Jeg savner alle de fra gruppa mi. Vi har hatt mye moro og alvor sammen, og jeg har ikke helt lyst til å gi slipp på noe av det vi hadde sammen. Så da dagen kom og vi skulle gå hver til vårt, da kjempet jeg seriøst med tårene. Jeg hadde vondt i hele meg, og det var ikke mye jeg hadde sovet nettene før.
Turen hjem gikk på et vis. Jeg hørte på Them Crooked Vultures - hardt og mørkt og massivt nok til å lindre noe av det jeg kjente på.
Pokker.
Vel hjemme ble det et lite krasj egentlig. Mannen skjønte at jeg ikke var så glad for å være hjemme, og vi snakket sammen - midt på natta siden foreldrene mine kom på besøk - og for å korte ned på historien så må vi finne noen som kan hjelpe oss til å kommunisere. Vi trenger å finne tilbake til det vi har vært for hverandre, og jeg vet ikke helt om jeg vil det eller om jeg vil finne en annen hverdag.
Pokker.
Jeg har forandret meg på de fire ukene jeg har vært borte. Jeg har sett hva som er viktig for meg og hva som gir meg glede og livslyst. Hjemme er det lite av det, og det er lenge siden jeg egentlig følte glede over å være hjemme. Slik vil jeg ikke ha det - noe må endres.
Pokker.
Utfordringen blir nå å finne ut av hva vi og jeg gjør. Hva kan jeg takle å leve med, hva kan han takle å leve med. Hva må endres og hva er ikke viktig.
Pokkerpokkerpokkerpokker!
Jeg vil ikke måtte ta slike valg! Jeg vil ikke! Men jeg må. Det eneste jeg vet er at jeg om ett år skal ha det annerledes enn det jeg har nå.
Og det ser ut til at jeg må lukke denne bloggeloggen en stund, siden det vel blir en del samlivsfrustrasjoner.
Jeg har lært en ting. Det er at man tar ikke store veivalg i unntakstilstander. Store veivalg tas i normaltilstander - ikke i unntak.
Jeg har inntrykk av at mannen din er en bra fyr. Du har vært borte noen uker. Du har funnet ro. Du har malt noen bilder som du burde snakke mer om. Du har kjent på ting. Men mannen - han har jo ikke det. Han har vært hjemme og ventet han. I hverdagen. Og savnet deg og blir sikkert sår når du ikke er glad for å komme hjem.
Gi deg noen dager til å akklimatisere nå. Også ser du om ikke denne mannen er litt fin likevel - fin nok til å orke å ta en ekstra runde for å banke litt vett inn mellom ørene på sånn at han lærer å bo sammen med en I.
Jeg kan godt forstå at det er vrient å være hjemme igjen, og jeg kan godt forstå at mannen din kanskje synes det er vrient igjen. At du ikke er hoppende glad for å være hjemme altså. Sf er som vanlig lur, og jeg synes også at det høres ut som en god idé å finne en måte for deg og mannen din å kommunisere på. Gjerne ved hjelp av en tredjepart.
Jeg tror også at du må ta slike beslutninger når livet har normalisert seg litt. :klemme: Familieterapi høres dog ut som noe bra å begynne med for å finne kommunikasjonen og det som var.
Åh! :klemme: Tror også at det er ekstra hardt å komme hjem så forandret så har alt liksom stått stille hjemme. Prate sammen er en fin ting, få hjelp til å prate sammen er en enda bedre ting. :klemme:
Han så at jeg ikke var overlykkelig over å se igjen han. Det var det han oppfattet. Resten måtte jeg forklare. Fem ganger.
Han er det, han har bare en del ting som gjør meg sliten. At disse tingene er med på å slite meg ut oppdaget jeg ikke før jeg var borte, og jeg vet ikke helt om han evner å endre på dem. Det er ting som jeg kjenner igjen hos faren hans, og forsåvidt litt hos sønnen også.
Vi skal finne noen som kan hjelpe oss. Sannsynligvis ikke familievernkontoret siden han ikke vil bruke av arbeidstiden til dette (håper han skifter mening om akkurat det), og jeg kommer ikke til å pakke sakene mine i morgen heller. Uansett hva resultatet blir så skal det være resultat av at vi begge har jobbet oss frem dit.
Du tenker riktig, Bobbelur. Gi det tid. Gi ham en sjans til å prioritere forholdet sitt. Og se om det går. Og går det ikke - vel da vet du at dere prøvde. Det er lov å si at det ikke gikk når man har prøvd.
:klemme: Det er en tøff tid du står i nå. Kjempetøff. Og det kommer til å være tøft i lang tid framover uansett hva du velger. Men bare du vet med deg selv at du kan leve med valget ditt, så kommer den dagen da det kjennes litt lettere ut.
Først og fremst; Så høres det ut som at oppholdet virkelig har gjort deg godt og det er herlig å lese:klemme.
Så sier de andre her over meg, mye klokt. Vil henge meg på smilefjes(som gang på gang klarer å skrive mye fornuftig og vite hvilke ord som skal brukes. Gi det litt tid. Du har hatt 4uker hvor du har lært deg selv å kjenne på en ny måte, og forandret deg. Gi mannen din samme mulighet, til å lære deg å kjenne på nytt og kanskje han vil forandre seg?
Og det finnes råd i form av Familievernkontoret ol som kan hjelpe dere i gang, om det trengs.
En god velkommen hjem klem og måtte dere finne tilbake til gode toner, du og mannen:klemmer:
Så mye bra er sagt. Noen ganger vil man forandre det som er nærmest, lettest å angripe. Som mannen. :o Når det kan være helt andre ting som er i veien. Hvor man bor, hva man driver med i jobb og fritid, hvor mye man jobber. Mange stener bør snus. Bra dere skal i terapi. :klemme:
Det kan være skummelt å våge seg tilbake til partneren sin etter tøffe perioder. Kanskje han ubevisst hever guarden sin, han også. Jeg har hørt at det hender folk gjør sånt.
Det blir også litt sånn "Hvem er Bobbelur? Hvorfor gjør hun slik? Hvorfor falt hun for den mannen? Ja, men den mannen da - hvorfor likte hun han?" osv osvosv
Jeg liker å gå tur. Jeg virkelig liker å gå tur. I marka, med kupert terreng der kroppen får litt å bryne seg på. Jeg nesten gliser som en idiot der jeg peser meg fremover, oppover, bortover. Og jeg trives med å gå såpass langt at jeg kan slå opp telt og legge meg der og sove til dagen etter.
Mannen sier han vil gjerne være med, men...
Jeg vil mer ut. Oppleve mer og se mer. Kjøre på måfå i en retning for en helg og oppleve det som er langs den veien, finne en fjelltopp jeg kan nå eller... Jeg øsnker å finne ut en fredag ettermiddag at siden vi ikke har noen planer for helgen så kan vi bare sette oss i bilen og stikke av.
Mannen er ingen impulsiv kar som elsker å reise. Verden er best hjemme. Og når jeg snakker om bobilkjøring eller campingvogn - da omtrent ser jeg angstnevrosene slå ut i full blomst. Omtrent.
Jeg vil spise god mat, jeg vil nyte smaker og sanser og jeg vil danse. Da må jeg lage maten selv hver eneste gang, jeg må sørge for at det er så ryddig og rent rundt meg at jeg kan nyte og jeg må danse alene eller i fantasien.
Dette er det jeg kan dele åpent. Dette ser de rundt meg, og dette er mannen også klar over. Det er mye jeg må ta tak i hos meg selv også, og ikke minst må jeg bli enda mer tydelig på hva, hvem og hvorfor og... Jeg må finne mine grenser, og jeg må skjønne at jeg må si ting mer enn en gang for å bli tatt på alvor. Jeg kan ikke bare gi opp selv om noen ikke hørte - og bet seg merke i - hva jeg sa første gang.
Noen av dere har lurt på om jeg får oppfølging etterpå. Og jeg får det litt via legen, men i bunn og grunn skal vi stable på plass hverdagen vår selv etter oppholdet. Vi som har vært der har hverandre på fb og støtter hverandre der, og vi har sett hvor enormt viktig det er med fysisk aktivitet. Så det er det jeg skal prioritere fremover - å få på plass treningsopplegget.
Jeg har lest alt. Og jeg forstår hva du mener og hvor det kommer fra - men det vet du alt ;) Min støtte har du uansett hvor valgene fører deg - men jeg vil at du skal ta vare på den Bobbelur du nå har gjenoppdaget og ikke la henne svinne bort igjen!! Hun er så viktig! Så uendelig flott og livfull!
Og så er du hjertelig velkommen hit på turgåing eller bare en kjærkommen pause fra det dere sliter med. Når som helst!!
Jeg har også lest alt, og forstår så godt jeg kan uten å kjenne mer til deg og bakgrunnen din. Det er vanskelig når en ikke klaffer på områder som er viktige. Lykke til videre. :klemme:
Jeg har lest. Tenker på deg. SF har rett, man tar ikke slike valg i unntakstilstand. Kanskje det er mulig for deg å dra avgårde spontant uten å måtte ha med mannen din? Kanskje dere kan finne en balansegang som passer dere begge?
Jeg håper dere finner ut av det. Det er en fryktelig vond prosess.
.jpg)
