Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]
[/CENTER]
[CENTER]
[/CENTER]
"Jeg har altså ikke julestemning, jeg. Har dere julestemning?", sa moren min da jeg snarest var innom og lånte litt plass i dypfryseren hennes på søndag. Jeg smilte til faren min og sa "Nå fikk iallefall jeg julestemning". For det med mamma og den manglende julestemningen har vært et tydelig tegn på at jula nærmer seg hvert eneste år så lenge jeg kan huske å ha kjent henne. Hun baker og vasker og handler gaver mens hun leter og leter etter julestemningen hun hadde da hun var barn. På nittitallet kjøpte hun en masse nisser og påsto at hun sparte på nisser, men hun fikk visst ikke julestemning av det heller. Bare altfor mange nisser, slik at hun måtte la brorparten bli igjen på loftet sammen med de kasserte julegardinene hun hadde arvet av mormor. Det er slik at jeg syns synd på henne for at hun jager slik etter barndommens jul. Det er som hun har oversett muligheten til å lage en ny stemning rundt sin voksne jul.
Samtidig forstår jeg henne veldig godt. Jeg husker veldig mye fra min egen barndom, og jeg hadde en god barndom som antakelig er blitt bedre og bedre jo mer tiden har visket bort av de dårlige minnene. Men jeg vet iallefall at juletiden var fantastisk og magisk hvert eneste år. Jeg kjenner følelsen av å stå foran pakkekalenderen første desember, forventningsfull, andaktsfull og litt brydd fordi det var litt flaut å få så mange pakker. Jeg husker pepperkakebakst med pappa og pynting av pepperkakehus. Bakingen ble avsluttet med en smak av kakene og litt rød julebrus mens vi brant lys i adventsstaken. Det må ha vært slik at vi bakte på søndag hvert år, for jeg husker så tydelig det med adventsstaken. Det var mørke morgener og gjetting på hvilken stjerne som var den riktige Betlehemsstjerna, det var juletrehogst i en snødekket skog, det var juleverksted med rød filt, gloret glanspapir og lukt av lim og det var å pynte juletreet til farmor og farfar to dager før julaften.
Da jeg la meg lille julaften var det med en spent klo i magen. Det var umulig å sove og jeg flyttet julestrømpa fra sengen til stolen til stua. Hvert år var jeg like tøff og skulle ha nissen inn på rommet for å legge i strømpa der, men hvert år feiget jeg ut og flyttet den ut i stua likevel. Og da morgenen kom til det rene, juleklare huset vårt som luktet jul og gran og appelsiner, da var strømpa full av marsipan, klementiner, pepperkaker og julehefter. Så var det å la tiden gå med Disneyfilmer, barne-tv og Blondie. Bare et blikk bort på juletreet og pakkene fikk det til å ile i magen av forventning, glede og magi. Der hang den blå favorittkula jeg hadde fått av oldemor, der hang heksa mamma hadde laget på barneskolen og som hun hvert år nektet hardnakket å henge på treet fordi hun syns den var så fæl. Det var jul, jul, jul. På bordet var det rød juleduk, nøtter og fruktfat, og det var røde lys i alle staker. Av og til var pappa hjemme, og jeg husker en gang da jeg var veldig liten at han tok en pakke fra under treet og sa at den var til meg fra nissen. På julaftens formiddag! Det var en liten grønn traktor og jeg var i ekstase over at pappa visste at nissen hadde lagt den der til meg.
Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Jeg har som sagt mange minner og jeg kan kjenne igjen stemningene. Det er nok derfor jeg er så glad i jula. Jeg forstår godt at forventningene dempes ettersom en blir voksen og mer avstumpet i forhold til nissen og annen magi og har derfor ikke den samme søkende førjulstiden som min mor. Barndommens julestemning er et godt og fint minne og en fin grobunn for å lage sin egen voksne julestemning. Og selvsagt også for å skape julemagi for egne barn. Derfor har vi familiesamling foran Blåfjell hver dag klokken seks i denne desemberen. Kanskje er det ikke så veldig sunt å spise pepperkaker bortimot hver dag, men det er unektelig ganske hyggelig og stemningsfullt sammen med stearinlys. Det er også derfor jeg har holdt desember ganske fri for avtaler, slik at ikke den dyrebare førjulstiden skal forsvinne i en masse ting vi bare må. Resten av året kan vi godt måtte løpe fra lunsj her til kino der, men i desember skal vi ikke det. Da skal vi bare gjøre ting som vi kan gjøre litt sakte. Som å ta en god ettermiddagsprat på tirsdag mens vi skriver ønskeliste og fniser over en nisse som er så rar, eller tusle en runde og lete etter julegave til tante tidlig en lørdag formiddag mens byen ennå ikke riktig har gnidd søvnen ut av øynene og tatt imot storrushet som er ventet om en time eller to, eller stikke en tur innom oldemor og hjelpe henne med å henge opp julestjerna i kjøkkenvinduet. Alt dette virker antakelig helt tilfeldig for min vesle jente, men det er ganske nøye planlagt. Fordi jeg mer enn noe annet ønsker at hun skal få fine desemberminner. Fordi det er så fint å ha.
Jeg vil gjerne dele med dere en tekst som handler litt om dette. Det er en av de sangene som gir meg fin julestemning og tårer i øynene nå som jeg er voksen. Jeg håper alle får en magisk jul og at de som har lyse minner om barndommens julestemning er i kontakt med sitt indre desemberbarn i dagene som kommer.
Kari Bremnes: Desemberbarn
Æ står og ser etter lys,
æ står i vinduet om morran.
Æ huske mora mi stod også sånn,
ho sa ho syns desember va så tung.
Æ syns desember va lett,
æ syns desember va ei lampe.
Æ gjekk i skjæret fra ein gylden skjerm
og gledde meg urimelig te jul.
Desemberbarn æ leite etter dæ,
e du tatt av våren som de andre?
Skal du ikkje juble når det sner?
Skal æ ikkje rope på deg mer?
Det står ei stjerne i nord,
det kan umulig vær den samme
som den vi hadde over huset da
æ gledde mæ urimelig til jul.
Desemberbarn æ leite etter dæ,
e du tatt av våren som de andre?
Skal du ikkje juble når det sner?
Skal æ ikkje rope på deg mer?