I fjor var november en fin måned, mot normalt. Normalen er at jeg synes november og desember er mørke og tunge og tiden frem til solen merkbart har snudd er vanskelig. Men i fjor... Jeg syntes ikke den var mørk, og ikke var det trist at det gikk mot vinter. Tror det var A-Lo som en gang spurte meg på msn om hvordan jeg hadde det, og jeg svarte at det regnet ute, jeg hadde hodepine og masse å gjøre på jobb - og på tross av det var jeg lykkelig.
Så kom vi mot slutten. Slutten av måneden, slutten av lykken og slutten av et hundeliv. Resten av høsten, året, vinteren og livet vårt da ble et stort mørke fylt av sorg. Det var en hund, ikke et barn, men siden vi ikka hadde fått barn så ble hun så mye mer. For meg representerte hun en løsning, en erstatning, et levende vesen som trengte omsorg, oppdragelse og kjærlighet. Hun ga så uendelig masse tilbake - og hun var bare en hund.
Tapet av hunden rev opp gammel sorg, og det ble dobbelt, trippelt så tungt å kjenne på tilværelsen. Nå uten både hund og uten barn.
Livet er ikke rettferdig, og jeg kjente det ekstra godt da. Jeg syntes det var ekstremt urettferdig at vi ikke skulle få beholde det hjertegode, firebente vesenet som hadde kapret hjertene våre slik - i sær når maktene/gudene/universet ikke syntes vi fortjente å å barn.
Jeg vil nå ikke ha vært foruten tiden vi hadde Tea. Vi fikk ikke beholde henne så lenge, men det er verdt sorgen vi fikk etterpå. Og når vi ikke fikk ha henne, så er jeg takknemlig for akkurat den sorgen. Den har åpnet hjertet mitt enda mer enn før og i stedet for å holde maska hele tiden så gir jeg mer og mer slipp på den. Jeg vokser og lærer mer om meg selv gjennom denne sorgen.
Og så har vi fått Odin. Han hadde ikke kommet inn i vår familie dersom Tea hadde overlevd sykdommen. Han er litt vanskeligere å bli kjent med, litt mer energisk og mye mer krevende. Han er oppmerksom og våken og observerer utrolig mye til å være en liten hund. Og han er en utrolig flott liten kar som jeg begynner å bli mektig stolt av og glad i. Han har ikke gitt meg en hulkegråtende opplevelse av kjærlighet fordi han ville opp på fanget mitt. Det fikk jeg av Tea, og jeg kjente på hvor mye kjærlighet jeg hadde til den vesle valpen da tanken slo meg "og dette er en hund! Tenk om - et barn!"
Odin er ikke slik som Tea. Han gir livet vårt andre verdier og gaver, og han gir meg andre utfordringer. Jeg vokser og lærer av dette også, og jeg ser hvor viktig det er å ha en hund i huset.
Livet er føkkings urettferdig. Jeg savner Tea masse ennå, og jeg gråter masse i sorg over tapet ennå. Men nå begynner jeg å finne mer ro i det at jeg er barnløs. Jeg finner ro i minnene og lærdommen Tea har gitt. Når roen kommer er det kanskje mulig å se fremover?
Tea og Lørva er samme hund, ikke sant? Lørva var så fiiiin, det var så godt å lese om henne, og hva hun gjorde med deg, og det var så leit når dere mistet henne. Men Odin er ikke så verst han heller :klem:
En hund er ikke bare en hund.
Det blir et familiemedlem og sorgen når man mister de er ufattelig stor.
Tror jeg aldri kommer til å glemme siste tur på sletta for å leke med schäferen vi hadde, før vi kjørte han til dyrlegen for at han skulle få dø.
(ei heller hvor rart det var å kjenne at hjertet hans plutselig sluttet å slå og hvordan jeg gråt etterpå)
Flubby - Tea og Lørva er samme ja. Og det er godt å høre (lese) at du husker henne, selv om du bare fikk oppleve henne via bloggen min.
Mams - :rørt: Jeg husker hvor tungt hun fikk for å puste, og at jeg da skjønte hvilken vei det gikk. Jeg ville kanskje ikke skjønne det før?
Takk jolie, sf og MM. Jeg tror jeg trenger å gjøre noen slike tanker for meg selv en stund fremover.
Nå får jeg klump i halsen og tårer i øynene, for sorgen over vår vakre langhårete schæfer som vi fikk da jeg var 11-12 og måtte avlive da jeg var 23, har aldri blitt bearbeidet. Jeg har stengt det inne og latt det bli inne. Han var blitt gammel og var syk, han klarte ikke å gå opp og ned trappene til inngangsdøren, så han måtte bæres ut på do. Han hadde blod i avføringen og var slettes ikke bra. Det var tungt at jeg som "barn" måtte sette foten ned og gi foreldrene mine grei beskjed om at "nå er det nok, vi må avlive ham i morgen", for så ringe sjefen og be om fri (og hun satt og lo av meg som gråt over en hund, og samtidig fortalte om en kattunge de hadde funnet i garasjen sin. Hun hadde blitt så trist over at kattungen ikke hadde en mamma at hun bare gråt og gråt. :gal: ).
For eit nydeleg innlegg. Hund er ikkje berre hund, det er heilt sikkert, og livet er slett ikkje rettferdig på nokon måte. Å finne ro i gode minner er godt. Trist og fælt med tapet, men gode minner gjer ein forskjell likevel.
Hunden eg vaks opp saman med var sjuk på slutten, men faren min orka rett og slett ikkje tanken på å avlive. Ein ettermiddag oppdaga han at hunden sat ved postkassa og såg ut over bygda. Han gjekk ned til hunden og stilte seg opp saman med den, og begge såg utover lenge. Så gjekk faren min opp til huset igjen og hunden følge etter. Neste morgon hadde hunden sovna stille inn på plassen sin. Faren min er overbevist om at hunden tok farvel med alt den ettermiddagen. Eg var heilt knust etterpå. Framleis saknar eg ho veldig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.
