Kalenderpiken sa for 15år siden:

[CENTER] 2
[1 Skilpadda...] [2 Albertine.] [3 Koma......] [4 Hønni.....]
[5 Tjorven.....] [6 Kif.......] [7 apan......] [8 torsk.....]
[9 glitterchick] [10 LilleLeo.] [11 Gaia.....] [12 Amidriel.]
[13 Madam Mim..] [14 Martis...] [15 tink.....] [16 Pamina...]
[17 Bauche.....] [18 Ole Brumm] [19 Teofelia.] [20 Pia......]
[21 kokosbolle.] [22 Blondie..] [23 Flubby...] [24 Tåtti....][/CENTER]

[CENTER]
[/CENTER]

•   Hun våkner med et rykk.
  

  Rommet er mørkt, ingenting virker uvanlig. Dempede lyder fra trafikken utenfor, den jevne pusten til ektemannen ved hennes side. Hun snur seg, prøver å sove videre. Søvnen kommer ikke så lett. Tankene begynner å svirre, rundt gavelister, julemeny, småting som skulle være ordnet før julaften. Hun legger seg på ryggen, titter bort på mannen som puster så rolig og minnes den aller første julen de feiret sammen. De var så lykkelige, så forventningsfulle, så fylt med håp for fremtiden og den familien de skulle stifte. Den andre julen hadde fortsatt håp, selv om det stakk litt da svulmende mager stolt ble presentert på begge sider av familien. Den tredje julen hadde gavehaugen under juletreet vokst betraktelig, og besteforeldre løp leende rundt for å berge krystallfat og julekuler fra små, lubne barnehender. Da den fjerde julen ble innledet med høytidelig overrekkelse av et flunkende nytt ultralydbilde til besteforeldrene ble det for mye for henne. Hun rømte inn på kjøkkenet og gråt sine modige tårer blant rødkål, ribbe og sosisser. Han kom etter henne og holdt henne hardt. Klippen hennes, det eneste faste i en verden full av opprivende følelser.

  De vurderte å feire den femte julen alene. Barnløsheten hadde begynt å slite på dem, hverdagen var ren rutine, kjærlighetslivet en plikt. Han var ikke så villig til å snakke om det og hun følte at han trakk seg unna. En rolig kveld hjemme med en god middag og vin ville gjøre dem godt. Men familien ville så gjerne feire julaften sammen med dem så de bestemte seg for å dra. Lydnivået var ubeskrivelig, leende barn løp rundt i øredøvende forventning. Hun elsket det og hatet det. Det store, verkende hullet i hjertet hennes ble enda større i møte med tindrende barneøyne, små armer rundt halsen og en liten munn som hvisket takk i øret hennes. Underlig nok kjente hun en ekstra sterk samhørighet med mannen hun elsket akkurat denne kvelden og var glad for å ha en armkrok å krype inn i når inntrykkene ble for sterke.

  Noe forstyrrer tankene hennes og hun setter seg opp i senga. Følelsen av at noe er annerledes blir bare sterkere, og hun slenger bestemors gamle kofte over skuldrene samtidig som hun smetter føttene ned i tøflene sine. Hun reiser seg og går mot senga ved vinduet. Han er våken, han ligger helt rolig og titter undrende opp på moren sin med kullsvarte øyne, som om han også kan fornemme at noe har forandret seg. Hun ser bort mot vinduet og legger merke til at det svake lyset som siver inn fra gaten utenfor har fått en dusere farge, og de vante lydene utenfra er mykere, rundere. Hun drar gardinene til side og ser at det faller store, hvite flak langsomt fra himmelen og ned på omgivelsene utenfor. Snart dekker de alt, visker ut konturene i landskapet og gjør at alt ser likt ut. Nesten som magi. Hun slipper gardinene, bøyer seg ned og kysser barnet lett på pannen. Tusler tilbake til senga og smyger seg innunder den varme dyna. Den beste julen i hennes liv blir hvit. Hun smiler.