Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]
16 
[1 Skilpadda...] [2 Albertine.] [3 Koma......] [4 Hønni.....]
[5 Tjorven.....] [6 Kif.......] [7 apan......] [8 torsk.....]
[9 glitterchick] [10 LilleLeo.] [11 Gaia.....] [12 Amidriel.]
[13 Madam Mim..] [14 Martis...] [15 tink.....] [16 Pamina...]
[17 Bauche.....] [18 Ole Brumm] [19 Teofelia.] [20 Pia......]
[21 kokosbolle.] [22 Blondie..] [23 Flubby...] [24 Tåtti....][/CENTER]
[CENTER]
[/CENTER]
Jula er musikk. Det er mye musikk, nesten litt i meste laget, siste uka før jul. Mens ”alle andre” ordner til jul i stua, synger jeg. Siste uke før jul synger jeg noe sånt som et snitt på seks konserter og noen ekstra prøver og prøver å høres gjennom et orkester som spiller fantastisk vakkert, men så alt for høyt hver gang.
På jobb er det full spurt mot slutten av skoleåret, og det er egentlig ikke tid til all denne musikken. Mannen er nær gressenke og en eim av dårlig samvittighet ligger lett murrende i bakhodet når jeg kommer ramlende inn døra etter barnas leggetid, dønn sliten, veldig sulten og dønn lykkelig.
Like fullt blir det ikke skikkelig jul uten. Det skjer noe når lysene tennes og vi går inn i en julepyntet, mørklagt Konserthussal. Konsentrerte ansikt husker på teksten, lytter de som er rundt og har fullt fokus på scenen der dirigenten står. Julestress på jobb og hjemme forsvinner ut av hodet, det er musikken som har fokus nå. Det er gamle sanger om igjen, og noen nye. I år er det ny prosesjon til ”Det hev ei rose sprunge”, så er det Bach og en sats fra Juleoratoriet. (her fra Thomaskirken i Leipzig der Bach var ansatt som kantor og skrev verket)
(Kilde: youtube.com)
Orkesteret spiller litt Nøtteknekkersuite, vi får en pause og kan lytte litt og hvile føttene før de siste julesangene synges.
Nest sist på hver konsert er alltid ”Stille Nacht” i et utrolig vakkert og dempet arrangement, du ser nærmest at publikum senker skuldrene og lar roen spre seg i en stresset kropp.
Finalen er ”Deilig er jorden”. Denne vakre, vakre sangen – hvert eneste år. Vi synger første verset uten orkester, de smyger seg inn og blir med på ”tider skal komme, tider skal henrulle” og så kommer siste verset – dirigenten snur seg på podiet, salen reiser seg og sammen synger vi ”englene sang den, først for markens hyrder, skjønt fra sjel til sjel det lød. Fred over jorden, menneske fryd deg, oss er en evig frelser født”
og hver eneste konsert triller tårene.