Hvorfor er det ikke like godkjent at det er vanskelig å slutte å overspise på lik linje med at det er veldig vanskelig å slutte å røyke?
Jeg er ikke røyker og har alltid vært det, men til og med jeg vet at det er vanskelig å slutte å røyke.
Etter å ha lest en diskusjon på forumet sitter jeg igjen med en følelse jeg har fått mange ganger opp gjennom årene. Det er ikke godtatt å være overvektig på lik linje med andre "laster". For meg virker det mer godtatt å være alkoholiker enn å være misbruker av mat. Dette gjør meg trist.
99,9% av overvektige vet at det ikke er særlig sunt å veie kilovis for mye, det samme gjør jeg. Det er derfor jeg prøver å gjøre noe med det. Men det betyr ikke at det er lett.
De som undrer seg over at folk ikke tar seg sammen og slanker seg har nok selv ikke vært overvektige. De som har kommentert selvfølgeligheter angående min vekt har ihvertfall ikke vært det.
Jeg er ikke sykelig overvektig annet enn i hodet mitt, legen sier kroppen min er overvektig (fet med en en BMI på ca 33), men på grunn av høyden min finner jeg klær i vanlig kjedebutikker.
Jeg ser ofte røykerke, men kommenterer ikke halvhøyt bak ryggen deres om hvor dumt det er å røyke, jeg går ut fra at de vet det ikke er det smarteste trekket, rent helsemessig. Men det virker som endel, spesielt på bussen, tror at overvektige har ørene så fulle at fett at de ikke hører kommentarene.
Sånn, det var dagens utblåsning.
Ellers har jeg nå skaffet rokkering, så nå får jeg god trening i å ta den opp av gulvet :dulte:
Det er ihvertfall godkjent og erfart på kroppen i min verden. Virkelig. Jeg har røykt førti om dagen, og jeg har sluttet å overspise. Det er ikke tvil om hva som var det vanskeligste for meg - det var overspisingen.
Stå på, Finni. Gi beng i meninger fra folk som ikke aner hva de snakker om. Ta vare på deg selv og helsen din og vær kjempestolt av at du greier å ta kloke valg, innse at en mil består av veldig mange metere og at hva andre mener ikke betyr all verdens. Det svir litt - men det er ikke viktig.
Jeg har ikke før den siste tida - etter jeg fikk barn og en deprimert mann - skjønt at jeg misbruker mat. Jeg har trodd at jeg var sulten eller hadde et ekstremt søtsug. Nå ser jeg mønsteret og fy faen så hardt det er å bryte det. Greier jeg det en gang, så er det ikke sikkert jeg greier det de sju neste gangene.
Tidligere trodde jeg at jeg bare var lat. At jeg ikke likte å trene. At alt jeg ville var å sitte i sofaen og se TV og spise snop. At jeg bare kunne skjerpe meg eller finne viljestyrke nok til å slanke meg. Om jeg tenker sånn, hvor vanlig må det da ikke være for de som aldri har vært overvektige å tenke sånn?
Jeg prøver ikke å unnskylde dem, men misbruk av mat er et lite belyst tema. Og ... nei, jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si.
En som aldri har overspist blir ikke sulten på samme måte som en som er vant med overspising. Jeg var ikke sulten som vanlige folk for første gang før jeg var langt over tredve. Da kjente jeg for første gang en veldig liten, helt ubetydelig følelse i magen. Jeg ble ikke svett av den. Jeg trengte ikke å grine. Jeg kunne fint vente en time eller to før jeg spiste. Det var ikke vondt.
Da skjønte jeg plutselig hvorfor folk tror overvektige har lav selvkontroll. De tror at det er den følelsen der en som overspiser skal overvinne.
Det er overhodet ikke det. Suget til overspising er noe helt annet - det krever sitt. Men for en som ikke aner hva det er så er det lett å tenke feil.
Håper jeg ikke har gitt noen det inntrykket du sitter med. Jeg vet godt hvordan det er å ha et anstregt forhold til mat, og mener ikke det er lett. :klemme:
Det er lettere å slutte med røyk enn overspising det er jeg overbevist om. Røyken kan man kutte, mat er man nødt til å forholde seg til om man vil overleve.
Jeg har aldri overspist. Men jeg har røykt veldig mye og sluttet.
Noe som interesserer meg veldig er at de som har greie på det sier at angstanfall og sult kjennes veldig likt ut, og at mange overspisere er havnet på galeien ved å mistolke signalene kroppen sender.
Noe annet som er interessant. Jeg jobbet en periode med folk som hadde hatt helt forferdelige barndommer og som hadde blitt utsatt for krenkelse av hvem de var, både kropp og sjel var blitt krenket, de hadde mistet grensene etter mange invaderinger. Det var interessant å se hvordan de grupperte seg, altså. Damene hadde angst som ga utslag i mat eller piller, veldig sjelden rusmisbruk av den tradisjonelle sorten, men det hendte. De havnet ofte i forhold som var veldig destruktive, fordi grensene var vekk og de kjente seg hjemme i vold og mishandling. I tillegg ble de lett ofre for nye overgrep. Flere av dem var av typen som kunne rapportere om at de ikke hadde vant at de var gravide, før de var veldig veldig langt på vei. De var helt avskrudd fra halsen og ned, eller hadde bare smerter overalt og hele tiden.
Mannfolkene? De gikk på fylla. Eller drepte noen. Eller drepte noen i fylla.
Disclaimer: Jeg tror ikke at alle som overspiser nødvendigvis har angst eller en dårlig barndom, altså, jeg bare skravler i vei.
Jeg skjønner ikke alt hva dere sier. Jeg overspiser ikke. Ikke på mat i alle fall. Jeg er aldri sulten. Det romler sjelden i magen min. Men jeg har opplevd en del urovekkende episoder i perioder der det ikke har stått så bra til, der jeg kjenner stressfølelsen ta meg fordi jeg ikke har NOK hjemme. Er det denne følelsen dere snakker om? Det er vel ikke en sultfølelse? Det er jo lett hode, kribling i lemmer og "hyperventilering". Ingen som er sultne går vel rundt sånn?
Jeg tror folk flest rett og slett ikke er i stand til å tenke i de baner. Mat er liksom mat, mens alkohol og røyk og piller er Noe Annet. Man kommer ikke på at man kan misbruke mat. Jeg for min del må si at jeg har lært utrolig mye av å være her inne på FP om matmisbruk, og det har vært utrolig tankevekkende for meg i alle fall.
Jeg forstår at sånne tråder som de som har rullet på FP de siste dagene kan være tunge for dem som sliter, men samtidig så er jeg rimelig sikker på at det er en del som får seg en ganske kraftig aha!-opplevelse av dem
også.
Av oss som ikke har kjent problemet på kroppen, altså. Som trenger å forstå hvordan andre tenker og fungerer. Vi får oss en aha!-opplevelse, ikke de som sliter. Viktig poeng.
Å ta tak i overspising er en tøff jobb. Det er jo ganske logisk at det er tøffere enn å feks slutte å røyke også, for det er nå en gang sånn at vi må spise noe for å overleve, så vi kan ikke bare slutte forholde oss til mat. :niks:
Men du er tøff som er tak. Og det vet DU. Og vi.
Men jeg skjønner også at de som aldri har opplevd problemene, hverken rundt overspising eller overvekt, synes det høres enkeltpenkelt ut å fikse det. Det er en vanskelig ting å sette seg inn i, men det betyr ikke at noen har rett til å være ufin. :klem:
Jeg har ikke vært en typisk overspiser. Men for meg har nok mat vært følelser. Og jeg har brukt følelsene som en unnskyldning for å spise.
Jolie: Jeg kan bare basere meg på observasjoner, men jo, jeg tror det er det. En slags rastløshet eller uro som bare blir borte hvis man trøkker noe i seg, helst fort, helst noe søtt eller salt, helst noe med masse karber, som boller feks. sånn at man får det rushet/rusen som sukkeret gir.
Jepp. Det høres helt hjemme ut for meg. Den rusen man får på raskt stigende blodsukker er sterkt beroligende. Dermed fikser man det akutte trykket der og da med sånn mat. Så får man depresjonstendensen når blodsukkeret rett etterpå stuper. Eller fortvilelsen over at man ikke greier å spise nok til at det hjelper skikkelig. Man går rundt i ring og stresser og venter på at magen skal klare å ta unna litt så man får ned mer.
Det handler som sagt ikke om sultfølelse. Det er et helt annet dyr - beslektelsen med angst var mye bedre.
Jeg lurer på om det noen ganger kan være biokjemiske årsaker jeg? At sukker feks kan være med å rette opp en ubalanse i hjernen? At man er understimulert eller noe?
Jeg vet at jeg i teorien skal ha mindre av diverse typer signalstoffer i hjernen (noradrenalin blant annet). Tenker at kanskje enkelte typer mat kan gi et "boost", selv om dette er på et mer ubevisst nivå?
Kjenner jeg må en tur på Google. :)
Vondt i magen her også. Synd at det skal bli sånn av diskusjoner her inne, egentlig. Jeg funderer faktisk på om vi blir for ærlige i enkelte settinger på forum.
Definitivt. I enkelte settinger kjenner jeg dette. Der det treffer meg. I andre settinger er jeg helt garantert en av de som treffer andre - men da tenker jeg ikke på det fordi jeg ikke mener det sånn. Det er en vanskelig balansegang både å lese og å delta i enkelte tråder.
Ja. Jeg opplever det lettere i blogger, for der er de fleste av oss ærlige hele tiden. På forum blir det jo gjerne drypp av en større historie og det kan da bli vanskelig å sette ærligheten inn i rette omgivelser, rett og slett.
Jeg håper ikke jeg har vært av de som har bidratt at du har følt deg liten pga dette.
Jeg tror jeg skjønner noe av mekanismene. Jeg har det ikke sånn i forhold til mat, men noe som kan ligne i mitt forhold til godteri tror jeg. Hvis jeg skal være alene med ungene og vet at jeg ikke kan gå ut, må det planlegges veldig nøye at det skal være nok (mer enn nok) godteri til å komme gjennom kvelden. Dette kan jeg bruke hele dagen til å tenke gjennom og planlegge.
Uansett - det jeg har prøvd å få fram som mitt poeng er at det må være legitimt for meg som har 10kg + å slite med det, og ønske å bli kvitt de kiloene, og å ønske å bli kvitt mitt problematiske forhold til godteri - selv om det åpenbart er andre som kanskje er enda verre ute å kjøre. Jeg ønsker ikke å endre mitt liv på bekostning av andre. Jeg ønsker selvsagt det beste for alle, men kun jeg kan (prøve) å ta ansvar for meg selv.
Jeg skjønner i hvertfall at dette ikke er lett. Hadde det vært lett hadde ikke dette vært noe problem.
Jeg kan ikke komme med noen som helst gode råd til deg, jeg har aldri klart å slutte med noe som helst selv dessverre.
Nå må jeg blande meg inn her litt. Mat, spes raske karbohydrater og sukker gir en form for rus. Jeg leste en engelsk artikkel om matmisbruk og ADHD. Her er den: www.addvance.com/help/adults/weight.html
Bare så det er sagt, det er ingen spesielle som fikk meg til å skrive blogginlegget, det var tråden generelt, satt sammen med opplevelser irl. Jeg tror ingen på fp har noen som helst interesse av å prøve å såre/skade meg eller andre med samme problematikk som meg.
Sammenlignigen med misbruk av mat og angst var bra. Jeg har ikke angst, ihvertfall ikke mer enn jeg fint kan håndtere, og sikkert ikke mer enn en gjennomsnittlig trebarnsmor på 37 år. Men jeg har kjent på angst tidligere, og ja, det er noe av samme mekanismene som når jeg stapper inn mat.
Hvor rart det enn høres ut så er matmisbruket for meg en måte å ha kontroll over livet mitt på, på en måte jeg egentlig ikke forstår selv.
Tusen takk for forståelse jeg møter her hos dere.
Jeg har hatt en tung dag, og det å lese svarene på bloggen gir meg styrke til å møte morgendagen med hevet hode. Ja jeg er overvektig (+30kg) men jeg er et fullverdig menneske som har rett til å hevde meg.
Det er synd at det er slik. Jeg er forferdelig nysgjerrig og svært klar over min egen begrensning: at jeg ser verden fra mitt ståsted. Dermed kan jeg godt finne på å stille tåpelige og dumme spørsmål som kan gjøre vondt uten at det er ment slik.
Jeg får vondt i magen av å lese om overvektiges erfaringer, og lærer stadig mer om mine egne fordommer. Det er flott å få muligheten til å lese og lære.
tink: Vi ser alle verden ut fra vårt eget ståsted. At noen er nysjerrige på verden og stiller spørsmål er bra! Ja noen ganger kan et spørsmål eller kommentar oppleves som støtende, men det betyr ikke at den som kommer med spørsmålet mente det slik. Jeg for min del er veldig flink til å tolke det verste inn i kommentarer som går på kropp og mat, men det er faktisk noe jeg må jobbe med selv og, jeg kan ikke forvente at alle rundt meg, kjente og ukjente, skal bejandle meg med silkehansker, satt på spissen.
btw; det var ikke tråden på fp som gjorde dagen min dum.
Jeg er også glad du blogget i går, Finni. Og det jeg siterte her er hele - hele - saken. Man er ikke noe mindre verdt om man veier passe, mye eller lite. Det er helsefare med for mye vekt, med for lite vekt, med å jobbe med allergifremkallende stoffer, med fallskjermhopping - men ALLE er like mye verdt. Alle!
Det er ingen grunn i hele verden til å skamme seg over seg selv. Med mindre man er en drittsekk - da kan man gjerne skamme seg. Men om man er en person med noen kilo for mye så er ikke det noe å skamme seg over. Skam er ren ødeleggelse. Det er bare å legge hele skammen vekk og innse at man er et menneske som alle andre som skal elskes for den man er - med eller uten kilo - som alle andre.
Her er det sagt mye klokt så jeg har ikke så mye å tilføye. Men jeg vil si meg enig med Smilefjes i at menneskeverd virkelig ikke har noe med vekt å gjøre. :klemme:
Selvsagt er du det. Godt at du ser det selv. :klemme:
Jeg håper også at ikke mine tanker har gitt noen ytterligere vondt i magen. Samtidig tror jeg trådene nå har vært nyttige for de som ikke har vært borti problemstillingene. Jo bedre folk kan sette seg inn i andres liv, jo mindre bør fordommene bli.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.
