvittighet til å ikke fortelle det når jeg fikk jobbtilbudet, og det endte med at de gav jobben til noen andre. Det hele var ufattelig kijpt og jeg ble ganske så deppa av det hele. Det var dessuten en type stilling jeg hadde ønsket meg i årevis så derfor var det ekstra bittert.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
