Ofte møter man mennesker som vet bedre, som nekter å innse de faktisk tar feil. Mennesker som motsier deg med det du forteller.
Hvordan reagerer dere? Hva sier dere? Selv blir jeg litt satt ut. Er en ganske sta person, men når jeg møter mennesker som vet alt, som kan alt og tror de er verdensmestre, da blir jeg satt totalt ut. Mister litt mot og mæle. Hva med dere?
Opplevde dette i går. En som faktisk gikk inn å sa jeg hadde feil med min sønns diagnose. Ble helt sat ut jeg, selv om jeg egentlig viste jeg hadde rett. Personen var vel sånn omtrent 25-30 år eldre en meg. Lot vær å si i mot. Stå for det jeg vet er rett, likte det ikke i etterkant. Hvorfor ikke ha litt mer ben i nesa, men så for jeg blir usikker så stepper jeg ut.
Sånn på det mer seriøse, så skjønner jeg godt at du blir litt satt ut når noen forteller deg at de vet bedre enn deg hvilken diagnose sønnen din har. :himle:
Takk for det. ;) Diagnosen var i å for seg grei, men det var det det havnet under som han blånekter på.
Når voksne (jada er lissom det jeg åsså da!!) står forran en og på en måte tråkker deg ned, da kommer den lille ungen fram i meg og jeg trekker meg pent tilbake med halen mellom bena!
For F*** jeg blir tretti år snart, ikke femten! Jeg trebarnsmor og ikke en tennåring, men når 50-60 åringer står forran en og kan alt, dette kan jeg altså. Yeah right. :rolleyes:
Egentlig så er vel det beste å ikke bruke så mange kalorier på premietullinger. På den andre side så skjønner jeg at det kan friste å sette enkelte på plass, sånn skikkelig liksom. Problemet mitt er iallefall at alle de vanvittig gode argumentene kommer i etterkant av at jeg snakker med slike. :knegg:
Ja ikke sant! De dødskule kommentarene man ville ha sagt kommer poppende inn i hodet når man kjører hjemmover, slukøret og litt sånn trist som faen. :cool:
Har en venninne som har en tungespiss som er like skarp som et knivegg, hater den tungen inntens innimellom, men Gud som jeg misunner henne den noen ganger. Tror jeg skulle lånt den i går jeg. :nemlig:
Med sånne mennesker er det lurt å trekke pusten, late som ingenting, gå hjem og tenke over hva du burde sagt,- og gjerne ta notater......Deretter ringe dagen etter og gi en saftig tilbakemelding som virkelig synger!!!
Jeg har også opplevd å møte på skråsikre folk. En følte jeg meg lenge underlegen i forhold til. For hun var så sikker, så bastant og i det hele tatt når vi snakket om barn og sykdom. Da jeg begynte på sykepleien noen år senere fikk jeg meg derimot en god latter flere ganger, da jeg innså hvor kunnskapsløs damen egentlig hadde vært. :knegg:
Det er i grunnen rart hvordan noen med skråsikkerhet klarer å bløffe omverdenen til å tro at de vet mye bedre.
Jeg kan godt være litt bastant i blant jeg også, men prøver å være ydmyk også. Og innrømmer at jeg har feil.
Iset har ei venninne som vist nok vet og kan alt, og jeg fikk meg en god latter da Iset fortalte at denne venninna visste bedre hvor Iset bodde enn Iset gjorde selv. :latter:
I slike situasjoner gjør jeg alt for å parkere bedreviteren, om jeg så må dra frem alskens opplsagsverk. Kan ikke fordra bedrevitere som ikke vet hva de prater om. :nemlig:
Signerer det øverste, og knegger meg ihjel på det nederste. Husker godt den episoden. "Nei du bor jo langt der ute". Eh nei, jeg bor rett ved Kvadrat". "Nei det gjør du vel ikke, jeg vet godt hvor V er henne". :knegg:
Det fungerer å late som man er dødsinteressert, spørre hvor lenge vedkommende har jobbet med barn med denne diagnosen... og hvor de har utdannelsen sin fra..
Det er slitsomt med sånne folk så skjønner godt at du blir oppgitt. Stort sett så orker jeg ingen stor diskusjon , men bare trekker meg unna.
Hadde forøvrig en kompis som kunne alt og visste alt i tenåra, han var noen år eldre og hadde selvsagt MYE mer peiling enn oss fjortisene. Etter en diskusjon en gang så fant vi ut at vi skulle sende brev til kilden for å få bekreftet at vi hadde rett i denne diskusjonen, kilden var statsministeren den gang og vi fikk svar og vi hadde rett, tok med oss brevet og viste han det, hans svar var å begynne å snakke om et helt annet tema som om det var det vi hadde diskutert og ikke det vi hadde fått svar på. I hans øyne hadde vi nemlig tatt feil diskusjon også. Merkelig skrue.
Oh dear... du aner ikke hvor mye dumme kommentarer vi har fått mhp storebror... jeg blir helt matt noen ganger. I bursdagen min tidligere i sommer mente de at vi kan han for lite vitaminer (siden han er så tynn) - da sprakk det for meg og jeg ba de holde kjeft... Noen ganger klarer jeg å la være å kommentere, andre ganger klarer jeg bare ikke...
Alltid irriterende med de som stadig motsier fakte og nærmest får deg til å måtte forsvare ting. Jeg h har en familie som er slik alle mann derav min tendens til å automatisk overforklare og begrunne. Slitsomt.
Min storesøster er morsomst. Hun sier bestandig. "Nå er du dum altså for det er bare tull " eller lignende. Heldigvis er hun ikke så kunnskapsrik at jeg hører etter
Vi har ei slik i familien, knappe 20 år. Hva hun IKKE kan altså. Og hva hun ikke har opplevd. Og så mange venner hun har. Liksom. Jeg har gitt opp å diskutere, og jeg sier bare "jaja..." og himler åpenlyst med øynene, og lukker øra.
Skjønner godt at du ble satt ut, man pleier da ikke å bli møtt med "slike" til vanlig. Så da sitter man som oftes der og ikke helt vet hva man skal si.
Min gode vennine har en mann som bedreviter delux. Han vet til å med bedre enn meg hva jeg mener om ting og hva jeg skal si før jeg har tenkt å si det.
Helt utrolig at han vet så mye. Det er nesten så at jeg begynner å lure om han er kanskje geni eller noe. Helst noe da! dåner og synes virkelig synd i venninen min
Skjønner godt at du ble satt ut! Og jeg er helt enig i at det er ekstra vanskelig å si folk i mot når de er eldre enn deg.
Jeg har opplevd noe lignende som deg Iset. Min venninne visste mye bedre enn meg hvor legen min holdt til, og der jeg påsto at de hadde kontorer, der fantes det i følge henne ikke legekontor engang! Dumme meg... :hehehe:
Slike mennesker får frem det verste i meg, da spesielt om det er en eldre mann som behandler meg nedlatende. Jeg er barnslig nok til å ha stor glede av å sette slike mennesker på plass :nemlig:
Har en sånn sjef nå, og jeg blir som deg helt satt ut. Hun vet ikke alltid best, men nesten alltid :rolleyes:
Jeg er egentlig ikke en person som ikke pleier å si det jeg mener om diverse ting, men overfor henne blir jeg nesten nervøs og mister helt munn og mæle.
utolig slitsomt at noen andre hele tiden vet mye bedre og avfeier ethvert forslag man kommer med.
Jeg bor sammen med en slik en, men heldigvis har han noen begrensninger og mange gode sider som veier opp for skråsikkerheten. Men jeg klarer aldri å slutte og irritere meg - selv ikke etter 16 år. standhaftig
Det er alltid noen som vet best, og forklarer det gjennom sine egne meninger/erfaringer/venners opplevelser. Det er mange som forsøker å motbevise statistikk med egne erfaringer...
Forstår frustrasjonen, Misteri, men det er lite å gjøre med slike mennesker. Annet enn å overhøre dem.
Pollyanna. Samme dame som i sin tid undret seg over hvordan kvinner som var sammen med ubrukelige menn kunne tro at mannen skulle få hjernetransplantasjon på fødestuen.
Jeg gidder ikke forholde meg til sånne folk. De får snakke ferdig og så ser jeg på dem, svar "Åja" og forsetter med noe helt annet. Det nytter ikke diskutere med slike, de tenker sitt uansett hva man sier eller argumenterer i mot. Som sagt gidder jeg ikke det, så fremt det ikke er veldig viktig for meg hva denne personen mener, da går jeg fem på og ender opp med å argumentere, bli såret og til slutt sint på meg selv for at jeg i det hele tatt begynte diskusjonen.
Åh. Nå ble jeg voldsomt usikker: Var du ironisk? :skremt:
Jeg kan ofte være temmelig skråsikker, men prøver å ta meg sammen... Jeg syns i hvert fall jeg var veldig flink da jeg ikke sa et kvidder til damen som fortalte meg om alle sønnens allergier. De på Ullevål hadde ikke peiling - tenk de hadde våget å påstå at han ikke var allergisk mot noenting! Gutten hadde jo tørr hud i knehasene - det var da opplagt at han var allergisk! Så hun hadde sendt prøver til en homeøpat i USA og gutten var kjempeallergisk. Nemlig. For eksempel glutenallergisk. Derfor hadde hun med egen kake til ham. Bakt med spelt. :dåne:
Hu hei, bastante mennesker som ikke gir seg kan være slitsomme. :erfaren_bastant:
[font=Verdana][/font]
Jeg pleier ofte å avslutte diskusjonen med: ”jaja, det er bra at det nå en gang er slik at faktum ikke forandrer seg selv om du mener noe annet.” Og så prøver jeg å se :snill: ut.
Samme her. Det blir som når en bekjent av mannen sa til oss for et par år siden, på en danseoppvisning for storesøster, at vi kunne jo vente til storebror ble 2 år, så fikk vi jo vite om han hadde ADHD. Det virket som om hun trodde han hadde det. Han var da 1,5 år, og meget nysgjerrig av seg, løp litt rundt og satt ikke stille. Jeg ble stum jeg også.
Jeg hadde blitt mer bekymret om han hadde sittet stille i 2 timer :rolleyes:
Hun kjenner oss jo ikke noe videre heller, så det var en noe fresk uttalelse.
Sånne får man bare overse rett og slett.
Jeg har en venninne som beskriver at hun føler seg som en liten snørrunge når hun får "tilsnakk av voksne". Selv forstår jeg det ikke. Kanskje er jeg følelsesmessig avstumpet, men det er meg knekkende likegyldig hva andre måtte mene eller tro.
Og ja, man kommer over sånne bedrevitere, som bare skal slenge om seg med alle slags påstander - som er lett å bevise at er feil. Er stadig borti sånne i jobbsammenheng.
Hvordan jeg takler det? Jeg gjør ETT forsøk på saklig forklaring, hvor jeg gjerne starter med å si at "det er vel ikke HELT sånn..." før jeg forklarer hvordan det faktisk er. Og nytter ikke det så lukker jeg bare ørene. Eller konstaterer at "ja, ja, du må nå mene hva du vil".
Men det går ikke innpå meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
