En åpen blogg, hvor alle som vil kan lese og kommentere. Handler, stort sett, om det å være forelder til et barn med CDKL5 - en genfeil som gir store utfordringer.
"Sometimes at the end of the day, as you gaze up at the endless sky, you wonder, "What would Paris have been like?" But then you realize that the desert has become your home- and you wouldn't give it up for the world." (Ukjent forfatter)
Jeg elsker disse lørdagsmorgene, hvor vi ikke skal noe som helst. Ingen grunn til å stresse, ingen grunn til å mase.
Disse lørdagsmorgene, hvor det ligger en våken og blid kar på 10 i senga mellom mamma og pappa - på mystifistisk vis har han havnet der i løpet av natta.
Disse lørdagsmorgene, hvor det ligger en tilsvarende våken og blid kar på 8 i sin egen seng, en som venter tålmodig på å bli plukket opp, få rein bleie og en tannpuss.
Jeg elsker det når Guttungen så pent spør om ikke Lillemann kan få ligge litt sammen med oss han med - "for det liker han så godt."
Lillemann blir plukket opp, han får ny bleie og en tannpuss, og så blir han lagt godt tilrette i pappa sin armkrok, under dyna, i dobbeltsenga. Innimellom sukker han fornøyd og ansiktet glattes ut - ikke en bekymringsrynke.
Og så ligger vi der, alle fire. Ingen skal noe sted, ingen maser, ingen stresser. Lillemann får låne kosekua - den som 10-åringen sånn egentlig har vokst fra, mens som på merkunderlig vis alltid ender opp i samme seng som guttungen lell.
Og så ligger vi der, alle fire. Lillemann sier ikke stort, men vi andre filosoferer om livets underfundigheter, hvor fint det var at mamma og pappa traff hverandre, sånn at akkurat Guttungen og Lillemann ble til. Hvor flott det er at akkurat mamma og pappa endte opp med akkurat de to guttene, som tilfeldigvis var de vi ville ha, og ikke nabogutten... Og hvor var vi egentlig, og hva kunne vi se før vi var til?
Lørdagsmorgener gir rom for filosofi og fredelig kos under dobbeltdyna til langt utpå formiddagen.
