Noen starter en tråd på FP, om noe de har opplevd. Det kan være noe de finner rart og ekkelt, noe de reagerte litt på, og de trenger kanskje bare å skrive fra seg. Ikke sikkert det kommer i spørsmålsform engang.
Er det da frekt å svare ved å bare skrive om seg selv i den tråden? Ikke engang en kommentar til HI, men rett på med "jeg opplevde en gang at ..."? Burde det være en uskreven regel om hvertfall å skrive noe til HI, om ikke mer enn én linje i starten eller mot slutten av innlegget?
Jeg vet ikke helt, av og til kan det være godt å høre om lignende tilfeller, og jeg tror ikke jeg ville reagert negativt dersom noen hadde valgt den formen for tilbakemelding.
Når det er sagt, så kommer det selvsagt an på HI. Hvis noen skriver et innlegg om dødsfall i familien, og er oppriktig lei seg, så blir det jo skivebom å fortelle om den gangen marsvinet ditt døde.
Jeg besvarer ofte et innlegg med å fortelle om en tilsvarende opplevelse jeg har hatt, og dette er selvsagt ment som en sympatierklæring og ikke som en egotripp, men det skjønner kanskje ikke mottageren/hovedinnleggeren. :trolig uhøflig: :sparke:
Her har jeg sikkert syndet, men det var ikke ondsinnet ment. Jeg syns forøvrig det hender seg at det er greit å la være å kommentere hovedinnlegget. Noen ganger gir det nemlig nok opplysning til hovedinnlegger ved å la det være.
Jeg vet ikke helt, jeg. :vetikke: Det slo meg først i dag. Jeg satt å leste gjennom en rekke tråder samtidig som jeg ammet lillesøster og av den grunn ikke kunne svare da begge hendene var opptatt. :dårlig planlagt ammestund: Hvert fall kunne mange av svarene vært egne tråder, da de bare handlet om noe de selv hadde opplevd.
Jeg syns det kommer veldig ann på hvordan HI formulerer det første innlegget. Er det et innlegg for å få råd, eller er det innlegg for å dele en historie.
Barnepleier-tråden tok jo litt av, men her skrev jo Bergensis:
"Nei, tråden kan gjerne viast til merkelege fagfolk me har møtt:nemlig:"
så da er det jo helt greit at andre deler av sine erfaringer syns jeg.
Jeg er nok skyldig her (en mulig grov en i merkelig-barnepleier-tråden, hvor min siste setning sikkert passer altfor godt på meg selv), men har tenkt som så at det var vanlig kotyme her på FP? Jeg startet karrieren her med å lese masse, blant annet for å få et inntrykk av hva som var vanlig.
Jeg syns ofte det har lite for seg å poste innlegg med samme svar som ti andre, og selv setter jeg pris på at folk deler historier de kom på når de leste HI.
Forøvrig kan det ofte være at Hi spørsmål er svart på av mange kloke damer, og man dermed ikke har nope å tilføye, på den måten kommer det en liten historie i stedenfor om noe tilsvarende. (Det gjør nok jeg ofte... )
Synes svaret her kommer helt an på hovedinnlegget jeg.
Hvis det er av typen: Hva mener du? Har du opplevd det? osv, så sier det seg selv at HI er ute etter andres historie. Hvis HI derimot forteller en historie for å dele, synes jeg det er litt rart å hoppe rett på meg-meg-meg.
Nei, jeg syns ikke at man er forpliktet til å "svare" direkte til hovedinnlegger. Som du sier er slike tråder ofte en "utblåsning" og da er det litt dette med "felles skjebne, felles trøst". Det kan være greit å høre hva andre har opplevd av lignende situasjoner. Det er sjelden at det er noe konkret å svare på i slike innlegg. Og helt ærlig syns jeg det blir bare dumt med alle som svarer kort og meningsløst av typen "Huff, at det går an!".
Det kommer helt an på hvordan hovedinnlegger har formulert innlegget sitt, om vedkommende vil ha råd, eller bare vil ha en reaksjon på noe han\hun har opplevd.....
Jeg synes for det meste man strengt tatt bør skrive noe som forsvarer at man velger å legge innlegget sitt i denne tråden i stedet for å lage sin egen tråd, enten man gjør det ved å henvende seg til HI i en linje eller to, eller ved å vinkle innlegget slik at det er on-topic. Men jeg har sikkert gjort omtrent det du beskriver, enten fordi jeg (mer eller mindre feilaktig) mente det var opplagt at det jeg fortalte var relevant for det tråden handlet om, eller fordi jeg ble så oppslukt av min egen gripende og fascinerende historie at jeg glemte meg bort. :humre:
Jeg er nok ganske uhøflig da. Men jeg føler meg litt teit hvis jeg skal komme med samme sympatierklærng som kanskje 10 stk før meg. Men klart, hvis det oppfattes som uhøflig, så ønsker jeg jo å endre væremåten min. :redd for å være mer uhøflig enn strengt tatt nødvendig:
Jeg er av de som nok kan synde her. Jeg er elendig til å formulere meg men for meg er det da ment som et svar til HI. Det vil si jeg prøver å enten fortelle hvordan jeg valgte å angripe noe lignende men uten å si "du kan gjøre sånn". Eller jeg kan velge å si "du er ikke alene" på den måten.
I mitt forskrudde hode gir en ofte mer av seg selv til en innlegger med å si noe mere. Å bare få jattesvar synes jeg er litt trist selv.
Dersom det er veldig uhøflig, synder jeg flere ganger om dagen. Mulig jeg er veldig selvopptatt. Jeg reagerer ikke negativt om tråder jeg starter (har jeg startet noen tråder, forresten?) får kommentarer av den typen.
Jeg synes ikke det er uhøflig.. Om det er noe som har skjedd, for å fortelle bare, om man da velger å legge til sin egen historie. Jeg synes det kan være festlig.
Verre synes jeg det er når man spør om en ting, feks amming, og man svarer og oppdaterer videre i tråden, og man fortsatt får svar på det som stod opprinnelig som hovedinnlegget. For saken har jo forandret seg.. At man da ikke tar en titt bakover i tråden, synes jeg er uhøflig. ( nå er sikkert dette et eksempel på "uhøflige- mennesker", men jeg synes det er mer uhøflig, siden jeg sikkert gjør det som blir diskutert ofte. )
Veldig krøkete forklart. Nettopp stått opp.. :rødme:
Noen ganger utvikler en tråd seg så mye at det blir mer naturlig å svare på noe annet enn det hovedinnlegger har skrevet om, andre ganger kan ens egen historie underbygge noe HI skriver om eller evnt. vise en helt annen side enn det HI bidrar med. Det er uansett ikke nødvendig å slenge på en hilsen eller referanse til HI hvis man bidrar i tråden. Synes jeg.
Og hvordan skulle det gått med de herlige avsporingstrådene dersom man var høflig og svarte på HI til enhver tid? Jeg setter alltid pris på en god avsporing (med vekt på god).
Jeg syns det er uhøflig å begynne å bråke med og sette opp stilaser rundt huset (for å skifte tak) klokken 19.30, ETTER at jeg har sagt at det passer dårlig med en tur opp på skråloftet fordi vesla liksom skal sove nå. :snill: :deler:
Jeg synes faktisk hun har et poeng. Når en tråd har utviklet seg så er det jo interessant å svare på den pågående diskuejonen og ikke alltid bare på hovedinnlegget. Ofte har det kommet til nye opplysninger som gjør at et svar etter kun å ha lest hovedinnlegget virker helt ute av kontekt.
Ja, det er kanskje det. Jeg pleier å lese gjennom tråden, hvis ikke vil jeg alltid se stemningen i det siste innlegget og på den måten vite litt om hva det går i.
Jeg er sikkert en av disse uhøflige menneskene. Er ikke helt sikker.
Det er ikke vondt ment isåfall. :glis:
Der sliter jeg litt.
Synes ofte tråder er blir alt for lange før jeg kommer meg in i de og orker sjeldent lese meg gjennom førti sider. :flau:
Da kan jeg godt sjekke første og siste side, for så å gjøre meg opp en mening om jeg MÅ lese hele tråden før jeg svarer.
Jeg synes i utgangspunktet man bør lese hele tråden før man svarer, men det er klart det kommer an på hva slags tråd og hva slags svar det er. I alle fall ser det teit ut å begynne å krangle eller kjefte om noe tråden ikke handler om lenger, og som kanskje til og med har blitt oppklart eller tilbakevist siden det ble postet. Hvis HI spør etter en konkret opplysning, bør man jo sjekke om andre har svart før man gjør det selv - hvis HI spør etter andres erfaringer, kan man gjerne komme med dem uten å ha lest alle andres først. De lengste trådene har gjerne mutert flere ganger, og da er det stort sett greit å lese bare de siste 20-30 innleggene for å finne ut hva det er man diskuterer nå.
Enig. Det kommer selvfølgelig an på hva tråden handler om og om HI eksplisitt spør om råd i en alvorlig sak, ville jeg muligens synes det er litt frekt å ikke svare, men selv i slike tilfeller kan trådene utvikle seg og leve sitt eget liv uten at det er uhøflig mot HI. Jeg er alltid lykkelig de få gangene jeg har klart å starte en tråd som blir både lang og avsport.
Jeg gjør nok sånn innimellom jeg også. Kanskje ganske ofte, til og med. :flau:
Selv synes jeg det er greit med erfaringsutveksling og oppfatter det ikke som uhøflig når andre gjør det i "mine" tråder.
Men dersom noen begynner å diskutere internt om noe helt annet i "min" tråd og ignorerer meg helt, så synes jeg kanskje at det er litt pussig. Dog ikke mer enn at jeg anser tråden for å være ferdig for min del og prøver igjen en annen gang.
Kan nok hende det er flere her som gjør seg skyldig i slike overtramp. :blush:
Jeg blir ikke fornermet om noen svarer et av mine innlegg på den måten. Man har ulike måter å uttrykke seg på. Jeg mener jo ikke å overstyre eller tilsidesette problematikken i hovedinnlegget med å skrive slik, og regner med at andre også bare har gode hensikter når de svarer med å trekke frem egne erfaringer eller opplevelser i liknende situasjoner.
Det har dog hendt at jeg har redigert egne svar i ettertid hvis de har vært veldig meg-fokusert. Bare for å få tydelig frem at svaret er rettet til HI.
Jeg synes det er uhøflig å svare med at "det der, DET er da ingenting! Det var engang jeg hadde det myyyyye verre!", men det skjer jo ikke så ofte på dette vidunderlige forumet. :hjerter:
Ellers er avsporinger velkomne, men man burde kanskje se litt an hvor ømtålelig hovedemnet er.
Dette var et velkomment tema!
Jeg har nemlig alltid lurt på hvorfor folk synes det er så uhøflig at venner forteller om egne opplevelser og erfaringer etter at en selv har luftet et problem.
JEG blir skikkelig glad om andre gidder å by på egne erfaringer og hendelser som handler om det samme. Blir ordentlig frustrert om jeg letter mitt hjerte ang. noe leit, trist, skummelt, flaut - og mottageren bare sitter der og nikker, eller sier jaha... :skremt:
Jeg ELSKER å høre at andre har vært i lignende situasjon, og å få innblikk i hva de foretok seg og hvordan det gikk, f.eks.
Jeg tar som en selvfølge at det er et normalt element av omsorg her - at mottakeren tydelig bryr seg om hvordan den som letter sitt hjerte har det.
For min del, så synes jeg at jeg har gitt litt ekstra når jeg leter i mitt indre etter egne historier som HI (her inne) eller venner (IRL) kan relatere seg til, gjenkjenne seg i - og som kanskje til og med kan lette følelse av tabu,flauhet,skam,skyld,frykt - eller hva det måtte være.
Ofte uttrykker jeg bare sympati i form av "Dette synes jeg var leit å høre" etc. Men da føler jeg at jeg ikke har bidratt nok - skulle gjerne delt litt av egne erfaringer også, for om mulig være enda mer til nytte.
Jeg forbeholder meg retten til å slippe å lese 15 sider i en tråd, og likevel være frempå nok til å slenge inn et svar,ja.
Men jeg gjør som Skremmern her, og leser de siste innleggene for å få en følelse av hvor tråden har tatt veien hen. (I ekte FP-ånd tar den jo gjerne noen avstikkere!)
Jeg er enig med Zoë. Det er fint, synes jeg, om noen viser meg at de har opplevd lignende og f.eks. skriver hvordan de følte det eller håndterte det. Når man sliter med enkelte ting så kan det være godt å vite at man ikke er alene. Men klart, man skal jo ikke være bare :meg, meg, meg: i innlegget, historien bør jo være relevant i forhold til det HI har fortalt.
Så kall meg gjerne uhøflig, men jeg tror muligens at jeg vil fortsette med å være som jeg er.
Jeg har ikke noe imot at andre deler sine lignende opplevelser, men jeg synes man bør ofre en linje eller to på HI, selv om 10 stk har gjort det før deg.
Artig tema, siden avdelingsleder i barnehagen til poden i foreldresamtale denne uken fortalte at de jobber mye med at barna skal få fortelle sin historie, uten at noen avbryter og skal fortelle sin historie. :knegg: Jeg tror vi er mange som synder på denne måten, og jeg tror vi kan ha godt av å minnes på det å la fortelleren være i fokus - ikke alltid skulle fortelle en enda bedre historie, eller skru fokus over på seg selv. For all del, på internettfora synes jeg det er en berikelse at en tråd kan utvikle seg til å bli erfaringsutveksling. Jeg synes allikevel at det er god folkeskikk å gi hovedinnlegger oppmerksomhet enten før eller under det man har å fortelle.
Når jeg betror meg til andre ønsker jeg at andre skal være åpne tilbake, gjerne komme med en historie som passer inn. Det er ikke noe moro å bli møtt med taushet, det innbyr ikke til videre samtaler.
Nå finnes det andre handlingsmåter enn det å respondere med å umiddelbart fortelle sin egen historie, og det å nikke og si "jaha" da. Man kan faktisk undre seg litt sammen med den som har fortalt historien, stille noen nysgjerrige spørsmål. Få vedkommende til å fortelle mer. Jeg er enig med deg i at det å fortelle egen historie uten å gi oppmerksomhet til den opprinnelige historien kan bunne i ektefølt omsorg. Allikevel synes jeg vi (ja, kanskje de fleste av oss?) er for flinke til å tenke på hva vi selv tenker imens vi lytter. Vi blir så forstyrret av egne tanker, og det vi ønsker å fortelle om at vi nesten hopper nesten opp og ned i utålmodighet for å si; "ja, ja, ja, jeg skjønner akkurat hva du mener". Da gir man ikke akkurat god oppmerksomhet, og vi får kanskje ikke med oss hva historien egentlig handler om. Det å fortelle egen historie kan også være å ikke gi den opprinnelige historien nok oppmerksomhet. Jeg vet om enkelte som ikke framstår veldig empatiske i den retningen iallefall.
Og nå kjenner jeg meg skikkelig sosionomsk. :knegg: Jeg brenner litt for dette nemlig, det lytte aktivt, og tåle å ta seg tid til å undre seg i den andres historie. Uten å umiddelbart komme med løsningene eller egne erfaringer/historier. Jeg har jobbet mye med meg selv i forhold til dette i rollespill og lignende, og det er hardt arbeid. Det jeg skriver nå er absolutt ikke en oppfordring til ikke å dele egne historier, men til å finne en balanse mellom å gi genuin oppmerksomhet og det å gi respons med egne greier. Jeg vet med meg selv at jeg kan bli veldig mye flinkere iallefall.
Sorry, jeg synder nok ofte med denne typen uhøflighet og greide bare ikke å dy meg.
Det har egnentlig ikke falt meg inn at mine egne erfaringer kan oppfattes som uhøflige, selv om de kan komme uten at de blir spesifikt spurt om. Synes ofte at noe jeg har opplevd selv kan illustrere hva jeg tenker om en sak der HI ber om råd.
Tror ikke jeg er den som kupper skrytetråder eller trøstetråder med egne fantastiske eller triste historier. Men skal vurdere å bli flinkere til å starte mine egne tråder - er vel bare litt for sjenert for det. Tror ikke det er viktig nok til å lage en tråd av. Noe som er bare teit egentlig.
Det kommer så veldig an på situasjonen. Jeg opplever f.eks. mange ganger at den som forteller en litt vanskelig historie syns det er vanskelig å dele den i det store og hele. Kanskje vedkommende føler seg dum, flau eller som den eneste "raringen" i hele verden. Da er det god trøst å si at "sånn har jeg det også" eller "jeg har opplevd noe som ligner". Da føler jeg at det å komme med en historie selv er å gi anerkjennelse til den andre parten. Men klart, det krever at man greier å ta seg inn igjen og engasjere seg i den andres historie likevel.
Jeg syns det er vanskelig å be folk om å fortelle mer. Jeg er redd for å snoke i andres liv, og syns det er greit at de deler det de føler for å dele.
At mange er rask med å finne svar er det vanskelig å være uenig i. Men det er jo ofte sånn, at den som ser ting utenfra ser det klarere, enklere og mer overfladisk enn den som står oppi det. Problemet er at det er ikke alltid at den som forteller egentlig er ute etter svar. Kanskje vil vedkommende bare ha oppmerksomhet en stund. Og akkurat der vet jeg at jeg selv ikke er så flink. Jeg har veldig lett for å lete etter løsninger på andres problemer, selv om de ikke har bedt om det.
Og for å snu det hele litt på hodet: det å ikke dele av seg selv kan også være "galt". Jeg er en sånn som mange kommer til med sine problemer. Jeg opplever at folk viser meg en tillit som er nesten skremmende, og de åpner seg og forteller sine innerste tanker og følelser. Men selv gjør jeg ikke det. Jeg er langt mer reservert overfor mine omgivelser enn det omgivelsene er mot meg. Det blir litt skjevt, på en måte. Og jeg har blitt møtt av og til med akkurat det. At jeg vet så mye om andre, men de vet ingenting om meg. Det er mange som opplever det som feil, i et vennskap. Vennskap skal være gjensidig, gi og ta. Når jeg da ikke deler opplevelser og følelser like villig som andre så skaper det noen ganger konflikter.
Så det blir nok galt uansett, egentlig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
